forelska i terapeuten

[Anemone25]

Hei, Jeg har gått i psykoterapi nå, i ca 3 år. Det er, og har vært et eventyr, på godt og vondt. Godt fordi jeg har kommet meg etter dyp depresjon og angstplager. Jeg lever i dag et godt og sosialt liv og er aktiv student med deltidsjobb, ved siden av.Terapien har gitt meg livsmot og håp, men fremfor alt- begjær! - og da er jeg vel inne på selve temaet nå. For jeg bærer med meg en intens følelse gjennom hverdagen min- som jeg ikke later til å "bli kvitt": jeg er så forelska i min terapeut. Jada, jeg er fullt klar over overføringsmekanismene, og det er på ingen måte en hemmelighet i terapien. Han (en eldre mann) vet om, aksepterer og verdsetter følelsene mine, uten å utnytte dem eller be om dem. Alle grenser er vel bevarte, og assymetrien i relasjonen forblir opprettholdt. Så alt er veldig trygt og profesjonelt. Det som bekymrer meg er at intensitetet i disse følelsene ikke ser ut til å avta. De har vært mer eller mindre konstante i 3 år. Han er den siste jeg tenker på før jeg sovner, og den første jeg tenker på når jeg våkner. Jeg føler jeg lider fordi han ikke "gir etter" og lar seg "forføre" (enda jeg vet at det ville vært skadelig..tror jeg!). Han er genuint interessert i å høre hva jeg tenker, hva jeg føler osv., men det er alt. Dvs- noen ganger tenker jeg faktisk at han har liknende følelser for meg også... derav at han kan virke nervøs, famlete, (ille) berørt, og oppspilt og glad når jeg kommer inn i rommet osv.. Andre ganger er jeg sikker på at han (misliker meg) syntes jeg er en byrde, og en plage og at denne situasjonen er vanskelig for han også. Enda han er svært erfaren og tolmodig. Jeg vet at jeg ikke er den første pasienten som har erklært min kjærlighen for han, men han virker nesten forundret over hvor rigid den er, hvor intens og han sier det er en "gåte" hvorfor disse følelsene har tatt SÅ stor plass i mitt liv. (jeg er ung og pen osv, og han er gammel) På grunn av denne situasjonen har jeg så ofte blitt så frustrert og fortvilt at jeg har utagert, - drukket meg full før timen og tatt piller osv. for å få en slags reaksjon fra ham. En gang overdose også, som ente med at han gikk ut av rollen sin - og tok meg med til legevakten. Så- ja- reaksjoner har jeg fått! Det skremmende er at nå er jeg der igjen at jeg er bekymret for hva jeg kan komme til å gjøre for å få hans oppmerksomhet. Jeg orker ikke flere runder med "fortell hva du tenker på"- for det leder ikke til noen forandring likevel. Det er ydmykende å blottlegge seg slik, for bare å bli møtt med en slags moderlig aksept. Det er ikke det jeg vil ha! Og han skjønner jo det også.. Men det fører ikke til at jeg kommer meg ut av denne runddansen! Jeg vet ikke engang om jeg vil. Huff- det er så vanskelig, så nå spør jeg deg om råd, eller svar eller noe som kan gi mer klarhet i denne situasjonen. Det ville jeg sette enorm pris på. På forhånd takk! ps: Å avslutte terapien er ikke et alternativ! Det ville vært skadelig og traumatisk for meg nå, og absolutt ikke det jeg ønsker.

[Bella Dotte]

Jeg er imponert over at dere begge holder ut en ganske frustrerende situasjon, og kan snakke åpent om det uten å gjøre det om til handling. Alle hadde ikke taklet det så bra. Men det er ikke rart om du har positive følelser for en mann som er eller har vært så viktig for ditt velvære og din fungering. Jeg kjenner så godt igjen dobbeltheten i å både kjenne på kontakt og nærhet, og redsel for avsky og avvisning. Det er godt å kunne overlate ansvaret til en som er større og sterkere, men samtidig er det vondt å føle seg mindre viktig for den andre enn den andre er for en selv. Det kan være forvirrende - det kan liksom ikke være sånn - han må jo ihvertfall kjenne noe av det samme som meg? I en riktig effektiv og positiv terapisetting kan alt bli mye sterkere og mer strålende og mer betydningsfullt enn i noen annen relasjon. Forelskelse er en god følelse, men bare når den blir gjengjeldt...

Min psykolog får meg til å føle meg både rolig og trygg, og nervøs og oppspilt. Jeg tror dette i seg selv er en drivkraft, det skaper et sug og en sterk interesse og opptatthet, et ønske om å bli bedre, lære mer, være tilstede.

Jeg tenker ikke på meg selv som forelsket i min psykolog, men jeg er glad i ham og stolt og begeistret og beundrer ham. Heldigvis får jeg lov til å være dette og gi uttrykk for det. Sånn som det kjennes ut nå, tror jeg at jeg vil kunne fortsette å ha det sånn lenge. Sikkert lenger enn tre år.

[Nøtteskall]

Ja jeg vet hvordan det er å være forelsket i en terapeut .

Men slikt har jeg sluttet med etter jeg ble ordentlig voksen.

For meg virker det som om behandleren din trigger de syke sidene dine og ønske om oppmerksomhet av han i stede for de du normalt omgåes i hverdagen og det tror jeg ikke er helt heldig. Meningen er jo at han skal hjelpe deg så du klarer deg selv og blir mest mulig selvstendig. Er du fryktelig forelsket i han så vil du vel heller aldri si farvel til han .... du kommer nok til å klammre deg til denne terapeuten helt til han sier at du ikke får komme dit lenger. Og da er det jo litt sårt hvis du må gå derfra med kjærlighetssorg.

Jeg synes du skal finne deg en ny - men ja det er lett for meg å si.

[XbellaX]

Nei det er nok ikke hva du ønsker men det er muligens det du trenger, en avslutning og et bytte.

Det er ikke lurt av dere å fortsette terapien (grunnene nevner du i fleng selv). Det er flott at åpenheten og ærligheten er tilstede, dette er ikke tabu og en sjeldenhet. Alle behandlere er klar over dette og erfarne behandlere mestrer det vanligvis på en svært udramatisk måte. Dersom din behandler har visst om disse følelsene (og intensiteten) du har for ham har vart i hele 3 år finner jeg det underlig at vedkommende ikke har handlet tidligere.

[Madelenemie]

Hei!

Ja hvis du oppfører deg så umodent at du drikker og gjør andre ting for å få hans oppmerksomhet så har du i vertfall sørget for at han ikke ser deg som mer enn en pasient, og det er jo sikkert bra.

Jeg er forelsket jeg også i min psykiater, det har vært år med hjertesorg, nå er det hele gått over i en roligere og dyp kjærlighet, en kjærlighet som ikke stresser og gjør så vondt.

Jeg vet derfor litt hvilken smerte dette kan innebære, jeg vet ikke hva som kan hjelpe deg egentlig, men fornuftige tanker kan hjelpe, sortering av disse i lister osv...

Hvis din terapeut er gift er det en ting som feks gjør noe mer mellom dere umulig, da setter du det på den siden av listen med det som taler imot et forhold, osv... Jeg laget en slik sorteringsliste i forholdet til min psykiater, det hjalp meg veldig til å plassere følelsene i en logisk og fornuftig sammenheng.

Lykke til.

[Anemone25]

Jeg er imponert over at dere begge holder ut en ganske frustrerende situasjon, og kan snakke åpent om det uten å gjøre det om til handling. Alle hadde ikke taklet det så bra. Men det er ikke rart om du har positive følelser for en mann som er eller har vært så viktig for ditt velvære og din fungering. Jeg kjenner så godt igjen dobbeltheten i å både kjenne på kontakt og nærhet, og redsel for avsky og avvisning. Det er godt å kunne overlate ansvaret til en som er større og sterkere, men samtidig er det vondt å føle seg mindre viktig for den andre enn den andre er for en selv. Det kan være forvirrende - det kan liksom ikke være sånn - han må jo ihvertfall kjenne noe av det samme som meg? I en riktig effektiv og positiv terapisetting kan alt bli mye sterkere og mer strålende og mer betydningsfullt enn i noen annen relasjon. Forelskelse er en god følelse, men bare når den blir gjengjeldt...

Min psykolog får meg til å føle meg både rolig og trygg, og nervøs og oppspilt. Jeg tror dette i seg selv er en drivkraft, det skaper et sug og en sterk interesse og opptatthet, et ønske om å bli bedre, lære mer, være tilstede.

Jeg tenker ikke på meg selv som forelsket i min psykolog, men jeg er glad i ham og stolt og begeistret og beundrer ham. Heldigvis får jeg lov til å være dette og gi uttrykk for det. Sånn som det kjennes ut nå, tror jeg at jeg vil kunne fortsette å ha det sånn lenge. Sikkert lenger enn tre år.

takk for hyggelige og støttende ord, Bella Dotte. Det satte jeg pris på.

Jeg relaterer meg til det du sier om at disse følelsene på et vis blir drivkraften i terapien, til å lære mer, være mer tilstede osv. Haha- jeg lurer på hvor mange psykiatri-bøker jeg har lest BARE fordi jeg er blitt så stimulert til å lære mer om alt det som skjer i terapiforholdet...

Du er heldig som har funnet en psykolog som både gjør deg trygg, stolt og som har vunnet din beundring. Jeg føler meg også heldig, i så måte.

Lykke til videre du også!

[Anemone25]

Hei!

Ja hvis du oppfører deg så umodent at du drikker og gjør andre ting for å få hans oppmerksomhet så har du i vertfall sørget for at han ikke ser deg som mer enn en pasient, og det er jo sikkert bra.

Jeg er forelsket jeg også i min psykiater, det har vært år med hjertesorg, nå er det hele gått over i en roligere og dyp kjærlighet, en kjærlighet som ikke stresser og gjør så vondt.

Jeg vet derfor litt hvilken smerte dette kan innebære, jeg vet ikke hva som kan hjelpe deg egentlig, men fornuftige tanker kan hjelpe, sortering av disse i lister osv...

Hvis din terapeut er gift er det en ting som feks gjør noe mer mellom dere umulig, da setter du det på den siden av listen med det som taler imot et forhold, osv... Jeg laget en slik sorteringsliste i forholdet til min psykiater, det hjalp meg veldig til å plassere følelsene i en logisk og fornuftig sammenheng.

Lykke til.

til dere andre: Takk for svar, så langt de er velmente, setter jeg prist på det. Men det er ganske sårbart å skrive et slikt innlegg- så kommentarer som "hvis du er så umoden" og hint om at jeg må avslutte terapien, - er ærlig talt sårende. Det ville vært svært upofesjonelt og uetisk av en terapeut å avvise (avslutte) en terapi, så fort pasienten får slike følelser. De er en naturlig respons på behandlingen, og analyseres på linje med alt annet. Dette er psykoanalyse!

[XbellaX]

til dere andre: Takk for svar, så langt de er velmente, setter jeg prist på det. Men det er ganske sårbart å skrive et slikt innlegg- så kommentarer som "hvis du er så umoden" og hint om at jeg må avslutte terapien, - er ærlig talt sårende. Det ville vært svært upofesjonelt og uetisk av en terapeut å avvise (avslutte) en terapi, så fort pasienten får slike følelser. De er en naturlig respons på behandlingen, og analyseres på linje med alt annet. Dette er psykoanalyse!

'' Det ville vært svært upofesjonelt og uetisk av en terapeut å avvise (avslutte) en terapi, så fort pasienten får slike følelser. De er en naturlig respons på behandlingen, og analyseres på linje med alt annet. Dette er psykoanalyse!''

Langt på vei enig. Men dette har vart i 3 hele år. Dette begynte ikke for 6 måneder siden. Som jeg skrev til deg er jeg svært for åpenhet og ærlighet, dette er "vanlig". Men når det har vart i 3 år og det fortsatt er like intenst er jeg usikker på om dette er bra for deg og faglig forsvarlig. Jeg er klar over at dette sikkert ikke er det du ønsker å høre.

[Bella Dotte]

takk for hyggelige og støttende ord, Bella Dotte. Det satte jeg pris på.

Jeg relaterer meg til det du sier om at disse følelsene på et vis blir drivkraften i terapien, til å lære mer, være mer tilstede osv. Haha- jeg lurer på hvor mange psykiatri-bøker jeg har lest BARE fordi jeg er blitt så stimulert til å lære mer om alt det som skjer i terapiforholdet...

Du er heldig som har funnet en psykolog som både gjør deg trygg, stolt og som har vunnet din beundring. Jeg føler meg også heldig, i så måte.

Lykke til videre du også!

''Haha- jeg lurer på hvor mange psykiatri-bøker jeg har lest BARE fordi jeg er blitt så stimulert til å lære mer om alt det som skjer i terapiforholdet... ''

Du skulle sett bokhylla mi... og historikken på biblioteket... :-D Det der er min hovedinteresse nr. 1! (Pleonasmen er tilsiktet.)

[Anemone25]

'' Det ville vært svært upofesjonelt og uetisk av en terapeut å avvise (avslutte) en terapi, så fort pasienten får slike følelser. De er en naturlig respons på behandlingen, og analyseres på linje med alt annet. Dette er psykoanalyse!''

Langt på vei enig. Men dette har vart i 3 hele år. Dette begynte ikke for 6 måneder siden. Som jeg skrev til deg er jeg svært for åpenhet og ærlighet, dette er "vanlig". Men når det har vart i 3 år og det fortsatt er like intenst er jeg usikker på om dette er bra for deg og faglig forsvarlig. Jeg er klar over at dette sikkert ikke er det du ønsker å høre.

Ok, jeg ser poenget ditt. Men det er ikke alltid "det du ikke vil høre" som er det rette svaret. Noen ganger er det faktisk - heldivis- motsatt: Det vi vil høre er det riktige.

Jeg var nok litt unyansert i innlegget mitt, - følelsene mine HAR forandret seg i løpet av disse årene, og det er mye lettere nå enn før, og det går jo rette veien.

takk for meldingen.

[Anemone25]

''Haha- jeg lurer på hvor mange psykiatri-bøker jeg har lest BARE fordi jeg er blitt så stimulert til å lære mer om alt det som skjer i terapiforholdet... ''

Du skulle sett bokhylla mi... og historikken på biblioteket... :-D Det der er min hovedinteresse nr. 1! (Pleonasmen er tilsiktet.)

Jeg tviler ikke. Jeg sletter forøvrig historikken på PC`en min regelmessig, i frykt for å bli avslørt

Måtte bokhylla di vokse seg himmelhøyt!

[Bella Dotte]

Jeg tviler ikke. Jeg sletter forøvrig historikken på PC`en min regelmessig, i frykt for å bli avslørt

Måtte bokhylla di vokse seg himmelhøyt!

LOL..!

[Gjest over_nå]

jeg kan bare snakke for meg selv og dele mine erfaringer rundt dette. Jeg hadde det som deg, var dypt og inderlig forelsket i terapeuten min. Dette varte i mange år, og var utrolig smertefult til tider.

Jeg var selv ikke i stand til å løsrive meg, og jeg våget ikke fortelle ham om disse følelsene i frykt for at han ville forlate meg. Men jeg vet han forsto allikevel.

Det eneste som fikk meg ut av dette var når det til slutt kom til en avslutning. Jeg slet i en stund etterpå, men så ble det mye bedre. Jeg kjente en form for frihet når jeg oppdaget at jeg ikke bare gikk rundt å tenkte på ham og ventet på neste time.

Når jeg tenker tilbake føles det hele surrealistisk, det føles som om jeg i mange år lot livet mitt gå på vent.

Livet på utsiden av terapien var ikke så viktig som terapien, og jeg gikk glipp av mye fordi jeg levde i boblen vår og denne ene timen i uka, isteden for verden rundt som jeg tross alt tilbrakte resten av uken i.

Jeg hadde aldri klart å gå inn i en slik relasjon en gang til, og jeg har blitt litt redd for terapi, selv om jeg har ting jeg trenger hjelp for. Jeg ble b.l.a annet aldri kvitt tvangshandlingene mine. Og har blitt anbefalt å finne en terapeut som har dette som spesialfelt, men jeg våger ikke. Er så redd for å bli viklet inn i det nettet igjen.

Jeg tror fult og bestemt på at jeg aldri hadde blitt så hektet på ham hvis han ikke ga så mye tilbake, og derfor mener jeg også at terapeutene selv må ta sin del av ansvaret for at dette ikke skjer.

[Anemone25]

jeg kan bare snakke for meg selv og dele mine erfaringer rundt dette. Jeg hadde det som deg, var dypt og inderlig forelsket i terapeuten min. Dette varte i mange år, og var utrolig smertefult til tider.

Jeg var selv ikke i stand til å løsrive meg, og jeg våget ikke fortelle ham om disse følelsene i frykt for at han ville forlate meg. Men jeg vet han forsto allikevel.

Det eneste som fikk meg ut av dette var når det til slutt kom til en avslutning. Jeg slet i en stund etterpå, men så ble det mye bedre. Jeg kjente en form for frihet når jeg oppdaget at jeg ikke bare gikk rundt å tenkte på ham og ventet på neste time.

Når jeg tenker tilbake føles det hele surrealistisk, det føles som om jeg i mange år lot livet mitt gå på vent.

Livet på utsiden av terapien var ikke så viktig som terapien, og jeg gikk glipp av mye fordi jeg levde i boblen vår og denne ene timen i uka, isteden for verden rundt som jeg tross alt tilbrakte resten av uken i.

Jeg hadde aldri klart å gå inn i en slik relasjon en gang til, og jeg har blitt litt redd for terapi, selv om jeg har ting jeg trenger hjelp for. Jeg ble b.l.a annet aldri kvitt tvangshandlingene mine. Og har blitt anbefalt å finne en terapeut som har dette som spesialfelt, men jeg våger ikke. Er så redd for å bli viklet inn i det nettet igjen.

Jeg tror fult og bestemt på at jeg aldri hadde blitt så hektet på ham hvis han ikke ga så mye tilbake, og derfor mener jeg også at terapeutene selv må ta sin del av ansvaret for at dette ikke skjer.

Oi, det var tankevekkende. Og litt leit å høre, syntes jeg, at du aldri våget å fortelle terapeuten din om dette. Du sier han forstod det likevel, men... Skjønner at du er redd for å begynne i terapi igjen, dersom du er redd for at dette skal skje igjen. Det høres jo ut som avslutningen ble en slags løsning på noe, men ikke på alt, med andre ord.

Jeg kjenner meg ellers igjen i mye av det du beskriver - den "bobla" og om livet utenfor osv. Og jeg får også veldig mye tilbake fra terapeuten min, og er enig i at en del av ansvaret ligger hos han. Det er han klar over selv også, og jeg vet han gjør så godt han kan, og målet, til oss begge, er jo at jeg skal løsrive meg fra han, og bli helt selvstendig, når tiden er inne og jeg er klar.

Takk for at du delte din erfaring med meg. Jeg håper jeg slipper å gå gjennom det du måtte...

Lykke til med tvangshandlings-problematikken du sliter med. Ikke gi opp!

[Gjest huheisann]

Jeg skjønner godt at det føles utleverende og at det er sårt å få tilbakemeldinger.

Tror du kan se noe interessant hvis du igjen leser Madelenemie's svar, og så ser ditt eget tolkning og reaksjon på svaret hennes.

Hun skriver for det første ikke at du ER umoden og hinter til at du skal avslutte terapien, men hun påpeker at du OPPFØRER deg umodent (Jeg VET dette kan såre, men jeg tror at jo før du innser at overdoser for å få andres oppmerksomhet faktisk ER umodent, uansett hvor vondt og desperat). Så sier hun noe som faktisk er litt viktig det også, at med slik oppførsel sørger man _ihvertfall_ for å komme i pasientbåsen i andres øyne.

Jeg tror det er lurt å tenke over akkurat dette, selv om det sårer. Oppførsel kan vi velge, og første steg på veien mot å bli frisk er ofte å SE hva som ville ha vært en mer hensiktsmessig oppførsel.

Videre: Kan du få til å se han som en far heller? Eller bestemme deg for at han er et slags objekt, som du bare skal bruke nå i en fase for å bli frisk?

[Madelenemie]

til dere andre: Takk for svar, så langt de er velmente, setter jeg prist på det. Men det er ganske sårbart å skrive et slikt innlegg- så kommentarer som "hvis du er så umoden" og hint om at jeg må avslutte terapien, - er ærlig talt sårende. Det ville vært svært upofesjonelt og uetisk av en terapeut å avvise (avslutte) en terapi, så fort pasienten får slike følelser. De er en naturlig respons på behandlingen, og analyseres på linje med alt annet. Dette er psykoanalyse!

Hei!

Jeg var den som skrev, hvis du er så umoden (skulle skrevet umodent trekk), jeg mente ikke å såre deg. Vi har alle områder vi er umodne på, du har dine, jeg har mine, til og med psykiatere har sine.

Det er et umodent trekk å drikke for å få oppmerksomhet, det var kun det jeg mente. Jeg fikk selv høre at jeg hadde et umodent trekk en dag jeg var svært lei meg, min psykiater sa det og jeg ble litt såret, men jeg tror min psykiater hadde rett, og endring skjer ikke uten smerte alltid.

Mest ville jeg formidle at jeg skjønner at de følelsene du har ikke er gode, og jeg håper du finner en konstruktiv måte å håndtere dem, derfor tipset med lister. Beklager at såret deg med ordet umoden.