Bli glad i terapi

[Gjest SMIRnøff]

Jeg er veldig glad i terapi. Syns det er fint å gå dit og snakke med noen. Det gir meg noe. Jeg føler meg ikke ensom lenger (der og da...). Psykiateren min sier jeg har en grensepsyoktisk tilstand. Jeg kan aldri være meg selv ovenfor andre. Jeg må være en annen. En robot. I terapien kan jeg derimot være meg selv.

Det er derfor jeg i perioder er så hektet på DOL. Jeg kan være meg selv. Eller; det er i det minste det jeg gjør, selv om det ikke blir like godt satt pris på av alle.

Jeg er litt interessert i dette fenomenet (med å bli glad i terapien).

Mange syns jo derimot det er veldig vanskelig å gå i terapi, og gruer seg f.eks. til timene. Enkelte kan sogar gå fra timene mer oppskaket enn tidligere, fordi en har rippet opp i så mye.

Jeg er helt motsatt.

Hvordan har dere det i forhold til terapien?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har levd for mine timer med min psykiater.

Min psykiater betyr veldig mye for meg.

Nå for tiden har jeg det så travelt at jeg for første gang tenkte det var litt tett mellom timene, annen hver uke, også 3 også 4. Det var rart, men jeg har det så bra inni meg, og det selv når jeg møter problemer, alle disse listene hjelper meg raskt til å henge/plassere ting der de skal, samt sette det i perspektiv.

[Nøtteskall]

Mye kommer vel an på terapeuten. Jeg ble veldig avhengi av terapi en stund da jeg hadde veldig lite sosialt nettverk og at det ikke var naturlig for meg å snakke med venner om alt.

Jeg har gått til en haug av terapeuter. Jeg husker hvor spent jeg var første gang jeg skulle til en - dette var før jeg ble psykotisk. Jeg kastet opp på kontoret hans fordi jeg var så redd :-) ganske flaut da. Men han ble visst ikke overrasket.

Men jeg var veldig stolt av meg selv, syntes jeg selv var modig som våget å ta kontakt med psykiatrien selv (var ganske ung).

Jeg ble også veldig glad av terapi. I hvert fall i starten før de store problemene plutselig dukket opp. Da lærte jeg mye.

Jeg savner den medisinfrie terapien gitt!!.

[Bella Dotte]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg startet opp samtaler med en sosionom på et tidspunkt hvor jeg var veldig ensom og følte meg utstøtt og annerledes. Han kunne jeg snakke med om hva som helst og hvordan som helst. Mye på grunn av ham, men også fordi jeg fikk riktig diagnose og gikk i selvhjelpsgruppe, ble jeg tryggere på meg selv og ble kjent med nye folk. Jeg var veldig knyttet til ham, og alt raste for meg da jeg ikke fikk gå dit lenger. Nå har jeg både psykolog og vikarpsykolog som er vidunderlige mennesker og de får meg til å føle meg sterk og oppløftet.

Med disse erfaringene i bagasjen, er det lettere og mer givende å ha kontakt med andre. Jeg føler at jeg kan være meg selv sammen med vennene mine. Ikke minst fordi jeg har fått hjelp til å finne ut hvem jeg er, og støtte til å være meg :-)

Jeg sliter også med å forstå hvordan terapi kan oppleves som pyton og noe man tvinger seg til. Min psykolog presser meg aldri til å snakke om ting jeg ikke vil snakke om, men han åpner for å snakke om det jeg trenger, uansett.

Det med nettfora er litt av det samme. Og litt annerledes. Det er trygt og anonymt og man kan delta på egne premisser. Jeg opplever å få mye støtte, og jeg kan blåse ut frustrasjoner. Det er et hyggelig miljø her på DOL, med mye moro. Det er verdifullt.

[Gondor]

Jeg er veldig glad i terapi. Jeg går til psykologen min en gang i uken og synes det hjelper veldig. Jeg snakker mye naturligvis og legger merke til at jeg har mye bedre flyt i samtalen enn når jeg snakker ved andre anledninger. Kanskje fordi han tar betalt?

Jeg er inne i en god periode nå. Har fått hull på en byll og kommet meg et stykke videre. Jeg har en alkoholproblematikk og vi begynner alltid timen med å snakke om dette. Det er viktig at jeg er aktiv i forhold til det.

Vi snakker også om styrke, stolthet og selvoppholdelsesdrift. Gå med løftet hode. Føle at jeg fortjener et godt liv.

Så jeg er svineheldig, nøff nøff. Det er helt sikkert