Inkluderende på DIN arbeidsplass?

[Sør]

Nå har jeg forsøkt å tenke på det sånn, men jeg får det ikke til ;-)

Da har du i det minste forsøkt! :-)

Prøv litt mer. Tenk på at for at du skal ut i arbeidslivet så trenger du litt erfaring, og noe kunnskap om hvordan det er å jobbe.

Du er altså på en slags "skole", og du får betalt for det! (Vanlige studenter må jo ta opp lån.)

Med vennlig hilsen

[Bella Dotte]

Da har du i det minste forsøkt! :-)

Prøv litt mer. Tenk på at for at du skal ut i arbeidslivet så trenger du litt erfaring, og noe kunnskap om hvordan det er å jobbe.

Du er altså på en slags "skole", og du får betalt for det! (Vanlige studenter må jo ta opp lån.)

Med vennlig hilsen

Jeg er ikke i stand til å gå gjennom et slikt opplegg, og det gjør meg trist. Jeg er også trist for at jeg ikke kan gjennomføre en utfannelse. Og jeg er bitter for at det tok så lang tid å finne ut at jeg ikke klarer det, at jeg har fått mén av det.

(Dette er ikke deres skyld, meddebattanter...)

[Sør]

Sånn ser ikke jeg det. Mye gratis arbeidskraft går til arbeidsplassene/giverne gjennom praksisplassdeltakerne. Og i tillegg betaler NAV for plassene, mye mer enn deltakeren får. Det synes jeg er urettferdig.

Jeg forstår at arbeidslivet er krevende, men behøver det å være SÅ krevende? Jeg og mange med meg kunne ha gjort en innsats om lista ble lagt litt lavere. kanskje er det arbeidsgiveravgiften som er knuten.

''Sånn ser ikke jeg det. Mye gratis arbeidskraft går til arbeidsplassene/giverne gjennom praksisplassdeltakerne. Og i tillegg betaler NAV for plassene, mye mer enn deltakeren får. Det synes jeg er urettferdig.''

Om det er slik at bedriftene tjener litt på dette, så er vel ikke det et problem for deg? Man kan jo ikke forvente at de skal både gi deg trening og tape penger på det.

''Jeg forstår at arbeidslivet er krevende, men behøver det å være SÅ krevende? Jeg og mange med meg kunne ha gjort en innsats om lista ble lagt litt lavere. kanskje er det arbeidsgiveravgiften som er knuten.''

Dette er jo en diskusjon som går utover det man løser på DOL. Norske firma er i konkurranse med firma fra hele verden, og mange steder betaler de kun en brøkdel i lønn av hva norske bedrifter må. Derfor er det, dessverre, kritisk at så mange som mulig fungerer så godt som mulig.

Det er klart at det er et poeng at hvis du kan få en jobb, selv om du ikke kan yte 100% (for eksempel), så vil norske bedrifter spare på det, fordi de kan betale mindre skatt. Men det er vanskelig for én enkelt bedrift å se det.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Jeg er ikke i stand til å gå gjennom et slikt opplegg, og det gjør meg trist. Jeg er også trist for at jeg ikke kan gjennomføre en utfannelse. Og jeg er bitter for at det tok så lang tid å finne ut at jeg ikke klarer det, at jeg har fått mén av det.

(Dette er ikke deres skyld, meddebattanter...)

Hei,

Og det er forståelig at du er trist over alle disse tingene du nevner.

Derimot så står du nå - den 15/4-2012 ovenfor et valg: du kan velge å se tilbake og være lei deg over at ting gikk som de gikk, eller du kan velge å se forover, og tenke "hvordan i helv*te kan jeg få til de tingene jeg har lyst til?".

Hvordan kan jeg få meg en jobb? Kanskje en deltidsjobb? Kanskje trening?

Hva kan jeg gjøre for å få meg i hvert fall litt utdanning?

Dette er ting du kan gjøre. Ting du kan kjempe for.

Fordi du kjemper for deg selv!

Med vennlig hilsen

[Bella Dotte]

''Sånn ser ikke jeg det. Mye gratis arbeidskraft går til arbeidsplassene/giverne gjennom praksisplassdeltakerne. Og i tillegg betaler NAV for plassene, mye mer enn deltakeren får. Det synes jeg er urettferdig.''

Om det er slik at bedriftene tjener litt på dette, så er vel ikke det et problem for deg? Man kan jo ikke forvente at de skal både gi deg trening og tape penger på det.

''Jeg forstår at arbeidslivet er krevende, men behøver det å være SÅ krevende? Jeg og mange med meg kunne ha gjort en innsats om lista ble lagt litt lavere. kanskje er det arbeidsgiveravgiften som er knuten.''

Dette er jo en diskusjon som går utover det man løser på DOL. Norske firma er i konkurranse med firma fra hele verden, og mange steder betaler de kun en brøkdel i lønn av hva norske bedrifter må. Derfor er det, dessverre, kritisk at så mange som mulig fungerer så godt som mulig.

Det er klart at det er et poeng at hvis du kan få en jobb, selv om du ikke kan yte 100% (for eksempel), så vil norske bedrifter spare på det, fordi de kan betale mindre skatt. Men det er vanskelig for én enkelt bedrift å se det.

Med vennlig hilsen

''Dette er jo en diskusjon som går utover det man løser på DOL. Norske firma er i konkurranse med firma fra hele verden, og mange steder betaler de kun en brøkdel i lønn av hva norske bedrifter må. Derfor er det, dessverre, kritisk at så mange som mulig fungerer så godt som mulig.

Det er klart at det er et poeng at hvis du kan få en jobb, selv om du ikke kan yte 100% (for eksempel), så vil norske bedrifter spare på det, fordi de kan betale mindre skatt. Men det er vanskelig for én enkelt bedrift å se det.''

Ja.

[Bella Dotte]

Hei,

Og det er forståelig at du er trist over alle disse tingene du nevner.

Derimot så står du nå - den 15/4-2012 ovenfor et valg: du kan velge å se tilbake og være lei deg over at ting gikk som de gikk, eller du kan velge å se forover, og tenke "hvordan i helv*te kan jeg få til de tingene jeg har lyst til?".

Hvordan kan jeg få meg en jobb? Kanskje en deltidsjobb? Kanskje trening?

Hva kan jeg gjøre for å få meg i hvert fall litt utdanning?

Dette er ting du kan gjøre. Ting du kan kjempe for.

Fordi du kjemper for deg selv!

Med vennlig hilsen

Takk. Jeg jobber med meg selv hver dag. Det er forsåvidt en heldagsjobb ;-)

[Bella Dotte]

Da har du i det minste forsøkt! :-)

Prøv litt mer. Tenk på at for at du skal ut i arbeidslivet så trenger du litt erfaring, og noe kunnskap om hvordan det er å jobbe.

Du er altså på en slags "skole", og du får betalt for det! (Vanlige studenter må jo ta opp lån.)

Med vennlig hilsen

''Tenk på at for at du skal ut i arbeidslivet så trenger du litt erfaring, og noe kunnskap om hvordan det er å jobbe.''

Fikk ikke svart på denne. Jeg har vært i ordinær jobb i åtte år, og jeg både trivdes og fikk gode tilbakemeldinger både fra overordnet, kolleger og kunder. Men jeg kan ikke jobbe med "hva som helst" pga både psykisk og fysisk handikap. Derfor var det et hardt slag å miste den jobben, og slike jobber vokser ikke på trær, man må kjenne noen, det var sånn jeg fikk den jobben i første omgang, og jeg har en type handikap som har gjort det vanskeligå bli kjent med folk. Nå har jeg det bedre pga opplæring og riktig diagnose, men jeg er fremdeles utrygg etter mange feilslåtte tiltak og forsøk. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Må bygge meg opp tilstrekkelig mentalt før jeg forsøker igjen, det er ihvertfall sikkert.

[Persille1365381127]

Da foreslår jeg at ordningen med praksisplasser avvikles. Den er jo bare til plage og bryderi for både deltaker og arbeidsgiver.

Jeg innbilte meg at du hadde skrevet om arbeidsgiveravgiften i denne tråden. Men jeg finner det ikke når jeg søker. Beklager.

''Da foreslår jeg at ordningen med praksisplasser avvikles. Den er jo bare til plage og bryderi for både deltaker og arbeidsgiver.''

Den bør ikke være til plage for de som får hjelp, de bør være takknemlige for at de faktisk får et tilbud. Den er ikke _bare_ til bryderi, men det er veldig langt mellom det - og å anse seg selv som en fullverdig arbeidstaker når man går på tiltak.

Forøvrig er den nyttig for samfunnet som helhet, fordi den faktisk får folk tilbake i skattebetalende arbeid og gir dem mulighet til å forsørge seg selv.

[Sør]

Takk. Jeg jobber med meg selv hver dag. Det er forsåvidt en heldagsjobb ;-)

Stå på! :-)

Med vennlig hilsen

[Sør]

''Tenk på at for at du skal ut i arbeidslivet så trenger du litt erfaring, og noe kunnskap om hvordan det er å jobbe.''

Fikk ikke svart på denne. Jeg har vært i ordinær jobb i åtte år, og jeg både trivdes og fikk gode tilbakemeldinger både fra overordnet, kolleger og kunder. Men jeg kan ikke jobbe med "hva som helst" pga både psykisk og fysisk handikap. Derfor var det et hardt slag å miste den jobben, og slike jobber vokser ikke på trær, man må kjenne noen, det var sånn jeg fikk den jobben i første omgang, og jeg har en type handikap som har gjort det vanskeligå bli kjent med folk. Nå har jeg det bedre pga opplæring og riktig diagnose, men jeg er fremdeles utrygg etter mange feilslåtte tiltak og forsøk. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Må bygge meg opp tilstrekkelig mentalt før jeg forsøker igjen, det er ihvertfall sikkert.

Hei,

Jeg forstår du er utrygg, men samtidig så kan det hjelpe at du tenker at det kan bli litt "grøftekjøring" på veien. Det tar tid, og du lærer mye. At det går litt galt av og til må du ikke ta som negativt om deg, men noe man regner med på vei tilbake!

Med vennlig hilsen

[Persille1365381127]

Jeg er ikke i stand til å gå gjennom et slikt opplegg, og det gjør meg trist. Jeg er også trist for at jeg ikke kan gjennomføre en utfannelse. Og jeg er bitter for at det tok så lang tid å finne ut at jeg ikke klarer det, at jeg har fått mén av det.

(Dette er ikke deres skyld, meddebattanter...)

Sør har gitt deg et godt svar under her

I tillegg til det:

Det er ikke din _skyld_ at du ikke kan jobbe. Men det er heller ikke noen andres skyld. Det er derimot DITT ansvar å komme deg _tilbake_ i jobb, ikke (f.eks) mitt.

Så når en arbeidsgiver tilbyr deg å være der for å lære jobben, lære å være med andre mennesker, lære oppgavene, lære bedriften å kjenne, markedet - eller hva det nå måtte være. Hvorfor tenker du at det er noe du skal ha betalt for? Det er jo et tilbud om gratis kompetanseøkning, og alle de du møter på din vei bruker av sin TID, sin kompetanse og sine penger for å hjelpe deg tilbake.

Alle de menneskene du møter hjelper deg å komme tilbake til et normalt arbeidsliv, og det er hvertfall ikke deres ansvar eller skyld at du er der du er nå.

Så når alle bidrar med det de kan, hvorfor kan ikke du bidra med en del av din tid for å nå det målet? Hvorfor blir det noe du skal ha betalt for?

Hadde du bedt om å få betalt om noen tilbød deg et gratis strikkekurs, kjøreopplæring eller matlagingskurs? Slik at du kunne lære å lage dine egne klær, din egen mat og en mulighet til å komme deg fra sted til sted? Det er jo ellers ting man betaler for, så om du får det gratis er jo det en gavepakke?

Og det blir det samme med praksisplass. Noen stiller opp og gir deg noe for å hjelpe deg, mens du sier at du ikke vil ha det fordi du ikke får mer penger enn du får ved å ikke gjøre noenting. Hvordan skal du komme deg tilbake i arbeidslivet om _det_ er grunnholdningen din?

Du er den første som må hjelpe deg selv. Om du ikke vil, så vil ingen andre heller. Du må være med på spleiselaget du også.

[Bella Dotte]

''Da foreslår jeg at ordningen med praksisplasser avvikles. Den er jo bare til plage og bryderi for både deltaker og arbeidsgiver.''

Den bør ikke være til plage for de som får hjelp, de bør være takknemlige for at de faktisk får et tilbud. Den er ikke _bare_ til bryderi, men det er veldig langt mellom det - og å anse seg selv som en fullverdig arbeidstaker når man går på tiltak.

Forøvrig er den nyttig for samfunnet som helhet, fordi den faktisk får folk tilbake i skattebetalende arbeid og gir dem mulighet til å forsørge seg selv.

''[...]det er veldig langt mellom det - og å anse seg selv som en fullverdig arbeidstaker når man går på tiltak.''

Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?

''Forøvrig er den nyttig for samfunnet som helhet, fordi den faktisk får folk tilbake i skattebetalende arbeid og gir dem mulighet til å forsørge seg selv.''

''Den bør ikke være til plage for de som får hjelp, de bør være takknemlige for at de faktisk får et tilbud. ''

Kanskje i noen tilfeller, men i mange tilfeller virker det nedbrytende.

[Sør]

''[...]det er veldig langt mellom det - og å anse seg selv som en fullverdig arbeidstaker når man går på tiltak.''

Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?

''Forøvrig er den nyttig for samfunnet som helhet, fordi den faktisk får folk tilbake i skattebetalende arbeid og gir dem mulighet til å forsørge seg selv.''

''Den bør ikke være til plage for de som får hjelp, de bør være takknemlige for at de faktisk får et tilbud. ''

Kanskje i noen tilfeller, men i mange tilfeller virker det nedbrytende.

Kravene skal jo være så realistiske som mulig, Bella Dotte (det er jo litt av poenget), men likevel tar det jo lang tid før man er "operativ" i en ny jobb. Det varierer selvsagt fra arbeidsplass til arbeidsplass, men der jeg jobber så er det ofte minst 6 måneder før nye kan jobbe selvstendig.

Med vennlig hilsen

[Bella Dotte]

Sør har gitt deg et godt svar under her

I tillegg til det:

Det er ikke din _skyld_ at du ikke kan jobbe. Men det er heller ikke noen andres skyld. Det er derimot DITT ansvar å komme deg _tilbake_ i jobb, ikke (f.eks) mitt.

Så når en arbeidsgiver tilbyr deg å være der for å lære jobben, lære å være med andre mennesker, lære oppgavene, lære bedriften å kjenne, markedet - eller hva det nå måtte være. Hvorfor tenker du at det er noe du skal ha betalt for? Det er jo et tilbud om gratis kompetanseøkning, og alle de du møter på din vei bruker av sin TID, sin kompetanse og sine penger for å hjelpe deg tilbake.

Alle de menneskene du møter hjelper deg å komme tilbake til et normalt arbeidsliv, og det er hvertfall ikke deres ansvar eller skyld at du er der du er nå.

Så når alle bidrar med det de kan, hvorfor kan ikke du bidra med en del av din tid for å nå det målet? Hvorfor blir det noe du skal ha betalt for?

Hadde du bedt om å få betalt om noen tilbød deg et gratis strikkekurs, kjøreopplæring eller matlagingskurs? Slik at du kunne lære å lage dine egne klær, din egen mat og en mulighet til å komme deg fra sted til sted? Det er jo ellers ting man betaler for, så om du får det gratis er jo det en gavepakke?

Og det blir det samme med praksisplass. Noen stiller opp og gir deg noe for å hjelpe deg, mens du sier at du ikke vil ha det fordi du ikke får mer penger enn du får ved å ikke gjøre noenting. Hvordan skal du komme deg tilbake i arbeidslivet om _det_ er grunnholdningen din?

Du er den første som må hjelpe deg selv. Om du ikke vil, så vil ingen andre heller. Du må være med på spleiselaget du også.

''Så når en arbeidsgiver tilbyr deg å være der for å lære jobben, lære å være med andre mennesker, lære oppgavene, lære bedriften å kjenne, markedet - eller hva det nå måtte være. Hvorfor tenker du at det er noe du skal ha betalt for? Det er jo et tilbud om gratis kompetanseøkning, og alle de du møter på din vei bruker av sin TID, sin kompetanse og sine penger for å hjelpe deg tilbake.''

Dette er helt absurd. I de fleste stillinger kreves det en viss mengde opplæring og innkjøring etter at man har blitt ansatt.

''Alle de menneskene du møter hjelper deg å komme tilbake til et normalt arbeidsliv, og det er hvertfall ikke deres ansvar eller skyld at du er der du er nå. ''

Jo, det mener jeg, til en viss grad, ingen kan ikke noe for min funksjonshemning, men jeg er sint på en del mennesker som burde ha skjønt at de de presset meg til, ikke hadde noe for seg, men gjorde meg dårligere.

''Hadde du bedt om å få betalt om noen tilbød deg et gratis strikkekurs, kjøreopplæring eller matlagingskurs? Slik at du kunne lære å lage dine egne klær, din egen mat og en mulighet til å komme deg fra sted til sted? Det er jo ellers ting man betaler for, så om du får det gratis er jo det en gavepakke?''

Synes du er litt usaklig her.

[frosken]

Vi har hatt en med rusproblemer nå, som selv tok kontakt med oss og ba om å få ha praksis hos oss (barnehagen). Jeg har tro på praksis i barnehage fordi barn ikke dømmer, man har få voksne å forholde seg til - og det er ganske klare rutiner og regler. Samtidig er ikke barn noe man tuller med, så jeg sjekker dem alltid NØYE før jeg tar dem inn.

Denne personen har fungert veldig veldig godt. Vi fikk referanser fra stedet h*n har bodd på for å bli rusfri, men ellers ingenting - ettersom h*n er ganske ung. Perioden ble forlenget noen uker etter vedkommendes eget ønske, og i denne perioden inkluderte vi personen også mer i det faktiske arbeidet - vi stilte flere krav og forventninger fordi vi mente h*n var klar for det. Dessverre vil h*n ikke jobbe i barnehage, h*n skal tilbake til det yrket h*n egentlig hadde peilet seg inn på (kontorarbeid), ellers hadde jeg tilbud vedkommende jobb fra høsten.

Men h*n får en fin referanse fra oss, og vi har fulgt opp med det vi kan av opplæring underveis - og så er det jo bare å håpe at det går bra. I dette tilfellet tror jeg det vil gjøre det.

Nå tar vi inn en ny med språkutfordringer. H*n kan ikke ett ord norsk, men er utdannet pedagog i et annet land. Dersom h*n lærer seg norsk tilfredsstillende innen sommeren, så vil jeg hjelpe til med å finne en pedagogstilling i en større barnehage - fordi h*n har behov for å lære mer om norsk pedagogikk, og må derfor jobbe med flere pedagoger enn jeg har tilgjengelig. Alternativt kan h*n få jobbe her som assistent... Det får vi se litt på.

Jeg har hatt to med språkproblemer tidligere, den ene jobber her fortsatt - den andre har flyttet til et annet sted i landet og jobber innenfor barnevernet om jeg ikke husker helt feil. De var begge fra Europa, og søkte lavere stillinger hos oss for å lære seg språket. De snakket noe (men veldig dårlig) norsk da de begynte begge to (ikke samtidig).

Vedkommende med psykiske problemer fungerte ikke i det hele tatt. Nå var det en kompleks problemstilling, og i utgangspunktet ikke en praksisplass - men det ble rett og slett alt for vanskelig å forholde seg til for alle. Det skjer jo uventede ting med barn, og da blir det vanskelig med en voksen som konsekvent gjør alle situasjoner verre. Man må fokusere på barna når ting skjer, ikke de voksne.

Men det kommer kanskje litt an på hva slags type psykiske problemer man har....? Og hvor alvorlige de er.

Det som er avgjørende når jeg velger hvem vi tar inn og hvorfor, er deres eget ønske om å _ville_ gjennomføre noe. Det er ikke SÅ nøye hva de "lider" av, dersom de selv har et ønske om å komme tilbake, bidra, fungere og være tilstede. Det er f.eks en vesentlig forskjell om de tar kontakt med oss selv, eller om det ringer en konsulent fra NAV...

Og jeg er også veldig klar på hva jeg forventer FØR vi starter samarbeidet. De skal møte opp i tide, de skal gjøre de tingene de blir bedt om å gjøre, de skal være edru/rusfrie, og de skal delta i de daglige rutinene. Dersom de ikke kan/vil, så må de si fra FØR noe skjer. De kan altså ikke la være å møte opp, uten å gi beskjed.

Jeg er også opptatt av at de må forstå at et slikt samarbeid også skaper arbeid og risiko for oss - det er ikke bare vanskelig for dem. Om noe skjer, så må jeg svare for foreldrene. Om de ikke gjør som avtalt, så blir det merarbeid på de som allerede jobber her. Om de ikke møter opp, så mister vi kanskje tid vi skulle brukt på noe annet, osv.

Det er ikke en veldedighetsgreie fra vår side, det er merarbeid - derfor må de også forplikte seg til de enkle "reglene" som følger med det å ha en jobb. Utover det forventer jeg bare at de er tilstede (fysisk og psykisk), de trenger ikke møte med kompetanse eller evner - det kan vi jo lære dem.

Det er litt som når man ansetter en tenåring i sin første jobb, forventningene må være klare - det er ikke en lek. De må holde sin del av avtalen, og forstå at det er alvor. Og så skal jeg sørge for at de får en god opplevelse med sin første arbeidsplass, at de blir tatt på alvor, at de blir hørt, at de får bidra, får anerkjennelse, tilbakemeldinger - og selvfølgelig de rettighetene de har krav på. Det blir som å oppdra gode arbeidstakere

Den som har skrevet her flere ganger om praksisplassen i en vernet bedrift er en jeg ikke ville vurdert å ta inn, utelukkende pga holdningene. Jeg gidder rett og slett ikke bruke masse tid, kompetanse og energi på en som ikke vil tilbake i arbeidslivet selv. Da har jeg ingenting å bidra med. Men de som kommer hit, vil bidra med noe og vil prøve (selv om de kanskje ikke får til), de er velkomne - og så skal jeg hjelpe så godt jeg kan ut fra de forutsetningene.

Jeg kan fint håndtere at folk ikke får til ting, så lenge de prøver. Og så er det vår jobb å finne en balanse mellom trygg grunn, og nye utfordringer så de skjønner at de kan klare flere ting enn de trodde de kunne før de kom.

Og det hører med til historien at jeg ikke lover noen jobb etter endt praksis. Det er ikke sikkert vi har ledige stillinger, og det er ikke sikkert de passer. Men målet er at de skal ut i jobb, så jeg hjelper dem å finne en jobb om jeg kan. Jeg har jobbet med rekruttering tidligere, så jeg har fortsatt en del kontakter i den bransjen - og sender dem videre til dem med en personlig anbefaling. De jeg sender til vet også at de aldri ville fått en kandidat av meg jeg ikke selv går god for.

Jeg vet ikke om det var svar på spørsmålet ditt, men det er hvertfall (noen av) mine tanker rundt praksisplass

Takk for en interessant redegjørelse. Jeg ble litt overrasket over at du var så klar på at du foretrekker at folk selv tar kontakt, i stedet for at en nav-veileder gjør det. Tror at enkelte antar at arbeidsgivere synes det er lettere å forholde seg til nav i første omgang, før brukeren selv tar kontakt.

Jeg liker veldig godt analogien til å ha ungdom i deres første jobb eller mer generelt det å legge et grunnlag for å bli en god arbeidstaker (med både rettigheter og plikter).

[frosken]

Ja, jeg mener at når jeg jobber selv om jeg er for syk til å fungere i en vanlig jobb, bør jeg ha noe kompensasjon for det. Å lære å fungere normalt kan man ofte gjøre mer effektivt andre steder enn på en arbeidsplass. Jeg trengte psykologhjelp, men det var det ingen som forsto (ikke jeg engang, så kaotisk var min tilværelse).

Jeg mener at alle har krav på en verdig tilværelse og opplevelsen av at det "lønner seg å arbeide", hvis det skal gjøre det, vel å merke.

Erfaring og sosial trening som får meg til å gråte hver dag, er ikke noe for meg, ellers takk. Kompetanse kan jeg ikke tilegne meg når stressnivået er for høyt og meningsløsheten for stor.

''Ja, jeg mener at når jeg jobber selv om jeg er for syk til å fungere i en vanlig jobb, bør jeg ha noe kompensasjon for det.''

Men du får jo penger fra nav i en slik situasjon; hvorfor er ikke det kompensasjon nok? Jeg tror det er uhyre lite realistisk at arbeidsgivere vil betale lønn for folk som i utgangspunktet er blitt vurdert som å ha for stor funksjonssvikt til å kunne ta ordinært arbeid. Det er uansett alltid kostnader forbundet med å ta folk inn på en arbeidsplass (opplæring mm), og risikoen er relativt stor for frafall underveis.

[frosken]

Du er en helt vanlig person, og det er noe med deg som gjør at du ikke kan fungere i en vanlig jobb, og dermed ha en vanlig inntekt. Greit.

Du lever i et land som tar vare på deg likevel, du får hjelp av staten. I andre land ville du vært avhengig av familien din, eller levd på gaten.

Jeg er arbeidsgiver, jeg har opprettet selskaper, skapt arbeidsplasser og selger tjenester til andre mennesker. Det har jeg gjort uten hjelp og støtte fra staten. Jeg har gjort det fordi det er dette jeg har lyst til å drive med.

Fordi jeg har lyst til å drive med dette, så har drøyt 20 mennesker en jobb å gå til hver dag, og de tjener penger så de kan leve. Jeg betaler 14% av det de tjener i avgift til staten, en avgift jeg som arbeidsgiver (isolert sett) ikke får noe igjen for.

Disse pengene er med å bidra til de ytelsene blant annet du mottar. Sammen med den delen av inntekten min jeg betaler i skatt, den delen av overskuddet jeg generer som går til skatt - og det alle mine arbeidstakere betaler i skatt.

Likevel forventes det at jeg som arbeidsgiver skal bruke tid, penger, ressurser og kompetanse for å få deg ut i arbeidslivet.... Om vi ikke gjør det så er vi kalde, lite inkluderende, har lite medfølelse, lite omtanke for andre enn oss selv, er egoistiske, grådige, osv. Veldig lite flatterende beskrivelser.

Alle har noe de sliter med, noen mer enn andre - sånn vil det alltid være. Likevel mener jeg at man må gjøre det beste ut av situasjonen, og løse den som best man kan.

Når en tidligere rusmisbruker ringer meg og sier h*n vil ha hjelp til å komme tilbake til et normalt liv, så bruker jeg av mine ressurser og min tid for å hjelpe vedkommende. Det koster noe. Ikke bare penger, men også krefter, overskudd, engasjement, osv.

Det jeg får tilbake er gleden av å ha hjulpet noen tilbake til en normal hverdag.

De andre arbeidstakerne mine betaler jeg lønn. De møter opp og gjør det jeg ber dem om, og for det får de en sum penger. En gjensidig avtale. Det krever ikke i nærheten av like mye som å hjelpe en som er på tiltak. Men det generer inntekt. Inntekt til meg, til selskapet, til dem selv.

En som er hos oss på tiltak genererer ingenting, utover å gi meg bedre samvittighet for å ha bidratt til samfunnet.

Arbeidsgivere er ikke psykologer, helsepersonell eller støtteapparat, vi er ikke superpersoner som har masse overskudd til å redde verden. Så når noen faktisk gjør noe for å hjelpe noen, så hadde det vært hyggelig om disse noen bare viste et lite snev av takknemlighet for det arbeidet som legges ned i vedkommende.

Du kan grøsse alt du vil, men noen har gjort noe for å hjelpe deg - uten noen form for egen vinning slik jeg ser det.

''En som er hos oss på tiltak genererer ingenting, utover å gi meg bedre samvittighet for å ha bidratt til samfunnet. ''

Mener du virkelig at du kan generalisere på den måten? Er det ingen av de du har hatt i praksis (f.eks. i den andre bedriften din), som etterhvert har produsert nok til at du har kunne ha noe redusert bemanning når vedkommende er på jobb? Folk kan jo være f.eks. et år av gangen i arbeidspraksis på ett sted, og jeg ville ha trodd at de etterhvert har utført sine oppgaver godt.

[Bella Dotte]

''Ja, jeg mener at når jeg jobber selv om jeg er for syk til å fungere i en vanlig jobb, bør jeg ha noe kompensasjon for det.''

Men du får jo penger fra nav i en slik situasjon; hvorfor er ikke det kompensasjon nok? Jeg tror det er uhyre lite realistisk at arbeidsgivere vil betale lønn for folk som i utgangspunktet er blitt vurdert som å ha for stor funksjonssvikt til å kunne ta ordinært arbeid. Det er uansett alltid kostnader forbundet med å ta folk inn på en arbeidsplass (opplæring mm), og risikoen er relativt stor for frafall underveis.

Ja, jeg er jo enig med deg, hvorfor skal man ha syke folk ut i arbeid, egentlig?

[Sør]

''En som er hos oss på tiltak genererer ingenting, utover å gi meg bedre samvittighet for å ha bidratt til samfunnet. ''

Mener du virkelig at du kan generalisere på den måten? Er det ingen av de du har hatt i praksis (f.eks. i den andre bedriften din), som etterhvert har produsert nok til at du har kunne ha noe redusert bemanning når vedkommende er på jobb? Folk kan jo være f.eks. et år av gangen i arbeidspraksis på ett sted, og jeg ville ha trodd at de etterhvert har utført sine oppgaver godt.

Hei,

Det står jo "En som er hos oss", og ikke generelt.

;-)

Med vennlig hilsen

[frosken]

Hei,

Det står jo "En som er hos oss", og ikke generelt.

;-)

Med vennlig hilsen

Nå flisespikker du unødvendig, synes jeg. Persille generaliserer mht de hun har hatt i arbeidspraksis, og jeg spør henne fordi jeg er oppriktig interessert i hennes erfaringer.