Å utfordre seg selv, en vanskelig balansegang.

[meteora]

Har meldt meg på en aktivitet for personer som sliter psykisk. Har aldri deltatt på noe slikt før og kjenner på en voksende «forventningsangst». I hele dag har jeg hatt stresshodepine og nå klarer jeg ikke roe meg ned. Det er i morgen jeg skal dit og nå kjenner jeg meg veldig i tvil om jeg tørr å møte opp selv om jeg vet at jeg både skuffer meg selv og at det ikke vil bli noe bedre i neste uke om jeg ikke går dit i morgen. Alt i meg «skriker» at jeg skal holde meg hjemme, men jeg vet også at jeg må møte min frykt for mennesker og sosiale situasjoner for «å bli bedre». Er jeg klar for en slik utfordring når jeg blir så i tvil og stressa av kun å tenke på det jeg skal gjøre?

[cathlin]

Jeg syns du skal dra:-) Det blir ikke bedre av at du er hjemme.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg tror denne følelsen du har nå i kveld vil komme uansett hvor lenge du venter. Det er bare noe du må igjennom.

Du kommer til å føle det godt, at du har kommet ett steg videre, etter at du har fullført i morgen :-)

Lykke til, krysser fingrene for deg!

[Gjest bjørkhild]

Hopp i det. Det hjelper ikke å gjemme seg , man må utfordre seg og tåle litt angst. Ha tro på at du greier det. Lykke til!

[meteora]

Hopp i det. Det hjelper ikke å gjemme seg , man må utfordre seg og tåle litt angst. Ha tro på at du greier det. Lykke til!

Tusen takk for svar )

[meteora]

Jeg syns du skal dra:-) Det blir ikke bedre av at du er hjemme.

Vet jeg ikke får det bedre med meg selv om jeg blir hjemme, men frykten blir lett det som styrer meg og dermed "tar avgjørelsene" dessverre... Vanskelig dette!

[cathlin]

Vet jeg ikke får det bedre med meg selv om jeg blir hjemme, men frykten blir lett det som styrer meg og dermed "tar avgjørelsene" dessverre... Vanskelig dette!

Synd hvis det blir frykten som vinner.

[meteora]

Jeg tror denne følelsen du har nå i kveld vil komme uansett hvor lenge du venter. Det er bare noe du må igjennom.

Du kommer til å føle det godt, at du har kommet ett steg videre, etter at du har fullført i morgen :-)

Lykke til, krysser fingrene for deg!

Jeg tror også at jeg vil få de samme tankene og fysiske reaksjonene om jeg utsetter det til neste uke. Bør vel sikkert bare "hoppe i det" selv om jeg synes det er veldig skummelt! Får håpe jeg får en god følelse om jeg gjennomfører og at ikke alle mine "forutsette hendelser" skjer om jeg drar dit )

Det ironiske med situasjonen er at jeg sansynligvis ville sagt omtrent det samme som deg hvis jeg skulle kommet med et råd til noen andre, men å faktisk gjennomføre det selv er nesten umulig for meg...

[meteora]

Synd hvis det blir frykten som vinner.

Det synes jeg også, vet bare ikke om jeg er "sterk nok" til å gjennomføre uten at det blir en "katastrofe"...

[Helmi]

Jeg skal ut på noe i dag, som har skremt vettet av meg siden i går. Det "enkleste" er å melde avbud. Men så er det jo ikke så enkelt likevel, for jeg vet hvor skuffet jeg blir over meg selv, om jeg lar angsten bestemme.

Det er "godt" å høre at andre har lignende kvaler, for da tenker jeg: selvsagt må du dra - og selsagt må jeg dra

Lykke til!

[frosken]

'' Er jeg klar for en slik utfordring når jeg blir så i tvil og stressa av kun å tenke på det jeg skal gjøre?

''

Jeg mener det er helt opplagt hva du bør gjøre, du skal selvfølgelig gjennomføre det du har planlagt. Hva kan egentlig gå så galt? Kan du f.eks. komme til å dø? Bli skadet`Gå konkurs? Kan du komme til å skade andre? Jeg tipper at svaret på dette er at det du risikerer er en haug med vonde følelser. Vonde følelser er vondt - men ikke farlig - og om opplevelsen blir ultrakjip, så vil du jo uansett komme deg fra de vonde følelsene i løpet av helgen. Slik jeg ser det, så risikerer du mye mer med å unnvike. Da risikerer du å nekte deg selv å få et bedre liv på litt lengre sikt.

Jeg tror at tanken din om at du "muligens ikke er sterk nok", bør konfronteres og realitetsorienteres. Ved å fortelle deg at du ikke er sterk nok eller tvile på at du skulle være det, så mener jeg at du fjerner fokus fra det som er det vesentlige. Du er selvfølgelig sterk nok - men det er ikke sikkert du er villig til å utsette deg for risikoen for å oppleve ubehag og smerte.

Lykke til - og fortell oss hva du velger og hvordan det går :-)

[jubalong70]

'' Er jeg klar for en slik utfordring når jeg blir så i tvil og stressa av kun å tenke på det jeg skal gjøre?

''

Jeg mener det er helt opplagt hva du bør gjøre, du skal selvfølgelig gjennomføre det du har planlagt. Hva kan egentlig gå så galt? Kan du f.eks. komme til å dø? Bli skadet`Gå konkurs? Kan du komme til å skade andre? Jeg tipper at svaret på dette er at det du risikerer er en haug med vonde følelser. Vonde følelser er vondt - men ikke farlig - og om opplevelsen blir ultrakjip, så vil du jo uansett komme deg fra de vonde følelsene i løpet av helgen. Slik jeg ser det, så risikerer du mye mer med å unnvike. Da risikerer du å nekte deg selv å få et bedre liv på litt lengre sikt.

Jeg tror at tanken din om at du "muligens ikke er sterk nok", bør konfronteres og realitetsorienteres. Ved å fortelle deg at du ikke er sterk nok eller tvile på at du skulle være det, så mener jeg at du fjerner fokus fra det som er det vesentlige. Du er selvfølgelig sterk nok - men det er ikke sikkert du er villig til å utsette deg for risikoen for å oppleve ubehag og smerte.

Lykke til - og fortell oss hva du velger og hvordan det går :-)

Veldig godt svart

[Gjest germinate]

Veldig godt svart

Enig :-)

[Bella Dotte]

Er det noe du har lyst til, så dra!!!

[Madelenemie]

Hei!

Det trenger ikke bli bra.

Jeg gikk i en merkelig gruppe for mennesker med asperger syndrom, jeg sluttet fort, dette fordi jeg ikke fikk snakke ferdig om noe, og når jeg snakket ferdig var det ingen som snakket videre om det jeg tenkte på!

Jeg gikk i en annen gruppe for flere år siden for mennesker med asperger syndrom og den fungerte fint, jeg fikk sagt/lest opp alt jeg skulle si, det var tilfredsstillende, og jeg fikk på den måten utløp for alt av mitt sosiale behov, den sluttet dessverre.

Den nye gruppen har ingen struktur, og jeg får ikke lese eller dele ut det jeg tenker på. De andre tenker ikke på det samme som meg osv...

Derfor er det bedre å satse på felles interesser, fremfor felles vansker.

Jeg har det bedre å fagsammenhenger.

[Bella Dotte]

Hei!

Det trenger ikke bli bra.

Jeg gikk i en merkelig gruppe for mennesker med asperger syndrom, jeg sluttet fort, dette fordi jeg ikke fikk snakke ferdig om noe, og når jeg snakket ferdig var det ingen som snakket videre om det jeg tenkte på!

Jeg gikk i en annen gruppe for flere år siden for mennesker med asperger syndrom og den fungerte fint, jeg fikk sagt/lest opp alt jeg skulle si, det var tilfredsstillende, og jeg fikk på den måten utløp for alt av mitt sosiale behov, den sluttet dessverre.

Den nye gruppen har ingen struktur, og jeg får ikke lese eller dele ut det jeg tenker på. De andre tenker ikke på det samme som meg osv...

Derfor er det bedre å satse på felles interesser, fremfor felles vansker.

Jeg har det bedre å fagsammenhenger.

Helt enig, derfor skrev jeg som jeg gjorde. Det man skal eksponere seg for må ha en verdi i seg selv, å eksponere seg bare for eksponeringens skyld er i beste fall meningsløst, i verste fall å be om tilbakefall.

MEN: Man kan trene på situasjoner som ikke er så viktige, eller ikke så krevende, eller hvor det ikke har så mye å si om det går bra eller dårlig. Gradert eksponering. Sludre med kassadama er mye tryggere enn å delta på TV-overført slottsball, for eksempel.

[meteora]

'' Er jeg klar for en slik utfordring når jeg blir så i tvil og stressa av kun å tenke på det jeg skal gjøre?

''

Jeg mener det er helt opplagt hva du bør gjøre, du skal selvfølgelig gjennomføre det du har planlagt. Hva kan egentlig gå så galt? Kan du f.eks. komme til å dø? Bli skadet`Gå konkurs? Kan du komme til å skade andre? Jeg tipper at svaret på dette er at det du risikerer er en haug med vonde følelser. Vonde følelser er vondt - men ikke farlig - og om opplevelsen blir ultrakjip, så vil du jo uansett komme deg fra de vonde følelsene i løpet av helgen. Slik jeg ser det, så risikerer du mye mer med å unnvike. Da risikerer du å nekte deg selv å få et bedre liv på litt lengre sikt.

Jeg tror at tanken din om at du "muligens ikke er sterk nok", bør konfronteres og realitetsorienteres. Ved å fortelle deg at du ikke er sterk nok eller tvile på at du skulle være det, så mener jeg at du fjerner fokus fra det som er det vesentlige. Du er selvfølgelig sterk nok - men det er ikke sikkert du er villig til å utsette deg for risikoen for å oppleve ubehag og smerte.

Lykke til - og fortell oss hva du velger og hvordan det går :-)

''Slik jeg ser det, så risikerer du mye mer med å unnvike. Da risikerer du å nekte deg selv å få et bedre liv på litt lengre sikt.''

Takk for at du "åpner øynene mine" for det jeg gjør mot meg selv om jeg lar angsten begrense livet mitt, vil jo ikke leve slik.

''Du er selvfølgelig sterk nok - men det er ikke sikkert du er villig til å utsette deg for risikoen for å oppleve ubehag og smerte.''

Det er tryggere å unnvike vanskelige situasjoner, beholde kontrollen og slippe _mulig_ ubehag og smerte. Alle mine sanser forteller meg at jeg bør unngå ting, mens fornuften sier noe annet, en "diskusjon" jeg må ta med meg selv hver gang jeg skal på noe nytt og ukjent.

''Lykke til - og fortell oss hva du velger og hvordan det går:-)''

Jeg reiste dit og nå vurderer jeg allerede om jeg skal gå neste uke, var ikke så ille som jeg fryktet på forhånd... )

[Madelenemie]

Helt enig, derfor skrev jeg som jeg gjorde. Det man skal eksponere seg for må ha en verdi i seg selv, å eksponere seg bare for eksponeringens skyld er i beste fall meningsløst, i verste fall å be om tilbakefall.

MEN: Man kan trene på situasjoner som ikke er så viktige, eller ikke så krevende, eller hvor det ikke har så mye å si om det går bra eller dårlig. Gradert eksponering. Sludre med kassadama er mye tryggere enn å delta på TV-overført slottsball, for eksempel.

Hei!

Ja men sludre med kassadamen er meningsløst, jeg forstår ikke hva annet enn goddag, takk, ha en god dag eller i like måde, man skal si til en person i en kasse.

Sier de noe mer, blir jeg forundret og tenksom og lurer på hva man nå sier og gjør, jeg smiler derfor stort sett bare og lukker øynene, håper kanskje på at det skal være over.

Tv overførst slottsball spiller ikke så stor rolle, ball derimot er sånn mindre bra, men er det hele like regissert som mitt bryllup er det mye enklere. Det er jo der regler for det meste, man bukker, man håndhilser, man danser en vals som har helt bestemte trinn, og alt dette kan innøves på forhånd. Og ved bordet vet man hvor man skal sitte, og det er så langt til neste mann at det rekker å smile, jeg syns slike ting er mindre vanskelig av de mellommenneskelige ting man bør gjøre.

Håper du skjønner hva jeg mener.

Det der med TV overføring er ikke noe jeg tenker på, det glemmer jeg, jeg er mer opptatt av å gjøre det jeg skal, altså følge reglene som er tenkt i gjennom på forhånd.

[Bella Dotte]

Hei!

Ja men sludre med kassadamen er meningsløst, jeg forstår ikke hva annet enn goddag, takk, ha en god dag eller i like måde, man skal si til en person i en kasse.

Sier de noe mer, blir jeg forundret og tenksom og lurer på hva man nå sier og gjør, jeg smiler derfor stort sett bare og lukker øynene, håper kanskje på at det skal være over.

Tv overførst slottsball spiller ikke så stor rolle, ball derimot er sånn mindre bra, men er det hele like regissert som mitt bryllup er det mye enklere. Det er jo der regler for det meste, man bukker, man håndhilser, man danser en vals som har helt bestemte trinn, og alt dette kan innøves på forhånd. Og ved bordet vet man hvor man skal sitte, og det er så langt til neste mann at det rekker å smile, jeg syns slike ting er mindre vanskelig av de mellommenneskelige ting man bør gjøre.

Håper du skjønner hva jeg mener.

Det der med TV overføring er ikke noe jeg tenker på, det glemmer jeg, jeg er mer opptatt av å gjøre det jeg skal, altså følge reglene som er tenkt i gjennom på forhånd.

Igjen noen gode poeng fra deg, M. Noen synes "sånt" er vanskeligst, andre sliter med "slikt". Du har jo rett i at situasjoner med et ferdig "script" er enklere enn slike der man må improvisere. Men jeg ville ha følt meg veldig på utstilling på TV (jeg misliker tilogmed videovervåkning og dørcalling med bilde ganske sterkt). Og jeg passer ikke til å pynte meg.

Kanskje mange kassadamer har Asperger? For det er ikke ofte jeg får noe "ut" av dem. Likevel fortsetter jeg å prøve. Nei, jeg har egentlig sluttet med det. Jeg spurte psykologen min om dette og han hadde gjort samme erfaring. De er opptatt av jobben sin og er ikke klare for å prate.

Jeg er av og til litt usikker på om jeg har Asperger eller ikke, om det er ADHD eller omsorgssvikt eller PTSD eller om jeg bare er lat. Det er frustrerende å se at gud og hvermann har jobber og unger. For jeg mener at jeg også har noe å bidra med. Og jeg har ikke konstant angst lenger. Men jeg kan ikke få til alt. Jeg er redd for å gjøre feil og få kritikk. Jeg er redd for å ønske og spørre og så få avslag. Men jeg har altså psykologhjelp, og den skal jeg virkelig bruke. Jeg skal jobbe enda mer med den angsten og depresjonen som fremdeles er igjen. Jeg må finne ut en gang for alle om jeg har noe i arbeidslivet å gjøre eller ikke, usikkerheten nager meg faktisk ganske mye.

[Madelenemie]

Igjen noen gode poeng fra deg, M. Noen synes "sånt" er vanskeligst, andre sliter med "slikt". Du har jo rett i at situasjoner med et ferdig "script" er enklere enn slike der man må improvisere. Men jeg ville ha følt meg veldig på utstilling på TV (jeg misliker tilogmed videovervåkning og dørcalling med bilde ganske sterkt). Og jeg passer ikke til å pynte meg.

Kanskje mange kassadamer har Asperger? For det er ikke ofte jeg får noe "ut" av dem. Likevel fortsetter jeg å prøve. Nei, jeg har egentlig sluttet med det. Jeg spurte psykologen min om dette og han hadde gjort samme erfaring. De er opptatt av jobben sin og er ikke klare for å prate.

Jeg er av og til litt usikker på om jeg har Asperger eller ikke, om det er ADHD eller omsorgssvikt eller PTSD eller om jeg bare er lat. Det er frustrerende å se at gud og hvermann har jobber og unger. For jeg mener at jeg også har noe å bidra med. Og jeg har ikke konstant angst lenger. Men jeg kan ikke få til alt. Jeg er redd for å gjøre feil og få kritikk. Jeg er redd for å ønske og spørre og så få avslag. Men jeg har altså psykologhjelp, og den skal jeg virkelig bruke. Jeg skal jobbe enda mer med den angsten og depresjonen som fremdeles er igjen. Jeg må finne ut en gang for alle om jeg har noe i arbeidslivet å gjøre eller ikke, usikkerheten nager meg faktisk ganske mye.

Hei!

Nei jeg tror ikke kassadamene har asperger, jeg tror du har asperger og dermed ikke vet hva du bør snakke med om dem.

Det er ikke vanlig Bella Dotte og stå foran en kasse, lage kø og legge ut om dine interesser, selvfølgelig vil de bare si, Goddag, værsågod, og til slutt, Ha en fin dag. Til det siste skal du bare si, "Takk i like måde" og legge til et smil og lukke øynene. Det siste må du ikke, det kan du bare gjøre for å slippe å se den andre inn i øynene mens du smiler.

Iqita imidlertid hun er veldig flink på å snakke med kassadamer, jeg husker ikke hvordan og hva hun sa og gjorde, det var nok for meg å se at hun for hver butikk slo av en prat med de som stod i kassen, mens hun lo små trillende lattere.

Slikt er ikke enkelt.

Jeg svarer deg mer senere

Passer et lite barn og det går sånn passe, det forsvant plutselig, da jeg spurte hva det drev med sa det på babyspråk, veien, ja altså hadde barnet tenkt seg en tur til den store veien, så jeg må passe godt på, nå er det opptatt med elektristke leketøy, jeg har skiftet batterier i. Det er et søtt barn