Behandling jeg ikke har troen på

[Gjest SMIRnøff]

Har det noe for seg å gå til masse behandling jeg ikke tror vil gjøre meg friskere?

[serenity777]

Vel, kanskje for å unngå att du blir værre?

Personlig har jeg kuttet ut behandlingen, i samråd med DPS for 3/4 år siden, men jeg hadde kommet så langt jeg kunne, egentlig. Men du er yngre enn meg vil jeg tro, og dårligere enn det jeg er nå vil jeg tro. Kjenner deg jo bare fra DOL.

[Gjest SMIRnøff]

Vel, kanskje for å unngå att du blir værre?

Personlig har jeg kuttet ut behandlingen, i samråd med DPS for 3/4 år siden, men jeg hadde kommet så langt jeg kunne, egentlig. Men du er yngre enn meg vil jeg tro, og dårligere enn det jeg er nå vil jeg tro. Kjenner deg jo bare fra DOL.

Psykiateren sier det er for å bli bedre, da...

Men selv har jeg ikke troen på det. Faktisk vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker å bli bedre...

Jeg burde vel blitt bedre, men, har ikke særlig lyst...

[serenity777]

Psykiateren sier det er for å bli bedre, da...

Men selv har jeg ikke troen på det. Faktisk vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker å bli bedre...

Jeg burde vel blitt bedre, men, har ikke særlig lyst...

Nei, kanskje du ikke har lyst. Men det er fordi du ikke vet hvordan det er å ha det godt...

Jeg har hatt bånnperioder selv, depresjon og psykose, men fytterakkeren så godt det er når det slipper.

Hva er du en 30? Du har hele livet forann deg mann, kjærligheten kan fortsatt komme, det gode liv, det er høyeste grad mulig. Personlig var jeg på rock bottom da jeg var rundt 20, ingen sosial kontakt, levde i en leilighet som var nedgriset av søppel, ting kom ut av tv`n.

2 år etter var jeg frisk og sammen med ei skjønn jente... Bra ting kan skje nemlig.

[Gjest SMIRnøff]

Nei, kanskje du ikke har lyst. Men det er fordi du ikke vet hvordan det er å ha det godt...

Jeg har hatt bånnperioder selv, depresjon og psykose, men fytterakkeren så godt det er når det slipper.

Hva er du en 30? Du har hele livet forann deg mann, kjærligheten kan fortsatt komme, det gode liv, det er høyeste grad mulig. Personlig var jeg på rock bottom da jeg var rundt 20, ingen sosial kontakt, levde i en leilighet som var nedgriset av søppel, ting kom ut av tv`n.

2 år etter var jeg frisk og sammen med ei skjønn jente... Bra ting kan skje nemlig.

Men jeg er ikke sånn "rock bottom"... det er mer midt på treet, kanskje...

Men føler ikke at jeg kommer videre. Det er liksom bare prat hele tiden.

Tror jeg har en personlighet som hindrer meg i å bli frisk. Medisinene tar vel det "symptomatiske", men det er endel igjen...

[Gondor]

Men jeg er ikke sånn "rock bottom"... det er mer midt på treet, kanskje...

Men føler ikke at jeg kommer videre. Det er liksom bare prat hele tiden.

Tror jeg har en personlighet som hindrer meg i å bli frisk. Medisinene tar vel det "symptomatiske", men det er endel igjen...

Jeg tror ikke det er noe galt med personligheten din. Jeg synes du skal ta imot den hjelpen du kan få. Livet kan være vidundelig. For deg også.

[XbellaX]

Godt spørsmål. Jeg vet ikke hva som er riktig svar for din del men jeg vet at iblant er svaret at selv om troen tilsynelatende uteblir er det viktig å gå likevel. Jeg tror mange sykdommer og lidelser fører med seg en god porsjon ambivalens, grubling, og jevnlig tap av tro, - jeg tror at iblant må man bare akseptere at det er slik og likevel bestemme seg for å fortsette med terapi.

Jeg tenker at det er viktig å se på hva alternativene er og om om ønsket å avbryte terapien har med terapien i seg selv å gjøre (hva kunne vært annerledes, er det terapiformen som ikke passer deg, er det medisinene som ikke fungerer, osv) eller om det er tankene "tilhører" sykdommen/lidelsen din.

[Gjest Mrs.Q]

Jeg tror ikke det har noe for seg å gå i behandling, hva hjelper det?

[Gjest SMIRnøff]

Jeg tror ikke det er noe galt med personligheten din. Jeg synes du skal ta imot den hjelpen du kan få. Livet kan være vidundelig. For deg også.

Takk for støtten, men tenker i retning "personlighetsforstyrrelse" når jeg sier "feil med personligheten"...

Tenker at det er noe ved meg som ikke lar seg medisinere bort, noe psykt altså...

[Gjest SMIRnøff]

Godt spørsmål. Jeg vet ikke hva som er riktig svar for din del men jeg vet at iblant er svaret at selv om troen tilsynelatende uteblir er det viktig å gå likevel. Jeg tror mange sykdommer og lidelser fører med seg en god porsjon ambivalens, grubling, og jevnlig tap av tro, - jeg tror at iblant må man bare akseptere at det er slik og likevel bestemme seg for å fortsette med terapi.

Jeg tenker at det er viktig å se på hva alternativene er og om om ønsket å avbryte terapien har med terapien i seg selv å gjøre (hva kunne vært annerledes, er det terapiformen som ikke passer deg, er det medisinene som ikke fungerer, osv) eller om det er tankene "tilhører" sykdommen/lidelsen din.

Så det er viktig å stå på selv om man ikke har troen? Se på det som et arbeid? Prøve å tenke f.eks. "jaja, da var dagens dont gjort", etter hver time?

[Gjest SMIRnøff]

Jeg tror ikke det har noe for seg å gå i behandling, hva hjelper det?

Forskning viser at det har mye for seg. Det virker på meg som det er mer og mer for seg jo "lettere" lidelsene er, dog.

[Gjest Mrs.Q]

Forskning viser at det har mye for seg. Det virker på meg som det er mer og mer for seg jo "lettere" lidelsene er, dog.

Da bør du jo gå hvis det har noe for seg

[Gjest SMIRnøff]

Da bør du jo gå hvis det har noe for seg

Det er ikke sikkert det har noe for seg for meg. Det har noe for seg på samfunnsplan bare. Har lest at så mye som 10% faktisk blir dårligere av terapi.

[XbellaX]

Så det er viktig å stå på selv om man ikke har troen? Se på det som et arbeid? Prøve å tenke f.eks. "jaja, da var dagens dont gjort", etter hver time?

''Så det er viktig å stå på selv om man ikke har troen? Se på det som et arbeid?''

Ja, jeg tror at i de faser hvor man har mest lyst til å avbryte, mens terapien på langsikt har vært nyttig og "riktig", er det korrekt. Jeg tror det er fornuftig å ikke tenke så mye men bare bestemme seg for å forsøke å investere så mye man makter i timene, akkurat som et arbeid.

Men, der er også situasjoner hvor jeg vil anbefale å ta en avtalt pause i terapien fordi motivasjonen er ikke-eksisterende, ofte ser man det dersom vedk. har vært i terapi "de siste hundre år" og er mettet.

[Gjest SMIRnøff]

''Så det er viktig å stå på selv om man ikke har troen? Se på det som et arbeid?''

Ja, jeg tror at i de faser hvor man har mest lyst til å avbryte, mens terapien på langsikt har vært nyttig og "riktig", er det korrekt. Jeg tror det er fornuftig å ikke tenke så mye men bare bestemme seg for å forsøke å investere så mye man makter i timene, akkurat som et arbeid.

Men, der er også situasjoner hvor jeg vil anbefale å ta en avtalt pause i terapien fordi motivasjonen er ikke-eksisterende, ofte ser man det dersom vedk. har vært i terapi "de siste hundre år" og er mettet.

Det siste der gjelder ikke meg, jeg har av og til faktisk også glede av terapien. Det oppleves ofte godt å snakke med noen. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg hele tiden har troen på bedring, og da kan det jo være litt feil å bruke disse ressursene.

[XbellaX]

Det siste der gjelder ikke meg, jeg har av og til faktisk også glede av terapien. Det oppleves ofte godt å snakke med noen. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg hele tiden har troen på bedring, og da kan det jo være litt feil å bruke disse ressursene.

''Det siste der gjelder ikke meg, jeg har av og til faktisk også glede av terapien. Det oppleves ofte godt å snakke med noen. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg hele tiden har troen på bedring, og da kan det jo være litt feil å bruke disse ressursene''

På bakgrunn av det du skriver her vil jeg anbefale deg å ikke tenke, bare gå. Invester i timene slik du har pleid, se på det som et arbeid og dagens/ukens "jobb-økt" med en kontrakt mellom deg og din behandler. Du trenger absolutt ikke ha en fullstendig tro på terapien hele tiden, nær sagt ingen som går i terapi og er alvorlig psykisk syk har det.

[Gondor]

Takk for støtten, men tenker i retning "personlighetsforstyrrelse" når jeg sier "feil med personligheten"...

Tenker at det er noe ved meg som ikke lar seg medisinere bort, noe psykt altså...

Forakter du deg selv?

[Gjest SMIRnøff]

''Det siste der gjelder ikke meg, jeg har av og til faktisk også glede av terapien. Det oppleves ofte godt å snakke med noen. Men det betyr ikke nødvendigvis at jeg hele tiden har troen på bedring, og da kan det jo være litt feil å bruke disse ressursene''

På bakgrunn av det du skriver her vil jeg anbefale deg å ikke tenke, bare gå. Invester i timene slik du har pleid, se på det som et arbeid og dagens/ukens "jobb-økt" med en kontrakt mellom deg og din behandler. Du trenger absolutt ikke ha en fullstendig tro på terapien hele tiden, nær sagt ingen som går i terapi og er alvorlig psykisk syk har det.

Da gjør jeg det, inntil videre i alle fall. :-)

[Gjest SMIRnøff]

Forakter du deg selv?

Ja. For det meste. Gode følelser for meg selv er knyttet opp til noe "ytre", prestasjoner og slikt...

[Gjest Mrs.Q]

Det er ikke sikkert det har noe for seg for meg. Det har noe for seg på samfunnsplan bare. Har lest at så mye som 10% faktisk blir dårligere av terapi.

Spørs jo på kompetasen behandlerene har og, hos mange er det dårlig med det. Når pasienter blir dårligere har det ihvertfall ikke noe for seg.