Ensomhet

[Gjest SMIRnøff]

Jeg føler meg så skrekkelig ensom!

Jeg klarer bare ikke gjøre noe med det.

Hvis ingen har noen tips da? Har selvsagt fått masse tips, men... ta f.eks. det med å melde seg på kurs og slikt, jeg får det jo fint til, men jeg er så grunnleggende skeptisk til andre mennesker at jeg til slutt ikke ser noe poeng lenger, med det, med å være med dem...

[Sør]

Men SMIRnøff, det er jo stor forskjell på å være ensom fordi man ikke kjenner/treffer/omgås andre mennesker, og å være ensom fordi man ikke ønsker å snakke med andre.

Hvis det er sistnevnte, så må du jo gjøre noe med din egen holdning (osv.) (altså, noe med deg og holdningene dine); hvis det er førstnevnte så gjelder det jo å komme seg ut der folk er.

Med vennlig hilsen

[Gjest SMIRnøff]

Men SMIRnøff, det er jo stor forskjell på å være ensom fordi man ikke kjenner/treffer/omgås andre mennesker, og å være ensom fordi man ikke ønsker å snakke med andre.

Hvis det er sistnevnte, så må du jo gjøre noe med din egen holdning (osv.) (altså, noe med deg og holdningene dine); hvis det er førstnevnte så gjelder det jo å komme seg ut der folk er.

Med vennlig hilsen

Enig!

Men hvordan gjør jeg noe med holdningene mine? Kan jeg ikke få hjelp til det her inne?

[Sør]

Enig!

Men hvordan gjør jeg noe med holdningene mine? Kan jeg ikke få hjelp til det her inne?

Hei,

Det avhenger jo litt av holdningene, om du ønsker å endre dem, årsakene, hva som ev. forhindrer deg, osv.

Jeg tror du er intelligent nok til å endre på dine egne holdninger selv, men det er klart at både behandler og andre kan være til hjelp.

Du kan, for eksempel, bestemme deg for å "være sammen med andre mennesker" (undervise, delta på kurs, osv) og drikke kaffe med dem, som en slags "trening", selv om du egentlig ikke har så lyst.

Se på det som øvelse.

Selv om du og Madelenemie åpenbart er veldig forskjellige på mange måter, så tror jeg den løsningsorienterte måten hun har brukt for å løse "sosiale settinger"-problemene er utrolig godt gjort. Kanskje du kan tenke litt på samme måte (ikke at oppskriften blir lik, men å identifisere problemene, og så ta skritt for å løse dem)?

Med vennlig hilsen

[Gjest SMIRnøff]

Hei,

Det avhenger jo litt av holdningene, om du ønsker å endre dem, årsakene, hva som ev. forhindrer deg, osv.

Jeg tror du er intelligent nok til å endre på dine egne holdninger selv, men det er klart at både behandler og andre kan være til hjelp.

Du kan, for eksempel, bestemme deg for å "være sammen med andre mennesker" (undervise, delta på kurs, osv) og drikke kaffe med dem, som en slags "trening", selv om du egentlig ikke har så lyst.

Se på det som øvelse.

Selv om du og Madelenemie åpenbart er veldig forskjellige på mange måter, så tror jeg den løsningsorienterte måten hun har brukt for å løse "sosiale settinger"-problemene er utrolig godt gjort. Kanskje du kan tenke litt på samme måte (ikke at oppskriften blir lik, men å identifisere problemene, og så ta skritt for å løse dem)?

Med vennlig hilsen

Ja, Madelenemie er veldig flink hun, tror jeg. :-) Løsningsfokusert, som du sier.

Men som du sier så har ikke jeg de problemene hun har. Jeg klarer fint å forholde meg til andre mennesker, og late som jeg er normal. Jeg er faktisk ganske flink til det og. Ingen kan se på meg at jeg har problemer.

Men likevel så blir jeg veldig sliten av det. For jeg må late som hele tiden. Det er vel på et vis det Madelenemie gjør også, nesten, hvis du tenker at hun bruker intellektet til å holde det gående, og ikke det som andre har med at det bare faller naturlig for dem. (Hvis jeg får lov til å komme med litt synsing her nå.) Men for min del handler det derimot om interesser!

Jeg er rett og slett ikke interessert.

Likevel er jeg så ensom, det må jo være derfor jeg oppsøker dette stedet hele tiden?

Jeg skjønner det ikke i det hele tatt. Og det er frustrerende, for jeg kommer ingen vei.

[Sør]

Ja, Madelenemie er veldig flink hun, tror jeg. :-) Løsningsfokusert, som du sier.

Men som du sier så har ikke jeg de problemene hun har. Jeg klarer fint å forholde meg til andre mennesker, og late som jeg er normal. Jeg er faktisk ganske flink til det og. Ingen kan se på meg at jeg har problemer.

Men likevel så blir jeg veldig sliten av det. For jeg må late som hele tiden. Det er vel på et vis det Madelenemie gjør også, nesten, hvis du tenker at hun bruker intellektet til å holde det gående, og ikke det som andre har med at det bare faller naturlig for dem. (Hvis jeg får lov til å komme med litt synsing her nå.) Men for min del handler det derimot om interesser!

Jeg er rett og slett ikke interessert.

Likevel er jeg så ensom, det må jo være derfor jeg oppsøker dette stedet hele tiden?

Jeg skjønner det ikke i det hele tatt. Og det er frustrerende, for jeg kommer ingen vei.

''Jeg er rett og slett ikke interessert.

Likevel er jeg så ensom, det må jo være derfor jeg oppsøker dette stedet hele tiden?''

Litt flåsete sagt av meg, men kan ikke dette sammenlignes med å si at man er sulten (= "ensom"), men ikke interessert i å spise (= "sosialisere")?

Selvsagt kan man være sulten uten å ha matlyst, men da må man spise litt regelmessig, og så kommer matlysten av seg selv etter en stund (med unntak av de som har noen spesielle medisiner/sykdommer).

Du må øve. Både her på forum og i RL.

Med vennlig hilsen

[Gjest SMIRnøff]

''Jeg er rett og slett ikke interessert.

Likevel er jeg så ensom, det må jo være derfor jeg oppsøker dette stedet hele tiden?''

Litt flåsete sagt av meg, men kan ikke dette sammenlignes med å si at man er sulten (= "ensom"), men ikke interessert i å spise (= "sosialisere")?

Selvsagt kan man være sulten uten å ha matlyst, men da må man spise litt regelmessig, og så kommer matlysten av seg selv etter en stund (med unntak av de som har noen spesielle medisiner/sykdommer).

Du må øve. Både her på forum og i RL.

Med vennlig hilsen

Problemet er jo at jeg ikke har noen å ringe, akkurat nå, som jeg er motivert til å spise litt.

Men. Jeg må kanskje klare å forplikte meg til noe fast. Det er vel eneste veien til mat på bordet.

[Madelenemie]

Men SMIRnøff, det er jo stor forskjell på å være ensom fordi man ikke kjenner/treffer/omgås andre mennesker, og å være ensom fordi man ikke ønsker å snakke med andre.

Hvis det er sistnevnte, så må du jo gjøre noe med din egen holdning (osv.) (altså, noe med deg og holdningene dine); hvis det er førstnevnte så gjelder det jo å komme seg ut der folk er.

Med vennlig hilsen

Hei!

Ja enig!

Jeg kan selv ikke klage over min ensomhet den er selvvalgt og langt mer behagelig enn om jeg skulle ha alt for mange mennesker rundt meg.

Derfor var jeg i kloster og jeg hadde det utmerket helt til det kom til klosterfellesskapet, da syns jeg det ble plagsomt, for stillhet under måltidet er ikke absolutt for nonner....

[Sør]

Problemet er jo at jeg ikke har noen å ringe, akkurat nå, som jeg er motivert til å spise litt.

Men. Jeg må kanskje klare å forplikte meg til noe fast. Det er vel eneste veien til mat på bordet.

Hva med å lage en plan for hvordan du kan være sammen med noen sosialt f. eks. 2 timer 5 ganger i uken? (Du kan begynne med mindre.)

Tenk selv på hvordan du kan gjøre det? Kanskje et språkkurs? Kanskje en liten jobb? Du må selvsagt velge selv, men tenk deg at noen ga deg oppgaven - hvordan ville du løst den?

Med vennlig hilsen

[Gjest SMIRnøff]

Hva med å lage en plan for hvordan du kan være sammen med noen sosialt f. eks. 2 timer 5 ganger i uken? (Du kan begynne med mindre.)

Tenk selv på hvordan du kan gjøre det? Kanskje et språkkurs? Kanskje en liten jobb? Du må selvsagt velge selv, men tenk deg at noen ga deg oppgaven - hvordan ville du løst den?

Med vennlig hilsen

Det er nok bra, ja.

Men nå har jeg snakket meg bort igjen.

Jeg vet ikke jeg.

Skulle gjerne vært rundt andre hele tiden jeg, men neida. Jeg er nesten aldri rundt andre.

[Sør]

Det er nok bra, ja.

Men nå har jeg snakket meg bort igjen.

Jeg vet ikke jeg.

Skulle gjerne vært rundt andre hele tiden jeg, men neida. Jeg er nesten aldri rundt andre.

Men bruk Madelenemie sin strategi.

Hun løste problemet ved å si hva som var nødvendig. Du kan også gjøre det samme.

Ingen kan kjøre bil uten å ha øvd seg. Man lærer ved å gjøre noe. Igjen og igjen. Etter en stund blir bilkjøring gøy for man mestrer det. Dette gjelder også for det sosiale.

For eksempel, meld deg inn i Norsk Folkehjelp, Røde Kors, et politisk parti, eller et sted hvor de trenger folk og har medlemsmøter.

Med vennlig hilsen

[Gjest SMIRnøff]

Men bruk Madelenemie sin strategi.

Hun løste problemet ved å si hva som var nødvendig. Du kan også gjøre det samme.

Ingen kan kjøre bil uten å ha øvd seg. Man lærer ved å gjøre noe. Igjen og igjen. Etter en stund blir bilkjøring gøy for man mestrer det. Dette gjelder også for det sosiale.

For eksempel, meld deg inn i Norsk Folkehjelp, Røde Kors, et politisk parti, eller et sted hvor de trenger folk og har medlemsmøter.

Med vennlig hilsen

Men det er jo fint å være med andre, jeg skjønner ikke hvorfor jeg sa det ikke var det.

Som sagt vil jeg helst være rundt andre hele tiden, jeg.

Skjønner ikke helt hva problemet er...

[Bella Dotte]

Men det er jo fint å være med andre, jeg skjønner ikke hvorfor jeg sa det ikke var det.

Som sagt vil jeg helst være rundt andre hele tiden, jeg.

Skjønner ikke helt hva problemet er...

Jeg kaster fram at du har det sånn som meg på dette området... Du har et sosialt behov, men å være sosial koster ofte mer enn det smaker. Alle elsker å snakke om seg selv, men i en vennskapsrelasjon må man gi og ta. Jeg er sjeleglad for at jeg har en psykolog som jeg kan øse ut frustrasjoner til og snakke om alt jeg er opptatt av samtidig som han gir meg masse positiv oppmerksomhet. Dette fører til en slags mental balanse. Uten den hadde jeg vært like redd og innesluttet og rar som før.

[Gjest SMIRnøff]

Jeg kaster fram at du har det sånn som meg på dette området... Du har et sosialt behov, men å være sosial koster ofte mer enn det smaker. Alle elsker å snakke om seg selv, men i en vennskapsrelasjon må man gi og ta. Jeg er sjeleglad for at jeg har en psykolog som jeg kan øse ut frustrasjoner til og snakke om alt jeg er opptatt av samtidig som han gir meg masse positiv oppmerksomhet. Dette fører til en slags mental balanse. Uten den hadde jeg vært like redd og innesluttet og rar som før.

Jeg er redd for å snakke om meg selv jeg. Ikke her, da. :-P

[Bella Dotte]

Jeg er redd for å snakke om meg selv jeg. Ikke her, da. :-P

''Jeg er redd for å snakke om meg selv jeg. Ikke her, da. :-P''

Man kan godt være redd for noe man både ønsker og trenger. Men det er klart det skaper en konflikt ;-) Jeg synes det er flott at du, og jeg, og alle her, har denne arenaen som DOL er. Betydningen av "arena" er opprinnelig "sandkasse", og en sandkasse er gjerne et greit sted å utforske og prøve ut nye ideer og strategier; begrepet er også tatt i bruk innenfor dataverdenen som "Sandbox". Vi lærer bare når vi er tilstrekkelig trygge og avslappet og glade. I grove trekk vil det si gjennom lek. Eller når vi bli voksne, "skitprat": http://www.napha.no/content/3828/Tre-ut-av-ekspertrollen

[Gjest SMIRnøff]

''Jeg er redd for å snakke om meg selv jeg. Ikke her, da. :-P''

Man kan godt være redd for noe man både ønsker og trenger. Men det er klart det skaper en konflikt ;-) Jeg synes det er flott at du, og jeg, og alle her, har denne arenaen som DOL er. Betydningen av "arena" er opprinnelig "sandkasse", og en sandkasse er gjerne et greit sted å utforske og prøve ut nye ideer og strategier; begrepet er også tatt i bruk innenfor dataverdenen som "Sandbox". Vi lærer bare når vi er tilstrekkelig trygge og avslappet og glade. I grove trekk vil det si gjennom lek. Eller når vi bli voksne, "skitprat": http://www.napha.no/content/3828/Tre-ut-av-ekspertrollen

Ganske interessant det der. Den fikk meg til å tenke litt på psykiateren min; han prøver hele tiden seg med "skitprat" (ved siden av mer alvorligstynget prat, selvsagt).

Problemet mitt da, er at jeg ikke helt klarer å delta i dette. Bare i en viss grad.

Sånn var jeg som barn også. Jeg klarte ikke leke.

Men! Jeg må kanskje derfor i økende grad konsentrere meg om nettopp dette, da. For, det er det som har gått gærnt på tidligere sosialiseringsareaner for meg; jeg har ikke klart å åpne meg. Da trekker folk seg tilbake, og jeg blir paranoid. Sånn er det.

[Bella Dotte]

Ganske interessant det der. Den fikk meg til å tenke litt på psykiateren min; han prøver hele tiden seg med "skitprat" (ved siden av mer alvorligstynget prat, selvsagt).

Problemet mitt da, er at jeg ikke helt klarer å delta i dette. Bare i en viss grad.

Sånn var jeg som barn også. Jeg klarte ikke leke.

Men! Jeg må kanskje derfor i økende grad konsentrere meg om nettopp dette, da. For, det er det som har gått gærnt på tidligere sosialiseringsareaner for meg; jeg har ikke klart å åpne meg. Da trekker folk seg tilbake, og jeg blir paranoid. Sånn er det.

''Sånn var jeg som barn også. Jeg klarte ikke leke.''

Dette var sårt å lese! Å leke burde vært det naturligste av verden for et barn.

''jeg har ikke klart å åpne meg. Da trekker folk seg tilbake''

Trekker folk seg tilbake når du åpner deg, eller når du ikke åpner deg? Hvis de trekker seg tilbake når du åpner deg, bør du kanskje åpne deg litt mindre, eller på en annen måte. Strategien bør tilpasses situasjonen. Dette er ikke bare enkelt, men det kan læres, og man kan bli flinkere. Ikke minst blir man tryggere og man tåler bedre de gangene det ikke går så bra.

Hvis folk trekker seg tilbake fordi du ikke åpner deg, bør du trene på å gi litt mer av deg selv. Men en sosial situasjon har alltid mer enn én aktør. Den du snakker med har også et ansvar for at samtalen skal bli en ålreit opplevelse.

[Gjest SMIRnøff]

''Sånn var jeg som barn også. Jeg klarte ikke leke.''

Dette var sårt å lese! Å leke burde vært det naturligste av verden for et barn.

''jeg har ikke klart å åpne meg. Da trekker folk seg tilbake''

Trekker folk seg tilbake når du åpner deg, eller når du ikke åpner deg? Hvis de trekker seg tilbake når du åpner deg, bør du kanskje åpne deg litt mindre, eller på en annen måte. Strategien bør tilpasses situasjonen. Dette er ikke bare enkelt, men det kan læres, og man kan bli flinkere. Ikke minst blir man tryggere og man tåler bedre de gangene det ikke går så bra.

Hvis folk trekker seg tilbake fordi du ikke åpner deg, bør du trene på å gi litt mer av deg selv. Men en sosial situasjon har alltid mer enn én aktør. Den du snakker med har også et ansvar for at samtalen skal bli en ålreit opplevelse.

Ja, det er fordi jeg ikke forteller om meg selv at folk trekker seg tilbake. Det er som en lås. For å beskytte meg selv...

[Bella Dotte]

Ja, det er fordi jeg ikke forteller om meg selv at folk trekker seg tilbake. Det er som en lås. For å beskytte meg selv...

Det var vel det jeg hadde en mistanke om. Og da kommer det uunngåelige oppfølgingsspørsmålet: Har du opplevd å utlevere deg selv, for så å bli sviktet eller latterliggjort?

[Gjest SMIRnøff]

Det var vel det jeg hadde en mistanke om. Og da kommer det uunngåelige oppfølgingsspørsmålet: Har du opplevd å utlevere deg selv, for så å bli sviktet eller latterliggjort?

Men det er jo da jeg må svare "selvsagt". For det har jeg - før jeg stengte meg inne...