Empati (eller mangel på det)

[Gjest Ladytron]

Etter mye på og av er jeg fortsatt sammen med samboeren min. Jeg har vel egentlig forstått for lenge siden at det ikke kommer til å fungere, men jeg sliter med å gå ut av det for han vil alltid ha meg tilbake. Han får meg til å tvile på min egen vurderingsevne (han sier at vi hadde det jo så fint, at vi hadde så mye bra sammen og at han var så lykkelig, etc) og det kommer løfter om alt som skal bli enda bedre og at han vil gjøre alt han kan for å redde forholdet.

Føler meg så tiltaksløs og deprimert og føler jeg har så mye annet å styre med, så har bestemt meg for å heller utsette det litt å gjøre det slutt igjen (til sommerferien). Heller satse på at jeg klarer å gjøre det endelig neste gang.

Så er vel litt av problemet at jeg har følt så mye frustrasjon, følt at jeg ikke blir tatt alvorlig, følt at jeg blir kontrollert og at han ikke tillater meg å være fornøyd på noe vis... De gangene jeg har forsøkt å sette mine følelser på agendaen har det alltid blitt tatt ille opp, jeg orker ikke lenger... Og alt bare samler seg opp i sinne. Jeg er helt i ferd med å miste de gode følelsene jeg hadde for han, når han forteller meg om dagen sin og andre ting som har skjedd føler jeg mindre og mindre tilknytning og empati... Jeg er heller ikke tiltrukket av han lengre. Han har også en familie med mye problemer (nav og barnevern er involvert) og jeg merker at jeg ikke klarer å empatisere så mye med de lenger heller... Synes veldig synd på barna som er skadelidende, men de voksne menneskene som "alltid" klarer å rote det til for seg selv begynner jeg å miste tålmodigheten med... Synes de ikke gjør annet enn å syte og klage, skulle ønske de kunne gjøre noe for å ta tak i situasjonen sin istedenfor å beklage seg over alt alle andre gjør feil.

Så har jeg vel egentlig dårlig samvittighet over at jeg betrakter andre mennesker på denne måten. Ikke klarer jeg å stille opp for min egen familie heller (selv om jeg ikke kjenner noen frustrasjon rettet mot dem - bare har ikke ork til å besøke, lite energi til å gjøre tjenester, osv). Er rett og slett kvalm over det livet jeg lever. Tror ikke det var sånn før, at jeg var så kald.... Men likevel så mange følelser... Er det depresjonen? Vet jeg må ta tak i situasjonen min, men alt har bare stoppet opp her.

[Gjest Nerda]

Jeg ville ha problemer med å ha særlig mye empati overfor en som ikke så ut til å ha det for meg.

Det jeg leser mellom linjene her er at du er fed up og vil ut av det. Synes derfor du skal ta den kjangsen, så får du kanskje mer overskudd og mindre tungsinn - slik at det blir lettere å stille opp for de du virkelig ønsker å stille opp for. Man vinner jo ikke noe på stadig å stå i en situasjon med forhold som bare forblir dårlige, ørten forsøk som ikke går bedre. Man blir bare sliten og oppgitt. Det er bedre å gjøre det slutt enn å kjøre seg sjøl i grøfta ved å strekke seg for langt.

...tenker jeg.