Å ikke takle så godt

[Gjest maiapril]

Jeg takler ikke så godt min datters psykiske problemer. Jeg blir veldig dårlig selv, når hun er dårlig.

Når jeg ser at hun sliter vil jeg vite hva det er for noe som plager henne. Når jeg så får høre det, kjenner jeg at jeg går i oppløsning inni meg og får dårlige tanker og følelser selv. De er så overveldende at jeg får tanker om å gi henne fra meg til barnevernet eller gå å ta livet mitt. Jeg tenker at jeg ikke takler hennes problemer. Jeg trøster henne etter beste evne selvsagt, og sier at det er fint at hun forteller om sine tanker og følelelser. Men ofte sier jeg at pappa (faren henns) er flinkere til å hjelpe henne enn meg. Så oppfordrer jeg henne til å snakke med ham, for jeg orker ikke å forholde meg til det. Jeg blir kjempedårlig av det. Likevel vil jeg jo gjerne vite hva som palger henne, jeg er jo moren hennes og vil henne kun det beste.

Heldigvis går det relativt raskt over igjen, og jeg blir meg selv igjen.

Noen råd om hvordan jeg bedre kan takle henne/meg og vår situasjon? Jeg kjemper stadig for at hun skal få hjelp hos ulike aktører, men blir ofte møtt med bagatellisering. De tar det rett og slett ikke alvorlig nok. Og hvis de gjør det, så vet de ikke hvordan de kan hjelpe.

[Bella Dotte]

Det er jo derfor slikt skal overlates til de profesjonelle - de skal ha kompetansen, og de vil klare å "distansere" seg fra pasientens problemer, noe foreldre ikke kan fordi det er barna deres... Dere skal helst bare være foreldre, ikke terapeuter!

Hva slags problemer har din datter? Hvor gammel er hun? Hvor har dere prøvd å få hjelp? Hvor får dere hjelp, og hvor får dere avslag? Hva består hjelpen hun evt får, i? Fungerer den i det hele tatt? Hva tror du selv ville kunne hjelpe henne? Dere foreldre burde kanskje også hatt oppfølging, både for deres egen del og for å kunne hjelpe datteren ders bedre.

En god henvisning er alfa og omega. Få fastlegen til å skrive en fyldig og poengtert søknad, om nødvendig etter "diktat", eller legg ved en egensøknad.

[frosken]

''Noen råd om hvordan jeg bedre kan takle henne/meg og vår situasjon? Jeg kjemper stadig for at hun skal få hjelp hos ulike aktører, men blir ofte møtt med bagatellisering.''

Du beskriver at du som mor synes det er svært vanskelig å takle at ditt barn sliter. Det er i utgangspunktet forståelig, men når din reaksjon blir så sterk at du nærmest ikke orker å romme barnets fortvilelse og frustrasjon, så blir jeg usikker på hvordan du ken vite hvorvidt det er du som "overdriver" eller behandlingsapparatet som bagatelliserer. Når din toleranse er såpass lav, så kan det være at du også har overdreven tro på hva man kan gjøre gjennom behandling - men dette blir kun noen strøtanker fra min side, siden du ikke skriver mer konkret om hva ditt barn sliter med.

Jeg synes du skal snakke med din egen lege om hvordan du opplever dette - kanskje dere som familie kan gis noe hjelp samlet.

[Gjest maiapril]

''Noen råd om hvordan jeg bedre kan takle henne/meg og vår situasjon? Jeg kjemper stadig for at hun skal få hjelp hos ulike aktører, men blir ofte møtt med bagatellisering.''

Du beskriver at du som mor synes det er svært vanskelig å takle at ditt barn sliter. Det er i utgangspunktet forståelig, men når din reaksjon blir så sterk at du nærmest ikke orker å romme barnets fortvilelse og frustrasjon, så blir jeg usikker på hvordan du ken vite hvorvidt det er du som "overdriver" eller behandlingsapparatet som bagatelliserer. Når din toleranse er såpass lav, så kan det være at du også har overdreven tro på hva man kan gjøre gjennom behandling - men dette blir kun noen strøtanker fra min side, siden du ikke skriver mer konkret om hva ditt barn sliter med.

Jeg synes du skal snakke med din egen lege om hvordan du opplever dette - kanskje dere som familie kan gis noe hjelp samlet.

Tusen takk for svar, frosken

''men når din reaksjon blir så sterk at du nærmest ikke orker å romme barnets fortvilelse og frustrasjon, så blir jeg usikker på hvordan du ken vite hvorvidt det er du som "overdriver" eller behandlingsapparatet som bagatelliserer.''

Akkurat der setter du fingeren på noe. Jeg har nok en tendens til å overveldes av voldsomme følelser ganske raskt, før det heldigvis normaliserer seg igjen. Jeg plages en del med det. Det hører med til "historien" at jeg selv er psykisk syk, og det er kanskje grunnen til at jeg ikke tåler eller takler så mye av utfordringer. Og det er svært vanskelig for meg å vite om jeg overdriver eller ikke.

''Når din toleranse er såpass lav, så kan det være at du også har overdreven tro på hva man kan gjøre gjennom behandling''

Ja, jeg har nok det. Har vært i kontakt med fastlege, helsesøster, psykiater og barnevernet for å få hjelp. De eneste som hadde noe å tilby henne var fastlegen (i form av samtaler) og psykiateren i form av medisiner. Hun har kun gått tatt medisiner en måneds tid, så bedring skjer vel forhåpentligvis etterhvert. Jeg er selvsagt veldig glad for disse to tiltakene, og det er vel vanskelig å vite hva mer hjelp hun kan få enn dette. Det er kanskje også mye at jeg selv trenger hjelp til å bedre kunne takle ting. Heldigvis har hun faren sin, som er en tålmodig, snill sjel.

''Jeg synes du skal snakke med din egen lege om hvordan du opplever dette - kanskje dere som familie kan gis noe hjelp samlet.''

Ja, det er nok lurt. Får bestille time til uka. Tusen takk for svar igjen!

[frosken]

Tusen takk for svar, frosken

''men når din reaksjon blir så sterk at du nærmest ikke orker å romme barnets fortvilelse og frustrasjon, så blir jeg usikker på hvordan du ken vite hvorvidt det er du som "overdriver" eller behandlingsapparatet som bagatelliserer.''

Akkurat der setter du fingeren på noe. Jeg har nok en tendens til å overveldes av voldsomme følelser ganske raskt, før det heldigvis normaliserer seg igjen. Jeg plages en del med det. Det hører med til "historien" at jeg selv er psykisk syk, og det er kanskje grunnen til at jeg ikke tåler eller takler så mye av utfordringer. Og det er svært vanskelig for meg å vite om jeg overdriver eller ikke.

''Når din toleranse er såpass lav, så kan det være at du også har overdreven tro på hva man kan gjøre gjennom behandling''

Ja, jeg har nok det. Har vært i kontakt med fastlege, helsesøster, psykiater og barnevernet for å få hjelp. De eneste som hadde noe å tilby henne var fastlegen (i form av samtaler) og psykiateren i form av medisiner. Hun har kun gått tatt medisiner en måneds tid, så bedring skjer vel forhåpentligvis etterhvert. Jeg er selvsagt veldig glad for disse to tiltakene, og det er vel vanskelig å vite hva mer hjelp hun kan få enn dette. Det er kanskje også mye at jeg selv trenger hjelp til å bedre kunne takle ting. Heldigvis har hun faren sin, som er en tålmodig, snill sjel.

''Jeg synes du skal snakke med din egen lege om hvordan du opplever dette - kanskje dere som familie kan gis noe hjelp samlet.''

Ja, det er nok lurt. Får bestille time til uka. Tusen takk for svar igjen!

Bra at noen tiltak er forsøkt igangsatt :-)

Jeg tror at det er få ting som rammer oss sterkere enn å se at barn/ungdom vi er glad i lider. Det er ikke så lett å skille ordentlig mellom seg selv og den andre i slike tilfeller, og det er også fort gjort å bli utålmodig.

Jeg tenker at det er bra at "ungen" har to foreldre som anerkjenner hverandre og forsøker å hjelpe på hvert sitt vis. Så lenge du har selvinnsikt på dette området, så tror jeg også at du bidrar på en god måte i forhold til datteren din.

Men sørg for å få snakket om situasjonen for din egen del.

Lykke til - med både deg selv og "ungen" :-)

[Gjest maiapril]

Bra at noen tiltak er forsøkt igangsatt :-)

Jeg tror at det er få ting som rammer oss sterkere enn å se at barn/ungdom vi er glad i lider. Det er ikke så lett å skille ordentlig mellom seg selv og den andre i slike tilfeller, og det er også fort gjort å bli utålmodig.

Jeg tenker at det er bra at "ungen" har to foreldre som anerkjenner hverandre og forsøker å hjelpe på hvert sitt vis. Så lenge du har selvinnsikt på dette området, så tror jeg også at du bidrar på en god måte i forhold til datteren din.

Men sørg for å få snakket om situasjonen for din egen del.

Lykke til - med både deg selv og "ungen" :-)

Takk for oppmuntrende ord.