Taperstemplet

[Gjest men det har jeg (til tider)]

Allerede som barn. Av min egen mor.

Her er noen av adjektivene: Dum, ubrukelig, stygg, feit, ond, m.fl. satt inn i en like ille kontekst.

Jeg har til og med hørt at jeg burde gå å henge meg.

Hun fortsatte på barna mine når jeg fikk dem. Har sagt at hun ikke liker barn og at de burde vært kvalt ved fødselen.

Jeg hadde min debut i psykiatrien som 18-åring etter et selvmordsforsøk.

Jeg kunne øst ut av meg utrolig mye om min mor. det er så mye... som til tider kommer opp og som plager meg. Vet ikke om det kalles flashbacks eller hva.

I dag er en sånn dag og jeg har bare lyst til å grave meg ned og grine og synes synd på meg selv. Jeg har lyst til å øse ut av meg allverden om den dama og hva hun har gjort mot meg.

Daakar meg... Jeg har det fælt, jeg...

[Lillemus]

''Hun fortsatte på barna mine når jeg fikk dem. Har sagt at hun ikke liker barn og at de burde vært kvalt ved fødselen.''

Dama er jo rav ruskende gal og jeg håper virkelig du holder ungene dine laaaangt unna henne!

Hold deg selv unna også, ha ingen kontakt overhodet - det bare ødelegger deg.

[Gjest men det har jeg (til tider)]

''Hun fortsatte på barna mine når jeg fikk dem. Har sagt at hun ikke liker barn og at de burde vært kvalt ved fødselen.''

Dama er jo rav ruskende gal og jeg håper virkelig du holder ungene dine laaaangt unna henne!

Hold deg selv unna også, ha ingen kontakt overhodet - det bare ødelegger deg.

Ja, det har ødelagt meg. Veldig. Og jeg forsøker å holde meg unna, men må besøke henne en gang i uka. Minst. Hvis ikke blir hun sur og skuffet og spydig og ekkel og sverter meg ovenfor andre i familien.

Heldigvis er ungene mine sterker enn jeg var og de har skjønt at mormor ikke er snill. Så nå vil de sjelden være med dit, og det er jeg sjeleglad for!

[Lillemus]

Ja, det har ødelagt meg. Veldig. Og jeg forsøker å holde meg unna, men må besøke henne en gang i uka. Minst. Hvis ikke blir hun sur og skuffet og spydig og ekkel og sverter meg ovenfor andre i familien.

Heldigvis er ungene mine sterker enn jeg var og de har skjønt at mormor ikke er snill. Så nå vil de sjelden være med dit, og det er jeg sjeleglad for!

''Hvis ikke blir hun sur og skuffet og spydig og ekkel og sverter meg ovenfor andre i familien.''

Vet ikke resten av familien hvordan hun er?

[trollemor;o)]

Stakkars deg som har hatt en slik mor!! Det er hun som er taperen...

[trollemor;o)]

Enig med Lillemus, hold deg og ungene dine langt unna den dama.

[Gjest men det har jeg (til tider)]

''Hvis ikke blir hun sur og skuffet og spydig og ekkel og sverter meg ovenfor andre i familien.''

Vet ikke resten av familien hvordan hun er?

Jo, flere (om ikke alle) i den perifere familien vet at hun er veldig spesiell. Men det er bare meg, mine søsken og far som virkelig har fått oppleve henne på sitt verste. Hun styrer oss med jernhånd, iallefall forsøker hun det. Faren min er redusert til en liten noksagt, men det ene søskenet mitt og meg har etablert oss med egen familie og kommet bort fra henne. Men likevel har hun makt over oss. Er det ikke rart? Jeg har vært livredd henne helt fra barndommen.

Men jeg har fått mye hjelp av div. psykologer og andre prof. samtalepartnere til å løsrive meg. Heldigvis har jeg i veldig stor grad greid det. Men likevel "må" jeg dit minst en gang i uka. Spør meg ikke hvorfor, for jeg vet ikke helt. Det er vel for å opprettholde en viss fred i familien.

Men selv om jeg nå er fri fra henne (nesten) så har hun et voldsomt tak på meg psykisk. Jeg vet det er selvmotsigende, men. Jeg tror jeg blir gal mange ganger. Jeg blir helt fra meg, urolig, rastløs, nervøs, klorer og river i meg selv. Slår meg selv, lugger meg selv. Har tanker om selvmord og/eller rømme langt avgårde.

Grunnen til at det ikke allerede er skjedd tror jeg er pga barna mine og den snille gode mannen min. De holder meg oppe.

Jeg kan fortelle grusomme detaljer, men tør ikke her. Er redd for at hun leser dette. Jeg er paranoid.

Jeg lurer noen ganger på om det er mine gruopplevelser og mitt destruktive forhold til mor som gjør meg så deprimert til tider? Kanskje har jeg ikke bp-lidelse i det hele tatt. Kanskje diagnosene jeg har ikke er reelle?

En kan jo bli gal...

[Gjest men det har jeg (til tider)]

Enig med Lillemus, hold deg og ungene dine langt unna den dama.

Er dessverre ikke så lett å holde meg selv bort derfra. Er for redd.

[EnolaGay]

Jo, flere (om ikke alle) i den perifere familien vet at hun er veldig spesiell. Men det er bare meg, mine søsken og far som virkelig har fått oppleve henne på sitt verste. Hun styrer oss med jernhånd, iallefall forsøker hun det. Faren min er redusert til en liten noksagt, men det ene søskenet mitt og meg har etablert oss med egen familie og kommet bort fra henne. Men likevel har hun makt over oss. Er det ikke rart? Jeg har vært livredd henne helt fra barndommen.

Men jeg har fått mye hjelp av div. psykologer og andre prof. samtalepartnere til å løsrive meg. Heldigvis har jeg i veldig stor grad greid det. Men likevel "må" jeg dit minst en gang i uka. Spør meg ikke hvorfor, for jeg vet ikke helt. Det er vel for å opprettholde en viss fred i familien.

Men selv om jeg nå er fri fra henne (nesten) så har hun et voldsomt tak på meg psykisk. Jeg vet det er selvmotsigende, men. Jeg tror jeg blir gal mange ganger. Jeg blir helt fra meg, urolig, rastløs, nervøs, klorer og river i meg selv. Slår meg selv, lugger meg selv. Har tanker om selvmord og/eller rømme langt avgårde.

Grunnen til at det ikke allerede er skjedd tror jeg er pga barna mine og den snille gode mannen min. De holder meg oppe.

Jeg kan fortelle grusomme detaljer, men tør ikke her. Er redd for at hun leser dette. Jeg er paranoid.

Jeg lurer noen ganger på om det er mine gruopplevelser og mitt destruktive forhold til mor som gjør meg så deprimert til tider? Kanskje har jeg ikke bp-lidelse i det hele tatt. Kanskje diagnosene jeg har ikke er reelle?

En kan jo bli gal...

Hvorfor har du fortsatt kontakt med henne? Og med folk som bare er villig til å se hennes side av saken?

[frosken]

''I dag er en sånn dag og jeg har bare lyst til å grave meg ned og grine og synes synd på meg selv. Jeg har lyst til å øse ut av meg allverden om den dama og hva hun har gjort mot meg.

''

Å vokse opp med en slik mor, vil vanligvis sette dype spor som du med fordel kunne vært foruten. Prøv å finne noe godt du kan gjøre mot deg selv i dag. Husk at du ikke lenger er avhengig av hennes godvilje slik du var som barn.

[Gjest men det har jeg (til tider)]

Hvorfor har du fortsatt kontakt med henne? Og med folk som bare er villig til å se hennes side av saken?

Fodri jeg må. Ingen av oss tør annet

[Gjest men det har jeg (til tider)]

''I dag er en sånn dag og jeg har bare lyst til å grave meg ned og grine og synes synd på meg selv. Jeg har lyst til å øse ut av meg allverden om den dama og hva hun har gjort mot meg.

''

Å vokse opp med en slik mor, vil vanligvis sette dype spor som du med fordel kunne vært foruten. Prøv å finne noe godt du kan gjøre mot deg selv i dag. Husk at du ikke lenger er avhengig av hennes godvilje slik du var som barn.

Takk for det. Jeg har sovet da. Det hjelper litt å flykte inn i søvnen.

[Gjest Hulderen]

Ja, det har ødelagt meg. Veldig. Og jeg forsøker å holde meg unna, men må besøke henne en gang i uka. Minst. Hvis ikke blir hun sur og skuffet og spydig og ekkel og sverter meg ovenfor andre i familien.

Heldigvis er ungene mine sterker enn jeg var og de har skjønt at mormor ikke er snill. Så nå vil de sjelden være med dit, og det er jeg sjeleglad for!

Men så la henne bli sur, spydig, ekkel og sverte deg overfor resten av familien! Det viktige er at du bryter helt kontakten og holder deg unna. Da kan hun bare være så sur hun orker, du merker ikke noe til det.

Om hun sverter deg overfor restn av familien, så vil det si mer om deg enn om henne. Om familien er viktig for deg: gi dem din versjon og fortell at du har brutt med din mor. Du vil ikke være den første

[EnolaGay]

Fodri jeg må. Ingen av oss tør annet

Hvorfor "må" du? Faller himmelen ned om du kutter kontakten? Vil hun stå på døra di med kniv? (Bra, for da får du hjelp til å bli kvitt henne)

[trollemor;o)]

Jo, flere (om ikke alle) i den perifere familien vet at hun er veldig spesiell. Men det er bare meg, mine søsken og far som virkelig har fått oppleve henne på sitt verste. Hun styrer oss med jernhånd, iallefall forsøker hun det. Faren min er redusert til en liten noksagt, men det ene søskenet mitt og meg har etablert oss med egen familie og kommet bort fra henne. Men likevel har hun makt over oss. Er det ikke rart? Jeg har vært livredd henne helt fra barndommen.

Men jeg har fått mye hjelp av div. psykologer og andre prof. samtalepartnere til å løsrive meg. Heldigvis har jeg i veldig stor grad greid det. Men likevel "må" jeg dit minst en gang i uka. Spør meg ikke hvorfor, for jeg vet ikke helt. Det er vel for å opprettholde en viss fred i familien.

Men selv om jeg nå er fri fra henne (nesten) så har hun et voldsomt tak på meg psykisk. Jeg vet det er selvmotsigende, men. Jeg tror jeg blir gal mange ganger. Jeg blir helt fra meg, urolig, rastløs, nervøs, klorer og river i meg selv. Slår meg selv, lugger meg selv. Har tanker om selvmord og/eller rømme langt avgårde.

Grunnen til at det ikke allerede er skjedd tror jeg er pga barna mine og den snille gode mannen min. De holder meg oppe.

Jeg kan fortelle grusomme detaljer, men tør ikke her. Er redd for at hun leser dette. Jeg er paranoid.

Jeg lurer noen ganger på om det er mine gruopplevelser og mitt destruktive forhold til mor som gjør meg så deprimert til tider? Kanskje har jeg ikke bp-lidelse i det hele tatt. Kanskje diagnosene jeg har ikke er reelle?

En kan jo bli gal...

Jeg har ikke ord.. ja, jeg tror du helt og holdent kan skylde på din mor for at du har det slik du har det. Jeg syns også synd på din far... uff, at det går an!!! Jeg tror du må prøve å fri deg fra henne både fysisk og psykisk. Hun er en farlig og alvorlig syk dame som ødelegger alle rundt seg.

[Gjest men det har jeg (til tider)]

Hvorfor "må" du? Faller himmelen ned om du kutter kontakten? Vil hun stå på døra di med kniv? (Bra, for da får du hjelp til å bli kvitt henne)

Dessverre er jeg lært altfor godt opp til å ha dårlig samvittighet ovenfor henne. Samvittigheten min sier at jeg ikke kan kutte henne ut, at jeg ikke kan la være å besøke henne en gang i uka, at jeg ikke kan la være å ringe, etc.

Jeg synes synd synd på henne, for hun er god på å få andre til å synes synd på seg. Og å legge skyld på andre. Jeg har fått mye skyld slengt over meg som jeg jo vet at jeg ikke har. Men likevel gjør jeg ting for å please henne. Jeg gjør det fordi jeg har lyst til å bli akseptert av henne, og for at hun skal være glad i meg.

Jeg er jo glad i henne, men samtidig hater jeg henne noe grenseløst til tider. Hun bytter jo på å godta/være glad i meg og å hate meg. Og da blir det vel sånn for meg også. Jeg er glad i henne når jeg føler at hun er glad i meg, og jeg hater henne når jeg føler (og opplever) at hun hater meg.

Jeg har ofte blitt tillagt onde handlinger, tanker og holdninger jeg overhodet ikke har. Og så får jeg svi for det i form av nedlatenhet, ødeleggende kommentarer, surhet, fjernhet, spydighet, osv. jeg skjønner at hun er "i det hjørnet", men ikke hvorfor. Jeg skjønner ikke at jeg har gjort noe galt! For jeg gjør nemlig aldri noe som kan være vondt mot henne. Heller det motsatte. Jeg bestreber meg mye på å være snill og grei og gjøre som hun sier og vil.

Den største frykten min er at hun skal vende mine søsken mot meg. Hun har flere ganger prøvd seg med å si at "Ja, X er enig med meg. H*n sier at du er rar." "Y synes det du sa/gjorde der var hårreisende!" osv. Sånn gjør hun nok mot de andre også, for ingen av oss stoler helt på hverandre. Vi tør ikke å åpne oss 100% til hverandre, men vi skjønner jo at vi har en del felles erfaringer. Men ingen av oss tør liksom å snakke om det. Vi er vel redde for at en av oss skal sladre.

Det har skjedd noen ganger at yngstsøskenet mitt har blitt presset hardt av mor for at h*n skal fortelle henne hva jeg f.eks har sagt om henne. Og når h*n har gitt etter for presset og sladret, har det kommet utålelige reaksjoner som har sendt meg rett ned. Nå har jeg ikke så mye kontakt med yngstesøskenet mitt. Jeg sier svært lite når vi treffes. Likeens med det andre søskenet, h*n som også har egen familie. Vi sier ikke stort av privat karakter til hverandre. Vi er veldig forsiktige med å si noe som helst egentlig.

Sånn er det vel mor vil ha det, tenker jeg. Hun liker ikke at vi søsken har god kontakt for da er hun vel redd vi skal snakke negativt om henne og sammen vende oss mot henne. Ikke vet jeg.

Hun har splittet fars familie også. Han som vokste opp i en god og snill familie har mistet alle. Moren, faren (de er døde nå), søsken, fettere, kusiner, nevøer og nieser. Han har ingen lenger fordi kona hans har fått ham til å vende seg mot dem slik at de ikke lenger har noen kontakt. De er uvenner. Og det har hun kanskje gjort med vitende og vilje for å ha ham for seg selv og for å vanskeliggjøre at han skiller seg fra henne? Eller er det psykdom som gjør det?

Mor konstruerer nemlig problemer som ikke finnes, lager intriger og konspirasjonsteorier. Gjemmer på alt mulig vondt (etter hennes menig -urett som er begått mot henne) og gjenforteller de samme historiene gang på gang. Blir fornærmet hvis barnebarna ikke oppfører seg som hun forventer, tillegger dem også negative meninger og holdninger de ikke har.

Osv,osv,osv...

Jeg sitter med det evige spørsmålet som jeg nok aldri får svar på: Hvorfor er mor sånn? Er hun ond? Psykopat? Eller er hun psyk og en jeg må synes synd på og elske ubetinget?

Veldig vanskelig å forholde seg til henne. Både for meg, familien, og kassadama på Rimi.

Noen ganger tenker jeg at alt hadde vært bedre om hun var død. Men da får jeg utrolig dårlig samvittighet inni meg, og blir redd. For tenk om det skjer! Og da er det kanskje min skyld.

Og så tenker jeg at hvis hun er død så kan hun ha mer overvåking av meg enn hun noen gang har hatt, for da er hun en som kan se meg hele tida og følge med i alt jeg gjør og sier.

Jeg er klar over at de to siste avsnittene kan få det til å virke som om jeg også er gal, men det er tanker og følelser jeg av og til har. Sånn er det bare.

Vel, godt å få øst ut av seg litt iallefall. Skjønner veldig godt om noen ikke har orket eller giddet å lese alt.

[EnolaGay]

Dessverre er jeg lært altfor godt opp til å ha dårlig samvittighet ovenfor henne. Samvittigheten min sier at jeg ikke kan kutte henne ut, at jeg ikke kan la være å besøke henne en gang i uka, at jeg ikke kan la være å ringe, etc.

Jeg synes synd synd på henne, for hun er god på å få andre til å synes synd på seg. Og å legge skyld på andre. Jeg har fått mye skyld slengt over meg som jeg jo vet at jeg ikke har. Men likevel gjør jeg ting for å please henne. Jeg gjør det fordi jeg har lyst til å bli akseptert av henne, og for at hun skal være glad i meg.

Jeg er jo glad i henne, men samtidig hater jeg henne noe grenseløst til tider. Hun bytter jo på å godta/være glad i meg og å hate meg. Og da blir det vel sånn for meg også. Jeg er glad i henne når jeg føler at hun er glad i meg, og jeg hater henne når jeg føler (og opplever) at hun hater meg.

Jeg har ofte blitt tillagt onde handlinger, tanker og holdninger jeg overhodet ikke har. Og så får jeg svi for det i form av nedlatenhet, ødeleggende kommentarer, surhet, fjernhet, spydighet, osv. jeg skjønner at hun er "i det hjørnet", men ikke hvorfor. Jeg skjønner ikke at jeg har gjort noe galt! For jeg gjør nemlig aldri noe som kan være vondt mot henne. Heller det motsatte. Jeg bestreber meg mye på å være snill og grei og gjøre som hun sier og vil.

Den største frykten min er at hun skal vende mine søsken mot meg. Hun har flere ganger prøvd seg med å si at "Ja, X er enig med meg. H*n sier at du er rar." "Y synes det du sa/gjorde der var hårreisende!" osv. Sånn gjør hun nok mot de andre også, for ingen av oss stoler helt på hverandre. Vi tør ikke å åpne oss 100% til hverandre, men vi skjønner jo at vi har en del felles erfaringer. Men ingen av oss tør liksom å snakke om det. Vi er vel redde for at en av oss skal sladre.

Det har skjedd noen ganger at yngstsøskenet mitt har blitt presset hardt av mor for at h*n skal fortelle henne hva jeg f.eks har sagt om henne. Og når h*n har gitt etter for presset og sladret, har det kommet utålelige reaksjoner som har sendt meg rett ned. Nå har jeg ikke så mye kontakt med yngstesøskenet mitt. Jeg sier svært lite når vi treffes. Likeens med det andre søskenet, h*n som også har egen familie. Vi sier ikke stort av privat karakter til hverandre. Vi er veldig forsiktige med å si noe som helst egentlig.

Sånn er det vel mor vil ha det, tenker jeg. Hun liker ikke at vi søsken har god kontakt for da er hun vel redd vi skal snakke negativt om henne og sammen vende oss mot henne. Ikke vet jeg.

Hun har splittet fars familie også. Han som vokste opp i en god og snill familie har mistet alle. Moren, faren (de er døde nå), søsken, fettere, kusiner, nevøer og nieser. Han har ingen lenger fordi kona hans har fått ham til å vende seg mot dem slik at de ikke lenger har noen kontakt. De er uvenner. Og det har hun kanskje gjort med vitende og vilje for å ha ham for seg selv og for å vanskeliggjøre at han skiller seg fra henne? Eller er det psykdom som gjør det?

Mor konstruerer nemlig problemer som ikke finnes, lager intriger og konspirasjonsteorier. Gjemmer på alt mulig vondt (etter hennes menig -urett som er begått mot henne) og gjenforteller de samme historiene gang på gang. Blir fornærmet hvis barnebarna ikke oppfører seg som hun forventer, tillegger dem også negative meninger og holdninger de ikke har.

Osv,osv,osv...

Jeg sitter med det evige spørsmålet som jeg nok aldri får svar på: Hvorfor er mor sånn? Er hun ond? Psykopat? Eller er hun psyk og en jeg må synes synd på og elske ubetinget?

Veldig vanskelig å forholde seg til henne. Både for meg, familien, og kassadama på Rimi.

Noen ganger tenker jeg at alt hadde vært bedre om hun var død. Men da får jeg utrolig dårlig samvittighet inni meg, og blir redd. For tenk om det skjer! Og da er det kanskje min skyld.

Og så tenker jeg at hvis hun er død så kan hun ha mer overvåking av meg enn hun noen gang har hatt, for da er hun en som kan se meg hele tida og følge med i alt jeg gjør og sier.

Jeg er klar over at de to siste avsnittene kan få det til å virke som om jeg også er gal, men det er tanker og følelser jeg av og til har. Sånn er det bare.

Vel, godt å få øst ut av seg litt iallefall. Skjønner veldig godt om noen ikke har orket eller giddet å lese alt.

Jeg kan fortsatt ikke se en eneste grunn for ikke å rett å slett bare kutte ut hele dama. Bytt telefonnr. Ikke snakk med søsken om mor, og kutt ut de som ikke vil godta at du ikke vil ha mer med henne å gjøre.

Det er ingen andre mennesker på denne planeten enn deg selv som bestemmer og gjennomfører det.

Du kan gjøre det i samråd med en terapeut. Da får du noen å snakke med i prosessen. Du kan ikke endre din mor eller forklare henne. Du kan bare gjøre de tingene som er bra for deg selv. Du kan bare endre deg selv.

Valget står mellom å gå i den sirkelen du befinner deg i nå, resten av livet. Eller til kjerringa dauer. Eller du kan velge å hoppe av. Helt og fullstendig. Det er kun ideer, håp, drømmer og ønsker som gjør at du fortsatt holder fast i det gamle. Ingenting kommer til å endre seg før du endrer deg selv. Og stopper plagingen av deg for godt.

Jeg har vært igjennom alt sammen. Det er snart tre år siden jeg sist snakket med min mor. Ingen anger eller samvittighet over det. Beste jeg har gjort for meg selv var å innse at den dama aldri har brydd seg om meg. Kun om seg selv. Og jeg var bare nok et middel for henne til å bruke for egen del.

Du har satt fingeren direkte på saken her i skriftlig form. Det går ikke an å se ting klarere enn det du har gjort. Det er første skrittet på veien mot å frigjøre seg fra alt sammen.

[Angustia]

Jeg kan fortsatt ikke se en eneste grunn for ikke å rett å slett bare kutte ut hele dama. Bytt telefonnr. Ikke snakk med søsken om mor, og kutt ut de som ikke vil godta at du ikke vil ha mer med henne å gjøre.

Det er ingen andre mennesker på denne planeten enn deg selv som bestemmer og gjennomfører det.

Du kan gjøre det i samråd med en terapeut. Da får du noen å snakke med i prosessen. Du kan ikke endre din mor eller forklare henne. Du kan bare gjøre de tingene som er bra for deg selv. Du kan bare endre deg selv.

Valget står mellom å gå i den sirkelen du befinner deg i nå, resten av livet. Eller til kjerringa dauer. Eller du kan velge å hoppe av. Helt og fullstendig. Det er kun ideer, håp, drømmer og ønsker som gjør at du fortsatt holder fast i det gamle. Ingenting kommer til å endre seg før du endrer deg selv. Og stopper plagingen av deg for godt.

Jeg har vært igjennom alt sammen. Det er snart tre år siden jeg sist snakket med min mor. Ingen anger eller samvittighet over det. Beste jeg har gjort for meg selv var å innse at den dama aldri har brydd seg om meg. Kun om seg selv. Og jeg var bare nok et middel for henne til å bruke for egen del.

Du har satt fingeren direkte på saken her i skriftlig form. Det går ikke an å se ting klarere enn det du har gjort. Det er første skrittet på veien mot å frigjøre seg fra alt sammen.

Signeres

[Gjest men det har jeg (til tider)]

Jeg kan fortsatt ikke se en eneste grunn for ikke å rett å slett bare kutte ut hele dama. Bytt telefonnr. Ikke snakk med søsken om mor, og kutt ut de som ikke vil godta at du ikke vil ha mer med henne å gjøre.

Det er ingen andre mennesker på denne planeten enn deg selv som bestemmer og gjennomfører det.

Du kan gjøre det i samråd med en terapeut. Da får du noen å snakke med i prosessen. Du kan ikke endre din mor eller forklare henne. Du kan bare gjøre de tingene som er bra for deg selv. Du kan bare endre deg selv.

Valget står mellom å gå i den sirkelen du befinner deg i nå, resten av livet. Eller til kjerringa dauer. Eller du kan velge å hoppe av. Helt og fullstendig. Det er kun ideer, håp, drømmer og ønsker som gjør at du fortsatt holder fast i det gamle. Ingenting kommer til å endre seg før du endrer deg selv. Og stopper plagingen av deg for godt.

Jeg har vært igjennom alt sammen. Det er snart tre år siden jeg sist snakket med min mor. Ingen anger eller samvittighet over det. Beste jeg har gjort for meg selv var å innse at den dama aldri har brydd seg om meg. Kun om seg selv. Og jeg var bare nok et middel for henne til å bruke for egen del.

Du har satt fingeren direkte på saken her i skriftlig form. Det går ikke an å se ting klarere enn det du har gjort. Det er første skrittet på veien mot å frigjøre seg fra alt sammen.

''Jeg kan fortsatt ikke se en eneste grunn for ikke å rett å slett bare kutte ut hele dama. Bytt telefonnr. ''

Tro det eller ei, men det har jeg forsøkt en gang. Jeg kuttet kontakten og byttet telefonnummer. Det holdt ca en uke, så fikk jeg dårlig samvittighet. Mor begynte nemlig å sende tekstmeldinger til meg hvor hun fortalte hvor glad hun var i meg. Jeg hadde glemt å tenke på å bytte mobilnummeret mitt. Jeg pepret henne tilbake med ting jeg syntes var dårlig og sånn. Da svarte hun bare at du vet jo at vi er glad i deg, og vi vet jo at du er syk. (psyk). Du er jenta vår og vi er her for deg. Du har det tøft nå, og du skal få tid.

Jeg smeltet selvfølgelig... Men i etterpåklokskap ser jeg jo at hun la ansvaret for bruddet på meg. Hun tok ingen selvkritikk eller tok innover seg at hun hadde gjort noe eller oppført seg på noen feil måte som førte til at jeg brøt kontakten. Neida, det var _min_ skyld og mitt ansvar det som skjedde. Jeg var jo psyk. Og det at jeg var psyk var forklaringen på bruddet, ikke det at hun hadde gjort noe. Hun ba aldri om unnskyldning. Istedet var det jeg som gjorde det.

Jeg forsøkte også en gang noen år før denne hendelsen å bryte kontakten. Det var etter en opprivende telefonsamtale hvor hun nok en gang angrep meg for noe og beskyldte meg for ting. da klikket det for meg og jeg hylte inn i røret at jeg ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. At jeg nå var ferdig med henne, og så la jeg på røret.

Da ringte hun og ringte og ringte til meg uten at jeg tok telefonen. Den gang hadde jeg ikke mobiltelefon. Hun ringte i flere dager, og til slutt tok jeg telefonen. Jeg tenkte at det godt kunne hende at hun var blitt alvorlig syk eller at det var noe med noen andre i familien, så jeg tok den. Jeg prøvde å være kort og hard i stemmen, men da hun snakket til meg med koselig stemme og sånn, ga jeg etter. Da ba jeg også om unnskyldning fordi jeg hadde reagert så voldsomt og beklaget at jeg hadde oppført meg så dumt. Hun beklaget ingenting, men godtok unnskyldningen min uten innsigelser.

Så hun er nok umulig å "skille seg fra", fordi jeg er for svak. Rett og slett for svak. Mitt udugelige vrak.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg bort og ut av det. Og hun er jo snill også. Er koselig og støttende og gir gaver og gode ting til meg og barna når hun er i det hjørnet. Men hun kan snu så fort og lage helvete. Jeg stoler ikke på henne, og jeg vet ikke hvordan jeg skal være eller oppføre meg sammen med henne. Hun gjør meg veldig usikker og redd, for plutselig kan det smelle.

Det er fint at du greide å slippe unna. Godtok hun det? Eller plaget hun deg med oppringninger, tekstmeldinger eller besøk på døra? Du er nok sterkere enn meg.

Jeg husker godt den siste gangen jeg hadde gjort det slutt. I de dagene var jeg livredd for at hun skulle kidnappe ungene mine fra skolen. At hun skulle stille seg opp utenfor skolegården og lokke dem til seg og inn i bilen. Kjøre dem hjem til seg og kryssforhøre dem om meg og sverte meg ovenfor dem. Vende dem imot meg. Ja, jeg vet jeg er skikkelig paranoid når det gjelder henne. Men jeg tror jeg har grunn til å være det.

Når hun har evnen til å være kjærlig og snill, så har jeg hatt lett for å åpne meg for henne og fortelle personlige ting. Der og da virker hun empatisk og støttende, gir meg gode råd og sånn. Noen dager seinere kan hun bruke det jeg har sagt mot meg. Som bevis på at jeg er ko-ko.

Heldigvis er jeg blitt flinkere på akkurat det. Jeg tror ikke at jeg har fortalt henne noe veldig personlig på flere år.

[EnolaGay]

''Jeg kan fortsatt ikke se en eneste grunn for ikke å rett å slett bare kutte ut hele dama. Bytt telefonnr. ''

Tro det eller ei, men det har jeg forsøkt en gang. Jeg kuttet kontakten og byttet telefonnummer. Det holdt ca en uke, så fikk jeg dårlig samvittighet. Mor begynte nemlig å sende tekstmeldinger til meg hvor hun fortalte hvor glad hun var i meg. Jeg hadde glemt å tenke på å bytte mobilnummeret mitt. Jeg pepret henne tilbake med ting jeg syntes var dårlig og sånn. Da svarte hun bare at du vet jo at vi er glad i deg, og vi vet jo at du er syk. (psyk). Du er jenta vår og vi er her for deg. Du har det tøft nå, og du skal få tid.

Jeg smeltet selvfølgelig... Men i etterpåklokskap ser jeg jo at hun la ansvaret for bruddet på meg. Hun tok ingen selvkritikk eller tok innover seg at hun hadde gjort noe eller oppført seg på noen feil måte som førte til at jeg brøt kontakten. Neida, det var _min_ skyld og mitt ansvar det som skjedde. Jeg var jo psyk. Og det at jeg var psyk var forklaringen på bruddet, ikke det at hun hadde gjort noe. Hun ba aldri om unnskyldning. Istedet var det jeg som gjorde det.

Jeg forsøkte også en gang noen år før denne hendelsen å bryte kontakten. Det var etter en opprivende telefonsamtale hvor hun nok en gang angrep meg for noe og beskyldte meg for ting. da klikket det for meg og jeg hylte inn i røret at jeg ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. At jeg nå var ferdig med henne, og så la jeg på røret.

Da ringte hun og ringte og ringte til meg uten at jeg tok telefonen. Den gang hadde jeg ikke mobiltelefon. Hun ringte i flere dager, og til slutt tok jeg telefonen. Jeg tenkte at det godt kunne hende at hun var blitt alvorlig syk eller at det var noe med noen andre i familien, så jeg tok den. Jeg prøvde å være kort og hard i stemmen, men da hun snakket til meg med koselig stemme og sånn, ga jeg etter. Da ba jeg også om unnskyldning fordi jeg hadde reagert så voldsomt og beklaget at jeg hadde oppført meg så dumt. Hun beklaget ingenting, men godtok unnskyldningen min uten innsigelser.

Så hun er nok umulig å "skille seg fra", fordi jeg er for svak. Rett og slett for svak. Mitt udugelige vrak.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg bort og ut av det. Og hun er jo snill også. Er koselig og støttende og gir gaver og gode ting til meg og barna når hun er i det hjørnet. Men hun kan snu så fort og lage helvete. Jeg stoler ikke på henne, og jeg vet ikke hvordan jeg skal være eller oppføre meg sammen med henne. Hun gjør meg veldig usikker og redd, for plutselig kan det smelle.

Det er fint at du greide å slippe unna. Godtok hun det? Eller plaget hun deg med oppringninger, tekstmeldinger eller besøk på døra? Du er nok sterkere enn meg.

Jeg husker godt den siste gangen jeg hadde gjort det slutt. I de dagene var jeg livredd for at hun skulle kidnappe ungene mine fra skolen. At hun skulle stille seg opp utenfor skolegården og lokke dem til seg og inn i bilen. Kjøre dem hjem til seg og kryssforhøre dem om meg og sverte meg ovenfor dem. Vende dem imot meg. Ja, jeg vet jeg er skikkelig paranoid når det gjelder henne. Men jeg tror jeg har grunn til å være det.

Når hun har evnen til å være kjærlig og snill, så har jeg hatt lett for å åpne meg for henne og fortelle personlige ting. Der og da virker hun empatisk og støttende, gir meg gode råd og sånn. Noen dager seinere kan hun bruke det jeg har sagt mot meg. Som bevis på at jeg er ko-ko.

Heldigvis er jeg blitt flinkere på akkurat det. Jeg tror ikke at jeg har fortalt henne noe veldig personlig på flere år.

Alt sammen ligger fortsatt kun i deg selv. Hun får ikke gjort noe som helst med mindre du tillater det.

Telefoner kan skrues av. Faktisk så kan man godt kaste hele telefonen når den bare er til bry.

Hvis hun møter på døra, ring politiet. Gi beskjed i barnehage/skole at dama er riv ruskende farlig og skal ikke i nærheten av barna. Om de ser henne så ring politiet.

Det er som å slutte å røyke. Du kan ikke ta en røyk og tro at du skal bli kvitt suget. Du kan ikke ha en "koselig mamma en gang i året" og tro at hun skal la være å terrorisere deg resten av tida.

Du har en mann? Hva sier han? Er ikke han istand til å beskytte deg i noen grad?