Taperstemplet

[Gjest men det har jeg (til tider)]

Alt sammen ligger fortsatt kun i deg selv. Hun får ikke gjort noe som helst med mindre du tillater det.

Telefoner kan skrues av. Faktisk så kan man godt kaste hele telefonen når den bare er til bry.

Hvis hun møter på døra, ring politiet. Gi beskjed i barnehage/skole at dama er riv ruskende farlig og skal ikke i nærheten av barna. Om de ser henne så ring politiet.

Det er som å slutte å røyke. Du kan ikke ta en røyk og tro at du skal bli kvitt suget. Du kan ikke ha en "koselig mamma en gang i året" og tro at hun skal la være å terrorisere deg resten av tida.

Du har en mann? Hva sier han? Er ikke han istand til å beskytte deg i noen grad?

Ja, jeg vet du har rett. Takk for at du har brydd deg om å svare meg.

Jo, jeg har en mann, og han hjelper meg på mange måter. Familien hans er gode og fornuftige oppegående mennesker med eget arbeid. Og vi har fått mye hjelp av dem med forskjellige ting.

Grunnen til at jeg nevnte at de har eget arbeid, er for å vise at de er normale og friske. Min mormor var uføretrygdet, min mor er det og jeg er i ferd med å bli det. Veldig rart at sånt kan gå i arv, men jeg forstår det jo. Vi arver både gener/enkelte sykdommer av våre foreldre og blir påvirket av miljøet vi vokser opp under.

Jeg har som sagt fått mye hjelp opp gjennom årene av div psykologer og div. andre. Likevel greier jeg ikke å bli frisk og oppegående nok til å inneha noe arbeid. Det gjør meg til tider sint, men jeg må bare godta det.

Barna er min livline, det er de som gjør livet mitt verdt å leve og som holder meg oppe. Det er flott å se at de er mye friere og sterkere enn jeg noen gang har vært i min oppvekst. Det ene barnet mitt har noen utfordringer med helsa, men sammen med god støtte og hjelp fra oss som foreldre, øvrig familie, skolen og 1. og 2. linje-tjenesten, har h*n gode prognoser!