Penger fra foreldre

[Lillemus]

OK, det stemmer sikkert. Men hva når den ene forelderen har alzheimer, ikke er "beslutningsdyktig", og den andre disponerer alle verdier av den grunn?

Igjen, det er uansett ikke aktuelt å gjøre noe med dette. Men det påvirker forholdet til søsteren min, i den forstand at jeg ikke gidder å ha noe forhold, når hun kun ser seg selv.

''Men hva når den ene forelderen har alzheimer, ikke er "beslutningsdyktig", og den andre disponerer alle verdier av den grunn?''

Om man skal gi bort alt man eier og har må man være beslutningsdyktig og ved sine fulle fem. Så med mindre den syke foreldren har blitt fratatt all myndighet på papiret så tror jeg ikke det er lovlig da. Om du er villig til å gå så langt så kan du jo høre med en advokat, det er jo ikke noe du trenger fortelle din søster (om det var du som var trådstarter).

[laguna1]

Jeg tror ikke jeg hadde krangla på det, foreldre kan gi bort ting og penger som de vil, og å gi avslag på huset til et familiemedlem må jo være greit, synes jeg da.

Og hvis ingen av dere lider økonomisk hadde jeg hvertfall ikke laget noen big deal.

(Men selvsagt, om det gnager deg mye, og ligger under i hjernen og lager nag og store ting av seg selv, hadde jeg snakket om det nå, istedet for å tenke det stort og fått det ut sammen med de undertrykte følelsene om mange år!)

[tonie]

Jeg forstår deg godt, men det er kanskje fordi mitt opphav har gjort det samme, bare med enda større summer. Det er til tider en utfordring å greie å ta det med et smil, gitt! Jeg tviler på at særlig mange av de som sier "vær storsinnet, glem det og gå videre" har vært i en slik situasjon, men de har jo rett i at det ikke er noe du får gjort med det. Det er de som bestemmer. Pengene er deres selv om det var generasjonen før dem, og før dem igjen, som la grunnlaget.

Så du kan velge. Bli rettmessig harm og ødelegg det som er igjen av forhold til dem, eller la det gå. Så, er de verdt å svelge faenskapet for?

[frosken]

Loven sier faktisk at dersom et barn får et så stort beløp at det må anses å være forskudd på arv, kan de andre barna kreve å få det samme beløpet utbetalt. Det er en lite kjent regel, tror jeg, men det var en artikkel om forskudd på arv for en stund siden, hvor det ble vist til dette.

Nå er det ikke aktuelt å benytte seg av den regelen naturligvis.

''Loven sier faktisk at dersom et barn får et så stort beløp at det må anses å være forskudd på arv, kan de andre barna kreve å få det samme beløpet utbetalt. Det er en lite kjent regel, tror jeg, men det var en artikkel om forskudd på arv for en stund siden, hvor det ble vist til dette. ''

Hvorvidt noe skal anses som forskudd på arv eller ikke, vil ikke når det gjelder to levende foreldre ha noe med beløpets størrelse å gjøre. Forskudd på arv vil en overføring kunne bli betegnet som, dersom dette gjøres uttrykkelig klart for den som mottar noe på overføringstidspunktet. Poenget med å gjøre noe til forskudd på arv, handler nettopp om at beløpet da skal medregnes når den endelige arven gjøres opp. Dersom foreldrene ønsker å gi et barn mer enn de andre, så står de helt fritt til dette så lenge det ikke er arverettslige disposisjoner.

[frosken]

Jeg forstår deg godt, men det er kanskje fordi mitt opphav har gjort det samme, bare med enda større summer. Det er til tider en utfordring å greie å ta det med et smil, gitt! Jeg tviler på at særlig mange av de som sier "vær storsinnet, glem det og gå videre" har vært i en slik situasjon, men de har jo rett i at det ikke er noe du får gjort med det. Det er de som bestemmer. Pengene er deres selv om det var generasjonen før dem, og før dem igjen, som la grunnlaget.

Så du kan velge. Bli rettmessig harm og ødelegg det som er igjen av forhold til dem, eller la det gå. Så, er de verdt å svelge faenskapet for?

''Jeg tviler på at særlig mange av de som sier "vær storsinnet, glem det og gå videre" har vært i en slik situasjon, men de har jo rett i at det ikke er noe du får gjort med det.''

Jeg har vært i en slik situasjon - to av oss ga avkall på arv slik at tredjemann fikk en verdifull eiendom uten at vi krevde noe fra min mor som satt i uskifte. Men forskjellen er at vi var med å bestemte denne løsningen selv, vi ønsket at den ene av oss skulle overta vederlagsfritt. Dette tror jeg utgjør en vesentlig forskjell når det gjelder hvorvidt slik skjevdeling gir opphav til vonde følelser eller ikke.

[frosken]

Den regelen du sikter til gjelder i forhold til arveavgift. Alle - også foreldre -kan gjøre som de vil med - alt - de eier så lenge de lever. Eneste krav er at det er reelle overføringer, ikke noe som bare får virkning etter at de er døde.

Hvis den ene av foreldrene er død og den andre sitter i uskifte er det begrensninger, men det er ikke situasjonen i dag.

Hmmm.... jeg så ikke at du hadde svart dette før jeg svarte omtrent det samme ;-)

Hyggelig å se deg her forresten!

[tonie]

''Jeg tviler på at særlig mange av de som sier "vær storsinnet, glem det og gå videre" har vært i en slik situasjon, men de har jo rett i at det ikke er noe du får gjort med det.''

Jeg har vært i en slik situasjon - to av oss ga avkall på arv slik at tredjemann fikk en verdifull eiendom uten at vi krevde noe fra min mor som satt i uskifte. Men forskjellen er at vi var med å bestemte denne løsningen selv, vi ønsket at den ene av oss skulle overta vederlagsfritt. Dette tror jeg utgjør en vesentlig forskjell når det gjelder hvorvidt slik skjevdeling gir opphav til vonde følelser eller ikke.

Ja, det tror jeg helt klart.

[Gjest Kayia]

Jeg forstår deg godt, men det er kanskje fordi mitt opphav har gjort det samme, bare med enda større summer. Det er til tider en utfordring å greie å ta det med et smil, gitt! Jeg tviler på at særlig mange av de som sier "vær storsinnet, glem det og gå videre" har vært i en slik situasjon, men de har jo rett i at det ikke er noe du får gjort med det. Det er de som bestemmer. Pengene er deres selv om det var generasjonen før dem, og før dem igjen, som la grunnlaget.

Så du kan velge. Bli rettmessig harm og ødelegg det som er igjen av forhold til dem, eller la det gå. Så, er de verdt å svelge faenskapet for?

Pst. Det tror jeg ikke stemmer. Vi er flere som har skrevet at vi opplever lignende ting uten at vi tenker på det annet enn når det kommer opp som tema (som feks nå).

[Gjest isirkel]

Jeg forstår deg godt, men det er kanskje fordi mitt opphav har gjort det samme, bare med enda større summer. Det er til tider en utfordring å greie å ta det med et smil, gitt! Jeg tviler på at særlig mange av de som sier "vær storsinnet, glem det og gå videre" har vært i en slik situasjon, men de har jo rett i at det ikke er noe du får gjort med det. Det er de som bestemmer. Pengene er deres selv om det var generasjonen før dem, og før dem igjen, som la grunnlaget.

Så du kan velge. Bli rettmessig harm og ødelegg det som er igjen av forhold til dem, eller la det gå. Så, er de verdt å svelge faenskapet for?

Det er verdt å svelge faenskapet for, som du sier, i den forstand at jeg ikke orker å lage bråk av det. Men jeg klarer ikke svelge det når det gjelder forholdet til søsteren min, og kommer til å holde lang avstand til henne fremover.

Nå er ikke dette den eneste historien vi har med henne og evnen til å manipulere, og det hører til historien at vi har ganske dårlig råd, pga problemer med huset vi kjøpte for noen år siden. 3 millioner i gjeld på 800000 i inntekt er ikke gøy, og spesielt når det koster minst 300000 til før huset vårt er i en stand hvor vi ikke risikerer at det blir mer ødelagt pga skadene. Vi vant rettsaker etter at vi kjøpet huset, men fikk på langt nær nok penger til å dekke advokatregninger og alt som må gjøres.

De blir det nok ekstra bittert å se på lillesøster, som får alt mulig. Mannen hennes tjener ca 700000 alene. Lillesøster er fremdeles student, men ferdig neste år, og kommer til å få en begynnerlønn på ca 450000. Så det føles ikke helt greit at vi i tillegg går glipp av arv pga henne, men jeg skl som sagt svelge dette i form av å ikke lage bråk, men forholdet er ødelagt for alltid.

[Gjest isirkel]

''Jeg tviler på at særlig mange av de som sier "vær storsinnet, glem det og gå videre" har vært i en slik situasjon, men de har jo rett i at det ikke er noe du får gjort med det.''

Jeg har vært i en slik situasjon - to av oss ga avkall på arv slik at tredjemann fikk en verdifull eiendom uten at vi krevde noe fra min mor som satt i uskifte. Men forskjellen er at vi var med å bestemte denne løsningen selv, vi ønsket at den ene av oss skulle overta vederlagsfritt. Dette tror jeg utgjør en vesentlig forskjell når det gjelder hvorvidt slik skjevdeling gir opphav til vonde følelser eller ikke.

Hadde du sett like blidt på saken dersom søskenet ditt deretter hadde solgt eiendommen og tatt pengene selv? Det ville jo personen ha full rett til å gjøre.

Jeg kjenner til en sak hvor en hytte ble overdratt til et av søskenene nesten på den måten du beskriver, bortsett fra at en del av verdien ble gitt som forskudd på arv. Argumentet var at dette søskenet hadde ekstra tilknytning til hytta. 6 mnd sener valgte søskenet å selge hytta til høystbydende. De andre søskenene forsøkte å kjøpe hytta tilbake, men det nektet den som hadde fått overdratt, fordi søskenflokken ikke kunne betale riktig så mye som høystbydende (dreide seg om et par hundre tusen i forskjell).

Ingen snakker med dette søskenet mer i dag. Men saken er jo at personen hadde full rett til å gjøre det han gjorde. Moralsk er det imidlertid fullstendig på trynet.

Min yngste søster ser for seg at vi alle skal beholde familiehytta sammen, når foreldrene våre går bort. Det MÅÅÅÅ vi jo. Jeg skal aldri eie noen hytte med henne, og hun kan bare glemme å få den til billigsalg når den dagen kommer. Den skal ut på minst en takst og helst budrunde også, før hun eventuelt kan få kjøpe den.

[Gjest Kayia]

Hadde du sett like blidt på saken dersom søskenet ditt deretter hadde solgt eiendommen og tatt pengene selv? Det ville jo personen ha full rett til å gjøre.

Jeg kjenner til en sak hvor en hytte ble overdratt til et av søskenene nesten på den måten du beskriver, bortsett fra at en del av verdien ble gitt som forskudd på arv. Argumentet var at dette søskenet hadde ekstra tilknytning til hytta. 6 mnd sener valgte søskenet å selge hytta til høystbydende. De andre søskenene forsøkte å kjøpe hytta tilbake, men det nektet den som hadde fått overdratt, fordi søskenflokken ikke kunne betale riktig så mye som høystbydende (dreide seg om et par hundre tusen i forskjell).

Ingen snakker med dette søskenet mer i dag. Men saken er jo at personen hadde full rett til å gjøre det han gjorde. Moralsk er det imidlertid fullstendig på trynet.

Min yngste søster ser for seg at vi alle skal beholde familiehytta sammen, når foreldrene våre går bort. Det MÅÅÅÅ vi jo. Jeg skal aldri eie noen hytte med henne, og hun kan bare glemme å få den til billigsalg når den dagen kommer. Den skal ut på minst en takst og helst budrunde også, før hun eventuelt kan få kjøpe den.

Gurimalla, dette var uklokt håndtert av dette søskenet. Penger må virkelig være av stor betydning når man velger å risikere både eget og etterkommeres forhold på denne måten!

[EnolaGay]

Det er verdt å svelge faenskapet for, som du sier, i den forstand at jeg ikke orker å lage bråk av det. Men jeg klarer ikke svelge det når det gjelder forholdet til søsteren min, og kommer til å holde lang avstand til henne fremover.

Nå er ikke dette den eneste historien vi har med henne og evnen til å manipulere, og det hører til historien at vi har ganske dårlig råd, pga problemer med huset vi kjøpte for noen år siden. 3 millioner i gjeld på 800000 i inntekt er ikke gøy, og spesielt når det koster minst 300000 til før huset vårt er i en stand hvor vi ikke risikerer at det blir mer ødelagt pga skadene. Vi vant rettsaker etter at vi kjøpet huset, men fikk på langt nær nok penger til å dekke advokatregninger og alt som må gjøres.

De blir det nok ekstra bittert å se på lillesøster, som får alt mulig. Mannen hennes tjener ca 700000 alene. Lillesøster er fremdeles student, men ferdig neste år, og kommer til å få en begynnerlønn på ca 450000. Så det føles ikke helt greit at vi i tillegg går glipp av arv pga henne, men jeg skl som sagt svelge dette i form av å ikke lage bråk, men forholdet er ødelagt for alltid.

Jeg vil nå si at uavhengig av henne så er det jo foreldrene deres som har "skylda" for alt sammen.

Men jeg forstår deg, sånt er vondt å oppleve.

[flisa]

Jeg må si - jeg hadde driti i det

Jeg er 18 år eldre enn min bror - mine foreldre hadde mye bedre råd da han var barn enn når jeg var det. Han fikk mye mer av materielle goder, flere sydenturer og han bor ved mamma og pappa som hjelper dem med alt i hagen etc. etc. Det gjør meg ikke en døyt.

Unger er forskjellige og holde på å misunne dem sånn for et hus de faktisk har betalt for, selv om det var billg - hadde jeg ikke giddet.

Gå videre. Det er bedre med forelde enn penger, -den dagen du også får arv, er de døde. La de selv bestemme over sine penger når de lever.

[flisa]

Det er verdt å svelge faenskapet for, som du sier, i den forstand at jeg ikke orker å lage bråk av det. Men jeg klarer ikke svelge det når det gjelder forholdet til søsteren min, og kommer til å holde lang avstand til henne fremover.

Nå er ikke dette den eneste historien vi har med henne og evnen til å manipulere, og det hører til historien at vi har ganske dårlig råd, pga problemer med huset vi kjøpte for noen år siden. 3 millioner i gjeld på 800000 i inntekt er ikke gøy, og spesielt når det koster minst 300000 til før huset vårt er i en stand hvor vi ikke risikerer at det blir mer ødelagt pga skadene. Vi vant rettsaker etter at vi kjøpet huset, men fikk på langt nær nok penger til å dekke advokatregninger og alt som må gjøres.

De blir det nok ekstra bittert å se på lillesøster, som får alt mulig. Mannen hennes tjener ca 700000 alene. Lillesøster er fremdeles student, men ferdig neste år, og kommer til å få en begynnerlønn på ca 450000. Så det føles ikke helt greit at vi i tillegg går glipp av arv pga henne, men jeg skl som sagt svelge dette i form av å ikke lage bråk, men forholdet er ødelagt for alltid.

da får du heller gjøre som hun da - finne deg en rikere mann

går da ikke an å misunne dem at de har bedre lønninger???

[Gjest isirkel]

da får du heller gjøre som hun da - finne deg en rikere mann

går da ikke an å misunne dem at de har bedre lønninger???

Jeg misunner dem da ikke at de har bedre lønninger.

Jeg er irritert fordi de synes synd på seg selv over en dreneringsregning, og får mor og far til å betale, når de har like god økonomi som alle oss andre, og kommer til å få bedre økonomi på sikt. Da synes jeg man kan la være å tilsnike seg penger fra mor og far, som dessuten ikke har god råd selv.

Det blir lite penger fra det boet, og da synes jeg ikke noe om at ett av fire søsken får det lille som er.

[Gjest Elextra]

da får du heller gjøre som hun da - finne deg en rikere mann

går da ikke an å misunne dem at de har bedre lønninger???

''går da ikke an å misunne dem at de har bedre lønninger???''

Trådstarter har da ikke sagt noe som tyder på at hun misunner dem lønningene, hun nevnte lønningene bare som forklaring på at de ikke hadde større økonomiske problemer, og derfor kanskje hadde behov for økonomisk støtte. Slik forstod jeg det, i hvertfall, så her synes jeg du var litt urettferdig.

[petter smart]

Foreldrene dine prøver sikkert bare å være snille, men forstår ikke at dette blir feil og fører til splid mellom barna deres.

Er den yngste forfordelt også innen andre områder? Det er ikke helt uvanlig at det yngste barnet får mer av foreldrene.

Her får de i praksis 600 000 i ren gave. Foreldrene dine er i sin fulle rett til å gjøre det, men det skaper jo fort splid. Prøv å forklar dem at dere andre føler dere urettferdig behandlet når yngstemann får 600 000 i ren gave og dere andre ingenting.

[tonie]

Pst. Det tror jeg ikke stemmer. Vi er flere som har skrevet at vi opplever lignende ting uten at vi tenker på det annet enn når det kommer opp som tema (som feks nå).

Vel, da er dere enten mindre skjevfordelt eller mer tilgivende enn meg;)

[Gjest Kayia]

Vel, da er dere enten mindre skjevfordelt eller mer tilgivende enn meg;)

Det er snakk om en real skjevfordeling, en leilighet i Oslo koster som kjent ikke _litt_... ;-)

Som sagt hadde nok jeg tatt en prat med mamma tror jeg, dersom dette skjedde i min familie, men vi har som sagt lavere terskel for å snakke om ting enn det de har i min manns familie. De har heller ingen konflikter, men man snakker bare ikke om alt... ;-)

Tror forøvrig det er klokt av meg og min svigerinne å forholde oss tause om dette, og som sagt tenker jeg ikke på det annet enn når det dukker opp som tema. Tror ikke det er fordi jeg er spesielt tilgivende, men fordi jeg ikke gidder la ting jeg ikke kan gjøre noe med forsure hverdagen min tror jeg... ;-)

[laguna1]

Jeg må si - jeg hadde driti i det

Jeg er 18 år eldre enn min bror - mine foreldre hadde mye bedre råd da han var barn enn når jeg var det. Han fikk mye mer av materielle goder, flere sydenturer og han bor ved mamma og pappa som hjelper dem med alt i hagen etc. etc. Det gjør meg ikke en døyt.

Unger er forskjellige og holde på å misunne dem sånn for et hus de faktisk har betalt for, selv om det var billg - hadde jeg ikke giddet.

Gå videre. Det er bedre med forelde enn penger, -den dagen du også får arv, er de døde. La de selv bestemme over sine penger når de lever.

Helt enig med deg!