Ærlighet eller en løgn for å hjelpe.

[Gjest Travelling_soldier.]

Har fått en ny venn som sliter veldig med angst og har isolert seg mye. Jeg har nå møtt han ute et par gang litt fordi jeg ønsker å være snill og grei men også fordi det er en hyggelig og grei person det kan være fint å prate med .

Altså endel fine verdier som kan trumfe det å fremstå nervøs ,usikker og lignende. Som lojal,snill, rederlig og ordentlig og ganske ekte egentlig som er kvaliteter jeg setter stor pris på.

Men så er det og så bakdeler da som nok kommer av sykdommen. Det dreier seg om en person som virker ganske så nervøs og usikker. I tillegg til at han ofte korrigerer seg selv når han sier noe. Som dette burde jeg ikke sagt , eller dette var dumt. Og endel spørsmål i etterkant og unnskyldninger for ting sagt eller gjort som jeg ikke har lagt merke til engang.

Her er altså dilemma mitt. Jeg får noenganger spørsmål fra han om hvordan virker jeg på andre og synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal svare på dette.

Han trenger åpenbart en selvtillitt boost og om jeg nødvendigvis forteller om hvordan angsten kan få han til å fremstå tror ikke jeg akkurat at det hjelper. Han sliter åpenbart veldig og det i det hele tatt å bli med ut på pub eller middag er ganske så nytt for han.

Hvordan synes dere jeg skal håndtere dette.?

[EnolaGay]

Ikke jug! Det er mange måter å si ting som ikke er fordelaktige for en person. Dersom du var en arbeidsgiver som skulle rette litt på en ellers god medarbeider. Hvordan ville du ordlagt deg?

Og ikke ta så mange ting på en gang. ;0)

[Gjest minnah]

Svar at du merker han reflekterer mye og er veldig selvkritisk, slik du jo skriver.

Og at du ærlig talt ikke legger merke til eller kan huske at tingene han sa var rare / teite. Slik du også skriver.

Du kan kanskje også derfor si at ironisk nok så er det spørsmålene om han sier rare ting som er rarest. Eller noe? :-)

[Nøtteskall]

Ikke jug! Det er mange måter å si ting som ikke er fordelaktige for en person. Dersom du var en arbeidsgiver som skulle rette litt på en ellers god medarbeider. Hvordan ville du ordlagt deg?

Og ikke ta så mange ting på en gang. ;0)

Denne vennen din kunne vært meg. Jeg er også et nervevrak når jeg er ute blant folk og jeg vet at det synes. Jeg setter egentlig pris på ærlighet i små mengder av gangen. Kanskje vennen trenger noen råd og håper at du vil støtte han.

Jeg har også denne nervøsiteten, og det er en psykisk sykdom som jeg nok aldri vil bli helt kvitt. Den kommer og går og er verre i perioder. Det er synn å se at mange mennesker nettopp blir dumpet bare fordi de ikke er så flink sosialt.

Før i tida ble kreftpasienter visket og tisket om fordi kreft var veldig tabu, det var ikke noe man snakket høyt om, og man valgte å unngå de. Vi som har en psykisk lidelse i dag må kjempe for at vi også skal bli akseptert. Vi kan rett og slett ikke noe for dette, men vi kan bli bedre men vi trenger også behandling. Og vi trenger venner som kan gi støtte, trøst og ikke minst en god latter.