Hva i all verden skal jeg gjøre?

[chabliss]

Hei. Jeg er en voksen jente/dame som har vært gjennom en del forskjellige utfordringer i livet. Jeg vet at jeg trenger hjelp, men jeg er vel kanskje et komplisert tilfelle det ikke er lett å hjelpe. I alle år har jeg hatt store(kronisk) søvnproblemer. Dette ødelegger totalt min livskvalitet. Eller i hvertfall i den grad jeg kunne hatt en livskvalitet med tanke på de ting jeg strir meg gjennom i hverdagen.Hor dette problemet startet mener jeg at jeg har svaret på. Jeg ble nemmelig seksuelt missbrukt av min far fra jeg var 5 år gammel og til jeg var 16.Min far var også alkohollikker og en konemisshandler. 19 år gammel var jeg i retten pga incesten og sørget for at han fikk sin straff. Ja, i den grad man kan kalle dommen han fikk for straff da.Jeg ble også ved et tilfelle voldtatt av en onkel og befølt av en annen Jeg fikk meg en kjæreste 17 år gammel. 14 år og tre barn senere ble det en skillsmisse av dette. Han var nemmelig en psykopat og hadde ordets makt i sin munn. Noe denne mannen har den dag i dag.Han stilte de tre neste årene ikke opp for meg og barna. 19 Desember for 8 år siden ble jeg dradd inn i en bil, kjørt bort og voldtatt. De hadde en kniv så jeg var helt sikker på at mitt liv var over. Det tok et halvt år etter denne episoden før det egentlig gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. Jeg kankk totalt sammen. Skjønte at jeg ikke kunne klare å ta vare på hverken meg selv eller barna på en stund. Derfor sa jeg til barnefar at han måtte ta over ansvaret for guttene i en periode. Det angrer jeg bittert på den dag i dag. Han terroriserte meg noe forferdelig og plaget meg hver gang jeg og barna var sammen. Han kom med trusler og sørget virkelig for at jeg holdt meg på tå og hev hele tiden. For snart 5 år siden var jeg i en bilulykke. Hukommelsestap fulgte med dette og det tok tid for meg og komme meg igjen. Barna var ikke å besøkte meg en eneste gang. Han fortalte de ikke om ulykken i det hele tatt så de visste ingenting om hvor jeg var i en lengre periode. Det var da han også ikke lot meg se barna mine. Han fjernet de mer og mer fra meg. ca et halvt år etter denne ulykken kjente jeg en kul i brystet mitt. Den var ikke stor, men likefult var den der. Ikke ble den borte heller, men jeg brydde meg ikke. Hvorfor skulle jeg det? Dro ikke til lege. Jeg følte meg ikke frisk, men brydde meg ikke. Jeg var depresiv så det holdt. Tre hele mnd stengte jeg meg inne alene ute fra omverden. Og så måtte jeg gjøre noe. hva som helst. begynte å surfe litt på nettet. En type ba meg på middag hos han og jeg dro. Hvorfor ikke. Jeg hadde tenkt å bli der noen dager for så å rømme hjem i hulen min igjen. Men jeg fikk et spørsmål. Det lød så her"kunne du tenke deg å flytte nordover med meg?" Trengte ikke tenke lenge. Jeg sa ja. Ja for da kunne jeg bare dra fra alt og alle. Slippe å tenke på den kulen som vokste i brystet mitt og bare la det gå sin gang. Jeg klarte nemmelig ikke mere. Hvorfor skulle jeg bygge meg opp enda en gang? Så fort jeg føler at nå begynner jeg å føle meg ok så skjer det jo noe som drar beina unna meg igjen og jeg detter milevis ned i en stor grop.Vi flyttet nordover rimelig fort. Jeg sa ikke fra til noen, bare reiste. 4 mnd etter vi kom nordover følte jeg meg mer og mer utmatta og sliten. Hadde fått ordna meg en jobb i bar og møtte altid opp. Skulle jobbe uansett. Da jeg svimte av på jobben ble jeg jo så klart sendt hjem. Noen dager senere kjente samboer kulen. han maste og maste på at jeg måtte sjekke den. Men jeg nektet. Til slutt godtok jeg å ta de nødvendige undersøkelsene hvis han lovet meg å få en full undersøkelse av seg selv. Han lovet jo det , men som alle jeg møter i livet holdt ikke han det han lovet. I hvertfall så viste klart prøvene at det var kreft. Ble opperert desember 2010 og fulgte så opp med cellegift og stråling. Kutta ut strålingen da jeg var halvferdig. Jeg ble for to mnd siden nok en gang opperert. Men denne gangen var det ingen kreft.Etter at jeg ble opperert for kreften har jeg blitt ti ganger verre i forhold til det med nærhet. Jeg hater alt som har med deet å gjøre. Sex er for meg alt annet en noe som har med kjærlighet å gjøre. De arrene jeg har fått atter disse oprasjonene gjør at jeg føler det nå synes uttenpå hvordan jeg føler meg inni. Skitten, stygg. og full av arr og skader. Jeg vet jeg har eller har hatt posttraumatisk stressyndrom. Og jeg hr en grad av pipolar lidelse også. Gikk på lithium i to år, men bivirkningene var så plagsomme at jeg sluttet å ta de da jeg ble opperert i 2010. Jeg er ellers rimelig sikker på at jeg hat fått fatique. Jeg er så utmatta og ute av stand til å fungere i perioder. Har hukommelsesproblemer som er til plage også, noe som er vanlig etter cg osv. Nå nærmer jeg meg kjærnen til at jeg skriver her inne. Jeg er veldig depresiv.Innbiller meg ofte og tenker masse på at jeg har fått eller vil få spredning Føler meg så utmattet og har virkelig mista gangsynet her. Jeg skjønner ikke vitsen med noen ting lengre. Jeg trenger virkelig hjelp, men klarer ikke å gjennomføre den hjelpen jeg er blitt tilbydt. Gå en gang eller to til behandlig er forsåvidt greit nok det. Men problemet mitt er det at jeg ikke klarer å reise til timene mine fordi jeg er så alt for depresiv. Jeg kommer meg ikke ut av husets 4 vegger overhodet. de siste 4 mnd har jeg mer eller mindre bodd på sofaen med dyna mi. Er våken døgnet rundt og får ikke sove. Kan sovne en time, men så holder det seg gående et par døgn igjen før jeg kanskje sover mellom 2 og 3 timer før nye 2-3 døgn uten søvn. Så hva gjør jeg? Legge meg inn på en vanlig psykriatisk avdeling vil ikke ha noe for seg. jeg passer ikke inn der. Montebellosenteret? Nei. Jeg passer ikke inn der heller. Jeg vet jeg trenger hjelp. Og den eneste hjelpen tror jeg vil være å legge seg inn en plass hvor mann må jobbe kontinuelig. men hvor i all verden passer jeg inn? Jeg er så sliten nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og jeg har sagtfra til legen min hver gang jeg har vært der siden januar at jeg er alvorlig deprimert og ikke fungerer.Hva i all verden skal jeg gjøre????????