Rar oppførsel ?

[Gjest Copycatt]

I går mens jeg og min kjære ventet på bussen hørte jeg noe mumling bak ryggen min. Min kjære sto bare og smilte. Da jeg snudde meg kom en eldre mann som åpenbart trengte hjelp til å komme over veien. Han klarte såvidt å gå med to krykker og klarte ikke snakke. Jeg synes det var så merkelig at min kjære bare sto og så på ham og ikke skjønte at han trengte hjelp. Det var jo helt tydelig!

I tillegg var vi i familieselskap og da satte han seg bare ned og leste avisen. Han har bare møtt min familie et par ganger. Synes det var litt flaut at han ikke gjør noe for å bli kjent med dem. Han snakker fotball som om alle skulle skjønne hva han snakker om. Men ingen av dem kan noe om det. Kanskje han synes det var litt ekkelt siden min familie er ganske stiv og "ordentlige", noe han ikke er vant til.

Men av og til lurer jeg på om det feiler han noe, siden han ikke er på nett i det hele tatt i sosiale sammenhenger ? Han er ikke spesielt sjenert heller.

Han vil heller være hjemme å se fotball enn å være med å besøke familien min. Men har blir med. Jeg bør vel stille såpass krav? Han er tross alt 40 år.

[Lillemus]

''Han klarte såvidt å gå med to krykker og klarte ikke snakke. Jeg synes det var så merkelig at min kjære bare sto og så på ham og ikke skjønte at han trengte hjelp.''

Hjalp du ham da?

Kjæresten din høres ut til å være ukomfortabel i sosiale situasjoner og forholdsvis innadvendt. Ikke at det er noe galt i det, men det kan kanskje tippe litt for langt.

[Gjest Copycatt]

''Han klarte såvidt å gå med to krykker og klarte ikke snakke. Jeg synes det var så merkelig at min kjære bare sto og så på ham og ikke skjønte at han trengte hjelp.''

Hjalp du ham da?

Kjæresten din høres ut til å være ukomfortabel i sosiale situasjoner og forholdsvis innadvendt. Ikke at det er noe galt i det, men det kan kanskje tippe litt for langt.

Ja, jeg hjalp ham. Men vi snakket ikke mer om det. Han er innadvendt, men kan tulle og tøyse og snakke MASSE om fotball. Herregud!! Egentlig er det JEG som har angst i sosiale situasjoner, men har funnet ut av jeg fungerer ganske bra sosialt så lenge jeg kan slappe av. Elsker å ha unger rundt meg. Skulle ønske han kunne gjøre litt mer for å bli kjent med min familie og barna der. Han har bare en mor som er alkoholiker selv. Har lyst at han skal føle at han har en god familie:))

[Lillemus]

Ja, jeg hjalp ham. Men vi snakket ikke mer om det. Han er innadvendt, men kan tulle og tøyse og snakke MASSE om fotball. Herregud!! Egentlig er det JEG som har angst i sosiale situasjoner, men har funnet ut av jeg fungerer ganske bra sosialt så lenge jeg kan slappe av. Elsker å ha unger rundt meg. Skulle ønske han kunne gjøre litt mer for å bli kjent med min familie og barna der. Han har bare en mor som er alkoholiker selv. Har lyst at han skal føle at han har en god familie:))

''Han er innadvendt, men kan tulle og tøyse og snakke MASSE om fotball. Herregud!!''

Min oppfatning er at voksne mennesker som tøyser og tuller mye og bare MÅ være bajas i de fleste sammenhenger rett og slett er fryktelig usikre på seg selv.

[Gjest copycatt]

''Han er innadvendt, men kan tulle og tøyse og snakke MASSE om fotball. Herregud!!''

Min oppfatning er at voksne mennesker som tøyser og tuller mye og bare MÅ være bajas i de fleste sammenhenger rett og slett er fryktelig usikre på seg selv.

Ja, enig. Jeg har merket det mer og mer. Den tullete siden med han har blitt mer og mer borte, og da ser jeg hvor opp og ned han kan være i humøret. Han er fortsatt veldig blid og morsom med kompiser. Akkurat som han tar på seg en maske når de ringer etc. At han føler han alltid må være blid. Jeg er glad for at han blir mer og mer seg selv. Samtidig ser jeg hvor store humørsvingninger han har hjemme. Er redd deg kan være min skyld også siden jeg har noe av det selv. Men tror jeg er ganske flink til å støtte han.

[Tonette]

Han ligner på min mann i oppførsel. Det har irritert meg mange ganger, men etter at vår sønn ble utredet for autisme, så forstår jeg mer hvorfor han er sånn. Han kjente seg veldig igjen i vår sønn, så han har helt klart også autistiske trekk, selv om han aldri har fått noe diagnose.

Vi merker det spesielt på det sosiale. han har ikke sosial angst, men han foretrekker ofte å være alene. Han er ofte stille i sosiale sammenhenger. Men han kan gjerne snakke mye med de som deler hans interesser.

Og ellers er han lite medfølende dersom noen har det vondt, og han skjønner ikke hint, men må ha klar tale.

[Gjest Copycatt]

Han ligner på min mann i oppførsel. Det har irritert meg mange ganger, men etter at vår sønn ble utredet for autisme, så forstår jeg mer hvorfor han er sånn. Han kjente seg veldig igjen i vår sønn, så han har helt klart også autistiske trekk, selv om han aldri har fått noe diagnose.

Vi merker det spesielt på det sosiale. han har ikke sosial angst, men han foretrekker ofte å være alene. Han er ofte stille i sosiale sammenhenger. Men han kan gjerne snakke mye med de som deler hans interesser.

Og ellers er han lite medfølende dersom noen har det vondt, og han skjønner ikke hint, men må ha klar tale.

Din beskrivelse er veldig lik sånn som han er. Jeg har faktisk væt inne på tanken selv. Men han ville aldri gått til psykolog. Når jeg sier noe, svarer han ofte: skal jeg svare på det? ( fordi han ikke svarer veldig ofte). Men han er veldig flink til å ta tilbakemeldinger når jeg sier hva jeg trenger. Han kan overraske med hva han får med seg, selv om han ikke sier noe. Han er god på sin måte. Så får man bare godta hverandre som vi er. Jeg har jo også mine problemer- og merkelig nok fungerer det greit. Vi krangler aldri. Kanskje litt for lite ?

[Tonette]

Din beskrivelse er veldig lik sånn som han er. Jeg har faktisk væt inne på tanken selv. Men han ville aldri gått til psykolog. Når jeg sier noe, svarer han ofte: skal jeg svare på det? ( fordi han ikke svarer veldig ofte). Men han er veldig flink til å ta tilbakemeldinger når jeg sier hva jeg trenger. Han kan overraske med hva han får med seg, selv om han ikke sier noe. Han er god på sin måte. Så får man bare godta hverandre som vi er. Jeg har jo også mine problemer- og merkelig nok fungerer det greit. Vi krangler aldri. Kanskje litt for lite ?

Jeg har funnet ut, at skal forholdet fungere, må jeg rett og slett godta at han er som han er, for han kommer uansett ikke til å forandre seg. De gode sidene veier opp for de sidene jeg ikke liker så godt. Og så er det fint å se hvor godt far og sønn forstår hverandre :-)

Vi hadde aldri visst at han hadde autistiske trekk hadde det ikke vært for at vår sønn fikk diagnosen. Svigermor har aldri hatt mistanker, og han visste ingenting selv, før vi gikk gjennom den prosessen vi gjorde i forbindelse med utredningen. I og med at han fungerer greit i hverdagen og jobben, så tenker man ikke på at det skulle være noe. Men autisme finnes i mange grader, så selv om din kjære ikke er autist, er det fullt mulig at han har noen autistiske trekk.

[Gjest Copycatt]

Jeg har funnet ut, at skal forholdet fungere, må jeg rett og slett godta at han er som han er, for han kommer uansett ikke til å forandre seg. De gode sidene veier opp for de sidene jeg ikke liker så godt. Og så er det fint å se hvor godt far og sønn forstår hverandre :-)

Vi hadde aldri visst at han hadde autistiske trekk hadde det ikke vært for at vår sønn fikk diagnosen. Svigermor har aldri hatt mistanker, og han visste ingenting selv, før vi gikk gjennom den prosessen vi gjorde i forbindelse med utredningen. I og med at han fungerer greit i hverdagen og jobben, så tenker man ikke på at det skulle være noe. Men autisme finnes i mange grader, så selv om din kjære ikke er autist, er det fullt mulig at han har noen autistiske trekk.

Takk for at du tok deg tid til å svare:) Setter stor pris på det.

Enig med deg. Gode sider veier opp, og vi har alle noe som er mindre bra. Så lenge man klarer å leve sammen og stort sett ha det fint sammen, er det jo det viktigste.