1 venn og sjelden ensom

[Madelenemie]

Hei!

Gjennom nesten hele livet har jeg hatt 1 venn, dette har vært nok, da jeg alltid har hatt interesse innenfor botanikk og mykologi, det første ble en intens interesse fra jeg var ca 12 år og opp til voksne alder og fortsatt.

Jeg tror dette er grunnen til at jeg ikke har følt meg ensom mer enn korte stunder hvor jeg mer stusset over at jeg ikke ble invitert med på fest. ( tror ikke mine klassevenner tenkte på å invitere meg, jeg hadde jo satt pris på en invitasjon, om jeg hadde gått tviler jeg på)

Jeg tror derfor jeg har selve løsningen på ensomhet, noe jeg mener er få en lidenskap for noe.

Etter at jeg utrolig nok fikk denne asperger diagnosen ble jeg mer oppmerksom på visse ting (jeg slutter ikke å forundre meg over at de kom på denne tanken?) men det er jo greit, jeg bare skjønner ikke hvordan), at det er unormalt og ha en venn, og at man skal være lei seg hvis man ikke blir invitert på fest, det var mye som gradvis begynte å gå opp for meg. Men ikke straks jeg fikk diagnosen, nei jeg brukte kanskje 2-3 år på bare å tenke og føle på at jeg elsket min psykiater, jeg var til tider taus, da jeg syns jeg hadde mye følelser i meg, jeg aldri hadde kjent på før og ikke hadde ord for. Jeg beskrev derfor konsekvent alt i meg i farger, og former og min psykiater sa da " det er fint å beskrive følelser med farger", så lærte jeg ordene for følelsene, delvis av min psykiater, delvis av wikipedia, og av andre mennesker feks her inne.

Man kan si at botanikken for meg var en boks der følelsene mine var lukket inne, jeg måtte bare litt sånn lære å plukke dem ut og overføre dem på mellommenneskelige relasjoner.

Til det brukte min psykiater botanikken, hun tok ofte utgangspunkt i den.

Men saken er at selv om jeg var litt lukket inne i mine saker interesser og ting, så er det å ha en slik lidenskap for noe, også veldig bra for da føler man seg ikke ensom når man driver på med interessen sin. Da blir ensomhetsfølelsen mye mindre og avgrenset til når man oppdager at mennesker rundt en snakker om ting man slett ikke forstår selv om man teknisk forstår hvert enkelt ord, så er det usammenhengende tale for meg.

Dette er derfor et råd: Interesser tar vekk ensomhet.

[Gjest SMIRnøff]

Jeg har faktisk begynt å tenke at du ikke har autistiske trekk jeg, tror det hele er psykologisk... hvordan skal en psykiater gjennom samtaleterapi delvis kurere deg fra asperger? Det er jo ikke akkurat "etter boka"...

Tipper din psykiater ikke er så opptatt av diagnoser. Høres jo mer schizoid ut dette.

Nei, beklager dette svaret. Jeg kunne bare ikke dy meg.

Jeg vet det kanskje er feil av meg å skrive det.

Men du er et voksent oppegående individ og bør ikke ta skade av motstridende meninger. Jeg har ikke peiling engang. Så ta det med en klype salt.

[Madelenemie]

Jeg har faktisk begynt å tenke at du ikke har autistiske trekk jeg, tror det hele er psykologisk... hvordan skal en psykiater gjennom samtaleterapi delvis kurere deg fra asperger? Det er jo ikke akkurat "etter boka"...

Tipper din psykiater ikke er så opptatt av diagnoser. Høres jo mer schizoid ut dette.

Nei, beklager dette svaret. Jeg kunne bare ikke dy meg.

Jeg vet det kanskje er feil av meg å skrive det.

Men du er et voksent oppegående individ og bør ikke ta skade av motstridende meninger. Jeg har ikke peiling engang. Så ta det med en klype salt.

Hei!

Ja jeg tar det med en klype salt, ja for det er minst to psykiater som fikk samme ide, og de viste ikke at jeg hadde en barnejournal fra Ullevål hvor det står, infantil psykose.

Min psykiater virket begeistret for å høre akkurat det, det fikk hun vite etter noen år for jeg viste det ikke selv.

Men da skjønte jeg jo straks mer.

Hun har gått igjennom alle diagnoser, for hun er ikke i tvl og hun jobber stort sett med utviklingsforstyrrelser og mest autisme og down syndrom. Jeg foreslo den der diagnosen en gang, men hun sa noe om at det passet over hodet ikke pga av mange ting som jeg ikke nå husker.

Nå må jeg gå, ha en fin dag

[Madelenemie]

Jeg har faktisk begynt å tenke at du ikke har autistiske trekk jeg, tror det hele er psykologisk... hvordan skal en psykiater gjennom samtaleterapi delvis kurere deg fra asperger? Det er jo ikke akkurat "etter boka"...

Tipper din psykiater ikke er så opptatt av diagnoser. Høres jo mer schizoid ut dette.

Nei, beklager dette svaret. Jeg kunne bare ikke dy meg.

Jeg vet det kanskje er feil av meg å skrive det.

Men du er et voksent oppegående individ og bør ikke ta skade av motstridende meninger. Jeg har ikke peiling engang. Så ta det med en klype salt.

Hei!

Forresten mener min psykiater, min mann, mine venner, min familie, jeg er prototypen på en asperger. Jeg bryr meg ikke om at de sier det sånn, det er vist godt ment.

Derfor er jeg ikke kurert, min psykiater nevner stadig ting, det er jeg som syns jeg er delvis kurert, ingen andre, min mann ler høyt når jeg lurer på hvordan han og min psykiater fortsatt kan fastholde diagnosen, "du tviler enda du, men det gjør ingen andre rundt deg" har de sagt og de ser på hverandre og jeg syns de er søte og samstemte og fra samme verden.

[Gjest SMIRnøff]

Hei!

Forresten mener min psykiater, min mann, mine venner, min familie, jeg er prototypen på en asperger. Jeg bryr meg ikke om at de sier det sånn, det er vist godt ment.

Derfor er jeg ikke kurert, min psykiater nevner stadig ting, det er jeg som syns jeg er delvis kurert, ingen andre, min mann ler høyt når jeg lurer på hvordan han og min psykiater fortsatt kan fastholde diagnosen, "du tviler enda du, men det gjør ingen andre rundt deg" har de sagt og de ser på hverandre og jeg syns de er søte og samstemte og fra samme verden.

Er det viktig for deg at du har den diagnosen? :-)

Syns du så ofte snakker om at du tviler på det, men likevel er du ganske sikker, virker det som? :-)

Ikke noe galt i det... :-)

[Kalevaala]

''Jeg tror derfor jeg har selve løsningen på ensomhet, noe jeg mener er få en lidenskap for noe''

Dette er nok riktig for oss som har en hovedsaklig introvert personlighet.

Jeg har ingen nære venner, og er ikke ensom. Det er fordi jeg har hodet fullt av tanker jeg er opptatt med, og jeg får det meste av den stimulansen jeg trenger fra skriftlige kilder.

Ved å f.eks. lese en bok, kan jeg få stimulert hele følelsesregisteret og intellektet i tillegg.

Men for de som har en hovedsaklig ekstravert (utavdvendt) personlighet, holder ikke dette. De er helt avhengig av den stimulansen de får ved kontakt andre mennesker. De dør litt inni seg om de ikke får noe av det.

Akkurat som du eller jeg ville visnet bort om vi aldri fikk være noe alene med bøkene våre :-)

Men

[Madelenemie]

''Jeg tror derfor jeg har selve løsningen på ensomhet, noe jeg mener er få en lidenskap for noe''

Dette er nok riktig for oss som har en hovedsaklig introvert personlighet.

Jeg har ingen nære venner, og er ikke ensom. Det er fordi jeg har hodet fullt av tanker jeg er opptatt med, og jeg får det meste av den stimulansen jeg trenger fra skriftlige kilder.

Ved å f.eks. lese en bok, kan jeg få stimulert hele følelsesregisteret og intellektet i tillegg.

Men for de som har en hovedsaklig ekstravert (utavdvendt) personlighet, holder ikke dette. De er helt avhengig av den stimulansen de får ved kontakt andre mennesker. De dør litt inni seg om de ikke får noe av det.

Akkurat som du eller jeg ville visnet bort om vi aldri fikk være noe alene med bøkene våre :-)

Men

Hei!

Okey

Men jeg trodde ikke jeg var en introvert person for jeg kan til tider snakke en god del, dette gjelder i noen sammenhenger.

Bella Dotte har opplevd dette, jeg er ganske utadvendt, men når jeg har noe jeg vil formidler eller lurer på.

Men når det er sagt har jeg det best hjemme/alene.

[Madelenemie]

Er det viktig for deg at du har den diagnosen? :-)

Syns du så ofte snakker om at du tviler på det, men likevel er du ganske sikker, virker det som? :-)

Ikke noe galt i det... :-)

Hei!

Det er viktig for min mann.

Så er det sikkert viktig for meg, det forklare jo en del.

Jeg vil ikke ha den, men har jeg den vil jeg jo akseptere dette.

Jeg tror min psykiater, de andre psykiaterne opp igjennom tidene, samt min mann og mine venner har rett, det er autisme som passer best på den tilstanden jeg har. Dette ser jeg til tider selv, når jeg ikke ser det, ser andre det og da godtar jeg det.

Min psykiater satte ikke høyt-fungerende autisme av en grunn, jeg har for høy IQ sa hun. Det betyr at jeg kan lære mye, kompensere for mye ved at jeg lager meg systemer, lister og på den måten imponerer mange fordi jeg virker sp organisert.

Jeg føler meg ikke så organisert, jeg organiserer fordi jeg føler kaos.

[Gjest Elextra]

Hei!

Okey

Men jeg trodde ikke jeg var en introvert person for jeg kan til tider snakke en god del, dette gjelder i noen sammenhenger.

Bella Dotte har opplevd dette, jeg er ganske utadvendt, men når jeg har noe jeg vil formidler eller lurer på.

Men når det er sagt har jeg det best hjemme/alene.

Å være utadvent betyr vel noe annet enn å like å formidle eller innhente informasjon. Er man utadvendt er man gjerne interessert i å kommunisere med andre også om helt "uvesentlige" ting og man liker kommunikasjonen i seg selv.

[Madelenemie]

Å være utadvent betyr vel noe annet enn å like å formidle eller innhente informasjon. Er man utadvendt er man gjerne interessert i å kommunisere med andre også om helt "uvesentlige" ting og man liker kommunikasjonen i seg selv.

Hei!

Okey, da er det avklart, jeg liker utelukkende å kommunisere informasjon.

Da er jeg altså introvert?

Det tror jeg forundrer mange å høre, jeg skal spørre min mann senere og si hva han sier.

Jeg passer et barn og det åpner nå dørene på mitt kjøkken, derfor må jeg gå!

[Gjest Elextra]

Hei!

Okey, da er det avklart, jeg liker utelukkende å kommunisere informasjon.

Da er jeg altså introvert?

Det tror jeg forundrer mange å høre, jeg skal spørre min mann senere og si hva han sier.

Jeg passer et barn og det åpner nå dørene på mitt kjøkken, derfor må jeg gå!

Jeg kan ikke nok om dette eller om deg til å si no sikkert om du er introvert eller ikke. Men jeg ville nok anse deg som ganske introvert, ja, selv om det på ingen måte betyr at du ikke evner å kommubisere.

[Madelenemie]

Jeg kan ikke nok om dette eller om deg til å si no sikkert om du er introvert eller ikke. Men jeg ville nok anse deg som ganske introvert, ja, selv om det på ingen måte betyr at du ikke evner å kommubisere.

Hei!

Jeg blir fort kjent med mennesker

Det er absolutt ikke bra, jeg vet ikke hva det er men det er som om de er innstilt på å snakke med meg.

Det er ikke bare dårlig,det er hyggelig, men jeg kan ikke bli kjent med alle, jeg har ikke overskudd til det, men det kan være noe jeg misforstår, ja det at når mennesker spør om ting, og jeg skal skrive oppgaver ppå vegne av dem at jeg tror det betyr evig vennskap. Jeg er ikke god på å forstå dette, for hvis jeg selv bad noen om hjelp, noe jeg aldri gjør, ville det bety at jeg var venn med det menneske til evig tid, jeg skifter ikke venner.

[Madelenemie]

Å være utadvent betyr vel noe annet enn å like å formidle eller innhente informasjon. Er man utadvendt er man gjerne interessert i å kommunisere med andre også om helt "uvesentlige" ting og man liker kommunikasjonen i seg selv.

Hei!

Korrigering:

Jeg ber jo et menneske om hjelp, min psykiater og dere, men jeg mente andre måter for be om hjelp.

[Gjest Elextra]

Hei!

Jeg blir fort kjent med mennesker

Det er absolutt ikke bra, jeg vet ikke hva det er men det er som om de er innstilt på å snakke med meg.

Det er ikke bare dårlig,det er hyggelig, men jeg kan ikke bli kjent med alle, jeg har ikke overskudd til det, men det kan være noe jeg misforstår, ja det at når mennesker spør om ting, og jeg skal skrive oppgaver ppå vegne av dem at jeg tror det betyr evig vennskap. Jeg er ikke god på å forstå dette, for hvis jeg selv bad noen om hjelp, noe jeg aldri gjør, ville det bety at jeg var venn med det menneske til evig tid, jeg skifter ikke venner.

Jeg snakker med mange, og noen ganger føler jeg ar jeg knytter nye personlige bånd, men jeg regner ikke dermed med at vi er venner for alltid. Relasjonen har likevel sin verdi.

Vi er veldig forskjellige, og når jeg leser hva du skriver, føler jeg gjerne at du på en del måter vet hvordan vi "ikke-aspergere" tenker (eller er forutsatt å tenke - hva som er "normalt"), mens jeg ofte vet lite om hva du tenker.

[Madelenemie]

Jeg snakker med mange, og noen ganger føler jeg ar jeg knytter nye personlige bånd, men jeg regner ikke dermed med at vi er venner for alltid. Relasjonen har likevel sin verdi.

Vi er veldig forskjellige, og når jeg leser hva du skriver, føler jeg gjerne at du på en del måter vet hvordan vi "ikke-aspergere" tenker (eller er forutsatt å tenke - hva som er "normalt"), mens jeg ofte vet lite om hva du tenker.

Hei!

Hm, jeg trodde dere viste mye om hvordan jeg tenker, fordi jeg er ganske åpen og direkte som menneske.

Det var rart å lese. Kan det være at jeg tenker så annerledes at det er vanskelig å følge tankerekken min? Min mann blir jo selv ofte forundret/sjokkert selv, det merker jeg.

Kanskje jeg vet en del om hvordan andre mer normale tenker fordi jeg er gift med min mann som ligner Gahr Støre. (med det mener jeg han er omgjengelig, overskuddsmenneske, verbalt dyktig, diplomatisk og korrekt) Jeg er kun omgjengelig, selv om jeg skiller meg ut uønsket, det takler andre ganske bra.

Tror det er fordi jeg er høflig, selv om jeg til tider gjør alvorlige feil, som å si noe i beste mening og bli misforstått. Men selv det er mennesker ganske overbærende med, det er jeg takknemlig for.

[Gjest minnah]

''Jeg tror derfor jeg har selve løsningen på ensomhet, noe jeg mener er få en lidenskap for noe''

Dette er nok riktig for oss som har en hovedsaklig introvert personlighet.

Jeg har ingen nære venner, og er ikke ensom. Det er fordi jeg har hodet fullt av tanker jeg er opptatt med, og jeg får det meste av den stimulansen jeg trenger fra skriftlige kilder.

Ved å f.eks. lese en bok, kan jeg få stimulert hele følelsesregisteret og intellektet i tillegg.

Men for de som har en hovedsaklig ekstravert (utavdvendt) personlighet, holder ikke dette. De er helt avhengig av den stimulansen de får ved kontakt andre mennesker. De dør litt inni seg om de ikke får noe av det.

Akkurat som du eller jeg ville visnet bort om vi aldri fikk være noe alene med bøkene våre :-)

Men

Spikeren på hodet! Da trenger ikke jeg skrive noe svar :-)

[Lillemus]

''Jeg tror derfor jeg har selve løsningen på ensomhet, noe jeg mener er få en lidenskap for noe''

Dette er nok riktig for oss som har en hovedsaklig introvert personlighet.

Jeg har ingen nære venner, og er ikke ensom. Det er fordi jeg har hodet fullt av tanker jeg er opptatt med, og jeg får det meste av den stimulansen jeg trenger fra skriftlige kilder.

Ved å f.eks. lese en bok, kan jeg få stimulert hele følelsesregisteret og intellektet i tillegg.

Men for de som har en hovedsaklig ekstravert (utavdvendt) personlighet, holder ikke dette. De er helt avhengig av den stimulansen de får ved kontakt andre mennesker. De dør litt inni seg om de ikke får noe av det.

Akkurat som du eller jeg ville visnet bort om vi aldri fikk være noe alene med bøkene våre :-)

Men

*nikker* Akkurat sånn har jeg det også! ) Jeg er ganske sikker på at om jeg hadde "tippet litt mer over" så hadde jeg hatt en asberger-diagnose. ) På tester får jeg resultater som veldig introvert og veldig logisk styrt. *hehe* Men jeg har masse følelser også altså, det skorter ikke på det.

[tonie]

Noen mennesker er ikke i stand til å finne glede i innadvendte sysler. For meg virker det litt rart, men jeg har skjønt at det for enkelte er det å tilbringe tid alene det verst tenkelige. De trenger folk rundt seg for å trives, være del av en gruppe, og ikke minst å få tilbakemeldinger fra andre på det de gjør, virker det som. For meg er det forstyrrende når andre presser seg inn i mine greier og vil være med. Det ødelegger konsentrasjonen min, og jeg får mindre ut av det selv. De kjempesosiale føler kanskje like sterkt for å være med på gruppeaktiviteter som vi gjør for våre alenesysler? Jeg skjønner ikke at det går an. LIke lite som de forstår mitt behov for å drive med aktiviteter alene, antar jeg. Hehe!

Vi er forskjellige, det er det ingen tvil om, men jeg er veldig glad for at jeg er av de som så godt som aldri føler seg ensomme:)

[Gjest minnah]

Noen mennesker er ikke i stand til å finne glede i innadvendte sysler. For meg virker det litt rart, men jeg har skjønt at det for enkelte er det å tilbringe tid alene det verst tenkelige. De trenger folk rundt seg for å trives, være del av en gruppe, og ikke minst å få tilbakemeldinger fra andre på det de gjør, virker det som. For meg er det forstyrrende når andre presser seg inn i mine greier og vil være med. Det ødelegger konsentrasjonen min, og jeg får mindre ut av det selv. De kjempesosiale føler kanskje like sterkt for å være med på gruppeaktiviteter som vi gjør for våre alenesysler? Jeg skjønner ikke at det går an. LIke lite som de forstår mitt behov for å drive med aktiviteter alene, antar jeg. Hehe!

Vi er forskjellige, det er det ingen tvil om, men jeg er veldig glad for at jeg er av de som så godt som aldri føler seg ensomme:)

Du er (som meg) introvert :-)

[tonie]

Du er (som meg) introvert :-)

Jeg er begge deler. Jeg kan være utadvendt også, men jeg jobber og konsentrerer meg klart best alene, og jeg trives veldig godt i eget selskap. Trenger mye alenetid for at hodet skal fungere, men i perioder er jeg kjempesosial.