Hvorfor tar ikke pasienten medisinene

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://tidsskriftet.no/article/2255144

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

Jeg tenker nettopp mye på dette for tiden, og jeg blir opprørt og fortvilet. Jeg blir opprørt over å bli satt i bås, og ikke å bli hørt bare fordi jeg har en diagnose der den typiske pasient er skeptisk til medisiner. Jeg er skeptisk selv, men med god grunn. Det blir faktisk mer og mer tydelig for meg at medisinene ødelegger meg…langsomt.

Nå har det gått så lang tid at jeg virkelig må vurdere hvor lenge jeg skal ”stå på sidelinjen” i livet mitt, og passivt føle at hjernen og kroppen ødelegges. Jeg føler at jeg må ta ansvar for min helse og ikke la den ødelegges slik som nå.

Jeg kjenner hvordan mine kognitive ferdigheter svekkes, hvordan min hukommelse er nedsløvet og hvordan jeg ikke klarer å henge med i samtaler, eller har overskudd til å følge med på tv eller i aviser.

Daglig kjenner jeg denne ødeleggelsen i form av manglende oversikt. Det å ha redusert hukommelse slik som jeg har, som følge av medisinene, skaper mye usikkerhet. Jeg blir redd og føler meg underlegen i mange situasjoner. Jeg føler at andre får rett hele tiden fordi de husker detaljer. De kan ”ta” meg fordi de husker hva jeg har sagt eller gjort. Jeg har ikke noe å stille opp med.

Det er så mange ting jeg ikke orker. Min ellers så tydelige interesse og virkelyst er borte. Jeg kjenner dette daglig nå. Jeg kjenner denne ”stinnheten” i hjernen, særlig om morgenen. Før jeg begynte med medisiner kunne jeg våkne uthvilt og restituert om morgenen etter 8 timers søvn. Jeg har alltid vært et utpreget A-menneske med masse overskudd. Nå er jeg helt på ”bærtur” når jeg våkner; jeg er tung i hodet, tørr i munnen og har bare lyst til en ting, og det er å gi meg hen til den tunge søvnen. Jeg orker lite i løpet av dagen og mitt hovedfokus er hvordan jeg kan hvile heller enn hvordan jeg kan være aktiv og i gang med ting som gir mening.

Jeg kjenner et innvendig trykk. I hodet. Jeg kjenner dette daglig nå. Hvordan skal jeg komme meg ut av denne vonde spiralen?

Jeg er redd for at livet mitt skal fortsette slik. Ofte føler jeg meg fanget i en nummen tilværelse, en tilværelse der mitt tidligere så tydelige initiativ og virkelyst har veket plassen for latskap og slitenhet. Ja, for jeg er mye sliten og giddalaus. Akkurat nå så føler jeg at jeg har gitt opp det å tenke på inntak av mat også. Jeg mister fokus og jeg blir sløv i hodet. Kiloen setter seg og jeg blir bare trist.

Dette kan ikke fortsette. Jeg kan ikke leve slik, jeg kan ikke gå med på noe som er så til de grader ødeleggende og som strider så mot min egen fornuftige vurdering. Ja, jeg er skikkelig redd for hva jeg har havnet opp i. Jeg er bondefanget i et system der jeg kommer til å miste viktig support hvis jeg hever røsten og sier hva jeg egentlig føler og tenker om saken.

Jeg tror faktisk ikke at jeg vil bli så dårlig som den generelle prognosen forespeiler. Jeg har aldri vært ”full-psykotisk”, jeg har ikke opplevd hallusinasjoner, jeg har bare en light-variant som jeg etter hvert tenker at jeg skal klare å håndtere når enkelte symptomer dukker opp.

Den medisineringen som jeg går på er et eksempel på hvordan man skyter spurv med kanoner. Jeg føler at denne medisineringen er feilslått og overdrevet. Jeg har havnet i en ”catch 22-situasjon” der mine omgivelser mener at nettopp denne oppfatingen av å bli dårligere av medisiner er et tegn på sykdom.

Jeg er ikke typen til å opponere kraftig ,men jeg kjenner en indre fortvilelse som snart når de store høyder. Jeg har et inderlig ønske om å komme meg ut av denne boblen av uvirkelighet. Jeg vil ha frisk luft og jeg vil begynne å tenke klart.

Hva gjør jeg, kan noen si meg det?

[Gondor]

Uff. Jeg kjenner meg godt igjen. Flørtet stadig med tanken på å slutte. Og så jeg som er så heldig å være optimalt medisinert! Ingen bivirkninger, jeg er ikke "flat", jeg føler meg som meg selv. Jeg går ikke lenger dypt ned. Savner hypomaniene, det må jeg innrømme. Men nå som jeg har begynt å trene regner jeg med at endorfinene skal gjøre jobben sin.

Jeg skammer meg faktisk. I forhold til veldig mange her inne har jeg det godt. Jeg har det vondt inni meg ganske ofte, men det er kanskje normalt. Jeg glemte kveldsdosen min en periode, ble lei av å ta medisiner. Nå har jeg lagnt dosetten frem på bordet sånn at jeg hele tiden blir minnet om det.

[XbellaX]

Jeg tenker nettopp mye på dette for tiden, og jeg blir opprørt og fortvilet. Jeg blir opprørt over å bli satt i bås, og ikke å bli hørt bare fordi jeg har en diagnose der den typiske pasient er skeptisk til medisiner. Jeg er skeptisk selv, men med god grunn. Det blir faktisk mer og mer tydelig for meg at medisinene ødelegger meg…langsomt.

Nå har det gått så lang tid at jeg virkelig må vurdere hvor lenge jeg skal ”stå på sidelinjen” i livet mitt, og passivt føle at hjernen og kroppen ødelegges. Jeg føler at jeg må ta ansvar for min helse og ikke la den ødelegges slik som nå.

Jeg kjenner hvordan mine kognitive ferdigheter svekkes, hvordan min hukommelse er nedsløvet og hvordan jeg ikke klarer å henge med i samtaler, eller har overskudd til å følge med på tv eller i aviser.

Daglig kjenner jeg denne ødeleggelsen i form av manglende oversikt. Det å ha redusert hukommelse slik som jeg har, som følge av medisinene, skaper mye usikkerhet. Jeg blir redd og føler meg underlegen i mange situasjoner. Jeg føler at andre får rett hele tiden fordi de husker detaljer. De kan ”ta” meg fordi de husker hva jeg har sagt eller gjort. Jeg har ikke noe å stille opp med.

Det er så mange ting jeg ikke orker. Min ellers så tydelige interesse og virkelyst er borte. Jeg kjenner dette daglig nå. Jeg kjenner denne ”stinnheten” i hjernen, særlig om morgenen. Før jeg begynte med medisiner kunne jeg våkne uthvilt og restituert om morgenen etter 8 timers søvn. Jeg har alltid vært et utpreget A-menneske med masse overskudd. Nå er jeg helt på ”bærtur” når jeg våkner; jeg er tung i hodet, tørr i munnen og har bare lyst til en ting, og det er å gi meg hen til den tunge søvnen. Jeg orker lite i løpet av dagen og mitt hovedfokus er hvordan jeg kan hvile heller enn hvordan jeg kan være aktiv og i gang med ting som gir mening.

Jeg kjenner et innvendig trykk. I hodet. Jeg kjenner dette daglig nå. Hvordan skal jeg komme meg ut av denne vonde spiralen?

Jeg er redd for at livet mitt skal fortsette slik. Ofte føler jeg meg fanget i en nummen tilværelse, en tilværelse der mitt tidligere så tydelige initiativ og virkelyst har veket plassen for latskap og slitenhet. Ja, for jeg er mye sliten og giddalaus. Akkurat nå så føler jeg at jeg har gitt opp det å tenke på inntak av mat også. Jeg mister fokus og jeg blir sløv i hodet. Kiloen setter seg og jeg blir bare trist.

Dette kan ikke fortsette. Jeg kan ikke leve slik, jeg kan ikke gå med på noe som er så til de grader ødeleggende og som strider så mot min egen fornuftige vurdering. Ja, jeg er skikkelig redd for hva jeg har havnet opp i. Jeg er bondefanget i et system der jeg kommer til å miste viktig support hvis jeg hever røsten og sier hva jeg egentlig føler og tenker om saken.

Jeg tror faktisk ikke at jeg vil bli så dårlig som den generelle prognosen forespeiler. Jeg har aldri vært ”full-psykotisk”, jeg har ikke opplevd hallusinasjoner, jeg har bare en light-variant som jeg etter hvert tenker at jeg skal klare å håndtere når enkelte symptomer dukker opp.

Den medisineringen som jeg går på er et eksempel på hvordan man skyter spurv med kanoner. Jeg føler at denne medisineringen er feilslått og overdrevet. Jeg har havnet i en ”catch 22-situasjon” der mine omgivelser mener at nettopp denne oppfatingen av å bli dårligere av medisiner er et tegn på sykdom.

Jeg er ikke typen til å opponere kraftig ,men jeg kjenner en indre fortvilelse som snart når de store høyder. Jeg har et inderlig ønske om å komme meg ut av denne boblen av uvirkelighet. Jeg vil ha frisk luft og jeg vil begynne å tenke klart.

Hva gjør jeg, kan noen si meg det?

Noen spørsmål som slår meg umiddelbart. Er du overmedisinert? Ville det vært mulig å redusere på noe av det du går på? Har dere forsøkt å redusere eller seponere medikamentet du opplever gir deg denne følelsen, i så fall, hva skjer (da mener jeg ikke neste dag men etter uker og måneder)? Jeg er redd at noe av det du beskriver kan være sykdomstegn, altså ikke direkte linket til medikamentet men selve sykdommen.

[miakami]

Jeg tenker nettopp mye på dette for tiden, og jeg blir opprørt og fortvilet. Jeg blir opprørt over å bli satt i bås, og ikke å bli hørt bare fordi jeg har en diagnose der den typiske pasient er skeptisk til medisiner. Jeg er skeptisk selv, men med god grunn. Det blir faktisk mer og mer tydelig for meg at medisinene ødelegger meg…langsomt.

Nå har det gått så lang tid at jeg virkelig må vurdere hvor lenge jeg skal ”stå på sidelinjen” i livet mitt, og passivt føle at hjernen og kroppen ødelegges. Jeg føler at jeg må ta ansvar for min helse og ikke la den ødelegges slik som nå.

Jeg kjenner hvordan mine kognitive ferdigheter svekkes, hvordan min hukommelse er nedsløvet og hvordan jeg ikke klarer å henge med i samtaler, eller har overskudd til å følge med på tv eller i aviser.

Daglig kjenner jeg denne ødeleggelsen i form av manglende oversikt. Det å ha redusert hukommelse slik som jeg har, som følge av medisinene, skaper mye usikkerhet. Jeg blir redd og føler meg underlegen i mange situasjoner. Jeg føler at andre får rett hele tiden fordi de husker detaljer. De kan ”ta” meg fordi de husker hva jeg har sagt eller gjort. Jeg har ikke noe å stille opp med.

Det er så mange ting jeg ikke orker. Min ellers så tydelige interesse og virkelyst er borte. Jeg kjenner dette daglig nå. Jeg kjenner denne ”stinnheten” i hjernen, særlig om morgenen. Før jeg begynte med medisiner kunne jeg våkne uthvilt og restituert om morgenen etter 8 timers søvn. Jeg har alltid vært et utpreget A-menneske med masse overskudd. Nå er jeg helt på ”bærtur” når jeg våkner; jeg er tung i hodet, tørr i munnen og har bare lyst til en ting, og det er å gi meg hen til den tunge søvnen. Jeg orker lite i løpet av dagen og mitt hovedfokus er hvordan jeg kan hvile heller enn hvordan jeg kan være aktiv og i gang med ting som gir mening.

Jeg kjenner et innvendig trykk. I hodet. Jeg kjenner dette daglig nå. Hvordan skal jeg komme meg ut av denne vonde spiralen?

Jeg er redd for at livet mitt skal fortsette slik. Ofte føler jeg meg fanget i en nummen tilværelse, en tilværelse der mitt tidligere så tydelige initiativ og virkelyst har veket plassen for latskap og slitenhet. Ja, for jeg er mye sliten og giddalaus. Akkurat nå så føler jeg at jeg har gitt opp det å tenke på inntak av mat også. Jeg mister fokus og jeg blir sløv i hodet. Kiloen setter seg og jeg blir bare trist.

Dette kan ikke fortsette. Jeg kan ikke leve slik, jeg kan ikke gå med på noe som er så til de grader ødeleggende og som strider så mot min egen fornuftige vurdering. Ja, jeg er skikkelig redd for hva jeg har havnet opp i. Jeg er bondefanget i et system der jeg kommer til å miste viktig support hvis jeg hever røsten og sier hva jeg egentlig føler og tenker om saken.

Jeg tror faktisk ikke at jeg vil bli så dårlig som den generelle prognosen forespeiler. Jeg har aldri vært ”full-psykotisk”, jeg har ikke opplevd hallusinasjoner, jeg har bare en light-variant som jeg etter hvert tenker at jeg skal klare å håndtere når enkelte symptomer dukker opp.

Den medisineringen som jeg går på er et eksempel på hvordan man skyter spurv med kanoner. Jeg føler at denne medisineringen er feilslått og overdrevet. Jeg har havnet i en ”catch 22-situasjon” der mine omgivelser mener at nettopp denne oppfatingen av å bli dårligere av medisiner er et tegn på sykdom.

Jeg er ikke typen til å opponere kraftig ,men jeg kjenner en indre fortvilelse som snart når de store høyder. Jeg har et inderlig ønske om å komme meg ut av denne boblen av uvirkelighet. Jeg vil ha frisk luft og jeg vil begynne å tenke klart.

Hva gjør jeg, kan noen si meg det?

hvorfor begynte du på medisiner om du våknet sprudlende hver morgen etter 8 timers søvn?

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

Noen spørsmål som slår meg umiddelbart. Er du overmedisinert? Ville det vært mulig å redusere på noe av det du går på? Har dere forsøkt å redusere eller seponere medikamentet du opplever gir deg denne følelsen, i så fall, hva skjer (da mener jeg ikke neste dag men etter uker og måneder)? Jeg er redd at noe av det du beskriver kan være sykdomstegn, altså ikke direkte linket til medikamentet men selve sykdommen.

Jeg tror dessverre at jeg er overmedisinert. Jeg tror faktisk også at jeg bør kutte ut AP totalt. Det er virkelig ikke bra for meg. Det skader hjernen. Jeg kjenner det ganske tydelig.

Hva er det som gjør at et hvert menneske som går på AP blir ”mistenkeliggjort” som manglende sykdomsinnsikt når de rapporterer om tydelige skader og bivirkninger? Hvorfor blir vår vurdering trukket i tvil?

Fordi jeg har redusert hukommelse så klarer jeg ikke å argumentere, og å få frem at dette virkelig ikke er bra for meg. Før klarte jeg å diskutere og å holde en klar tanke i hodet, nå er det som om setningen ”fader” ut.

Jeg har forsøkt Trilafon i mange år. Ble etter hvert stiv i leddene. Har siden det forsøkt nyere AP’er og landet på Zyprexa. Har gått opp mange kilo og er sliten i tide og utide. Har ikke ulvehunger slik mange på Zyrpexa har, men jeg er blitt så passiv og er ofte sulten.

Jeg er temmelig sikker på at dette ikke handler om sykdommen, men om høyst reelle virkninger av medisinene som er helseskadelige. Dette på bakgrunn av at jeg kjenner situasjonen før og etter.

Takk i alle fall for svar.

[Gjest Mrs.Q]

Jeg tror dessverre at jeg er overmedisinert. Jeg tror faktisk også at jeg bør kutte ut AP totalt. Det er virkelig ikke bra for meg. Det skader hjernen. Jeg kjenner det ganske tydelig.

Hva er det som gjør at et hvert menneske som går på AP blir ”mistenkeliggjort” som manglende sykdomsinnsikt når de rapporterer om tydelige skader og bivirkninger? Hvorfor blir vår vurdering trukket i tvil?

Fordi jeg har redusert hukommelse så klarer jeg ikke å argumentere, og å få frem at dette virkelig ikke er bra for meg. Før klarte jeg å diskutere og å holde en klar tanke i hodet, nå er det som om setningen ”fader” ut.

Jeg har forsøkt Trilafon i mange år. Ble etter hvert stiv i leddene. Har siden det forsøkt nyere AP’er og landet på Zyprexa. Har gått opp mange kilo og er sliten i tide og utide. Har ikke ulvehunger slik mange på Zyrpexa har, men jeg er blitt så passiv og er ofte sulten.

Jeg er temmelig sikker på at dette ikke handler om sykdommen, men om høyst reelle virkninger av medisinene som er helseskadelige. Dette på bakgrunn av at jeg kjenner situasjonen før og etter.

Takk i alle fall for svar.

''Det skader hjernen.''

Da skader det hjernen til alle som tar AP, og ikke bare din...

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

hvorfor begynte du på medisiner om du våknet sprudlende hver morgen etter 8 timers søvn?

Kan ikke huske at jeg skrev "sprudlende" oppvåkning?

Det jeg skrev var at jeg våknet uthvilt, dette også i perioder som har vært følelsesmessig belastende, men altså opplagt etter 8 timers søvn.

Jeg begynte med medisiner fordi jeg i en periode var overbalstet i jobbsammenheng og hadde problemer med å takle stress.

Jeg begynte i det små med Trilafon og Nozinan, og siden har det eskalert og blitt en permanent sannhet at dette er saliggjørende for meg.

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

''Det skader hjernen.''

Da skader det hjernen til alle som tar AP, og ikke bare din...

Ja, jeg er redd for at det generelt skader hjernen. Jeg har innsett det, og mange andre har innsett det, og ønsker å slutte.

[Gjest Mrs.Q]

Ja, jeg er redd for at det generelt skader hjernen. Jeg har innsett det, og mange andre har innsett det, og ønsker å slutte.

Jeg merker at det gjør noe med hjernen min, men hvordan merker du at det skader hjernen?

Er skadene permanent eller går de over om du slutter med AP?

[frosken]

Jeg tenker nettopp mye på dette for tiden, og jeg blir opprørt og fortvilet. Jeg blir opprørt over å bli satt i bås, og ikke å bli hørt bare fordi jeg har en diagnose der den typiske pasient er skeptisk til medisiner. Jeg er skeptisk selv, men med god grunn. Det blir faktisk mer og mer tydelig for meg at medisinene ødelegger meg…langsomt.

Nå har det gått så lang tid at jeg virkelig må vurdere hvor lenge jeg skal ”stå på sidelinjen” i livet mitt, og passivt føle at hjernen og kroppen ødelegges. Jeg føler at jeg må ta ansvar for min helse og ikke la den ødelegges slik som nå.

Jeg kjenner hvordan mine kognitive ferdigheter svekkes, hvordan min hukommelse er nedsløvet og hvordan jeg ikke klarer å henge med i samtaler, eller har overskudd til å følge med på tv eller i aviser.

Daglig kjenner jeg denne ødeleggelsen i form av manglende oversikt. Det å ha redusert hukommelse slik som jeg har, som følge av medisinene, skaper mye usikkerhet. Jeg blir redd og føler meg underlegen i mange situasjoner. Jeg føler at andre får rett hele tiden fordi de husker detaljer. De kan ”ta” meg fordi de husker hva jeg har sagt eller gjort. Jeg har ikke noe å stille opp med.

Det er så mange ting jeg ikke orker. Min ellers så tydelige interesse og virkelyst er borte. Jeg kjenner dette daglig nå. Jeg kjenner denne ”stinnheten” i hjernen, særlig om morgenen. Før jeg begynte med medisiner kunne jeg våkne uthvilt og restituert om morgenen etter 8 timers søvn. Jeg har alltid vært et utpreget A-menneske med masse overskudd. Nå er jeg helt på ”bærtur” når jeg våkner; jeg er tung i hodet, tørr i munnen og har bare lyst til en ting, og det er å gi meg hen til den tunge søvnen. Jeg orker lite i løpet av dagen og mitt hovedfokus er hvordan jeg kan hvile heller enn hvordan jeg kan være aktiv og i gang med ting som gir mening.

Jeg kjenner et innvendig trykk. I hodet. Jeg kjenner dette daglig nå. Hvordan skal jeg komme meg ut av denne vonde spiralen?

Jeg er redd for at livet mitt skal fortsette slik. Ofte føler jeg meg fanget i en nummen tilværelse, en tilværelse der mitt tidligere så tydelige initiativ og virkelyst har veket plassen for latskap og slitenhet. Ja, for jeg er mye sliten og giddalaus. Akkurat nå så føler jeg at jeg har gitt opp det å tenke på inntak av mat også. Jeg mister fokus og jeg blir sløv i hodet. Kiloen setter seg og jeg blir bare trist.

Dette kan ikke fortsette. Jeg kan ikke leve slik, jeg kan ikke gå med på noe som er så til de grader ødeleggende og som strider så mot min egen fornuftige vurdering. Ja, jeg er skikkelig redd for hva jeg har havnet opp i. Jeg er bondefanget i et system der jeg kommer til å miste viktig support hvis jeg hever røsten og sier hva jeg egentlig føler og tenker om saken.

Jeg tror faktisk ikke at jeg vil bli så dårlig som den generelle prognosen forespeiler. Jeg har aldri vært ”full-psykotisk”, jeg har ikke opplevd hallusinasjoner, jeg har bare en light-variant som jeg etter hvert tenker at jeg skal klare å håndtere når enkelte symptomer dukker opp.

Den medisineringen som jeg går på er et eksempel på hvordan man skyter spurv med kanoner. Jeg føler at denne medisineringen er feilslått og overdrevet. Jeg har havnet i en ”catch 22-situasjon” der mine omgivelser mener at nettopp denne oppfatingen av å bli dårligere av medisiner er et tegn på sykdom.

Jeg er ikke typen til å opponere kraftig ,men jeg kjenner en indre fortvilelse som snart når de store høyder. Jeg har et inderlig ønske om å komme meg ut av denne boblen av uvirkelighet. Jeg vil ha frisk luft og jeg vil begynne å tenke klart.

Hva gjør jeg, kan noen si meg det?

''. Det å ha redusert hukommelse slik som jeg har, som følge av medisinene, skaper mye usikkerhet. ''

Hva er feil med denne slutningen?

[frosken]

Jeg tror dessverre at jeg er overmedisinert. Jeg tror faktisk også at jeg bør kutte ut AP totalt. Det er virkelig ikke bra for meg. Det skader hjernen. Jeg kjenner det ganske tydelig.

Hva er det som gjør at et hvert menneske som går på AP blir ”mistenkeliggjort” som manglende sykdomsinnsikt når de rapporterer om tydelige skader og bivirkninger? Hvorfor blir vår vurdering trukket i tvil?

Fordi jeg har redusert hukommelse så klarer jeg ikke å argumentere, og å få frem at dette virkelig ikke er bra for meg. Før klarte jeg å diskutere og å holde en klar tanke i hodet, nå er det som om setningen ”fader” ut.

Jeg har forsøkt Trilafon i mange år. Ble etter hvert stiv i leddene. Har siden det forsøkt nyere AP’er og landet på Zyprexa. Har gått opp mange kilo og er sliten i tide og utide. Har ikke ulvehunger slik mange på Zyrpexa har, men jeg er blitt så passiv og er ofte sulten.

Jeg er temmelig sikker på at dette ikke handler om sykdommen, men om høyst reelle virkninger av medisinene som er helseskadelige. Dette på bakgrunn av at jeg kjenner situasjonen før og etter.

Takk i alle fall for svar.

'' Det skader hjernen. Jeg kjenner det ganske tydelig. ''

Hvordan er det mulig å kjenne ganske tydelig at hjernen skades av medisinene?

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

Jeg merker at det gjør noe med hjernen min, men hvordan merker du at det skader hjernen?

Er skadene permanent eller går de over om du slutter med AP?

Takk for svar igjen!

Jeg merker en stinnhet i hodet, et indre trykk og en slags kjemisk smak. Men det er nå en side av saken, som jeg kanskje skulle klare å leve med.

Det riktig store problemet, og som jeg faktisk har fått gehør for i faglige kretser, er at de kognitive funksjoner kan påvirkes av psykofarmaka. For mitt vedkommende gjelder dette særlig hukommelse og evnen til å bevare oppmerksomhet samt å opprettholde fokus. Dette er ting jeg sliter mye med og som jeg er helt overbevist om at har med medisineringen å gjøre. Synd men sant.

Hadde det ikke vært for disse alvorlige og hemmende konsekvensene så hadde jeg ikke hatt motforestillinger. Jeg liker ikke å opponere slik som nå, men nå har det gått så langt at jeg må kjempe for forståelse og gehør.

[XbellaX]

Jeg tror dessverre at jeg er overmedisinert. Jeg tror faktisk også at jeg bør kutte ut AP totalt. Det er virkelig ikke bra for meg. Det skader hjernen. Jeg kjenner det ganske tydelig.

Hva er det som gjør at et hvert menneske som går på AP blir ”mistenkeliggjort” som manglende sykdomsinnsikt når de rapporterer om tydelige skader og bivirkninger? Hvorfor blir vår vurdering trukket i tvil?

Fordi jeg har redusert hukommelse så klarer jeg ikke å argumentere, og å få frem at dette virkelig ikke er bra for meg. Før klarte jeg å diskutere og å holde en klar tanke i hodet, nå er det som om setningen ”fader” ut.

Jeg har forsøkt Trilafon i mange år. Ble etter hvert stiv i leddene. Har siden det forsøkt nyere AP’er og landet på Zyprexa. Har gått opp mange kilo og er sliten i tide og utide. Har ikke ulvehunger slik mange på Zyrpexa har, men jeg er blitt så passiv og er ofte sulten.

Jeg er temmelig sikker på at dette ikke handler om sykdommen, men om høyst reelle virkninger av medisinene som er helseskadelige. Dette på bakgrunn av at jeg kjenner situasjonen før og etter.

Takk i alle fall for svar.

''Jeg tror dessverre at jeg er overmedisinert. Jeg tror faktisk også at jeg bør kutte ut AP totalt. Det er virkelig ikke bra for meg. Det skader hjernen.''

Psykoser er også skadelig for hjernen, svært skadelig. Ikke bare for hjernen men for resten av hele ditt liv, sosialt og privat. Må det være alt eller intet? Kanskje kan løsningen være for deg å redusere på noe.

''Hva er det som gjør at et hvert menneske som går på AP blir ”mistenkeliggjort” som manglende sykdomsinnsikt når de rapporterer om tydelige skader og bivirkninger? Hvorfor blir vår vurdering trukket i tvil?''

Fordi det i 99,9 % av tilfellene er et klassisk symptom, dessverre.

''Jeg er temmelig sikker på at dette ikke handler om sykdommen, men om høyst reelle virkninger av medisinene som er helseskadelige. Dette på bakgrunn av at jeg kjenner situasjonen før og etter.''

Mye av det du beskriver kan jeg se er klare sykdomstegn likevel er det ikke til å stikke under en stol at AP gjør noe med mennesket som tar medikamentet. Du har mulighet til å være med på å regulere dosen (og medikamentet) og dersom dette har pågått over lang tid, hvorfor har dere ikke sett hvordan du fungerer uten eller med en noe redusert dose?

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

''. Det å ha redusert hukommelse slik som jeg har, som følge av medisinene, skaper mye usikkerhet. ''

Hva er feil med denne slutningen?

Beklager, jeg forstår ikke helt spørsmålet.

Det jeg imidlertid mener er at det er vanskelig å holde en diskusjon i gang når en glemmer både utgangspunkt og retningen i argumentasjonen.

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

'' Det skader hjernen. Jeg kjenner det ganske tydelig. ''

Hvordan er det mulig å kjenne ganske tydelig at hjernen skades av medisinene?

Det skal jeg si deg: Jeg er tung i hodet mye av dagen. Tankelinjene er oppstykket og fragmentariske og jeg er stinn i hodet. Jeg klarer ikke å følge ressonementer, ja bare det å skrive her inne på dol nå er en slitsom utfordring. Jeg må klippe inn spørsmål og svar i et word-format fordi jeg ikke klarer å huske hva vi snakker om. Jeg har hang-over hver morgen og jeg trenger enormt mye hvile av hode i løpet av dagen.

Når jeg våkner tar det lang tid for jeg klarer å fokusere. Jeg kjenner en slags smak i hodet som er fremmed, og som jeg ikke hadde før jeg tok medisinene, og som har blitt borte de få gangene jeg har vært uten medisiner.

[Gjest bølger]

Takk for svar igjen!

Jeg merker en stinnhet i hodet, et indre trykk og en slags kjemisk smak. Men det er nå en side av saken, som jeg kanskje skulle klare å leve med.

Det riktig store problemet, og som jeg faktisk har fått gehør for i faglige kretser, er at de kognitive funksjoner kan påvirkes av psykofarmaka. For mitt vedkommende gjelder dette særlig hukommelse og evnen til å bevare oppmerksomhet samt å opprettholde fokus. Dette er ting jeg sliter mye med og som jeg er helt overbevist om at har med medisineringen å gjøre. Synd men sant.

Hadde det ikke vært for disse alvorlige og hemmende konsekvensene så hadde jeg ikke hatt motforestillinger. Jeg liker ikke å opponere slik som nå, men nå har det gått så langt at jeg må kjempe for forståelse og gehør.

Kanskje det kan hjelpe å redusere eller endre medisiner. Jeg hadde problemer med konsentrasjonen på medisiner, og har endret på de. Nå er konsentrasjonen tilbake igjen.

[frosken]

Beklager, jeg forstår ikke helt spørsmålet.

Det jeg imidlertid mener er at det er vanskelig å holde en diskusjon i gang når en glemmer både utgangspunkt og retningen i argumentasjonen.

Du skrev at ''' Det å ha redusert hukommelse slik som jeg har, som følge av medisinene, skaper mye usikkerhet. ''

Jeg foreslår igjen at du analyserer den slutningen du her gjør (det er ikke leddet "skaper mye usikkerhet" det er en logisk feil ved).

[Gjest Na er jeg fortvilet]

''Jeg tror dessverre at jeg er overmedisinert. Jeg tror faktisk også at jeg bør kutte ut AP totalt. Det er virkelig ikke bra for meg. Det skader hjernen.''

Psykoser er også skadelig for hjernen, svært skadelig. Ikke bare for hjernen men for resten av hele ditt liv, sosialt og privat. Må det være alt eller intet? Kanskje kan løsningen være for deg å redusere på noe.

''Hva er det som gjør at et hvert menneske som går på AP blir ”mistenkeliggjort” som manglende sykdomsinnsikt når de rapporterer om tydelige skader og bivirkninger? Hvorfor blir vår vurdering trukket i tvil?''

Fordi det i 99,9 % av tilfellene er et klassisk symptom, dessverre.

''Jeg er temmelig sikker på at dette ikke handler om sykdommen, men om høyst reelle virkninger av medisinene som er helseskadelige. Dette på bakgrunn av at jeg kjenner situasjonen før og etter.''

Mye av det du beskriver kan jeg se er klare sykdomstegn likevel er det ikke til å stikke under en stol at AP gjør noe med mennesket som tar medikamentet. Du har mulighet til å være med på å regulere dosen (og medikamentet) og dersom dette har pågått over lang tid, hvorfor har dere ikke sett hvordan du fungerer uten eller med en noe redusert dose?

''Du har mulighet til å være med på å regulere dosen (og medikamentet) og dersom dette har pågått over lang tid, hvorfor har dere ikke sett hvordan du fungerer uten eller med en noe redusert dose?''

Godt spørsmål.

Jeg føler ikke at jeg når helt frem med de tankene jeg har om saken. Jeg har prøvd perioder uten, men da har det oppstått en del uheldige omstendigheter som har gjort at jeg har begynt igjen.

Jeg vil gjerne spille på lag med dem jeg har i behandlingsapparatet. Det er viktig for meg.

[Gjest Nå er jeg fortvilet]

Kanskje det kan hjelpe å redusere eller endre medisiner. Jeg hadde problemer med konsentrasjonen på medisiner, og har endret på de. Nå er konsentrasjonen tilbake igjen.

Det var virkelig godt å høre! Flott at det kan gå den veien. Var det antipsykotikum i ditt tilfelle, hvis du ønsker å svare på det?

Det var en håpefull opplysning du delte der.