For høyt ambisjonsnivå...

[Gjest Ladytron]

Jeg føler jeg sliter meg veldig ut med studiene, spesielt i perioder med oppgaveinnleveringer og eksamen... Har høye krav til meg selv (vil helst ha A-er, men B-er kan gå), legger veldig mye arbeid ned i studiene. Er vel normalt intelligent, men har alltid stilt høye krav til meg selv (kanskje jeg egentlig kompenserer for at jeg ble mye mobbet og gjennom hele barndommen fikk høre hvor ubrukelig jeg var av diverse familiemedlemmer og klassekamerater?).

Sliter med tilbakevendende depresjoner og har vel også litt problemer med oppmerksomhet. Det med oppmerksomheten blir et større problem i depressive perioder. Den er ofte mange steder samtidig, da blir det vanskelig å jobbe effektivt, spesielt når jeg blir sittende så lenge. Så lenge jeg holder på med noe jeg anser som viktig og som jeg vet jeg må ha ferdig innen en viss frist pleier jeg å avstå fra sosiale treff. Noen ganger kollapser jeg helt etter en lang arbeidsperiode, klarer ikke å få gjort noe på flere dager. Da ligger jeg gjerne bare i sengen og gråter... Har måttet sykemelde meg fra noen eksamener også, fordi depresjonen har tatt helt overhånd...

Noen ganger har jeg opplevd at jeg begynner å reflektere over om dette er verdt det, om noe egentlig er verdt det. Jeg kan da få selvmordstanker men det pleier heldigvis å gå over relativt raskt (pleier å hjelpe med noen dager i sengen).

Føler vel egentlig ikke at det er noe annet jeg har mer lyst til å gjøre enn å lese pensum (det gjør meg ikke glad, men det gjør meg ikke lei meg heller - skriving er det litt verre med). Det er egentlig ingenting i livet som gir meg lyst og glede, sånn utenom i korte øyeblikk.

Burde vel være fornøyd med mindre, men klarer liksom ikke å snu noen ting for tiden... Føler at angst, depresjon og kanskje også en form for tvangstanker styrer veldig mye av hverdagen min.

Noen som har noen gode råd for hvordan jeg kan komme meg ut av dette? Jeg skal egentlig være ferdig med studiene om et år, men vurderer å bygge på med to år til etter det.

[PieLill]

At du ønske å gjøre det bra på studiene er positivt synes jeg. Også bra at du er villig til å jobbe hardt for det. Tidvis går det på stumpene når man studerer. Mange som har lurt på om de i det hele tatt vil overleve, men likevel fullført med glans.

Tror du ting ville bli bedre om du sluttet å studere? Eller vil du synke mye lengre ned?

Om du ikke alt har gjort det kan det være en idé å ta kontakt med lege og/eller psykolog. Depresjon er ikke godt å slite med. Studentsamskipnaden har som regel avtale med både leger og psykologer.

mvh

[Gjest Ladytron]

At du ønske å gjøre det bra på studiene er positivt synes jeg. Også bra at du er villig til å jobbe hardt for det. Tidvis går det på stumpene når man studerer. Mange som har lurt på om de i det hele tatt vil overleve, men likevel fullført med glans.

Tror du ting ville bli bedre om du sluttet å studere? Eller vil du synke mye lengre ned?

Om du ikke alt har gjort det kan det være en idé å ta kontakt med lege og/eller psykolog. Depresjon er ikke godt å slite med. Studentsamskipnaden har som regel avtale med både leger og psykologer.

mvh

Takk for svaret, PieLill. Jeg har vært gjennom det en del ganger, å føle at alt skjærer seg, men så ordner det seg likevel på et vis.

Jeg tror egentlig ikke at ting vil bli bedre av at jeg slutter å studere, nå er det bare et år igjen til jeg har bachelor graden. Jeg tenker mye på de mulighetene jeg får med en grad. Har jobbet en del år i en bransje der enkelte kommer langt og tjener bra selv om de er ufaglært, men dette er gjerne folk som brenner veldig for det de driver med og som også bruker mye av fritiden sin på relaterte aktiviteter. For meg var det alltid bare en jobb, men følte etterhvert at det jeg drev med var lite utfordrende og jeg har også følt at det ble litt i overkant mye kontakt med kunder (noe som til tider har vært vanskelig i depressive perioder - men jeg klarte stort sett å ta på meg en maske og holde den gjennom arbeidsdagen).

Jeg er egentlig veldig glad for at jeg har bevilget meg disse årene til å anskaffe mer kunnskap. I utgangspunktet var jeg redd for å prøve fordi jeg ikke trodde jeg ville klare det, men resultatmessig har det ihvertfall gått veldig bra. Tror graden vil føre til at økonomien blir hakket bedre og at jeg får en mer spennende jobb innen samme bransje, hvor jeg får brukt mer av egne evner.

Men så er det disse periodene her som blir veldig vanskelige... Jeg føler vel at det er noe med balansen mellom fritid og studietid som er feil, og at jeg overkompenserer fordi jeg er så redd for å feile (noe som igjen gjør meg mer trist og deprimert, som igjen gjør at jeg gjerne er mindre produktiv enn jeg ville ha vært hvis jeg klarte å slappe mer av).

Jeg går periodisk til psykolog, vi har snakket litt om studier, men synes stort sett at svaret jeg får er at det er normalt å stresse. Kanskje jeg kan bli litt flinkere til å uttrykke hva jeg føler rundt det. Hun anbefalte forresten å innføre kontortid. Burde vel gjerne prøve det en gang, når ting er litt roligere.

[Gjest minnah]

Takk for svaret, PieLill. Jeg har vært gjennom det en del ganger, å føle at alt skjærer seg, men så ordner det seg likevel på et vis.

Jeg tror egentlig ikke at ting vil bli bedre av at jeg slutter å studere, nå er det bare et år igjen til jeg har bachelor graden. Jeg tenker mye på de mulighetene jeg får med en grad. Har jobbet en del år i en bransje der enkelte kommer langt og tjener bra selv om de er ufaglært, men dette er gjerne folk som brenner veldig for det de driver med og som også bruker mye av fritiden sin på relaterte aktiviteter. For meg var det alltid bare en jobb, men følte etterhvert at det jeg drev med var lite utfordrende og jeg har også følt at det ble litt i overkant mye kontakt med kunder (noe som til tider har vært vanskelig i depressive perioder - men jeg klarte stort sett å ta på meg en maske og holde den gjennom arbeidsdagen).

Jeg er egentlig veldig glad for at jeg har bevilget meg disse årene til å anskaffe mer kunnskap. I utgangspunktet var jeg redd for å prøve fordi jeg ikke trodde jeg ville klare det, men resultatmessig har det ihvertfall gått veldig bra. Tror graden vil føre til at økonomien blir hakket bedre og at jeg får en mer spennende jobb innen samme bransje, hvor jeg får brukt mer av egne evner.

Men så er det disse periodene her som blir veldig vanskelige... Jeg føler vel at det er noe med balansen mellom fritid og studietid som er feil, og at jeg overkompenserer fordi jeg er så redd for å feile (noe som igjen gjør meg mer trist og deprimert, som igjen gjør at jeg gjerne er mindre produktiv enn jeg ville ha vært hvis jeg klarte å slappe mer av).

Jeg går periodisk til psykolog, vi har snakket litt om studier, men synes stort sett at svaret jeg får er at det er normalt å stresse. Kanskje jeg kan bli litt flinkere til å uttrykke hva jeg føler rundt det. Hun anbefalte forresten å innføre kontortid. Burde vel gjerne prøve det en gang, når ting er litt roligere.

Flinke piker sliter seg ut. Og ingen takker dem for det!

Du høres utrolig flittig ut, men du glemmer kanskje å ta vare på ditt indre jeg, for å si det litt flåsete?

Jeg tenkte på om det kunne være en idé å melde seg på et kurs i meditasjon, yoga eller annen tilstedeværelse? Både for avslapningens del og for å godta både seg selv om ting slik de er.

Kontortid høres flott ut, men det er ikke lett for en som strever etter gode prestasjoner. Å lære seg avslapning vil kunne hjelpe mye.

[PieLill]

Flinke piker sliter seg ut. Og ingen takker dem for det!

Du høres utrolig flittig ut, men du glemmer kanskje å ta vare på ditt indre jeg, for å si det litt flåsete?

Jeg tenkte på om det kunne være en idé å melde seg på et kurs i meditasjon, yoga eller annen tilstedeværelse? Både for avslapningens del og for å godta både seg selv om ting slik de er.

Kontortid høres flott ut, men det er ikke lett for en som strever etter gode prestasjoner. Å lære seg avslapning vil kunne hjelpe mye.

''Flinke piker sliter seg ut. Og ingen takker dem for det!''

Om menn går på en smell heter det at de er ambisiøse, alt for glad i det de driver og gaper over for mye i ren livs- og arbeidsglede. Det er noe ærverdig og heltemodig over det. Og selvsagt kommer de seg på beina igjen, dobbelt så ambisiøse og livsglade - og fire ganger så livsvise.

Om damer gjør det samme har de flink-pike-syndrom og bør roe ned og skjønne sine begrensninger. Damer skal nemlig ikke være for flinke piker.

mvh

[PieLill]

Takk for svaret, PieLill. Jeg har vært gjennom det en del ganger, å føle at alt skjærer seg, men så ordner det seg likevel på et vis.

Jeg tror egentlig ikke at ting vil bli bedre av at jeg slutter å studere, nå er det bare et år igjen til jeg har bachelor graden. Jeg tenker mye på de mulighetene jeg får med en grad. Har jobbet en del år i en bransje der enkelte kommer langt og tjener bra selv om de er ufaglært, men dette er gjerne folk som brenner veldig for det de driver med og som også bruker mye av fritiden sin på relaterte aktiviteter. For meg var det alltid bare en jobb, men følte etterhvert at det jeg drev med var lite utfordrende og jeg har også følt at det ble litt i overkant mye kontakt med kunder (noe som til tider har vært vanskelig i depressive perioder - men jeg klarte stort sett å ta på meg en maske og holde den gjennom arbeidsdagen).

Jeg er egentlig veldig glad for at jeg har bevilget meg disse årene til å anskaffe mer kunnskap. I utgangspunktet var jeg redd for å prøve fordi jeg ikke trodde jeg ville klare det, men resultatmessig har det ihvertfall gått veldig bra. Tror graden vil føre til at økonomien blir hakket bedre og at jeg får en mer spennende jobb innen samme bransje, hvor jeg får brukt mer av egne evner.

Men så er det disse periodene her som blir veldig vanskelige... Jeg føler vel at det er noe med balansen mellom fritid og studietid som er feil, og at jeg overkompenserer fordi jeg er så redd for å feile (noe som igjen gjør meg mer trist og deprimert, som igjen gjør at jeg gjerne er mindre produktiv enn jeg ville ha vært hvis jeg klarte å slappe mer av).

Jeg går periodisk til psykolog, vi har snakket litt om studier, men synes stort sett at svaret jeg får er at det er normalt å stresse. Kanskje jeg kan bli litt flinkere til å uttrykke hva jeg føler rundt det. Hun anbefalte forresten å innføre kontortid. Burde vel gjerne prøve det en gang, når ting er litt roligere.

Det du beskriver høres ut som litt mer enn vanlig studentstress.

Er det tankene på studiet og frykten for å mislykkes som sliter mest, eller selve arbeidsmengden?

Har du sjekket at alt er i orden i forhold til B12, stoffskifte og andre ting i kroppen som kan lage mye krøll om det er i ulage? Klarer du å ca spise fornuftig i når du er presset og unngå for lange perider med lite søvn.

Vil det være mulig for deg å bytte ut noe av frykten (for å mislykkes/avvises) med ambisjoner og litt god gammeldags selvtilfredshet. F.eks: Du vil ikke lengre lykkes for å bevise hvor bra du er, men fordi du vet du _er_ forbasket god. Og fiasko ligger ikke for deg. Du fortjener suksess og er lagd for det. Det er et realistisk mål. Så hvorfor ikke gi deg selv det du fortjener?

Vet dette kan høres litt overfladisk og fjasete ut, men håper du ser prinsippet. Du er dyktig og har grunn til å være trygg på deg selv. Følelsene har bare ikke oppdaget det helt ennå.

Kontrotid er ikke dumt. Brukte det selv et strevsom studieår. For mitt vedkommende bidro det til at jeg jobbet mer effektivt og klarte å stå løpet ut. Men noen ganger ble det selvsagt overtid...

Håper det går bra med både deg, studiene og etter hvert karriæren. Se på det du allerede har klart og tro litt mer på det du ser da.

mvh

[Gjest Ladytron]

Flinke piker sliter seg ut. Og ingen takker dem for det!

Du høres utrolig flittig ut, men du glemmer kanskje å ta vare på ditt indre jeg, for å si det litt flåsete?

Jeg tenkte på om det kunne være en idé å melde seg på et kurs i meditasjon, yoga eller annen tilstedeværelse? Både for avslapningens del og for å godta både seg selv om ting slik de er.

Kontortid høres flott ut, men det er ikke lett for en som strever etter gode prestasjoner. Å lære seg avslapning vil kunne hjelpe mye.

Takk, å lære seg avslapning kan nok være lurt.

Kanskje jeg kan melde meg på et kurs til neste semester

[Gjest Ladytron]

Det du beskriver høres ut som litt mer enn vanlig studentstress.

Er det tankene på studiet og frykten for å mislykkes som sliter mest, eller selve arbeidsmengden?

Har du sjekket at alt er i orden i forhold til B12, stoffskifte og andre ting i kroppen som kan lage mye krøll om det er i ulage? Klarer du å ca spise fornuftig i når du er presset og unngå for lange perider med lite søvn.

Vil det være mulig for deg å bytte ut noe av frykten (for å mislykkes/avvises) med ambisjoner og litt god gammeldags selvtilfredshet. F.eks: Du vil ikke lengre lykkes for å bevise hvor bra du er, men fordi du vet du _er_ forbasket god. Og fiasko ligger ikke for deg. Du fortjener suksess og er lagd for det. Det er et realistisk mål. Så hvorfor ikke gi deg selv det du fortjener?

Vet dette kan høres litt overfladisk og fjasete ut, men håper du ser prinsippet. Du er dyktig og har grunn til å være trygg på deg selv. Følelsene har bare ikke oppdaget det helt ennå.

Kontrotid er ikke dumt. Brukte det selv et strevsom studieår. For mitt vedkommende bidro det til at jeg jobbet mer effektivt og klarte å stå løpet ut. Men noen ganger ble det selvsagt overtid...

Håper det går bra med både deg, studiene og etter hvert karriæren. Se på det du allerede har klart og tro litt mer på det du ser da.

mvh

Jeg tror egentlig at det er tankene på studiene og frykten for å mislykkes som sliter mest. Arbeidsmengden er overkommelig. Noen ganger blir jeg satt ut av spill fordi jeg er så sliten etter mye arbeid, andre ganger kan det være veldig vanskelig å komme i gang fordi jeg er så redd for å mislykkes (det gjelder stort sett oppgaver som innebærer akademisk skriving).

Veldig lenge siden jeg har sjekket B12 verdier og slikt. Burde vel gjerne ha tatt en tur til fastlegen, for sikkerhets skyld. Prøver å spise fornuftig, det går stort sett greit. Kunne sikkert ha spist mer frukt og grønnsaker og kanskje litt mer fisk. Blir en del perioder med lite søvn, spesielt når det nærmer seg frister... Kan gjerne prøve å ta tak i det også. Merker at ting blir litt annerledes når døgnrytmen ikke er helt som den skal være.

Det med å prøve å bli litt mer selvsikker og selvtilfreds synes jeg høres bra ut, det vil nok kreve en del arbeid. Kjøpte meg en selvhjelpsbok i kognitiv terapi, kanskje det kan være en måte å gradvis endre tankemønster. Nå kan jeg jo, som du sier, si at ting pleier å gå bra (= går bra), basert på egen erfaring.

Takk for rådene. Synes det var veldig hjelpsomt å få litt andre perspektiver på ting. Skal prøve å tro litt mer på meg selv og slippe litt mer tak i frykten.

[Gjest minnah]

Takk, å lære seg avslapning kan nok være lurt.

Kanskje jeg kan melde meg på et kurs til neste semester

Det finnes gode apper til mobilen, også gratis. Søk på mindfullnes, meditation, relax, osv.

Noe er sikkert bare tull, men jeg har funnet noen som er ok, bl.a en som heter Yoga Nidra Meditation. Du kan velge hvor lenge det skal vare, og får instruksjoner.

Å puste med magen, senke skuldrene og rense hjernen for alle "skal - bør - må" er helt essensielt for å gjenfinne balansen. Uten balanse tipper vi over. (Jeg vet altfor godt hva jeg snakker om, vært heltog delvis ute av arbeidslivet i snart 5 år pga stressbelastning.)

[mirami]

Jeg er også student, og kjenner meg litt igjen i det du skriver.. Det er lett å bli veldig stressa og usikker på seg selv når man nærmer seg frister...

Jeg synes også du skal huske på at det er vanskeligere å få gode resultater jo høyere utdannelse man får. Det blir stilt høyere og høyre krav, og det er de flinkeste som går videre, så da virker man kanskje middelmådig selv om man egentlig er veldig flink... vet det er vanskelig når alle rundt en er flinke, men det er lett å miste perspektivet og jobbe og jobbe..

Og også som student, så får man høyere krav og forholde seg til hele tiden. Det er ikke den mestringsfølesen som det (ofte) er i arbeidslivet. Får man enn B, så er det veldig bra, men det kunne selvfølelig vært en A. Så kanskje dett kommer seg når du blir ferdig med studiene..?

Du kan også høre om du kan få litt tilrettelegging, kanskje du kan få lengre frister med oppgaver eller lengre tid på eksamen osv. (trenger dokumentasjon hos lege)

[Gjest Ladytron]

Jeg er også student, og kjenner meg litt igjen i det du skriver.. Det er lett å bli veldig stressa og usikker på seg selv når man nærmer seg frister...

Jeg synes også du skal huske på at det er vanskeligere å få gode resultater jo høyere utdannelse man får. Det blir stilt høyere og høyre krav, og det er de flinkeste som går videre, så da virker man kanskje middelmådig selv om man egentlig er veldig flink... vet det er vanskelig når alle rundt en er flinke, men det er lett å miste perspektivet og jobbe og jobbe..

Og også som student, så får man høyere krav og forholde seg til hele tiden. Det er ikke den mestringsfølesen som det (ofte) er i arbeidslivet. Får man enn B, så er det veldig bra, men det kunne selvfølelig vært en A. Så kanskje dett kommer seg når du blir ferdig med studiene..?

Du kan også høre om du kan få litt tilrettelegging, kanskje du kan få lengre frister med oppgaver eller lengre tid på eksamen osv. (trenger dokumentasjon hos lege)

Takk for svar Ja, det er mange flinke medstudenter, det gjør nok sitt til at jeg også vil gjøre mitt ytterste for å få gode karakterer. Har tenkt litt på det, at jeg tror jeg hadde likt studiene bedre hvis fagene ikke fikk karakterer, men ble bedømt som godkjent/ikke godkjent. Da tror jeg at jeg hadde hatt mer rom for å gå litt utover pensum og fordype meg i ting jeg synes er ekstra interessante. Men det er vel en grunn til at det er karakterer i skoleverket, folk har vel ulike motivasjoner for å fullføre et studium og en del ville vel ha jobbet mindre hvis de ikke fikk en mer presis bedømmelse av kunnskapen som var blitt opparbeidet i et fag.

Jeg har fått litt tilrettelegging på eksamen. Får litt ekstra tid, samt at jeg kan skrive på PC. Dette har hjulpet veldig til å gjøre selve eksamensdagen mer overkommelig. Jeg har jo som jeg skrev litt oppmerksomhetsproblematikk, så disse to tingene hjelper veldig for å kunne strukturere tankene under arbeidet med en besvarelse, noe som også reduserer stressnivået mitt veldig.

Oppgaver har jeg ikke fått noen tilrettelegging i forhold til. Har tenkt litt på at det er mulig å få sykemelding på grunn av depresjon for å få noen ekstra dager til å mestre stresset, men har hittil aldri måttet gjøre dette. Neste semester har jeg bare valgfrie emner, så da har jeg bestemt meg for å velge fag som ikke innebærer akademisk skriving. Det kommer til å bli godt med en skrivepause

[frosken]

''Jeg føler jeg sliter meg veldig ut med studiene, spesielt i perioder med oppgaveinnleveringer og eksamen... Har høye krav til meg selv (vil helst ha A-er, men B-er kan gå), legger veldig mye arbeid ned i studiene. Er vel normalt intelligent, men har alltid stilt høye krav til meg selv (kanskje jeg egentlig kompenserer for at jeg ble mye mobbet og gjennom hele barndommen fikk høre hvor ubrukelig jeg var av diverse familiemedlemmer og klassekamerater?). ''

Er det objektivt sett viktig med gode karakterer i alle fag på det studiet du tar? Ser du vurderer å gå videre med en master; har du sjekket hvor gode karakterer du må ha for å komme inn?

Dersom du går på et studium hvor det har liten betydning om du også får noen C'er (og slik er det på de fleste studier), så synes jeg du skal jobbe med deg selv og senke karakterkravene dine noe. Etter min oppfatning ligger det ofte mye umodenhet bak det å ikke kunne akseptere at prestasjoner varierer noe. Det sies også at en del av dem som har tilbakevendende depresjoner har et urealistisk mål de stadig presser seg selv mot - og at de dermed ikke får til å leve et mer balansert liv.

Sjekk ut hvilket karakternivå det er viktig at du oppnår og juster kravene til deg selv deretter.

[Gjest Ladytron]

''Jeg føler jeg sliter meg veldig ut med studiene, spesielt i perioder med oppgaveinnleveringer og eksamen... Har høye krav til meg selv (vil helst ha A-er, men B-er kan gå), legger veldig mye arbeid ned i studiene. Er vel normalt intelligent, men har alltid stilt høye krav til meg selv (kanskje jeg egentlig kompenserer for at jeg ble mye mobbet og gjennom hele barndommen fikk høre hvor ubrukelig jeg var av diverse familiemedlemmer og klassekamerater?). ''

Er det objektivt sett viktig med gode karakterer i alle fag på det studiet du tar? Ser du vurderer å gå videre med en master; har du sjekket hvor gode karakterer du må ha for å komme inn?

Dersom du går på et studium hvor det har liten betydning om du også får noen C'er (og slik er det på de fleste studier), så synes jeg du skal jobbe med deg selv og senke karakterkravene dine noe. Etter min oppfatning ligger det ofte mye umodenhet bak det å ikke kunne akseptere at prestasjoner varierer noe. Det sies også at en del av dem som har tilbakevendende depresjoner har et urealistisk mål de stadig presser seg selv mot - og at de dermed ikke får til å leve et mer balansert liv.

Sjekk ut hvilket karakternivå det er viktig at du oppnår og juster kravene til deg selv deretter.

Takk for svar, frosken Nei, det er krav om at man må ha C i snitt i fagene som er relevant for å søke master, disse er jeg ferdig med til sommeren. Nå har jeg litt flere B-er enn A-er, så uansett hvordan det går på eksamen til våren bør jeg klare å komme inn på master. Universitetet har opplyst om at det kan bli konkurranse om plassene, men etter det jeg har hørt fra masterstudenter på samme studie er det visst veldig sjeldent at det skjer.

Ja, det ligger gjerne en del umodenhet bak at jeg ikke klarer å bli fornøyd... Etter videregående hadde jeg en periode hvor jeg droppet ut av et studie og ble gående arbeidsledig. Da reflekterte jeg mye og var innstilt på å ha fokus på de viktige (nære) tingene og å ikke bli noen streber. Følte at penger, prestasjoner og status i bunn og grunn var underordnet, men etter at jeg begynte å studere igjen føler jeg at det er noe feil med fokuset mitt, at jeg ikke egentlig er til stede i øyeblikket men fokuserer mest på framtiden.

Har du noen råd for hvordan man kan senke kravene til seg selv? Det er jo vanskelig, jeg føler jo at jeg får en slags bekreftelse når jeg oppnår gode resultater og jeg overrasker stadig meg selv med å gjøre ting jeg ikke trodde at jeg ville klare. Føler vel på en måte også at jeg motbeviser alle de slektninger og andre som behandlet meg dårlig og fokuserte på alt som var feil med meg (for en som nærmer seg 30 år høres gjerne dette veldig umodent ut å si). Det føles godt, men bare i korte øyeblikk.

[Gjest night bird]

''Flinke piker sliter seg ut. Og ingen takker dem for det!''

Om menn går på en smell heter det at de er ambisiøse, alt for glad i det de driver og gaper over for mye i ren livs- og arbeidsglede. Det er noe ærverdig og heltemodig over det. Og selvsagt kommer de seg på beina igjen, dobbelt så ambisiøse og livsglade - og fire ganger så livsvise.

Om damer gjør det samme har de flink-pike-syndrom og bør roe ned og skjønne sine begrensninger. Damer skal nemlig ikke være for flinke piker.

mvh

Hurra for det innlegget!

[PieLill]

Takk for svar, frosken Nei, det er krav om at man må ha C i snitt i fagene som er relevant for å søke master, disse er jeg ferdig med til sommeren. Nå har jeg litt flere B-er enn A-er, så uansett hvordan det går på eksamen til våren bør jeg klare å komme inn på master. Universitetet har opplyst om at det kan bli konkurranse om plassene, men etter det jeg har hørt fra masterstudenter på samme studie er det visst veldig sjeldent at det skjer.

Ja, det ligger gjerne en del umodenhet bak at jeg ikke klarer å bli fornøyd... Etter videregående hadde jeg en periode hvor jeg droppet ut av et studie og ble gående arbeidsledig. Da reflekterte jeg mye og var innstilt på å ha fokus på de viktige (nære) tingene og å ikke bli noen streber. Følte at penger, prestasjoner og status i bunn og grunn var underordnet, men etter at jeg begynte å studere igjen føler jeg at det er noe feil med fokuset mitt, at jeg ikke egentlig er til stede i øyeblikket men fokuserer mest på framtiden.

Har du noen råd for hvordan man kan senke kravene til seg selv? Det er jo vanskelig, jeg føler jo at jeg får en slags bekreftelse når jeg oppnår gode resultater og jeg overrasker stadig meg selv med å gjøre ting jeg ikke trodde at jeg ville klare. Føler vel på en måte også at jeg motbeviser alle de slektninger og andre som behandlet meg dårlig og fokuserte på alt som var feil med meg (for en som nærmer seg 30 år høres gjerne dette veldig umodent ut å si). Det føles godt, men bare i korte øyeblikk.

''Har du noen råd for hvordan man kan senke kravene til seg selv? Det er jo vanskelig, jeg føler jo at jeg får en slags bekreftelse når jeg oppnår gode resultater og jeg overrasker stadig meg selv med å gjøre ting jeg ikke trodde at jeg ville klare.''

En mulighet er å stille fornuftige krav til egne arbeidsmetoder og egen arbeidsinnsats og la karakterer være underordnet om karakteren ikke er så viktig.

Når du begynner med et fag kan du gjøre en vurdering av hvilken karakter som er nødvendig og oppnå og hvilken karakter du ønsker å oppnå. Så gjør du en vurdering av hvilken arbeidsinnsats du synes de henholdsvise karakterene er verdt. Du bedømmer altså deg selv ut fra realistiske mål om innsats, ikke ut fra karakterer og sammenligning med andre.

''Føler vel på en måte også at jeg motbeviser alle de slektninger og andre som behandlet meg dårlig og fokuserte på alt som var feil med meg (for en som nærmer seg 30 år høres gjerne dette veldig umodent ut å si). Det føles godt, men bare i korte øyeblikk.''

Mulig det er umodent, men også naturlig - og forferdelig lite konstruktivt og hensiktsmessig.

Tenk over hva du egentlig gjør når du strever for å motbevise det de har sagt. Du gir dem enorm makt og innflytelse i livet ditt. Du gjør de tullete tingene de sa og de elendige holdningene deres viktige. Dessuten blir det enkelt som bare det å likevel underkjenne deg. Er jo bare å si at det ikke er godt nok. Nedvurdering er ingen kunst. Verdsettelse krever alltid et minstemål av IQ og innsikt.

Aller mest fratar du deg selv noe av muligheten for å gjøre dette for deg selv, for din trivsel og livsutfoldelse, dine ønsker og dine ambisjoner. Trass, fornærmelse og forargelse over andres stuslige tanker om en selv, kan være greit som tenningsveske, for å komme i gang.

På sikt er det viktig å definere disse menneskene og/eller det de sa og gjorde som betydningsløst ut over at det en gang muligens provoserte deg til handling. Stå til regnskap først og fremst for deg selv og til en viss grad mennesker som støtter og bryr seg om deg og ikke minst tror på deg.

Du skal være fornøyd med livet ditt. Hva mennesker som i utgangspunktet har vært surmagede og negative mener er irelevant og til å sovne av.

mvh

[frosken]

Takk for svar, frosken Nei, det er krav om at man må ha C i snitt i fagene som er relevant for å søke master, disse er jeg ferdig med til sommeren. Nå har jeg litt flere B-er enn A-er, så uansett hvordan det går på eksamen til våren bør jeg klare å komme inn på master. Universitetet har opplyst om at det kan bli konkurranse om plassene, men etter det jeg har hørt fra masterstudenter på samme studie er det visst veldig sjeldent at det skjer.

Ja, det ligger gjerne en del umodenhet bak at jeg ikke klarer å bli fornøyd... Etter videregående hadde jeg en periode hvor jeg droppet ut av et studie og ble gående arbeidsledig. Da reflekterte jeg mye og var innstilt på å ha fokus på de viktige (nære) tingene og å ikke bli noen streber. Følte at penger, prestasjoner og status i bunn og grunn var underordnet, men etter at jeg begynte å studere igjen føler jeg at det er noe feil med fokuset mitt, at jeg ikke egentlig er til stede i øyeblikket men fokuserer mest på framtiden.

Har du noen råd for hvordan man kan senke kravene til seg selv? Det er jo vanskelig, jeg føler jo at jeg får en slags bekreftelse når jeg oppnår gode resultater og jeg overrasker stadig meg selv med å gjøre ting jeg ikke trodde at jeg ville klare. Føler vel på en måte også at jeg motbeviser alle de slektninger og andre som behandlet meg dårlig og fokuserte på alt som var feil med meg (for en som nærmer seg 30 år høres gjerne dette veldig umodent ut å si). Det føles godt, men bare i korte øyeblikk.

Kanskje er det for sent å gjøre endringer dette semesteret, men jeg synes du skal forsøke å leve mer variert fra høsten av. Lag deg et system med daglig "kontortid", og sørg for å gjøre andre ting i helger og noen ettermiddager i uka. Prøv å kjenne etter hva som - ved siden av studier - er viktig for deg.

Du er god nok som du er - enten du får A, B eller C på eksamen. Av og til får flinke folk til og med en D - det går an å bomme på eksamen selv om man både har jobbet bra og er glup;-)

[Gjest Ladytron]

Kanskje er det for sent å gjøre endringer dette semesteret, men jeg synes du skal forsøke å leve mer variert fra høsten av. Lag deg et system med daglig "kontortid", og sørg for å gjøre andre ting i helger og noen ettermiddager i uka. Prøv å kjenne etter hva som - ved siden av studier - er viktig for deg.

Du er god nok som du er - enten du får A, B eller C på eksamen. Av og til får flinke folk til og med en D - det går an å bomme på eksamen selv om man både har jobbet bra og er glup;-)

Takk for oppmuntringen, er jo egentlig helt enig i det du sier (objektivt sett) Skal gjøre et forsøk til neste semester, har lyst til å komme meg mer ut av huset og få mer ut av dagene.

[Gjest Ladytron]

''Har du noen råd for hvordan man kan senke kravene til seg selv? Det er jo vanskelig, jeg føler jo at jeg får en slags bekreftelse når jeg oppnår gode resultater og jeg overrasker stadig meg selv med å gjøre ting jeg ikke trodde at jeg ville klare.''

En mulighet er å stille fornuftige krav til egne arbeidsmetoder og egen arbeidsinnsats og la karakterer være underordnet om karakteren ikke er så viktig.

Når du begynner med et fag kan du gjøre en vurdering av hvilken karakter som er nødvendig og oppnå og hvilken karakter du ønsker å oppnå. Så gjør du en vurdering av hvilken arbeidsinnsats du synes de henholdsvise karakterene er verdt. Du bedømmer altså deg selv ut fra realistiske mål om innsats, ikke ut fra karakterer og sammenligning med andre.

''Føler vel på en måte også at jeg motbeviser alle de slektninger og andre som behandlet meg dårlig og fokuserte på alt som var feil med meg (for en som nærmer seg 30 år høres gjerne dette veldig umodent ut å si). Det føles godt, men bare i korte øyeblikk.''

Mulig det er umodent, men også naturlig - og forferdelig lite konstruktivt og hensiktsmessig.

Tenk over hva du egentlig gjør når du strever for å motbevise det de har sagt. Du gir dem enorm makt og innflytelse i livet ditt. Du gjør de tullete tingene de sa og de elendige holdningene deres viktige. Dessuten blir det enkelt som bare det å likevel underkjenne deg. Er jo bare å si at det ikke er godt nok. Nedvurdering er ingen kunst. Verdsettelse krever alltid et minstemål av IQ og innsikt.

Aller mest fratar du deg selv noe av muligheten for å gjøre dette for deg selv, for din trivsel og livsutfoldelse, dine ønsker og dine ambisjoner. Trass, fornærmelse og forargelse over andres stuslige tanker om en selv, kan være greit som tenningsveske, for å komme i gang.

På sikt er det viktig å definere disse menneskene og/eller det de sa og gjorde som betydningsløst ut over at det en gang muligens provoserte deg til handling. Stå til regnskap først og fremst for deg selv og til en viss grad mennesker som støtter og bryr seg om deg og ikke minst tror på deg.

Du skal være fornøyd med livet ditt. Hva mennesker som i utgangspunktet har vært surmagede og negative mener er irelevant og til å sovne av.

mvh

Det var et veldig fint innlegg. Jeg skal forsøke å gjøre ting mer for meg selv. Det med å tenke at karakteren er underordnet tror jeg kommer til å kreve mye arbeid med egne tanker, men hvis jeg får det til tror jeg jo også at jeg kan nyte studiene litt mer. Er veldig glad i å lære, men mister jo litt av gleden når det blir så mye krav til egne prestasjoner. Takk igjen!