NHD Når det er mor som selvskader

[Gjest bølger]

Jeg leser om selvskading, og alt jeg leser er om ungdom som skader seg. De voksne skal være til hjelp.

Som selvskadende mor til flere voksne barn føler jeg meg litt alene om problemet. For meg gjelder det å kunne skjule det for barna, så de ikke får se mors svakheter. Jeg skal være til støtte, og hjelpe barna gjennom vanskeligheter.

Jeg har ligget med nylig oppkuttet arm, gjemt under puten, og datteren min har kommet inn og fått trøst gjennom vanskeligheter. Jeg har vært den fornuftige som prøver å komme med gode råd. Hun skulle bare visst hva mor nettopp hadde gjort. Jeg ville skammet meg dypt.

Er det veldig uvanlig med voksne som skader seg, og hvordan ser dere på voksne som gjør det?

[Gjest utløp]

Jeg er ingen lege, men jeg vil jo tro at det er ganske vanlig for en del voksne å ha psykiske problemer... Noen av dem skader seg med vilje for å få utløp for den psykiske smerten (eller av andre årsaker). Verre er det vel ikke.

Selvskading kan være så mangt, men kutting er kanskje blant det mest synlige. Men du har tydeligvis greid å holde dette skjult for barna dine. Jeg ville aldri klart å holde slik kutting skjult, så jeg skader meg på annen måte som ikke direkte er synlig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvskading er vel kun et av mange symptomer på psykisk sykdom.

Vi vet at psykisk sykdom hos foreldre øker risiko for det samme hos barna, ikke bare via gener, men også via miljø.

Selv om en prøver å skjule slikt, er det urealistisk å tro at barna ikke merker det og vet om det. Men barn er lojale og prøver så godt de kan å late som de ikke merker det.

[Gjest bølger]

Selvskading er vel kun et av mange symptomer på psykisk sykdom.

Vi vet at psykisk sykdom hos foreldre øker risiko for det samme hos barna, ikke bare via gener, men også via miljø.

Selv om en prøver å skjule slikt, er det urealistisk å tro at barna ikke merker det og vet om det. Men barn er lojale og prøver så godt de kan å late som de ikke merker det.

Jeg føler meg sikker på at de ikke vet noe om selvskadingen. De vet at jeg har slitt psykisk og gått til psykolog. Jeg prøver heller ikke å skjule at jeg bruker medisiner. Jeg vil at de skal føle det er normalt å ta i mot hjelp, hvis de engang skal trenge det selv. Men jeg prøver å skjule hvordan jeg har det. Nå når jeg i periodevis bare er lettere deprimert tror jeg at jeg klarer å skjule det. Blir kanskje litt fraværende. Men tidligere når jeg var mer alvorlig deprimert tror jeg nok de merket litt mer.

Jeg skulle ønske du svarte på om jeg er alene som voksen med problemer med selvskading, eller om det likevel ikke er så uvanlig.

[Gjest Hulderen]

Jeg føler meg sikker på at de ikke vet noe om selvskadingen. De vet at jeg har slitt psykisk og gått til psykolog. Jeg prøver heller ikke å skjule at jeg bruker medisiner. Jeg vil at de skal føle det er normalt å ta i mot hjelp, hvis de engang skal trenge det selv. Men jeg prøver å skjule hvordan jeg har det. Nå når jeg i periodevis bare er lettere deprimert tror jeg at jeg klarer å skjule det. Blir kanskje litt fraværende. Men tidligere når jeg var mer alvorlig deprimert tror jeg nok de merket litt mer.

Jeg skulle ønske du svarte på om jeg er alene som voksen med problemer med selvskading, eller om det likevel ikke er så uvanlig.

Det er mest vanlig at ungdom og unge voksne er selvskadere, optil 10 prosent av jentene. Men også "en del" voksne, uten at jeg har funnet tall på hvor mange. Så du er ikke alene om å være voksen selvskader.

[Gjest Også selvskader]

Nei, du er ikke alene. Men jeg har heldigvis klart å la vær å skade meg selv på fem år nå, men arrene er der.

Barna mine husker ikke sårene, men arrene ser de jo. Jeg har fått spørsmål fra barna hvor arrene kommer fra, og har da valgt å skylde på en hudsykdom som jeg "heldgvis" lider av.

Når de er litt eldre skal de få vite sannehten. Men foreløpig har jeg valgt å ikke si noe.

[Gjest bølger]

Nei, du er ikke alene. Men jeg har heldigvis klart å la vær å skade meg selv på fem år nå, men arrene er der.

Barna mine husker ikke sårene, men arrene ser de jo. Jeg har fått spørsmål fra barna hvor arrene kommer fra, og har da valgt å skylde på en hudsykdom som jeg "heldgvis" lider av.

Når de er litt eldre skal de få vite sannehten. Men foreløpig har jeg valgt å ikke si noe.

Takk for at du svarte meg. Det er godt å få høre fra andre også som har slitt med det samme.

[Gjest bølger]

Nei, du er ikke alene. Men jeg har heldigvis klart å la vær å skade meg selv på fem år nå, men arrene er der.

Barna mine husker ikke sårene, men arrene ser de jo. Jeg har fått spørsmål fra barna hvor arrene kommer fra, og har da valgt å skylde på en hudsykdom som jeg "heldgvis" lider av.

Når de er litt eldre skal de få vite sannehten. Men foreløpig har jeg valgt å ikke si noe.

Har du aldri hatt tilbakefall, eller har hatt sterkt behov for det når du har dårlige perioder?

[Gjest også selvskader]

Takk for at du svarte meg. Det er godt å få høre fra andre også som har slitt med det samme.

Første bud. Hiv alt du kan skade deg med. Om du så bare står igjen med en smørekniv. Når du ikke har noe å skade deg med, så vil du finne andre utløp for smerte, og jeg selv... etter fem år stoler ikke nok på meg selv til å ha noe skarpt i hus.

Smerten kommer og går, men jeg har ikke noe å skade meg med. Så hva gjør jeg da?

Jo, forbanner butikken som jeg har klart å overbevise meg vet hvorfor jeg vil kjøpe barberblader og det er en ille tanke å vite at de vet. Så det blir ingen shopping

Så hyler jeg nedpå litt vin.... og vips så er livet til å leve igjen. Men for meg er det bedre enn at barna ser blod på sin mamma som ikke lar seg forklare bort.