Hvordan håndtere denne saken?

[Gjest Lurer litt på dette]

Mitt barn feiret bursdagen sin med klassen for noen dager siden. I pengegaver fikk hun til sammen 1.300 kr og ny lommebok.

Pengene puttet hun i lommeboken. Noen dager etter har hun med seg 2 jenter fra klassen hjem etter skolen. Den ene er hennes bestevenninne. Den andre har nesten ikke vært her. Det er ingen voksne hjemme.

Hun tar med seg lommeboken på kiosken og spanderer is på de to jentene. Hun legger så lommeboken på den øverste hylla i bokhylla, hvor den lå i utgangspunktet. Hun må klatre opp på en stol for å komme til der.

Senere skal jentene ut. Min datter og hennes bestevenninne står i yttergangen. Min datter hører at den andre jenta romsterer i stua og går inn for å hente henne. Da står hun på en stol under der lommeboka ligger og hopper ned i det samme min datter kommer inn. Min datter reagerer ikke mer på dette, da jenta også hadde spurt hvor tyggisen ligger, da hun ville ha mer. Vi hadde taxfree tyggis liggende der også.

Senere oppdager vi at lommeboka er borte. Vi har ingen bevis, men vi mistenker denne jenta.

Grunnen til mistanken er: Jentene i klassen hennes har klaget til læreren på skolen om at hun stjeler tingene deres. Læreren har innkalt til jentemøte og jenta nekter. Dermed kom de ingen vei.

Jeg husker også en gang for noen år siden da noen klinkekuler ble borte på skolen og min datter mistenkte henne. Lagde ingen sak ut av dette, men synes dette er verre.

Alle bursdagspengene er borte og den nye, vi har ingen klare bevis. Min datter ønsker ikke at vi ringer foreldrene. Hun synes det er pinlig og det synes jeg også. Jeg liker denne moren og aner ikke hva jeg skal si hvis jeg ringer. Spesielt siden jeg ikke har noen bevis.

Hva hadde dere andre gjort?

Ps. Det er helt utelukket at det er bestevenninnen som har tatt dem. Henne stoler vi 100% på. Hun er her flere ganger i uka og aldri har noe blitt borte.

[Gjest Psyk av alt]

Uff, dette var vanskelig!

Det beste hadde vært å snakke med foreldrene hennes. Fortell akkurat slik din datter opplevde det, hva hun så.

Jeg skjønner at datteren din ikke vil at dere ringer foreldrene, men har dere egentlig et valg? Valget er i så fall å ikke gjøre noe.

Det er vel en stor sjanse for at det er denne jenta som stod på stolen som tok lommeboka. Også med tanke på det andre du skriver.

Det er en svært ubehagelig situasjon, men kanskje dere skal tenke på at dere faktisk hjelper denne jenta som stjeler, ved å ta det opp. Det er relativt grovt, med tanke på at det gjelder såpass mye penger.

Hvis det hadde vært mitt barn som hadde gjort det hadde jeg vært sjeleglad for å få beskjed!

Jeg synes også at det er rettferdig ifh ditt eget barn at du tar det opp med foreldrene. Dette er en voksensak som dere må styre, selv om datteren din ikke vil.

[Gjest Lurer litt på dette]

Uff, dette var vanskelig!

Det beste hadde vært å snakke med foreldrene hennes. Fortell akkurat slik din datter opplevde det, hva hun så.

Jeg skjønner at datteren din ikke vil at dere ringer foreldrene, men har dere egentlig et valg? Valget er i så fall å ikke gjøre noe.

Det er vel en stor sjanse for at det er denne jenta som stod på stolen som tok lommeboka. Også med tanke på det andre du skriver.

Det er en svært ubehagelig situasjon, men kanskje dere skal tenke på at dere faktisk hjelper denne jenta som stjeler, ved å ta det opp. Det er relativt grovt, med tanke på at det gjelder såpass mye penger.

Hvis det hadde vært mitt barn som hadde gjort det hadde jeg vært sjeleglad for å få beskjed!

Jeg synes også at det er rettferdig ifh ditt eget barn at du tar det opp med foreldrene. Dette er en voksensak som dere må styre, selv om datteren din ikke vil.

Er det feigt å skrive mail? Jeg har mailadressen til moren og jeg synes det er lettere å forklare skriftlig.

[Angustia]

Er det feigt å skrive mail? Jeg har mailadressen til moren og jeg synes det er lettere å forklare skriftlig.

''Er det feigt å skrive mail? Jeg har mailadressen til moren og jeg synes det er lettere å forklare skriftlig.''

Jeg syns ikke det er feigt, da kan jo "budskapet" også få synke litt før ho / de svarer deg.

Støtter ellers 'Psyk av alt' sitt svar.

[Gjest En annen nå men...]

Er det feigt å skrive mail? Jeg har mailadressen til moren og jeg synes det er lettere å forklare skriftlig.

Jeg ville og definitvit mailet moren, hadde aldri orket å tatt dette face to face.

[Gjest Lurer litt på dette]

Jeg ville og definitvit mailet moren, hadde aldri orket å tatt dette face to face.

Ja, det er bare så vidt jeg tør å maile også og vi har uansett bestemt oss for at vår datter skal få erstattet alle pengene i fra oss. Synes det er feil at det skal gå utover datteren. Bedre at det går ut over oss.

Men så synes jeg også det er feil og ikke slå ned på det, hvis det viser seg at det er henne. Da vil problemet fortsette for de andre klassevennene på skolen.

Huff, det er vanskelig dette :-(

[Gjest En annen nå men]

Ja, det er bare så vidt jeg tør å maile også og vi har uansett bestemt oss for at vår datter skal få erstattet alle pengene i fra oss. Synes det er feil at det skal gå utover datteren. Bedre at det går ut over oss.

Men så synes jeg også det er feil og ikke slå ned på det, hvis det viser seg at det er henne. Da vil problemet fortsette for de andre klassevennene på skolen.

Huff, det er vanskelig dette :-(

Gud så vanskelig :-/ Men dere må bare gjøre noe men huff ikke lett! Nei jeg ville definitivt mailet moren og lagt det frem for henne. Med mail for jo hun og litt til til å summe seg for det er jo en helt pyton beskjed å få. Du kan jo velge varianten ala "nå er dte så sent på kveld at jeg våger ikke ringe deg derfor valgte jeg denne måten å gi beskjed på, men om du vil kan vi gjerne ta en prat på telefon eller snakkes en dag det passer" ..sånn ville jeg gjort det. For alt vi vet kan det jo være jenta har litt lange fingre ellers, uansett ville jeg satt PRIS på at noen sa i fra til meg. Det er liksom bare det rette å gjøre.

[Mrs D]

Med tanke på denne andre jenta, så ville jeg helt klart tatt det opp. Å la være er å gjøre henne en bjørnetjeneste. Har dere en god tone med mora hennes, så syns jeg også hun fortjener at dette blir tatt opp. Å finne ut at ens barn stjeler og at andre har visst om det lenge kan ikke gjøre godt. Du kan jo si det sånn som du beskriver det her, uten å direkte si at det må være akkurat hun som har stjålet.

Og ja, di kan godt gjøre det på mail!

[Gjest Psyk av alt]

Er det feigt å skrive mail? Jeg har mailadressen til moren og jeg synes det er lettere å forklare skriftlig.

Det hadde vært bedre om du ringte, enda bedre om du møtte henne, eller faren, hvis det er enklere for deg, ansikt til ansikt.

Det er ikke feigt å sende mail, hvis du synes det er så ubehagelig, men jeg tror du kommer lengre ved å snakke med dem direkte.

[Kalevaala]

Det hadde vært bedre om du ringte, enda bedre om du møtte henne, eller faren, hvis det er enklere for deg, ansikt til ansikt.

Det er ikke feigt å sende mail, hvis du synes det er så ubehagelig, men jeg tror du kommer lengre ved å snakke med dem direkte.

''Det hadde vært bedre om du ringte, enda bedre om du møtte henne, eller faren, hvis det er enklere for deg, ansikt til ansikt.''

Dette er nok individuelt, og kommer helt an på mottakerens personlighet.

Jeg ville helt klart foretrekke å få en mail i en slik sak. Da ville jeg få tid til å summe meg og tenke igjennom saken, og så ville jeg tatt initiativ til å møte melderen ansikt til ansikt for å ta en prat.

[Gjest Psyk av alt]

Er det feigt å skrive mail? Jeg har mailadressen til moren og jeg synes det er lettere å forklare skriftlig.

Jeg leste tråden her nå og ser at flere synes det er helt ok å sende mail. Og jeg er enig i at moren da får tid til å "summe seg".

[Gjest Psyk av alt]

''Det hadde vært bedre om du ringte, enda bedre om du møtte henne, eller faren, hvis det er enklere for deg, ansikt til ansikt.''

Dette er nok individuelt, og kommer helt an på mottakerens personlighet.

Jeg ville helt klart foretrekke å få en mail i en slik sak. Da ville jeg få tid til å summe meg og tenke igjennom saken, og så ville jeg tatt initiativ til å møte melderen ansikt til ansikt for å ta en prat.

Det er nok individuelt, ja.

Hvis mail er det beste for trådstarter så synes jeg hun skal gå for det.

[Tonette]

Vi har vært borti lignende tilfelle, da min datter mistenkte min sønns kamerat for å stjele lommeboka hennes. Vi ringte til foreldrene til denne gutten og fortalte at hun ikke kunne finne lommeboka si, og spurte foreldrene om de kunne undersøke om gutten hadde den. De tok det med fatning og undersøkte saken, men de fant ikke lommeboka.

I dette tilfelle viste det seg at det var min datter som hadde rotet bort lommeboka, og den kom til rette neste dag. Da ringte vi igjen til foreldrene til gutten og beklagte at vi hadde mistenkt han for å ta den. Litt pinlig ble det, men jeg synes det er bedre å få oppklart ting så fort som mulig. Og som sagt, foreldrene til gutten tok det med fatning, og ingen ble sure fordi vi hadde mistenkt han.

Hadde ei lommebok med over 1000 kroner forsvunnet, ville jeg nok ikke la det ligge, men prøvd å finne ut av hva som hadde skjedd så fort som mulig.

[Gjest Lurer litt på dette]

Gud så vanskelig :-/ Men dere må bare gjøre noe men huff ikke lett! Nei jeg ville definitivt mailet moren og lagt det frem for henne. Med mail for jo hun og litt til til å summe seg for det er jo en helt pyton beskjed å få. Du kan jo velge varianten ala "nå er dte så sent på kveld at jeg våger ikke ringe deg derfor valgte jeg denne måten å gi beskjed på, men om du vil kan vi gjerne ta en prat på telefon eller snakkes en dag det passer" ..sånn ville jeg gjort det. For alt vi vet kan det jo være jenta har litt lange fingre ellers, uansett ville jeg satt PRIS på at noen sa i fra til meg. Det er liksom bare det rette å gjøre.

Du kan jo få vite hvordan det gikk. Det endte ikke hyggelig.

Mor til jenta tok det ikke på noen moden måte. Hun ville vri dette om til en sak hvor hun mente det var et dårlig forhold mellom jentene i klassen og at jentas hennes var mye lei og at hun ville ha et møte med meg, begge jentene og læreren. Dette svarte hun på etter skolestart.

Jeg synes dette var merkelig da læreren hele tiden har skrytt av miljøet i klassen og at de hadde omsorg for hverandre. Jeg har svart på hvitt at jenta mi er blid, hyggelig, høflig og inkluderende mot alle. Så jeg ble litt overrasket over denne vendingen. Har aldri hørt noe tidligere om at jenta hennes misstrives på skolen.

Når mor til jenta sendte meg mailer sendte hun samtidig kopi til læreren.

Så jeg svarte henne at jeg hadde et inntrykk av at det var et godt forhold mellom jentene på skolen, men at jeg selvfølgelig ikke kunne vite hvordan jenta hennes hadde det. Jeg skrev at det fikk være en sak for seg og at det ikke hadde noe med denne saken og gjøre. Jeg mente dette ikke var en skolesak da den ikke hadde skjedd på skolen, men en sak som skjedde privat i fritiden.

Fikk tilbakemeliding fra læreren at hun var enig iom at det ikke skjedde på skolen og at det ikke ble noe møte.

Mannen min traff mor til jenta på butikken her om dagen og nå hilser hun ikke lenger, så slik gikk det. Min egen jente vet ingenting om mailene, men vi har snakket om at saken aldri skal nevnes på skolen eller at hennes venner skal vite noe om det.

Og jenta kan ikke være med hjem til oss, når ikke vi voksne er hjemme.