Spørsmål om hjelp!

[Gjest Ola Tankekjør]

Hei Jeg husker min første angstrunde som femåring. Var redd, hadde vondt i magen og liksom stram eller anspent i kroppen. Bygdas politimann skulle komme på besøk i barnehagen og jeg trodde han skulle sette meg i fengsel for alt det gale jeg hadde gjort. Trodde liksom jeg skulle straffes. Skjønte ingenting. Trodde det var sånn det var å være menneske. Opp igjennom ungdomsårene var jeg ofte redd. Fikk angst og dreit i buksa hvis det var noe jeg gruet meg til. Dritten sprutet ut av rompa og jeg hadde ikke sjans til å holde igjen. Psykologen min i voksen alder har kalt det for dritt sjokk som soldater får i krig. Dette var et problem til jeg var 25 år. Etter det har jeg på et vis klart å unngå å gjøre i buksa mye fordi jeg rett og slett gikk på do der jeg var. I bakgater i byen, langs veien, på vei til skolen osv. Men jeg var en glad og energisk gutt, hadde venner, bet negler og drev en del med trening. Sov godt i ungdomsårene. Gjorde det OK på skolen og begynte på befalsutdanning i forsvaret. Kjente for første gang litt trishet en periode da jeg var 19 i forbindelse med at broren min mistet datteren sin. Føler i dag at det var både tungsinn og en sorgreaksjon i og med at jeg var mye sammen med min bror da han drakk seg gjennom sorgen. Det tok han fire år å komme på beina igjen. Han klarer seg bra i dag.Våren 1994 fikk jeg en jobb jeg hadde veldig lyst på og jeg merket at jeg begynte å tenke at jeg ikke var god nok. De som tidligere hadde hatt denne jobben var flinke det var ikke jeg. Dessuten hadde jeg i flere sosiale jobbsammenhenger vært alt for full. Det var deilig å bli drita full i 20 årene. Angsten forsvant og jeg var konge. Underholdt mye og sto på. Fylleangst i to tre dager etterpå, Altså. Våren 1994 merket jeg at trykket i kroppen økte betraktelig. Var mye urolig og redd i hverdagen. Hadde også jobbet hardt med universitetsstudier ved siden av full jobb i denne perioden og tenkte vel at jeg var sliten. Men plutselig en morgen, jeg var 27 år, den dagen jeg skulle begynne i den nye jobben våknet jeg av total angst. Panikkanfall vet jeg at det heter i dag. Hyperventilerte og det opplevdes som om det var montert en høytrykkspyler på huet mitt som spruta dødsangst og svovelsyre inn i kroppen min. Jeg begynte på jobben skiftet skjorte flere ganger om dagen fordi svetten fossa under armene mine, hadde panikkanfall i møter, sov ikke på en uke og hadde et enormt trykk i brystet og smerte i kroppen. Kom meg til slutt til en lege og fikk seroxat. Etter fem dager på seroxat stoppet angstanfallene og selvtilliten begynte etter noen uker å komme mer tilbake. De seksuelle bivirkningene som at det var umulig å få orgasme og at lysten ble betraktelig mindre var kjedelig. Men alt i alt så var jeg så redd for de angstanfallene at jeg brukte medisinen ca et år. Fester med alkohol i blanding med seroxat gjorde meg flere ganger turbo gira, utrykket ville fester fikk vel en ny betydning i denne perioden, men ingen skade skjedd. Jeg mestret jobb og fortsatte med universitetsstudier. Var i godt humør i perioden men følte meg ofte anspent i kroppen i form av smerter i hele kroppen. Så sluttet jeg på medisinen, seksualtiteten kom tilbake og jeg byttet jobb. Den dagen jeg begynte på den nye jobben var angsten tilbake med full styrke. Søvnløs, livredd og trist som faen gikk jeg på jobb. Det var hardt, begynte på seroxat igjen og overlevde det også. Siden 1994 og til i dag har jeg vel hatt 14 depresjoner med mye angst. Når jeg ikke er deprimert har jeg mye angst. Jeg er stadig redd for at jeg skal straffes hardt. Hver jævlige mail, sms, telefon eller brev jeg åpner er jeg overbevisst om at er informasjon om staff, fengsel og den totale ruin. Til informasjon har jeg aldri gjort noe straffbart. Jeg har blitt avholdsmann og lever et rolig liv i 40 årene. Men det hjelper ikke meg. Jeg tror jeg skal straffes. Tankene om at jeg skal straffes og at folk er ute etter å ta meg spruter gjennom huet mitt 25 timer i døgnet. I flere år sov jeg bare to til tre timer om natten. I perioder har ssri virket ok men så kommer depresjonen tilbake selv på høye doser ssri og også i de senere årene wellbutrin. Det samme gjelder for effexor. I en lang periode på 3 år hadde jeg det veldig bra på 6 mg trilafon i kombinasjon med 20 mg cipramil men så kom depresjonen tilbake og tvangstankene om straff og at jeg har gjort noe galt og at folk skal ta meg kom tilbake for fullt trykk. Trodde psykiateren på akuttmottaket filmet meg for å bruke det i rettssaken mot meg. Jeg har også vært innlagt en gang, da var jeg meget suicidal og så trist at jeg nesten ikke klarte å bevege meg til tross for 300 mg wellbutrin og 100 mg lamictal og 8 mg trilafon. ECT hjalp meg ut av den jævlige depresjonen, jeg ble glad men alt for glad, fikk mani og globalt hukommelsestap av det. Når jeg etter noen uker skjønte at jeg hadde vært tilstede i verden uten å vite det så fikk jeg en paranoid psykose. Jeg trodde jeg hadde vært redd før men dette topper det meste. Alt var bare smerte og frykt. Hver jævlige celle i kroppen var fyllt av frykt og jeg var så redd at man skulle tro jeg spilte russisk rullett med skudd i kammeret. Trilafon virker i tre år, slutter å virke, ssri virker en periode, slutter å virke, men kan virke om et år igjen. Er drit lei de seksuelle bivirkningene. Wellbutrin virker en periode, jeg er den ene av 1000 som får impotens av wellbutrin, så slutter det å virke, anafranil tålte jeg ikke, mistet hår og fikk ikke puste. Diagnosene jeg har fått opp igjennom er tilbakevendene depresjon i det bipolare spekteret. angst er et fremtredene symptom ved depresjon. Når jeg ikke er deprimert (noen få måneder innimellom) så er jeg sprutfull med angst, jeg biter neglene ned til knokene og er anspent med smerter ut over hårrøttene. Jeg leser mail, tar telefoner, svarer på sms og åpner brev men har kraftige angstbølger i forbindelse med dette. 20 til 30 ganger i døgnet som en kraftig økning av angst oppå det allerede høye angstnivået. Jeg snakker også med folk på jobb og i livet ellers, holder foredrag, lager musikk, skriver bøker, har venner og har to mastergrader i psykologi på universitet i norge og i utlandet. Og for å ikke glemme slitenhet. Noen ganger snur jeg bilen hjemme på plassen og kjører meg noen runder i kvartalet der jeg bor fordi jeg gruer meg til å gå opp trappa til andre etasjen der jeg bor. Jeg er så sliten at jeg nesten ikke klarer å gå. Livet er et helvete og det har det vært i mange år. Jeg har prøvd store deler av felleskatalogen med medisiner, jeg har gått 1000 timer i terapi, kognitiv, psykoanalyse og samtaleterapi. Jeg har også prøvd mye alternativt. Jeg har klart å være i jobb og gjort det greitt helt til nylig men klarte ikke mer nå for noen måneder siden. Jeg vet det fortsatt er medisiner jeg ikke har prøvd som markedsføres i Norge, og jeg vet det er kombinasjoner av medisiner jeg ikke har prøvd. Jeg vet også at Servier (fransk legemiddelselskap) har medisinen STABLON som virker motsatt av SSRI som flere på nettet forteller har hjulpet mot depresjon og angst uten de kjipe bivirkningene. Disse er på markedet i frankrike og VALDOXAN som virker på melantonin er på markedet i sverige. Jeg er ressursterk og har god psykologisk innsikt og er veldig motivert for å finne noe som hjelper. Problemet er at SSRI hjelper på kanskje 60 prosent, tricykliske antidepressiva hjelper på 70 prosent. Lamictal hjelper på 46 %. Kognitiv terapi hjelper på 55-60%. Trilafon hjelper en periode så slutter det å virke! Hva da når man er en av de psykiaterne kaller for non responder. Jeg har ikke gitt opp håpet men jeg har ikke funnet en psykiater som har lyst på en skikkelig utfordring. Bruke huet sitt, kreativiteten, kontakter, ny forskning, de nye anti depressivaene som er under utvikling, de nye anxiolyticaene, atypiske nevroleptika, grensesprengende kombinasjoner osv. Ikke vet jeg. Det må da finnes en løsning. Og hva med slitenheten. Du må trene sier fastlegen. Det er lett når du er så sliten at det du orker er å gå fra senga til sofaen. Og det må da finnes en medisin i 2012 som er bedre enn at du blir litt mindre deprrimert og angstfull, feit og impotent. Vival virker bra på meg. Men jeg er en disiplinert mann så jeg bruker ikke mer enn en tablett på 5 mg per uke. Syns det forresten er rart at vival som virker på GABA ikke på de 50 årene den har vært på markedet har fått en erstatter som ikke har problemene toleranseutvikling og avhengighet. Merkelig syns jeg. Familie: Søsteren min sliter med depresjoner, pappa gjorde det frem til han var 47, farfar tok selvmord, noen av fetterne sliter også med depresjon og angst slik jeg forstår det. Traumer: Jeg ble utsatt for seksuelt misbruk av en eldre nabogutt fra jeg var 9 - 16. Ble grisebanket av en gjeng jevngamle gutter i en kjeller som ti åring. Var skremt fra vettet. Skyldinduserende meget kritiserende far med uforutsigbart sinne,ikke vold. Som nitten åring fant jeg og min mor kjæresten hennes ihjelblødd på soverommet hans. 5 liter blod på gulvet er mye, han hadde skallet hodet i en skarp kant på peisen og fått hull på en stor blodåre i tinningsområdet. Har hatt flere toppleder jobber i næringslivet og blitt skviset på kynisk vis en gang. Det var jævlig. Ikke rus, avholdsmann, normalt kosthold, går små turer hver dag og har fått litt krefter i kroppen, har bra kjæreste og en datter som jeg har god kontakt med og som er hos meg annenhver helg og i ferier. Har ryddig økonomi og for tiden sykemeldt fra en vanlig grei jobb. NB jeg har aldri vært manisk foruten i noen uker etter ECT. Mitt spørsmål til deg: Vil du ta denne utfordringen? Jeg vil prøve flere ting, lese forskning, være med på casus studier, nye medisiner og ikke vet jeg nok til å vite hva som kan være et alternativ. Jeg har ikke gitt opp håpet. Det er feil at en ressurssterk mann som meg ikke skal kunne bidra i samfunnet mer og det er også feil at jeg ikke kan få litt fred, glede og søvn de kommende årene. Vennlig hilsen Ola Tankekjør

[Gjest Psyk av alt]

Dette var sterk lesing.

Jeg håper du får hjelp.

Jeg vet ikke hva jeg mer kan si.

[Gjest Ola Tankekjør]

Dette var sterk lesing.

Jeg håper du får hjelp.

Jeg vet ikke hva jeg mer kan si.

Takk Psyk av alt

Var som vanlig redd etter at jeg hadde skrevet dette. Tøft å se det svart på hvitt liksom. Men noe må gjøres. Spent på om noen vil ta en utfordring og prøve å hjelpe.

Ønsker deg en god dag

Ola Tankekjør

[Gjest Psyk av alt]

Takk Psyk av alt

Var som vanlig redd etter at jeg hadde skrevet dette. Tøft å se det svart på hvitt liksom. Men noe må gjøres. Spent på om noen vil ta en utfordring og prøve å hjelpe.

Ønsker deg en god dag

Ola Tankekjør

Hei!

Jeg lå faktiskt og tenkte på det du har skrevet før jeg sovnet i natt.

Klart det er tøft å se det svart på hvitt, men det har en verdi det å skrive det ned. Jeg hadde printet det ut hvis jeg var deg, og ta det med til behandler/ny behandler.

Ellers virker det som om du har stor innsikt i problematikken din og du virker veldig motivert ifh å finne en løsning.

Da tror jeg mye er gjort, uansett hvor håpløst alt kan virke i perioder. Du ønsker virkelig å få gjort noe med ditt eget liv og det betyr mye. Motsatsen er å gi opp og synke inn i en "ikke" tilværelse.

Håper NHD kan gi deg noen tips!