Inkluderende på DIN arbeidsplass?

[Bella Dotte]

''Tenk på at for at du skal ut i arbeidslivet så trenger du litt erfaring, og noe kunnskap om hvordan det er å jobbe.''

Fikk ikke svart på denne. Jeg har vært i ordinær jobb i åtte år, og jeg både trivdes og fikk gode tilbakemeldinger både fra overordnet, kolleger og kunder. Men jeg kan ikke jobbe med "hva som helst" pga både psykisk og fysisk handikap. Derfor var det et hardt slag å miste den jobben, og slike jobber vokser ikke på trær, man må kjenne noen, det var sånn jeg fikk den jobben i første omgang, og jeg har en type handikap som har gjort det vanskeligå bli kjent med folk. Nå har jeg det bedre pga opplæring og riktig diagnose, men jeg er fremdeles utrygg etter mange feilslåtte tiltak og forsøk. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Må bygge meg opp tilstrekkelig mentalt før jeg forsøker igjen, det er ihvertfall sikkert.

Glemte dette også: Jeg har vært i jobb og betalt skatt av min lønn, men siden det er for lenge siden og jeg ikke tjente nok, har jeg bare "ung ufør", som riktignok er større enn minstepensjonen, men ikke akkurat fett. Jeg har altså ingen økonomisk fordel av å ha vært i jobb, tvertimot har jeg tapt penger på å ikke ha fått uføretrygd tidligere, siden stønadene jeg har gått på har vært mye mindre enn trygden jeg har nå.

[Sør]

Nå flisespikker du unødvendig, synes jeg. Persille generaliserer mht de hun har hatt i arbeidspraksis, og jeg spør henne fordi jeg er oppriktig interessert i hennes erfaringer.

Hei,

Jeg lurte egentlig bare på om du (ev. jeg) hadde misforstått Persille, for jeg synes ikke at hun generaliserer, men hun svarer nok selv hva hun mener. :-)

Med vennlig hilsen

[Bella Dotte]

Hei,

Jeg forstår du er utrygg, men samtidig så kan det hjelpe at du tenker at det kan bli litt "grøftekjøring" på veien. Det tar tid, og du lærer mye. At det går litt galt av og til må du ikke ta som negativt om deg, men noe man regner med på vei tilbake!

Med vennlig hilsen

Ja, du har mye rett i det du sier, takk for støtten. Tror jeg bare må sørge for at sikkerhetsbeltet er riktig festet før jeg starter. Nå vet jeg i det minste hva som feiler meg og hva som skal til for at jeg skal kunne fungere i en jobb, og ingen kan tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke vil :-)

[Sør]

Glemte dette også: Jeg har vært i jobb og betalt skatt av min lønn, men siden det er for lenge siden og jeg ikke tjente nok, har jeg bare "ung ufør", som riktignok er større enn minstepensjonen, men ikke akkurat fett. Jeg har altså ingen økonomisk fordel av å ha vært i jobb, tvertimot har jeg tapt penger på å ikke ha fått uføretrygd tidligere, siden stønadene jeg har gått på har vært mye mindre enn trygden jeg har nå.

''Jeg har altså ingen økonomisk fordel av å ha vært i jobb''

Det er her jeg tror du må justere tankegangen din, Bella Dotte.

Folk skal jo være i jobb hvis de overhodet kan jobbe, selv om det bare er deltid. Selv om du ikke får mer utbetalt, så betyr det jo at samfunnet betaler mindre.

I tillegge, for de aller fleste vil det gjøre godt å være i arbeid, føle at en bidrar, treffe kollegaer, osv.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Ja, du har mye rett i det du sier, takk for støtten. Tror jeg bare må sørge for at sikkerhetsbeltet er riktig festet før jeg starter. Nå vet jeg i det minste hva som feiler meg og hva som skal til for at jeg skal kunne fungere i en jobb, og ingen kan tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke vil :-)

Husk krasjhjelm!

Det kan være nyttig i begynnelsen!

Med vennlig hilsen

[Bella Dotte]

''Jeg har altså ingen økonomisk fordel av å ha vært i jobb''

Det er her jeg tror du må justere tankegangen din, Bella Dotte.

Folk skal jo være i jobb hvis de overhodet kan jobbe, selv om det bare er deltid. Selv om du ikke får mer utbetalt, så betyr det jo at samfunnet betaler mindre.

I tillegge, for de aller fleste vil det gjøre godt å være i arbeid, føle at en bidrar, treffe kollegaer, osv.

Med vennlig hilsen

''I tillegge, for de aller fleste vil det gjøre godt å være i arbeid, føle at en bidrar, treffe kollegaer, osv.''

Ja, det var derfor jeg kastet meg ut i denne debatten her.

[Bella Dotte]

''Jeg har altså ingen økonomisk fordel av å ha vært i jobb''

Det er her jeg tror du må justere tankegangen din, Bella Dotte.

Folk skal jo være i jobb hvis de overhodet kan jobbe, selv om det bare er deltid. Selv om du ikke får mer utbetalt, så betyr det jo at samfunnet betaler mindre.

I tillegge, for de aller fleste vil det gjøre godt å være i arbeid, føle at en bidrar, treffe kollegaer, osv.

Med vennlig hilsen

''Folk skal jo være i jobb hvis de overhodet kan jobbe, selv om det bare er deltid. Selv om du ikke får mer utbetalt, så betyr det jo at samfunnet betaler mindre.

I tillegge, for de aller fleste vil det gjøre godt å være i arbeid, føle at en bidrar, treffe kollegaer, osv.''

Hvis man pga sykdom ikke kan livnære seg ved eget arbeid, har man i Norge i dag rett på trygd. Man kan ikke livnære seg ved eget arbeid hvis man ikke har en jobb som gir mer betalt enn en trygd. Penger er en så sterk motivasjon for å jobbe, at det tilogmed brukes for å trekke kvalifisert arbeidskraft til stillinger. Hvis det hadde vært nok med de andre fordelene du nevner, hadde man ikke trengt å betale noen så mye. Hvorfor skal da "myke verdier" være tilstrekkelig motivasjon for å jobbe, for en som i realiteten ikke klarer å jobbe?

[frosken]

''Folk skal jo være i jobb hvis de overhodet kan jobbe, selv om det bare er deltid. Selv om du ikke får mer utbetalt, så betyr det jo at samfunnet betaler mindre.

I tillegge, for de aller fleste vil det gjøre godt å være i arbeid, føle at en bidrar, treffe kollegaer, osv.''

Hvis man pga sykdom ikke kan livnære seg ved eget arbeid, har man i Norge i dag rett på trygd. Man kan ikke livnære seg ved eget arbeid hvis man ikke har en jobb som gir mer betalt enn en trygd. Penger er en så sterk motivasjon for å jobbe, at det tilogmed brukes for å trekke kvalifisert arbeidskraft til stillinger. Hvis det hadde vært nok med de andre fordelene du nevner, hadde man ikke trengt å betale noen så mye. Hvorfor skal da "myke verdier" være tilstrekkelig motivasjon for å jobbe, for en som i realiteten ikke klarer å jobbe?

Hvis du i realiteten ikke klarer å jobbe, så har du rett på trygdeytelser.

Jeg tror imidlertid at en del mennesker vil være mye mer fornøyd med å vite at de bidrar til fellesskapet gjennom verdiskapning enn å passivt motta sin trygdeytelse. Allikevel mener jeg at man neppe oppnår noe med å tvinge folk som er realtivt syke ut i jobb - men at det er mye å oppnå ved å være behjelpelig med å finne en egnet arbeidsplass dersom noen med omfattende funksjonsnedsettelse selv ønsker å få prøve seg.

For mange vil det å være i jobb gi en bedre selvfølelse. Både fordi hverdagen blir mer variert og meningsfylt, men også fordi det nok kjennes bedre ut å kunne fortelle omgivelsene at man er i jobb enn at man mottar uføretrygd. Jeg tror at alle som har helsemessige forutsetninger for å kunne ha tilknytning til arbeidslivet, har mye å vinne på det - under forutsetning av at også arbeidsplassene vet å gjøre sin del av jobben (behandle folk med respekt osv. ).

[tonie]

''Hva mener du med uten å få betalt? NAV betalte vel lønnen din mens du var der? Det du fikk av arbeidsplassen var en fin mulighet til å utfordre seg selv, lære noe nytt, og få en god referanse som kunne hjulpet deg videre.''

Ja, jeg fikk livsopphold, men ikke noe mer enn om jeg ikke hadde gjort noe - av daværende Aetat. Tiltakene jeg var i, var på områder hvor jeg ikke passet, og hadde mange oppgaver jeg heller ikke kunne lære skikkelig, Utfordre meg selv, ja det kan du si, jeg presset meg til det ytterste mens selvtilliten bare sank og sank.

Vi har hatt mange på arbeidstrening hos oss, og når jeg møter folk som sukker over at de brukes som gratis arbeidkraft blir jeg oppgitt. De aner ikke hvor mye merarbeid det blir på oss når vi får slik "gratis" arbeidkraft. Det koster tid og penger å lære opp folk, og når de i tillegg er mye borte, trenger mye støtte og veiledning, ikke kan gjøre visse arbeidsoppgaver osv blir det økt press på de andre.

Vi har begynt å si nei til å ta imot folk som trenger arbeidstrening. Mulig vi gjør et unntak hvis noen kommer for egen maskin og ber om en plass, og viser et oppriktig ønske om å få til dette, men ikke før. Jeg orker ikke å bruke kreftene mine på å hjelpe folk som ikke setter pris på hjelpen. Det er så mange som har den innstillingen, at de er gratis arbeidskraft som ikke tjener på å gjøre noe, så da vil de heller gjøre minst mulig, og aller helst gå hjemme. Mange ser overhodet ikke mulighetene som ligger i det å ha praksis, så da er vitsen borte for meg. Da får NAV heller sette dem på vernet bedrift eller hva det nå blir.

Jeg skjønner at du mener det var helt feil å sende deg til disse praksisplassene, men de kunne vel ikke bare gi deg uføretrygd uten først å ha testet ut arbeidsevnen din ordentlig først? Det håper og tror jeg skjer relativt sjelden, at folk bare får trygd helt uten videre.

[Persille1365381127]

Takk for en interessant redegjørelse. Jeg ble litt overrasket over at du var så klar på at du foretrekker at folk selv tar kontakt, i stedet for at en nav-veileder gjør det. Tror at enkelte antar at arbeidsgivere synes det er lettere å forholde seg til nav i første omgang, før brukeren selv tar kontakt.

Jeg liker veldig godt analogien til å ha ungdom i deres første jobb eller mer generelt det å legge et grunnlag for å bli en god arbeidstaker (med både rettigheter og plikter).

''Jeg ble litt overrasket over at du var så klar på at du foretrekker at folk selv tar kontakt, i stedet for at en nav-veileder gjør det.''

For meg så sier det noe om i hvilken grad de faktisk ønsker denne praksisplassen.

Når jeg blir oppringt av en person som ønsker å jobbe hos oss, har brukt litt tid på å finne ut hva vi driver med, og hvorfor vedkommende vil komme akkurat hit - så sier det meg at vedkommende virkelig ønsker å komme i arbeid.

Dersom det ringer en person fra NAV og vil plassere noen hos meg, så "risikerer" jeg å få en som er tvangsplassert her, som egentlig ikke vil jobbe og som jeg ikke kan bruke til noe fornuftig - og dermed heller ikke hjelpe.

Det kan hende jeg er forutinntatt, men det er nå hvertfall sånn jeg har opplevd det

[Persille1365381127]

''Folk skal jo være i jobb hvis de overhodet kan jobbe, selv om det bare er deltid. Selv om du ikke får mer utbetalt, så betyr det jo at samfunnet betaler mindre.

I tillegge, for de aller fleste vil det gjøre godt å være i arbeid, føle at en bidrar, treffe kollegaer, osv.''

Hvis man pga sykdom ikke kan livnære seg ved eget arbeid, har man i Norge i dag rett på trygd. Man kan ikke livnære seg ved eget arbeid hvis man ikke har en jobb som gir mer betalt enn en trygd. Penger er en så sterk motivasjon for å jobbe, at det tilogmed brukes for å trekke kvalifisert arbeidskraft til stillinger. Hvis det hadde vært nok med de andre fordelene du nevner, hadde man ikke trengt å betale noen så mye. Hvorfor skal da "myke verdier" være tilstrekkelig motivasjon for å jobbe, for en som i realiteten ikke klarer å jobbe?

''Hvis det hadde vært nok med de andre fordelene du nevner, hadde man ikke trengt å betale noen så mye.''

Det er det dummeste jeg har hørt.

Jeg har nesten bare ansatte i typiske lavtlønnsyrker. Og nettopp fordi de ikke tjener mye penger, og jeg VET at de kan få mer penger andre steder (det vet de også) - så er både jeg, og alle mine medarbeidere, spesielt obs på å skape en fantastisk arbeidsplass. Det er mange ting som teller minst like mye som penger!

Mulighet til medbestemmelse, gode kolleger, anerkjennelse, mulighet for videreutvikling, trygghet, fleksibel arbeidstid, osv. Det er mange ting som spiller inn utfra hvor man er i livet. Det hjelper ikke å få 50.000 mer i lønn dersom man MÅ være på arbeidsplassen frem til barnehagen er stengt, slik at man ikke rekker å hente barna sine. Der hjelper ikke å få mange hundre tusen mer i lønn, dersom det betyr at man må være borte fra familien sin 75% av året. Det spiller heller ingen roller om du tjener masse penger, om alle på jobben din er slemme med deg - og du blir nedbrutt av å gå dit.

Jeg har hatt jobber jeg har tjent mye mer i enn jeg gjør nå (opptil en halv million), men jeg trivdes ikke med arbeidet. Nå tjener jeg nesten ikke penger, men jeg stortrives - og jeg klarer meg på det jeg får.

Inntil en viss grad teller pengene, men det er mange andre faktorer som er med på å spille inn verdien av et arbeid, og en arbeidsplass.

[XbellaX]

Ja, jeg er jo enig med deg, hvorfor skal man ha syke folk ut i arbeid, egentlig?

Det er en _tjeneste for den syke_, slik at den syke sammen med sin veileder kan finne ut om han/hun er "laget" til dette. Det er en god mulighet for å få gode referanser til en evt neste jobb, gode referanser er gull verdt. Den arbeidsgiveren du da søker til kan se at du holder ut, er intr i å gjøre en god jobb og gjør en innsats. For et menneske som har vært syk i mange år, knapt har noe som kan skrapes sammen til å kalles CV, har en fraværsliste langt som et vondt år er dette en gylden mulighet til å få et ben innenfor, så blir det opp til deg å gjøre resten.

[Persille1365381127]

''Så når en arbeidsgiver tilbyr deg å være der for å lære jobben, lære å være med andre mennesker, lære oppgavene, lære bedriften å kjenne, markedet - eller hva det nå måtte være. Hvorfor tenker du at det er noe du skal ha betalt for? Det er jo et tilbud om gratis kompetanseøkning, og alle de du møter på din vei bruker av sin TID, sin kompetanse og sine penger for å hjelpe deg tilbake.''

Dette er helt absurd. I de fleste stillinger kreves det en viss mengde opplæring og innkjøring etter at man har blitt ansatt.

''Alle de menneskene du møter hjelper deg å komme tilbake til et normalt arbeidsliv, og det er hvertfall ikke deres ansvar eller skyld at du er der du er nå. ''

Jo, det mener jeg, til en viss grad, ingen kan ikke noe for min funksjonshemning, men jeg er sint på en del mennesker som burde ha skjønt at de de presset meg til, ikke hadde noe for seg, men gjorde meg dårligere.

''Hadde du bedt om å få betalt om noen tilbød deg et gratis strikkekurs, kjøreopplæring eller matlagingskurs? Slik at du kunne lære å lage dine egne klær, din egen mat og en mulighet til å komme deg fra sted til sted? Det er jo ellers ting man betaler for, så om du får det gratis er jo det en gavepakke?''

Synes du er litt usaklig her.

Men hvordan mener du at andre mennesker skulle ha skjønt noe du ikke skjønte, og ikke sa fra om, selv?

Du må gjerne synes at jeg er usaklig, men dette handler om holdninger. Og om jeg skal bruke av min tid, min kompetanse og mine penger på å hjelpe folk tilbake i arbeid - så forventer jeg et minimum av respekt for den innsatsen jeg gjør tilbake. Det er DU som tjener noe på å være i praksis, ikke jeg. Det er DU som skal tilbake i arbeidslivet og tjene dine egne penger, ikke jeg. Da må det også være DU som bidrar med noe i denne dugnaden - ikke "alle andre".

Det at noen tar deg inn og tilbyr seg å lære deg et yrke er faktisk en gavepakke.

Og ja, alle stillinger krever opplæring, men der jeg vanligvis bruker 3-5 dager på å lære opp noen, bruker jeg 3-5 måneder på deg....

[Persille1365381127]

''En som er hos oss på tiltak genererer ingenting, utover å gi meg bedre samvittighet for å ha bidratt til samfunnet. ''

Mener du virkelig at du kan generalisere på den måten? Er det ingen av de du har hatt i praksis (f.eks. i den andre bedriften din), som etterhvert har produsert nok til at du har kunne ha noe redusert bemanning når vedkommende er på jobb? Folk kan jo være f.eks. et år av gangen i arbeidspraksis på ett sted, og jeg ville ha trodd at de etterhvert har utført sine oppgaver godt.

Vi har ikke hatt noen så lenge, så for oss har ikke det vært et mulighet. Og man skal heller ikke regne dem som en del av den ordinære bemanningen, så det må likevel bemannes fullt med "vanlige" arbeidstakere.

Når det er sagt: disse jentene vi har hatt her har vært fantastiske tilskudd både for oss og barna. Vi har lært noe alle som en.

Men det betyr ikke at det ikke medfører merarbeid for oss å ha dem her, kontra å slippe å ha en ekstra person slik tonie beskriver i innlegget over her.

[Persille1365381127]

Nå flisespikker du unødvendig, synes jeg. Persille generaliserer mht de hun har hatt i arbeidspraksis, og jeg spør henne fordi jeg er oppriktig interessert i hennes erfaringer.

Det var ikke meningen å generalisere på den måten, men poenget var at Bella Dotte ser ut til å tro at det er så fint for oss å ha folk på tiltak - fordi det er "gratis arbeidskraft".

Og det er det ikke.

Ja, de bidrar med noe - men målt opp mot det de koster av tid, opplæring, usikkerhet, merarbeid osv, så går ikke det regnestykket i pluss. Dessverre.

Det plager meg egentlig ikke, jeg har tro på at man skal/bør hjelpe om man kan - men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....

[Persille1365381127]

''[...]det er veldig langt mellom det - og å anse seg selv som en fullverdig arbeidstaker når man går på tiltak.''

Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?

''Forøvrig er den nyttig for samfunnet som helhet, fordi den faktisk får folk tilbake i skattebetalende arbeid og gir dem mulighet til å forsørge seg selv.''

''Den bør ikke være til plage for de som får hjelp, de bør være takknemlige for at de faktisk får et tilbud. ''

Kanskje i noen tilfeller, men i mange tilfeller virker det nedbrytende.

''Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?''

Ja, det har du. Det er ikke de samme kravene som stilles, de er godt nedjustert.

[Dorthe]

Men hvordan mener du at andre mennesker skulle ha skjønt noe du ikke skjønte, og ikke sa fra om, selv?

Du må gjerne synes at jeg er usaklig, men dette handler om holdninger. Og om jeg skal bruke av min tid, min kompetanse og mine penger på å hjelpe folk tilbake i arbeid - så forventer jeg et minimum av respekt for den innsatsen jeg gjør tilbake. Det er DU som tjener noe på å være i praksis, ikke jeg. Det er DU som skal tilbake i arbeidslivet og tjene dine egne penger, ikke jeg. Da må det også være DU som bidrar med noe i denne dugnaden - ikke "alle andre".

Det at noen tar deg inn og tilbyr seg å lære deg et yrke er faktisk en gavepakke.

Og ja, alle stillinger krever opplæring, men der jeg vanligvis bruker 3-5 dager på å lære opp noen, bruker jeg 3-5 måneder på deg....

Men hvis det kom noen som var utdannet barnehagepedagoger og skulle ha arbeidspraksis i barnehagen hos deg og ikke jobbet på 5 år, hadde du tenkt det samme det?

[XbellaX]

Det var ikke meningen å generalisere på den måten, men poenget var at Bella Dotte ser ut til å tro at det er så fint for oss å ha folk på tiltak - fordi det er "gratis arbeidskraft".

Og det er det ikke.

Ja, de bidrar med noe - men målt opp mot det de koster av tid, opplæring, usikkerhet, merarbeid osv, så går ikke det regnestykket i pluss. Dessverre.

Det plager meg egentlig ikke, jeg har tro på at man skal/bør hjelpe om man kan - men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....

'' men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....''

Flott at du tar deg tid til å svare i slike tråder, det er så sjelden vi får "den andre sidens" syn på slike saker som dette og du kommer med kloke, ryddige og viktige synspunkter.

[tonie]

''Jeg ble litt overrasket over at du var så klar på at du foretrekker at folk selv tar kontakt, i stedet for at en nav-veileder gjør det.''

For meg så sier det noe om i hvilken grad de faktisk ønsker denne praksisplassen.

Når jeg blir oppringt av en person som ønsker å jobbe hos oss, har brukt litt tid på å finne ut hva vi driver med, og hvorfor vedkommende vil komme akkurat hit - så sier det meg at vedkommende virkelig ønsker å komme i arbeid.

Dersom det ringer en person fra NAV og vil plassere noen hos meg, så "risikerer" jeg å få en som er tvangsplassert her, som egentlig ikke vil jobbe og som jeg ikke kan bruke til noe fornuftig - og dermed heller ikke hjelpe.

Det kan hende jeg er forutinntatt, men det er nå hvertfall sånn jeg har opplevd det

Jeg ser at vi tenker temmelig likt når det gjelder de som selv tar kontakt kontra de andre.

Jeg har erfart at NAV noen ganger rosemaler situasjonen, skryter av brukerens motivasjon, og bagatelliserer problemene han eller hun har. Når vedkommende møter til første praksisdag alene forstår man at dette blir en langt større utfordring enn man har sett for seg. Slike overraskelser unngår man i stor grad når de selv har tatt kontakt, tror jeg. Jeg har i alle fall vondt for å forestille meg at en som står på så hardt for å få praksis skal vise seg å være umotivert og slapp:)

[frosken]

Det var ikke meningen å generalisere på den måten, men poenget var at Bella Dotte ser ut til å tro at det er så fint for oss å ha folk på tiltak - fordi det er "gratis arbeidskraft".

Og det er det ikke.

Ja, de bidrar med noe - men målt opp mot det de koster av tid, opplæring, usikkerhet, merarbeid osv, så går ikke det regnestykket i pluss. Dessverre.

Det plager meg egentlig ikke, jeg har tro på at man skal/bør hjelpe om man kan - men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....

''Det plager meg egentlig ikke, jeg har tro på at man skal/bør hjelpe om man kan - men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....''

Jeg er helt enig i at man bør realitetsorientere folk i forhold til hva det faktisk koster av ressurser å ha noen på en arbeidsplass,. Siden dere ikke har brukerne så lenge av gangen, så vil jo heller ikke regnskapet ende i pluss.

Helt på siden; vet du hvorvidt en som fyller 18 om et par måneder har noen sjanse til å få jobbe som vikar i barnehage? (Hun er utvekslingsstudent i et land med en litt annen "årsrytme" enn i Norge, så skoleåret hennes er snart slutt og hun vil gjerne ha jobb 2-3 mnd.) Jeg lurer på om det er en absolutt grense på f.eks. 18 år for å bli brukt til den slags, eller om du tror det vil være verdt for henne å oppsøke de ulike barnehagene hun kjenner til?