Om det å avslutte.

[Gjest markise]

Jeg har vært i psykiatrien i noen år, men har avsluttet. Eller rettere sagt så ble det vel mer slik at jeg følte jeg måtte slutte.

Jeg hadde veldig god kjemi og god kontakt med en psykolog i flere år, men p.g.a avstand til behandler ble dette terapiforholdet avsluttet.

Jeg fikk en ny, og gikk der i to år ca, Og det er avslutningen her jeg føler ble litt feil for meg.

Behandleren vill avslutte noen mnd før jeg selv var klar for det, og jeg ba om jeg ikke kunne få en time en sjelden gang, og jeg fikk time sånn ca en gang annenhver mnd. Jeg var/ er redd for ikke å ha backup hvis jeg ble dårligere igjen. Det har alltid vært det viktigste for meg å vite at jeg fikk hjelp hvis ting ble vanskelig.

Det ble ikke så mange av disse sjeldne timene, før behandler tok opp en endelig avslutning igjen.

Jeg nølte, mest fordi jeg ville vite om han selv kunne hjelpe meg eller om han kunne hjelpe meg å få en ny, Hvis jeg ble psyk igjen.

Egentlig ble jeg aldri bra, jeg sliter fremdeles med tvangshandlinger daglig, men panikanfallene er heldigvis mildere, selv om de ikke er borte.

Han sa han ikke kunne love å hjelpe meg hvis jeg kontaktet ham igjen. Og så pratet han om en annen pasient som egentlig skulle hatt ukentlig behandling, men som ikke fikk det den den uken annenhver mnd som jeg var hadde time. Han snakket om at denne pasienten trengte å ha denne timen, og at det ble stykket opp. Jeg kunne jo ikke fortsette da, men kjenner i ettertid at dette ble litt feil for meg.

Jeg skulle ønske avslutningen hadde vært annerledes.

Hvordan hadde dere reagert på en slik avslutning?

Er det jeg som er overfølsom her?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bortsett fra praten om en annen pasient, var avslutningen helt ok.

Ved tilbakefall/behov for ny behandling skal en gå til fastlegen som evt henviser til spesialisthelsetjenesten på nytt.

[Gjest bølger]

Jeg er visst heldig.

Får gå til psykologen 2 ganger i året, med mulighet for å få time før hvis jeg har behov for det. Det gir meg en stor trygghet.

Så lenge jeg får ha det slik våger jeg ikke å gi det fra meg før jeg event. får en fastlege jeg kan føle meg trygg på å snakke med, og som har tid.

[Gjest markise]

Bortsett fra praten om en annen pasient, var avslutningen helt ok.

Ved tilbakefall/behov for ny behandling skal en gå til fastlegen som evt henviser til spesialisthelsetjenesten på nytt.

Det var mest dette med den andre pasienten jeg følte ble vanskelig for meg.

For min del hadde det også vært bedre om vi hadde lagt en plan for avslutningen. Han ville avslutte nesten fra den ene timen til den andre. Jeg fikk noen flere timer fordi jeg ba om det, men så kom dette med en andre pasienten og jeg følte jeg måtte slutte.

[Gjest markise]

Jeg er visst heldig.

Får gå til psykologen 2 ganger i året, med mulighet for å få time før hvis jeg har behov for det. Det gir meg en stor trygghet.

Så lenge jeg får ha det slik våger jeg ikke å gi det fra meg før jeg event. får en fastlege jeg kan føle meg trygg på å snakke med, og som har tid.

''med mulighet for å få time før hvis jeg har behov for det. Det gir meg en stor trygghet.''

Det er nettopp det jeg også føler. Og i enden av en lang terapi er det ikke mer jeg trenger føler jeg. Men det går bra, jeg har lært meg til å leve med den jeg er og hva det innebærer av angst og tvangshandlinger. Det er flere år siden jeg var i behandling.

[Gjest germinate]

Bortsett fra praten om en annen pasient, var avslutningen helt ok.

Ved tilbakefall/behov for ny behandling skal en gå til fastlegen som evt henviser til spesialisthelsetjenesten på nytt.

Jeg undres litt over hvorfor du synes avlutningen var ok. Lyst til å fortelle hvorfor?