overbeskytte kontra utfordre

[Pårørende]

Som mor til en 18 åring med ganske omfattende psykiske vansker (BP2 + mye angst), blir jeg ofte i tvil om hva som er riktig måte å møte henne på. Slik det er nå, tror jeg kanskje jeg strekker meg for langt... men jeg vet jammen ikke. Jeg kjører henne på skolen hver dag, og bruker ofte lunsjen min på å hente henne på skolen og kjøre henne hjem. Dette gjør jeg fordi hun ikke ville kommet seg på skolen uten at jeg kjørte henne. Hun er blitt flinkere til å ta ansvar for å stå opp, stelle seg og gjøre seg klar til vi skal gå, og hun finner seg i å komme på skolen en time for tidlig for at jeg skal rekke min jobb. Så jeg føler ikke hun utnytter meg. MEN, all kjøringen har ført til at hun er reddere for å gjøre ting på egenhånd, feks ta bussen. Jeg har luftet at kanskje hun burde negynne å trene på å ta buss igjen, men det er vanskelig å ha en dialog med henne om ting som er utfordrende for henne. Hun orker ikke tenke på eller snakke om det som er vanskelig, sier hun. Dessuten prøver jeg å være mor, ikke hobbypsykolog / miljøterapeut.

Jeg er redd for at hvis vi bare fortsetter sånn, vil hun bli mer og mer begrenset i hva hun får til på egen hånd. Samtidig - hvis jeg ikke gjør det, tror jeg nok hun relativt raskt dropper ut av skolen.

Sukk. Ikke lett å vite hvordan man skal håndtere dette.

[frosken]

Tror jeg ville gjort to ting.

1. Fortsatt med å få henne på skolen daglig; utdanning er viktig for henne. Jeg ville derimot vært mindre villig til kjøring resten av døgnet; evt. forlange at hun reiser med buss den ene veien mot at du henter henne når hun skal hjem igjen.

2. Forsøk å få til en form for fellessamtaler mellom jentas behandler og dere begge. Der kan du legge frem din bekymring for at hun ikke utfordrer seg selv nok og be om at de to drøfter dette temaet og blir enige om hvordan hun kan trene.

De færreste 18-åringer er spesielt villige til å godta mødres "grensesetting" og jeg er enig med deg i at du ikke skal bli hobbypsykolog. Det er dette som er grunnen til at jeg skulle ønske at hennes behandler sørger for å gi henne hjemmeoppgaver og at du kan slippe stadige vurderinger av hvorvidt din hjelpsomhet er konstruktiv eller ikke.

[serenity777]

Jeg bygger dette svaret på egne erfaringer. Og mitt råd vil være å følge henne til skolen. Jeg var og en angst/depresjonsfyllt tenåring, og når jeg slapp unna med skulk så ble det en livsstil. En livstil jeg idag 15 år senere lever.

[Pårørende]

Tror jeg ville gjort to ting.

1. Fortsatt med å få henne på skolen daglig; utdanning er viktig for henne. Jeg ville derimot vært mindre villig til kjøring resten av døgnet; evt. forlange at hun reiser med buss den ene veien mot at du henter henne når hun skal hjem igjen.

2. Forsøk å få til en form for fellessamtaler mellom jentas behandler og dere begge. Der kan du legge frem din bekymring for at hun ikke utfordrer seg selv nok og be om at de to drøfter dette temaet og blir enige om hvordan hun kan trene.

De færreste 18-åringer er spesielt villige til å godta mødres "grensesetting" og jeg er enig med deg i at du ikke skal bli hobbypsykolog. Det er dette som er grunnen til at jeg skulle ønske at hennes behandler sørger for å gi henne hjemmeoppgaver og at du kan slippe stadige vurderinger av hvorvidt din hjelpsomhet er konstruktiv eller ikke.

Hun vil neppe ha meg med på en samtale, men kanskje jeg kan få henne med på å lage et "treningsregime" sammen med behandler som vi kan følge hjemme. Jeg har jevnlig telefonkontakt med behandler, så jeg kan ihvertfall foreslå det. Jeg tror vi har havnet i dette mønsteret fordi hun nok aller helst vil velge minste motstands vei og bli hjemme. Hun vil helst bli hjemme fra samtaletimene også, så det er en balansegang i forhold til å presse for mye. Hennes terapi kan jo ikke være mitt prosjekt alene.

Dette stresser meg med tanke på fremtiden, så derfor velger jeg å kjøre henne rundt og legge tilrette for det ene og det andre for at hun ikke skal isolere seg helt, og for at hun i mest mulig grad skal møte til samtalene.

Takk for svar - Serenity og frosken. Det er nyttig med et utenfrablikk innimellom

[frosken]

Hun vil neppe ha meg med på en samtale, men kanskje jeg kan få henne med på å lage et "treningsregime" sammen med behandler som vi kan følge hjemme. Jeg har jevnlig telefonkontakt med behandler, så jeg kan ihvertfall foreslå det. Jeg tror vi har havnet i dette mønsteret fordi hun nok aller helst vil velge minste motstands vei og bli hjemme. Hun vil helst bli hjemme fra samtaletimene også, så det er en balansegang i forhold til å presse for mye. Hennes terapi kan jo ikke være mitt prosjekt alene.

Dette stresser meg med tanke på fremtiden, så derfor velger jeg å kjøre henne rundt og legge tilrette for det ene og det andre for at hun ikke skal isolere seg helt, og for at hun i mest mulig grad skal møte til samtalene.

Takk for svar - Serenity og frosken. Det er nyttig med et utenfrablikk innimellom

'' Jeg tror vi har havnet i dette mønsteret fordi hun nok aller helst vil velge minste motstands vei og bli hjemme. ''

Dette deler hun jo med svært mange andre - men konsekvensene kan fort bli ekstra store for henne. Jeg synes det er lurt av deg å legge til rette for at hun kommer seg på skolen og i behandling; dette er viktig for fremtiden hennes. Kanskje kan du utsette noe av "maset" om eksponering til etter semesterets slutt - kanskje kan sommeren brukes til å utfordre henne noe mer. Hvis dere har råd, så kunne dere kanskje reise på ferie til et sted hvor det er naturlig å reise mye kollektivt (f.eks. London, Paris etc. )

Uansett, så ønsker jeg dere lykke til :-)

Ser at balansegangen mht hvor mye press er vanskelig her, særlig når hun heller ikke uten videre har lyst å gå til samtalene med behandler. Jeg hadde håpet at det var lettere for behandler å legge press på henne enn det er for deg, men da er det sannsynligvis ikke det.

Det blir sikkert en utfordrende periode for dere begge fremover, men hun har i det minste diagnoser med gode prognoser.

[Pårørende]

'' Jeg tror vi har havnet i dette mønsteret fordi hun nok aller helst vil velge minste motstands vei og bli hjemme. ''

Dette deler hun jo med svært mange andre - men konsekvensene kan fort bli ekstra store for henne. Jeg synes det er lurt av deg å legge til rette for at hun kommer seg på skolen og i behandling; dette er viktig for fremtiden hennes. Kanskje kan du utsette noe av "maset" om eksponering til etter semesterets slutt - kanskje kan sommeren brukes til å utfordre henne noe mer. Hvis dere har råd, så kunne dere kanskje reise på ferie til et sted hvor det er naturlig å reise mye kollektivt (f.eks. London, Paris etc. )

Uansett, så ønsker jeg dere lykke til :-)

Ser at balansegangen mht hvor mye press er vanskelig her, særlig når hun heller ikke uten videre har lyst å gå til samtalene med behandler. Jeg hadde håpet at det var lettere for behandler å legge press på henne enn det er for deg, men da er det sannsynligvis ikke det.

Det blir sikkert en utfordrende periode for dere begge fremover, men hun har i det minste diagnoser med gode prognoser.

Takk for det, frosken.

Hun har noen voksnere perioder innimellom hvor hun i større grad er i stand til å se at hun kan bidra mer aktivt til sin egen bedring. Jeg trøster med litt med at hun "bare" er 18, og at hun med tid og modning kanskje kan samarbeide bedre om sin egen behandling. Selv om hun nok synes hun gjør sitt beste

[hidi, the scorpion]

Forferdelig vanskelig for dere begge.

Har en datter på noenlunde samme alder, og jeg hadde bestilt legetime med ønske om henvisning til psykolog/psykiatriker.

Alt du kan være, er en god mamma for henne, noe du tydeligvis er. På den annen side bør en 18-åring klare mer på egenhånd, enn det din datter gjør.

Håper inderlig dere får hjelp, og ønsker dere alt godt.

Vennlig hilsen

[frosken]

Takk for det, frosken.

Hun har noen voksnere perioder innimellom hvor hun i større grad er i stand til å se at hun kan bidra mer aktivt til sin egen bedring. Jeg trøster med litt med at hun "bare" er 18, og at hun med tid og modning kanskje kan samarbeide bedre om sin egen behandling. Selv om hun nok synes hun gjør sitt beste

Jeg synes du har god grunn til å vektlegge at hun kun er 18 og at hun er i en livsfase hvor det er vanlig med varierende grad av modenhet. Jeg er mye sammen med en attenåring og er fasinert over det store spennet det kan være mellom hennes modne og mindre modne sider. Ser for meg at det er viktig å være åpen om dine refleksjoner underveis. Som å si at du nok på den ene siden er bekymret for at du bidrar til hennes tilbaketrekning gjennom å kjøre henne, men at du mener at skole er så viktig at du vil gjøre det uansett.

Følges hun opp av en psykiater med tanke på optimal medisinering? I tillegg til annen hjelp, så håper jeg at hun får opplæring i hvordan forholde seg til sin sykdom. Jeg tror at det å ha et metaperspektiv på egen situasjon, kan hjelpe ungdom til å ta best mulig valg.

[Pårørende]

Jeg synes du har god grunn til å vektlegge at hun kun er 18 og at hun er i en livsfase hvor det er vanlig med varierende grad av modenhet. Jeg er mye sammen med en attenåring og er fasinert over det store spennet det kan være mellom hennes modne og mindre modne sider. Ser for meg at det er viktig å være åpen om dine refleksjoner underveis. Som å si at du nok på den ene siden er bekymret for at du bidrar til hennes tilbaketrekning gjennom å kjøre henne, men at du mener at skole er så viktig at du vil gjøre det uansett.

Følges hun opp av en psykiater med tanke på optimal medisinering? I tillegg til annen hjelp, så håper jeg at hun får opplæring i hvordan forholde seg til sin sykdom. Jeg tror at det å ha et metaperspektiv på egen situasjon, kan hjelpe ungdom til å ta best mulig valg.

Hun følges opp av psykolog i BUP og av lege (psykiater?) samme sted for medisinering. Har også hatt en innleggelse nylig med grundig diagnostisering og vurdering av medisiner. Tror hun sliter med å erkjenne sykdommen og ta inn over seg konsekvensene. Får satse på at det kommer etterhvert. Har mange ressurser og vil mye, så hvis hun kan spille mer på lag med seg selv, håper jeg hun kan få realisert ihvertfall noen av drømmene sine.

Takk for konstruktiv "samtale"

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg håper at hun har en profesjonell behandler. Jeg synes du bør være med på noen timer for å diskutere hvordan du kan sette passe krav til henne.

Hvis hun ikke har en behandler, bør du hjelpe henne til å finne en.