Er det min feil hvis barna får psykiske problem

[Gjest bølger]

På grunn av at jeg sliter psykisk selv?

''Vi vet at psykisk sykdom hos foreldre øker risiko for det samme hos barna, ikke bare via gener, men også via miljø.''

Jeg grubler på dette nå. Hater meg selv. Føler meg som en elendig mor, selv om jeg har gjort alt for å prøve å skjule for barna når jeg sliter psykisk.

[XbellaX]

Nei, ikke at du sliter psykisk selv, det er uunngåelig og ikke din feil. Men selve måten du takler din sykdom på er viktig her.

[Gjest Mrs.Q]

Tenker litt slik jeg og, at siden jeg har slitt psykisk burde jeg ikke fått barn. Men de er her og det er jeg glad for

[Helmi]

Minst mulig fokus på mine problemer, men ærlighet når det er nødvendig, det er mitt prinsipp. Og det har gått bra, ser jeg. 3 av 4 er ute av redet, og alle 4 har det bra

[Gjest bølger]

Nei, ikke at du sliter psykisk selv, det er uunngåelig og ikke din feil. Men selve måten du takler din sykdom på er viktig her.

Prøver å skjule det for barna. Føler det går greit når jeg er lettere deprimert, men verre når jeg var alvorlig deprimert, men da hadde de faren sin der jeg sviktet.

[Gjest bølger]

Tenker litt slik jeg og, at siden jeg har slitt psykisk burde jeg ikke fått barn. Men de er her og det er jeg glad for

Har aldri tenkt at jeg ikke burde hatt barn, men fikk en dårlig følelse når jeg leste innlegget om at de lettere får psykiske problemer på grunn av at jeg har det. Det gjorde meg nedfor og det er nettopp det jeg ikke bør være.

[Gjest Psyk av alt]

Prøver å skjule det for barna. Føler det går greit når jeg er lettere deprimert, men verre når jeg var alvorlig deprimert, men da hadde de faren sin der jeg sviktet.

Du får være glad for at faren har vært der når du er redusert. Verre med meg, jeg har vært alene med min sønn fra han var ca 6 mnd. Og vært psyk. I tillegg har faren vært gæærn, slik at jeg har hatt voldsalarm og besøksforbud.

Rart ikke poden er mer merket enn han er :-(

Men jeg kan jo ikke klandre meg selv for dette!

Det positive ved det hele er at min sønn har veldig godt utviklet empati, god psykdomkunnskap og er supersnill mot venner og spesielt jenter.

Vi har alltid pratet mye om følelser her hjemme og det kommer det jo noe godt ut av :-)

Kanskje er det slik hos dere også?

Jeg har fler venner som ikke er helt friske, psykisk sett, og har inntrykk av at mange har et spesielt nært forhold til barna. Nettopp fordi man prater mye sammen og forklarer ting.

[Gjest bølger]

Minst mulig fokus på mine problemer, men ærlighet når det er nødvendig, det er mitt prinsipp. Og det har gått bra, ser jeg. 3 av 4 er ute av redet, og alle 4 har det bra

Fokuserer heller ikke på mine problemer med familien, men holder det for meg selv. Likevel kan det kanskje skinne igjennom når jeg er deprimert. Blir mer fraværende.

[Gjest Psyk av alt]

Har aldri tenkt at jeg ikke burde hatt barn, men fikk en dårlig følelse når jeg leste innlegget om at de lettere får psykiske problemer på grunn av at jeg har det. Det gjorde meg nedfor og det er nettopp det jeg ikke bør være.

Jeg tror at siden du er obs på dette er sjansen for at det skjer ikke stor.

Det er noe med å klare å tenke litt, slik du gjør, og ikke kun sette seg selv i sentrum og lage et helsikkes spetakkel hver gang man er dårlig :-)

Du virker reflektert rundt temaet. Jeg tror det går bra! Kanskje de t.o.m. er bedre rustet enn andre.

[Helmi]

Fokuserer heller ikke på mine problemer med familien, men holder det for meg selv. Likevel kan det kanskje skinne igjennom når jeg er deprimert. Blir mer fraværende.

Ja, det var vel det jeg mente med ærlighet; alt kan ikke skjules, og alt trenger vel heller ikke å skjules? I tyngste perioder, pleier jeg å si ifra om at jeg har det ekstra tungt akkurat nå, og er derfor f.eks. veldig sliten.

Du høres ut som en oppmerksom mor, som ser ungene sine, til tross for psykiske problemer

[Gjest bølger]

Du får være glad for at faren har vært der når du er redusert. Verre med meg, jeg har vært alene med min sønn fra han var ca 6 mnd. Og vært psyk. I tillegg har faren vært gæærn, slik at jeg har hatt voldsalarm og besøksforbud.

Rart ikke poden er mer merket enn han er :-(

Men jeg kan jo ikke klandre meg selv for dette!

Det positive ved det hele er at min sønn har veldig godt utviklet empati, god psykdomkunnskap og er supersnill mot venner og spesielt jenter.

Vi har alltid pratet mye om følelser her hjemme og det kommer det jo noe godt ut av :-)

Kanskje er det slik hos dere også?

Jeg har fler venner som ikke er helt friske, psykisk sett, og har inntrykk av at mange har et spesielt nært forhold til barna. Nettopp fordi man prater mye sammen og forklarer ting.

Jeg er heldig som har en mann som stiller opp.

Jeg er nok mye mer på vakt om barna har det vondt psykisk, og prøver å få dem til å snakke om det når jeg merker at de er nedstemte.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg er heldig som har en mann som stiller opp.

Jeg er nok mye mer på vakt om barna har det vondt psykisk, og prøver å få dem til å snakke om det når jeg merker at de er nedstemte.

Og akkurat når det gjelder dette, at man fanger opp og snakker med ungene når de er nedstemte, tror jeg vi, som psyke, er godt rustet til å gjøre :-)

Sønnen min var litt bekymret for en venn for en stund siden og sa til meg at han trodde vennen ikke hadde så god kontakt med følelsene sine! :-) Direkte resultat av at det her i huset snakkes om følelser og vonde ting. i tillegg til det gode selvsagt.

[cathlin]

Det gir lite mening å skulle fordele skyld her og der.

Jeg ville absolutt foretrukket noe åpenhet fra moren min om hennes psykiske problemer, i stedet for å gå rundt å føle på alt mulig.

[Gjest bølger]

Det gir lite mening å skulle fordele skyld her og der.

Jeg ville absolutt foretrukket noe åpenhet fra moren min om hennes psykiske problemer, i stedet for å gå rundt å føle på alt mulig.

På hvilke måte skal en være åpen? En vil jo at barna skal merke minst mulig til at en psyk. Jeg prøver å være den fornuftige og sterke i forholdet mellom meg og barna, men jeg kan godt innrømme at jeg sliter psykisk uten at jeg snakker så veldig mye mer om det.

[cathlin]

På hvilke måte skal en være åpen? En vil jo at barna skal merke minst mulig til at en psyk. Jeg prøver å være den fornuftige og sterke i forholdet mellom meg og barna, men jeg kan godt innrømme at jeg sliter psykisk uten at jeg snakker så veldig mye mer om det.

Godt spørsmål. Andre kan svare bedre en meg. Forøvrig kan det jo godt hende du er en superskjuler, og de ikke har merket noe.