Hva gjør du for å komme deg gjennom det?

[Gjest germinate]

Når du er alene om å ha det tøft fordi en person som står deg nærmest er syk feks, og du ingen støtte har rundt deg - hva gjør du for å komme deg gjennom det for at du skal fungere ellers også?

[XbellaX]

Setter en fot foran den andre. Så enkelt og så vanskelig.

[Gjest germinate]

Setter en fot foran den andre. Så enkelt og så vanskelig.

Ok.

[XbellaX]

Ok.

Om ikke din familie støtter deg, så har du kanskje venner du kan gå til?

[Gjest germinate]

Om ikke din familie støtter deg, så har du kanskje venner du kan gå til?

Jeg vil ikke plage noen med mitt, så jeg holder det for meg selv.

Men takk for tips. Skal fokusere på det.

[XbellaX]

Jeg vil ikke plage noen med mitt, så jeg holder det for meg selv.

Men takk for tips. Skal fokusere på det.

Det var veldig så martyr du plutselig ble? Hvorfor er det å "plage andre" å dele det du går igjennom?

[Gjest germinate]

Det var veldig så martyr du plutselig ble? Hvorfor er det å "plage andre" å dele det du går igjennom?

Fordi jeg har erfart det.

[XbellaX]

Fordi jeg har erfart det.

Da kan man kanskje spørre seg om det er virkelig gode venner du har rundt deg. Trist å høre uansett.

[Gjest germinate]

Da kan man kanskje spørre seg om det er virkelig gode venner du har rundt deg. Trist å høre uansett.

Jeg betrodde en venninne noe en gang. Det var første og siste gang - siden har jeg ikke betrodd meg til noen venninner. Sånn er det bare.

[Lillemus]

Jeg sa til meg selv at "Hvem gagner det om jeg legger meg til nå og ikke reiser meg igjen? Ingen." Og så brettet jeg opp ermene og gikk videre med livet mitt (dette var etter et samlivsbrudd). Nei, det var ikke lett hele tiden, men du verden som selvtilliten steg etterhvert som jeg så at jeg klarte meg aldeles utmerket på egenhånd. )

[Tonette]

Jeg går turer ut i naturen for å bearbeide tankene mine.

Jeg skriver ned tankene mine.

Jeg snakker med de som er villige til å høre på, det kan være familie, venner eller kollegaer.

Når jeg har delt tankene mine med noen eller skrevet de ned, så er det lettere å takle de etterpå synes jeg.

Klem til deg.

[Gjest germinate]

Jeg går turer ut i naturen for å bearbeide tankene mine.

Jeg skriver ned tankene mine.

Jeg snakker med de som er villige til å høre på, det kan være familie, venner eller kollegaer.

Når jeg har delt tankene mine med noen eller skrevet de ned, så er det lettere å takle de etterpå synes jeg.

Klem til deg.

Jeg for min del har lagt på meg i det siste. Det er så rart det der, at man "trøstespiser" når man har det vanskelig. Det burde jo være motsatt - at matlysten blir borte, det er iallefall mer logisk for meg.

Takk for tips og klem.

[Gjest germinate]

Jeg sa til meg selv at "Hvem gagner det om jeg legger meg til nå og ikke reiser meg igjen? Ingen." Og så brettet jeg opp ermene og gikk videre med livet mitt (dette var etter et samlivsbrudd). Nei, det var ikke lett hele tiden, men du verden som selvtilliten steg etterhvert som jeg så at jeg klarte meg aldeles utmerket på egenhånd. )

Høres ut som en bra mestringstrategi.

[Gjest Deler ingenting]

Jeg betrodde en venninne noe en gang. Det var første og siste gang - siden har jeg ikke betrodd meg til noen venninner. Sånn er det bare.

Samme her. Ingen, absolutt ingen (med unntak ev en behandler) tar del i mine personlige problemer. Absolutt det beste for meg.

[frosken]

''Når du er alene om å ha det tøft fordi en person som står deg nærmest er syk feks, og du ingen støtte har rundt deg - hva gjør du for å komme deg gjennom det for at du skal fungere ellers også?''

For det første så innser jeg at smertefulle opplevelser er en del av livet. De aller fleste av oss har enten allerede erfart, eller kommer til å erfare, det å miste våre foreldre. Det er smertefullt når det skjer, men det er en del av livets gang. Jeg synes det kan være greit å holde fast på at mennesker over hele verden overlever tapene av sine kjære. Dersom du ser for deg bestemødre i afrikanske land som har opplevde å miste både sine barn og barnebarn som følge av aids, så vil du kanskje kunne klare å innse at også du er i stand til å takle det som er smertefullt.

Du skriver at du ikke har noen støtte rundt deg. Hvordan forholder du deg til dine tenåringsbarn i denne fasen? De skal jo også sannsynligvis miste sin bestemor snart - har dere ingen form for fellesskap rundt det som skjer?

Forøvrig er det å ha mistet noen en erfaring svært mange voksne mennesker har. Det innebærer at man ofte vil kunne få god støtte fra de man møter i hverdagen, som f.eks. arbeidskollegaer og venner. Det er jo få ting det er så legitimt å være lei seg for som alvorlig sykdom i nær familie.

Jobb med deg selv slik at du ikke sykdomsforklarer eller krisemaksimerer denne vonde hendelsen i ditt liv.

[frosken]

Jeg betrodde en venninne noe en gang. Det var første og siste gang - siden har jeg ikke betrodd meg til noen venninner. Sånn er det bare.

''Jeg betrodde en venninne noe en gang. Det var første og siste gang - siden har jeg ikke betrodd meg til noen venninner. Sånn er det bare.''

Dersom din innstilling til dette er at _en_ dårlig erfaring skal gjøre at du aldri mer vil ha et fortrolig venneforhold, så synes jeg du bør reflektere nærmere over hva du ønsker at et vennskap skal innebære. Det er fullt mulig å dele livserfaringer med andre uten at man dermed lesser sine problemer over på dem.

[Bella Dotte]

''Jeg betrodde en venninne noe en gang. Det var første og siste gang - siden har jeg ikke betrodd meg til noen venninner. Sånn er det bare.''

Dersom din innstilling til dette er at _en_ dårlig erfaring skal gjøre at du aldri mer vil ha et fortrolig venneforhold, så synes jeg du bør reflektere nærmere over hva du ønsker at et vennskap skal innebære. Det er fullt mulig å dele livserfaringer med andre uten at man dermed lesser sine problemer over på dem.

''Dersom din innstilling til dette er at _en_ dårlig erfaring skal gjøre at du aldri mer vil ha et fortrolig venneforhold, så synes jeg du bør reflektere nærmere over hva du ønsker at et vennskap skal innebære. Det er fullt mulig å dele livserfaringer med andre uten at man dermed lesser sine problemer over på dem.''

Det er flere ting her - man bør ikke generalisere ut fra én enkelt erfaring. Folk setter stort sett pris på at venner deler både gode og triste tanker og opplevelser med dem. Men det er en fornuftig "arbeidsdeling" at profesjonelle får ta seg av de voldsomme hendelsene og de krevende problemstillingene, mens venner diskuterer man mer hverdagslige utfordringer med. Sånn ser jeg det.

[frosken]

''Dersom din innstilling til dette er at _en_ dårlig erfaring skal gjøre at du aldri mer vil ha et fortrolig venneforhold, så synes jeg du bør reflektere nærmere over hva du ønsker at et vennskap skal innebære. Det er fullt mulig å dele livserfaringer med andre uten at man dermed lesser sine problemer over på dem.''

Det er flere ting her - man bør ikke generalisere ut fra én enkelt erfaring. Folk setter stort sett pris på at venner deler både gode og triste tanker og opplevelser med dem. Men det er en fornuftig "arbeidsdeling" at profesjonelle får ta seg av de voldsomme hendelsene og de krevende problemstillingene, mens venner diskuterer man mer hverdagslige utfordringer med. Sånn ser jeg det.

''Men det er en fornuftig "arbeidsdeling" at profesjonelle får ta seg av de voldsomme hendelsene og de krevende problemstillingene, mens venner diskuterer man mer hverdagslige utfordringer med. ''

Det er jeg i utgangspunktet helt enig med deg i - og det var derfor jeg nevnte det med å ikke" lesse sine vanskeligheter" over på andre. Men jeg mener at man så avgjort kan dele også ting som overgår "hverdagslivets utfordringer", slik som f.eks. alvorlig sykdom og dødsfall i nær familie. Det å bli trist når noen er alvorlig syke og evt. kommer til å dø, er en helt alminnelig reaksjon og noe som man ikke i utgangspunktet må ha hjelp fra profesjonelle for å takle. De fleste kommer seg gjennom slike vanskelige livsperioder med støtte fra familie, venner, jobbkollegaer osv. Forutsetningen for at det fungerer med slik hverdagslig støtte fra folk rundt, er at man erkjenner at dette er noe man kommer til å komme seg gjennom og ikke signaliserer til andre at "nå går verden under". Folk flest er ganske romslige i sin omgang med andre mennesker, og man forventer ikke av f.eks. sin kollega at vedkommende overhodet ikke skal være preget av at noen i nær familie muligens ligger for døden.

Da min far døde, opplevde jeg at en haug med andre mennesker også hadde mistet sine omtrent seksti år gamle fedre. En av de mest meningsfylte samtalene jeg hadde om det å miste sin far, hadde jeg med en securitasvakt på jobben en kveld jeg ble sittende å jobbe lenge. Jeg ble overrasket over hvor mange som gjerne delte litt av sine erfaringer - og jeg ble overrasket over hvor mange som viste meg romslighet og varme.

[Gjest prust]

''Men det er en fornuftig "arbeidsdeling" at profesjonelle får ta seg av de voldsomme hendelsene og de krevende problemstillingene, mens venner diskuterer man mer hverdagslige utfordringer med. ''

Det er jeg i utgangspunktet helt enig med deg i - og det var derfor jeg nevnte det med å ikke" lesse sine vanskeligheter" over på andre. Men jeg mener at man så avgjort kan dele også ting som overgår "hverdagslivets utfordringer", slik som f.eks. alvorlig sykdom og dødsfall i nær familie. Det å bli trist når noen er alvorlig syke og evt. kommer til å dø, er en helt alminnelig reaksjon og noe som man ikke i utgangspunktet må ha hjelp fra profesjonelle for å takle. De fleste kommer seg gjennom slike vanskelige livsperioder med støtte fra familie, venner, jobbkollegaer osv. Forutsetningen for at det fungerer med slik hverdagslig støtte fra folk rundt, er at man erkjenner at dette er noe man kommer til å komme seg gjennom og ikke signaliserer til andre at "nå går verden under". Folk flest er ganske romslige i sin omgang med andre mennesker, og man forventer ikke av f.eks. sin kollega at vedkommende overhodet ikke skal være preget av at noen i nær familie muligens ligger for døden.

Da min far døde, opplevde jeg at en haug med andre mennesker også hadde mistet sine omtrent seksti år gamle fedre. En av de mest meningsfylte samtalene jeg hadde om det å miste sin far, hadde jeg med en securitasvakt på jobben en kveld jeg ble sittende å jobbe lenge. Jeg ble overrasket over hvor mange som gjerne delte litt av sine erfaringer - og jeg ble overrasket over hvor mange som viste meg romslighet og varme.

''Da min far døde, opplevde jeg at en haug med andre mennesker også hadde mistet sine omtrent seksti år gamle fedre. En av de mest meningsfylte samtalene jeg hadde om det å miste sin far, hadde jeg med en securitasvakt på jobben en kveld jeg ble sittende å jobbe lenge. Jeg ble overrasket over hvor mange som gjerne delte litt av sine erfaringer - og jeg ble overrasket over hvor mange som viste meg romslighet og varme.

''

Det samme opplevde vi da mannen min for fire år siden kollapset psykisk og fikk panikkangst. Han valgte etter noen uker å være åpen rundt dette og fortelle nære venner om hvordan han hadde det. Vi fikk tilbake mange åpne samtaler fra andre om ting som hadde skjedd i deres liv. Ikke nøyaktig det samme, men kollapser, stress, redsel for alvorlig sykdom osv.

[Bella Dotte]

''Da min far døde, opplevde jeg at en haug med andre mennesker også hadde mistet sine omtrent seksti år gamle fedre. En av de mest meningsfylte samtalene jeg hadde om det å miste sin far, hadde jeg med en securitasvakt på jobben en kveld jeg ble sittende å jobbe lenge. Jeg ble overrasket over hvor mange som gjerne delte litt av sine erfaringer - og jeg ble overrasket over hvor mange som viste meg romslighet og varme.

''

Det samme opplevde vi da mannen min for fire år siden kollapset psykisk og fikk panikkangst. Han valgte etter noen uker å være åpen rundt dette og fortelle nære venner om hvordan han hadde det. Vi fikk tilbake mange åpne samtaler fra andre om ting som hadde skjedd i deres liv. Ikke nøyaktig det samme, men kollapser, stress, redsel for alvorlig sykdom osv.

Helt enig. Jeg opplever at folk er åpne mot meg når jeg er åpen mot dem. Og alle liker å få snakke om seg selv :-)