reaksjoner på utroskap/skilsmisse

[Gjest troløsektemann]

mannen min bedrar meg. Han vil ha meg og i pose og sekk. Men jeg orker ikke mer. Har en klump i magen når han er ute av huset fordi jeg er redd han er hos henne. Og etterhvert har jeg en klump i magen når jeg ser han og. Minner meg om en depresjon. Har hatt endogen depresjon før. forferdelig. så det jeg lurer på er om en reaktiv dep. er like vanskelig å komme ut av som en endogen. er redd nå. Har nok med utroskapen og tankene om skilsmisse om jeg ikke skal bli syk også.

[motorPrøysen]

Hvis det er slik at mannen din er utro mot deg til tross for at du veit det og han veit at du veit det, så er det en situasjon du må endre raskt. Alle ville blitt nedtrykt av å bli behandla på denne måten, det er selvdestruktivt hvis du lar det fortsette. Skill deg.

[Gjest troløsektemann]

Hvis det er slik at mannen din er utro mot deg til tross for at du veit det og han veit at du veit det, så er det en situasjon du må endre raskt. Alle ville blitt nedtrykt av å bli behandla på denne måten, det er selvdestruktivt hvis du lar det fortsette. Skill deg.

Det er veldig ødeleggende. Han tror ikke jeg vet det. Og det kommer til å fortsette for hun vil ha han , koste hva det koste vil.

Har prøvd å konfrontere men han benkelter det hele. (jeg er helt sikker. De treffes ikke så ofte). Jeg dro fra han, men han kom og hentet meg etter tre uker. De var sammen da jeg var vekk, så jeg trodde han hadde tatt sitt valg da han kom og løy meg tilbake. Jeg forlangte at han ikke traff henne mer, og det var ikke noe problem for han sa han, Men etter fem uker , var han der igjen. Så jeg tror jeg må belage meg på at vi er tre i dette foroldet. Han slutter nok ikke så lenge hun absolutt skal ha han. Men hvorfor han kom å hentet meg igjen er et stort spørsmål. Når han hadde sjansen til å bli fri.??? Til og med jeg som fikk skylda av ungene. De er 22 og 18 så heldigvis store nok til å klare seg selv. Grunnen til at jeg ikke drar er at jeg har et ønske om å bestå som familie og at barn og evt. barnebarn skal ha et hjem å komme til. Er utpreget familiær. Men jeg har tålt det i snart et halvt år, men nå har jeg det vondt. Spesielt etter at han lovte og tryglet meg om å komme tilbake. Skuffelsen er vanskelig å bære.

[Lillemus]

Det er veldig ødeleggende. Han tror ikke jeg vet det. Og det kommer til å fortsette for hun vil ha han , koste hva det koste vil.

Har prøvd å konfrontere men han benkelter det hele. (jeg er helt sikker. De treffes ikke så ofte). Jeg dro fra han, men han kom og hentet meg etter tre uker. De var sammen da jeg var vekk, så jeg trodde han hadde tatt sitt valg da han kom og løy meg tilbake. Jeg forlangte at han ikke traff henne mer, og det var ikke noe problem for han sa han, Men etter fem uker , var han der igjen. Så jeg tror jeg må belage meg på at vi er tre i dette foroldet. Han slutter nok ikke så lenge hun absolutt skal ha han. Men hvorfor han kom å hentet meg igjen er et stort spørsmål. Når han hadde sjansen til å bli fri.??? Til og med jeg som fikk skylda av ungene. De er 22 og 18 så heldigvis store nok til å klare seg selv. Grunnen til at jeg ikke drar er at jeg har et ønske om å bestå som familie og at barn og evt. barnebarn skal ha et hjem å komme til. Er utpreget familiær. Men jeg har tålt det i snart et halvt år, men nå har jeg det vondt. Spesielt etter at han lovte og tryglet meg om å komme tilbake. Skuffelsen er vanskelig å bære.

'' Han slutter nok ikke så lenge hun absolutt skal ha han. Men hvorfor han kom å hentet meg igjen er et stort spørsmål. Når han hadde sjansen til å bli fri.???''

Han vil ikke ha henne på daglig basis, han vil ha henne når han trenger spenning og sex og det er noe ulovlig over det. Og så trenger han selvfølgelig deg hjemme til å holde huset og klærne hans i orden og til å lage mat til ham. Og du velger selv å la ham holde på sånn ved å gå tilbake til ham. Det er du og du alene som har ansvaret for ditt liv. Jeg tror ikke noen av dine barn og evt. barnebarn kommer til å takke deg for det du gjør nå. Antagelig kommer de ikke til å skjønne hvordan du orker.

[gullfisk]

Det er veldig ødeleggende. Han tror ikke jeg vet det. Og det kommer til å fortsette for hun vil ha han , koste hva det koste vil.

Har prøvd å konfrontere men han benkelter det hele. (jeg er helt sikker. De treffes ikke så ofte). Jeg dro fra han, men han kom og hentet meg etter tre uker. De var sammen da jeg var vekk, så jeg trodde han hadde tatt sitt valg da han kom og løy meg tilbake. Jeg forlangte at han ikke traff henne mer, og det var ikke noe problem for han sa han, Men etter fem uker , var han der igjen. Så jeg tror jeg må belage meg på at vi er tre i dette foroldet. Han slutter nok ikke så lenge hun absolutt skal ha han. Men hvorfor han kom å hentet meg igjen er et stort spørsmål. Når han hadde sjansen til å bli fri.??? Til og med jeg som fikk skylda av ungene. De er 22 og 18 så heldigvis store nok til å klare seg selv. Grunnen til at jeg ikke drar er at jeg har et ønske om å bestå som familie og at barn og evt. barnebarn skal ha et hjem å komme til. Er utpreget familiær. Men jeg har tålt det i snart et halvt år, men nå har jeg det vondt. Spesielt etter at han lovte og tryglet meg om å komme tilbake. Skuffelsen er vanskelig å bære.

Jeg leste noe om skilsmisse: at det bare er en katastrofe hvis du gjør det til en katastrofe, og det enkleste for alle parter, særlig barn, var om man så på det som ikke slutten på familielivet, men en omorganisering av familielivet.

Hvorfor får ikke barna og barnebarna et sted å besøke deg hvis du skilles? 18-åringen har sikkert fortsatt et nært forhold til hjemmet slik det er nå, men det vil ikke vare lenge. Og hvis du eller faren bor der er det jo der fremdeles. Hva gjør at det er bedre å besøke mor og far i et skikkelig dårlig ekteskap der mor er dønn ulykkelig, enn å besøke dem hver for seg? Det kan faktisk gå 20 år til du blir bestemor, og det er ikke garantert at du blir det.På hvilken måte blir du en bedre bestemor av å bli i et elendig ekteskap?

Og jeg skjønner ikke det der med at du har konfrontert ham, men at han ikke vet at du vet. At du blir når du helst vil gå er bare ditt eget valg, og ikke din manns skyld eller den andre damens.

Men det virker som du er dønn ulykkelig, og ikke ønsker skilles? Da må du stille noen ultimatum, han må kutte all kontakt med den andre, vise at det er deg han vil ha (i handling i hverdagen), bli med i familieterapi hvis du ønsker det. Hvis du har bevis for utroskapen, han nekter og du ikke kan holde det ut, ja så må du vurdere om du må foreta en nødvendig omorganisering av familien. Og ikke la ham "hente deg" (for et uttrykk, var du helt passiv, hadde du ikke noe du skulle ha sagt?) hjem noe mer.

[Gjest togli]

Det er veldig ødeleggende. Han tror ikke jeg vet det. Og det kommer til å fortsette for hun vil ha han , koste hva det koste vil.

Har prøvd å konfrontere men han benkelter det hele. (jeg er helt sikker. De treffes ikke så ofte). Jeg dro fra han, men han kom og hentet meg etter tre uker. De var sammen da jeg var vekk, så jeg trodde han hadde tatt sitt valg da han kom og løy meg tilbake. Jeg forlangte at han ikke traff henne mer, og det var ikke noe problem for han sa han, Men etter fem uker , var han der igjen. Så jeg tror jeg må belage meg på at vi er tre i dette foroldet. Han slutter nok ikke så lenge hun absolutt skal ha han. Men hvorfor han kom å hentet meg igjen er et stort spørsmål. Når han hadde sjansen til å bli fri.??? Til og med jeg som fikk skylda av ungene. De er 22 og 18 så heldigvis store nok til å klare seg selv. Grunnen til at jeg ikke drar er at jeg har et ønske om å bestå som familie og at barn og evt. barnebarn skal ha et hjem å komme til. Er utpreget familiær. Men jeg har tålt det i snart et halvt år, men nå har jeg det vondt. Spesielt etter at han lovte og tryglet meg om å komme tilbake. Skuffelsen er vanskelig å bære.

Må man være gift eller bo i et felles hjem for å kunne gi barn og barnebarn et "hjem å komme til"? Tror du virkelig de vil trives i et hjem preget av frustrasjoner, til et hjem der den ene bryter ned den andre og viser null respekt for partneren?

Du bør komme deg ut av dette forholdet før du blir helt ødelagt, og før du blir så ødelagt at du ikke vil kunne fungere som mamma og bestemor når den tid kommer.

Barna dine er så store at du kan fortelle dem hvorfor du går, men fortell dem det uten å bebreide faren (vet det er kjempevanskelig!). Fortell at du er kjempelei deg fordi du måtte ut av ekteskapet, men at du ikke lenger orka tanken på at han er utro mot deg - og at du derfor ikke hadde noe valg.

Bygg deg opp ditt eget nye hjem og kjenn etter hvor godt det endelig er å være sin egen "sjef" og hvor godt det er å kjenne selvrespekten vende tilbake. Fokuser positivt på den nye tilværelsen, for det vil alltid finnes mange positive sider ved å bli alene også