Utsette gjøremål

[Gjest Mor som trenger råd]

Min sønn (22) har nettopp avbrutt sitt studium ved handelshøyskolen. Vi foreldre fant ut ved en tilfeldighet at han ikke var tilknyttet universitetet lenger. Grunnen til dette var at han ikke hadde betalt studieavgift. Da vi spurte han om dette, skrev han et brev til oss og fortalte sin historie. Inntil da har vi trodd at han har vært en student som klarer seg bra. Han gjennomførte første semester med bra karakterer. Andre semester tok han to eksamener. De to andre fagene tok han ikke eksamen i da han ikke hadde fått lest. Tredje semester ingen eksamen, fjerde semester to eksamener, femte semester ingen eksamen. Vi opplever nå at han er åpen mot oss og forteller oss sannheten og vil ha hjelp. Han sier han har øresus. Han har store søvnproblemer. Vi tror det er fordi han har snudd døgnet. Men, hovedgrunnen er, sier han - at han utsetter gjøremål. Han klarer å ta seg sammen en liten periode, leser og går på skolen, men så faller han tilbake til det gamle mønsteret. Han er veldig glad i fagene og leser gjerne disse som en hobby, men å gjøre øvinger og å lese til eksamen utsettes og utsettes. Han har sluttet å gå på universitetet og har mistet det sosiale livet der. (Han har venner utenom universitetet i byen) Problemet forsterkes også ved at han har høye tanker om seg selv og hva han skal presetere. Han sier at han ikke vil gå opp til eksamen hvis han tror han får en dårlig karakter. Han gruer seg også for å møte de andre studentene. Han er kjent for å være flink og det er nederlag for han å si at han ikke har klart eksamen. Han åpner ikke brev - han er redd for å lese hva som står der. (Dette har medført at studieavgiften ikke er betalt) Fenomenet med at han utsetter ting-kjenner vi godt igjen fra hans barndom og ungdom. Det har vært en evig kamp om å få han til å avslutte det han holder på med og begynne på noe nytt. Det gjelder nesten uansett-også når han synes det han skal begynne med er morsomt. Dette har ført til - eller kanskje det er årsaken - at vi hele tiden har mast på han og minnet han på ting. Han lever ofte i nuet og glemmer alt rundt seg. Vi trodde imidlertid at når han måtte klare seg selv og han begynte på et studium som virkelig interessert han, at dette ville løse seg. Vi ser jo at dette var naivt. Han er nå hjemme. Vi har bestilt time hos spesialist for å få undersøkt/ behandlet øresusen. Han har begynt hos akupunktør, som også er psykriatisk sykepleier. Han har hatt samtaler og akupunkturen skal virke mot søvnplager, depresjon og øresus. Sønnen min er veldig fornøyd med de to timene han har hatt hos han. Han har også hatt en time hos psykolog. Denne behandlingen er bestilt litt i desperajon . for å gjøre noe. Han har time hos fastlegen først i midten av mai. Hjemme har vi bestemt oss for at dette skal vi klare. Vår sinnsstemning skifter fra fortvilelse, redsel til sinne. Utad - mot han - tror jeg vi klarer å være rolige og forståelsesfulle. Vi har imidlertid sagt klart fra at vi synes dette er tøft. Vi har satt krav til at han står opp kl 7:30 hver morgen uansett hvor lite han har sovet om natten. PC og telefon er forbudt i sengen. Dette har han klart (9 dager). Det virker som om dette har hatt en positiv effekt. Vi har anbefalt han å trene og gjøre hyggelige ting - han liker å sykle og gjør dette sammen med en kamerat. Han har også trent hver dag. Vi har bedt han om å lage en plan for morgendagen (selv om planen kun inneholder noen få ting) Dette har ikke gått så bra. Vi har ikke mast på dette. Han laget plan i går for i dag. Den inneholdt en lang liste, og svært lite av dette er blitt gjennomført. Han har utført noen enkle praktiske ting (bestille bankkort, bestille time hos legen, polere bil, lage mat) Men det tar utrolig lang tid før han kommer i gang - først når han føler at vi mister tålmodigheten - skjer det noe. Han har stort sett vært hyggelig og blid. Han virker ikke deprimert. Han snakker mer enn vanlig og deler tankene sine. Det virker som om han er lettet for å ha fortalt oss dette. Han sier at han ikke vet hva han vil fremover. Andre ganger sier han at han vil fullføre utdannelsen, men han har nok mistet troen på at han skal klare det. Han har ikke mistet troen på seg faglig. Vi sier at uansett hva han velger må han jobbe med de utfordringene han nå har. Om han begynner å jobbe eller studere. Vi sier at vi har troen på han - han klarer det - og vi skal hjelpe han med den profesjonelle hjelpen han trenger. Men det er så vanskelig å vite hvordan vi skal gripe dette ann. Har du noen råd - hvilken profesjonell hjelp bør vi benytte oss av? Hvordan skal vi oppføre oss? Hvilke krav skal vi stille?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Han bør komme til en dyktig psykologspesialist eller psykiater for utredning av om han har noen psykiatrisk sykdom. Hvis han har det, bør han selvsagt få behandling for dette.

2. Dere må fortsette med de faste og gode rammene dere har satt rundt han. De synes jeg er utmerkede.

3. Han bør droppe studier de første årene. Han har ikke de indre rammer som skal til for å greie seg i en verden med så lite ytre rammer.

Han bør velge en høyskole med mer typisk skolepreg, en yrkesskole eller ta noen år i arbeid.

Hva med militærtjeneste?

Kanskje dette er noe:

http://no.wikipedia.org/wiki/Prokrastinering

[Gjest tinemelk1|]

Vil bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i deres sønn.

Jeg har begynt å tro at det kan skyldes både ADHD og "smilende depresjon" som legen min kaller det, foruten dårlige vaner og manglende personlige egenskaper, selvsagt. Situasjonen var helt fastlåst for meg, og jeg gikk enda mer i vranglås når jeg prøvde å presse meg selv til å trosse trangen til å utsette.

Det har hjulpet meg å ta en type antidepressiva som virker på signalsubstansene som har med motivasjon å gjøre. Jeg tror jeg lenge har vært deprimert selv om jeg har smilt og virket ok. Det gjenstår å se om dette også kommer til å fungere over tid, men jeg håper det. Kjenner også flere som har hatt god nytte av ADHD-medisiner (ikke nødvendigvis ritalin) og omlegging av kosthold.

[Gjest dårlige arbeidsvaner og avhengighet?]

Enig i at det bør utredes psykiatrisk og at dere har mange gode ideer om tiltak ift trening, søvn osv.

I tillegg kan det hende dete handler om avhengighet. (??) Rus, medisiner, dataspill eller lignende. Er mye av det blant unge..

Kan godt være at det er lurt å kutte ut skole, men et alternativ kan være å få et litt mer tilrettelagt løp med hjelp til å få fullført. Kanskje fins det ordninger gjennom skole eller NAV som kan bidra til at han kan få gjort noe, feks en slags støtteperson som kan bidra litt. Leddiggang er ikke alltid så bra når en sliter psykisk, men det han eventuelt skal gjøre må jo være på et nivå som han mestrer.

Mange skoler har tjenester og grupper for studenter som sliter, han er garantert ikke alene og må kanskje ikke takle skolegangen uten hjelp fra noen om det er aktuelt å prøve å få det til.

--

Jeg sliter litt med det samme som deres sønn og har også vært slik i omtrent alle år. Har gode evner og er lat og utsetter ting. Får gode resultater med lite innsats, noe som har gjort at jeg har en slapp måte å studere på. Har aldri lært - blant annet fordi mine foreldre og lærere har lagt mye til rette for min dårlige atferd ved å vekke meg, kjøre etter bussen når jeg ikke rakk den, lot meg få utsettelser, godtok at ting kom etter fristen osv.. Noen ganger er det en hjelp å erfare at NÅ ER NOK NOK! Å bli skikkelig skamfull over å bli kjefta på, eller å bli hevet øyenbrynet over har noen ganger funket for min del. Trenger nok noen ganger å bli oppdratt og ikke dillet for mye med!

Det eneste jeg syns påvirker atferden min i forhold til å gjøre en ordentlig prosess på ting er når det kan gå ut over andre, så for min del så hjelper det å være i grupper som det blir stilt krav til, der andre er avhengige av meg og kan bli litt forbanna på meg. Sosial kontroll kan fungere - at noen følger med og er litt strenge. Jeg bruker tiden på ting jeg ikke skal, som for eksempel veldig mye tid på internett. Faktisk holder jeg på med en oppgave som er del av en mastergrad som skal leveres om få dager - og så ser jeg heller på en serie og surfer på nett - fordi det "alltids ordner seg". PS. Det er noe "galt" med meg, men dette problemet jeg har tror jeg er mest et problem som handler om dårlige arbeidsvaner og en personlig stil som er tillært over flere år. Jeg tror det kan endres på. Stikker det dypere på et psykiatrisk, avhengighetsmessig eller nevropsykiatrisk nivå så kan det jo hende det kreves litt mer,- men kan godt være at dette er noe som de kjenner godt til på høyere utdanningsnivåer innen studenthelsetjenesten osv og som det går an å få hjelp til.