Alle andre er vanskelige

[Gjest Ikkenikknå]

Jeg har sosial angst, og tilbakevendende depresjoner. Jeg har lite nettverk, bare en venn, en kjæreste og familien. Familien har jeg et turbulent forhold til. Jeg har en far som sliter med bitterhet, han har bare negative følelsesmessige forhold til andre mennesker og tror alle er ute etter han. Så har jeg en bror som er sint og oppfarende i perioder, slenger på røret om han er uenig i en diskusjon, drar fra selskap eller farer opp og ber gjestene gå hjem. Han er vanskelig å forholde seg til fordi han bryter regler og normer og har rare meninger om ting men man kan ikke være uenig for da blir han sint. Så er det min mor som i perioder kan være veldig grei, men så plutselig braker det løs der også. Jeg kan aldri komme til henne med vanskeligheter for å få støtte. Hun blir bare fra seg av bekymring og utslitt. Eller hun har en løsning på det hele og blir sint hvis jeg ikke følger rådene. Hun kan bryte ut i gråt eller bli furten og mutt. Alt er min skyld. Jeg er ikke sånn og slik eller gjør ditt og datt feil osv. Jeg får ingen støtte derfra når jeg virkelig trenger det. Jeg prøver å bare snakke om været og om overfladiske ting men det er det ikke alltid jeg greier. Og da skjærer det seg. Da vil hun ikke ha kontakt med meg fordi jeg er så vanskelig. Jeg lurer ofte på om det er meg det er noe galt med men altså, jeg vet at andre opplever å havne i konflikter med disse tre. Nå er jeg altså ute av livet til to av disse på ubestemt tid og jeg er så lei meg. Men jeg har ingenting å unnskylde, jeg har ikke gjort noe galt. Kan det være at alle andre er vanskelige eller er jeg uheldig? Jeg har fått problemer i forhold til andre mennesker fordi jeg tror at alle er like kritiske som min mor. Jeg tror alle vurderer meg negativt på samme måte. Jeg lurer på hva dere tror om dette, hvordan skal jeg forholde meg til familiemedlemmene uten å bli såret? Jeg har andre familiemedlemmer som jeg aldri har hatt problemer med, og på jobb ansees jeg som å være en grei person å samarbeide med.

[XbellaX]

''Jeg lurer på hva dere tror om dette, hvordan skal jeg forholde meg til familiemedlemmene uten å bli såret?''

Når jeg leser det du skriver tenker jeg at det er underlig du ikke strever mer og jeg mener det på en god måte. Jeg tror forøvrig du sikter for høyt, jeg tror du må forberede deg på at dersom du har kontakt med dem vil du måtte belage deg på å oppleve å bli såret. Det du derimot kan styre er hyppigheten på kontakten. Jeg vil sterkt råde deg til å søke deg mot nye mennesker, venner, (det er selvsagt lettere sagt enn gjort).