hva tenker du når....

[trollemor;o)]

Jeg tror egentlig ikke jeg tenker noe spesielt i det hele tatt... selvsagt er man akkurat like mye _foreldre_ til sine adopterte barn som til sine biologiske. Om noen tenker annerledes på det, så er det dem det er noe "merkelig" med....

Ja, denne tråden er et bevis på at det er de som har et sært syn på det. Finnes sikkert flere av samme oppfatning, men de er i mindretall vil jeg tro.

[Persille1365381127]

Ut fra andre ting du har kommentert nå, så skjønner jeg at denne personen muligens ser litt annerledes på ting enn oss andre.

Når det er sagt, så omtaler vi (barnehagen) også foreldrene som foresatte regelmessig om vi snakker om flere foreldre - altså til flere barn. Dette fordi det er litt varierende om det faktisk er foreldrene som er de foresatte, noen ganger er det jo steforeldre f.eks.

Men om vi snakker om foreldre (altså den barnet kaller mamma/pappa uavhengig av biologisk opphav) så bruker vi foreldre.

Men på brev fra skolen og sånt står det alltid "til Billas foresatte"

[Mrs D]

Neida, jeg bryr meg ikke, men det gjorde meg nysgjerrig bare. Denne personen som kalte oss foresatte sa ietterkant at han hadde hørt om noen adoptivforeldre som var like glad i ungene sine som om de skulle være deres egne....

egentlig er det bare til å le HØYT av :-D Men så begynner man å lure på om dette er en vanlig holdning.

''Denne personen som kalte oss foresatte sa ietterkant at han hadde hørt om noen adoptivforeldre som var like glad i ungene sine som om de skulle være deres egne....''

Folk er rare, og folk er ufrivillig komiske. Folk sier så mangt, og aner egentlig ikke hva de har sagt.

[flisa]

Neida, jeg bryr meg ikke, men det gjorde meg nysgjerrig bare. Denne personen som kalte oss foresatte sa ietterkant at han hadde hørt om noen adoptivforeldre som var like glad i ungene sine som om de skulle være deres egne....

egentlig er det bare til å le HØYT av :-D Men så begynner man å lure på om dette er en vanlig holdning.

ojsannnn! det var en merkelig uttalelse...så dere ER glad i dem da altså?

[laban]

''Jeg lurer fordi jeg hørte om noen som hadde omtalt adoptivforeldre som foresatte og ikke som foreldre. ''

Da jeg leste dette i hovedinnlegget, tenkte jeg at det _kunne_ ha vært en som i farten sa noe veldig "nøytralt", pga. lett forvirring over hva som er "lov" å si. Ref. lynsjstemningen som oppstår dersom noen kommer til å si "egne barn" i stedet for "biologiske barn". Altså - jeg synes ikke dette er det minste vanskelig selv, men jeg tenkte at det _kunne_ være noe der.

Men når jeg leser det du skrev om at samme person tror man må dele gener for å bli glad i barna sine, blir det jo bare litt sært.

Selv tenker jeg ikke noe spesielt, det er over 40 år siden det var noe spesielt med utenlandsadopsjon der jeg kommer fra...

[trollemor;o)]

ojsannnn! det var en merkelig uttalelse...så dere ER glad i dem da altså?

Ja litt så ;-)

[trollemor;o)]

''Denne personen som kalte oss foresatte sa ietterkant at han hadde hørt om noen adoptivforeldre som var like glad i ungene sine som om de skulle være deres egne....''

Folk er rare, og folk er ufrivillig komiske. Folk sier så mangt, og aner egentlig ikke hva de har sagt.

Så blir man litt paff og greier heller ikke svare det og da... det irriterer meg veldig!

[Ferskenblomst]

Ser jeg en famlie med barn som biologisk sett ikke kunne være deres, tenker jeg aldri over. Derimot er jeg som lærer veldig påpasselig med å informere elevenes FORESATTE. Vi har på vgs elever som bor på institusjoner, og i fosterhjem, og hos andre familiemedlemmer. En foresatt trenger ikke å være en forelder.

På den andre siden vil jeg jo selvfølgelig omtale adoptivbarns foresatte som foreldre. De er jo det! Men i brevs form, infobrev o.l fra offentlige situasjoner vil jeg bruke foresatte.

[Gjest togli]

Ja, denne tråden er et bevis på at det er de som har et sært syn på det. Finnes sikkert flere av samme oppfatning, men de er i mindretall vil jeg tro.

Håper da virkelig det Fikk litt sånne fjortisvibber

[Mrs D]

Så blir man litt paff og greier heller ikke svare det og da... det irriterer meg veldig!

Sant nok. Det er lett å være rapp i kjeften på etterskudd.

[Mrs D]

''Jeg lurer fordi jeg hørte om noen som hadde omtalt adoptivforeldre som foresatte og ikke som foreldre. ''

Da jeg leste dette i hovedinnlegget, tenkte jeg at det _kunne_ ha vært en som i farten sa noe veldig "nøytralt", pga. lett forvirring over hva som er "lov" å si. Ref. lynsjstemningen som oppstår dersom noen kommer til å si "egne barn" i stedet for "biologiske barn". Altså - jeg synes ikke dette er det minste vanskelig selv, men jeg tenkte at det _kunne_ være noe der.

Men når jeg leser det du skrev om at samme person tror man må dele gener for å bli glad i barna sine, blir det jo bare litt sært.

Selv tenker jeg ikke noe spesielt, det er over 40 år siden det var noe spesielt med utenlandsadopsjon der jeg kommer fra...

''Ref. lynsjstemningen som oppstår dersom noen kommer til å si "egne barn" i stedet for "biologiske barn".''

Det har jeg også sagt i diskusjoner under adopsjonsprosessen husker jeg, at jeg ikke kunne få egne barn. Og min adopterte venninne satte meg ettertrykkelig på plass.

Mine barn er definitivt mine egne.

[Anki]

Jeg tenker på det som en helt vanlig familie, i den grad jeg tenker noe spesielt over det.

En tante og onkel av min sønn har to adopterte barn fra Kina, og de er da ikke noe mindre barna deres enn to "egenfødte" barn ville vært.

[Gjest tobarnsmor (biologisk)]

Etter at jeg fikk egne barn har jeg skjønt at man kan føle en slik kjærlighet også for

andre barn som man adopterer, jeg kunne godt tenkt meg å adoptere og ville ikke

forskjellsbehandlet de :-)

Jeg syns de som adopterer barn er flotte folk, mange barn som trenger gode foreldre.... og jeg vet at det er en langvarig og krevende prosess å få lov til å adoptere et barn, og når du endelig har fått barnet så må du følge opp barnet til det blir myndig...

[flisa]

Man kan føle at man dummer seg ut også når man er sammen med en familie med adopterte barn. Ei dame jeg kjenner godt ønsket seg et svæææært hull i gulvet da flere i selskap skrøt av kaken hun hadde bakt. Og lurte så klart på om hun hadde bakt den selv? joda - det hadde hun da - og hun sa i tillegg: "Alt jeg har er hjemmelagd, til og med unga!" bare som en morobemerkning. Så kom hun på at ei dame i selskapet har adopterte barn - hun holdt på å døøøøøø av skam. Men merket ingen reaksjon.

Huff, hvordan hadde du tatt det?

[Gjest GPn]

Man kan føle at man dummer seg ut også når man er sammen med en familie med adopterte barn. Ei dame jeg kjenner godt ønsket seg et svæææært hull i gulvet da flere i selskap skrøt av kaken hun hadde bakt. Og lurte så klart på om hun hadde bakt den selv? joda - det hadde hun da - og hun sa i tillegg: "Alt jeg har er hjemmelagd, til og med unga!" bare som en morobemerkning. Så kom hun på at ei dame i selskapet har adopterte barn - hun holdt på å døøøøøø av skam. Men merket ingen reaksjon.

Huff, hvordan hadde du tatt det?

Jeg syntes det var en helt grei ting å si.

Jeg tilpasser ikke det jeg sier til publikum.

Hvorfor skulle hun føle det som ubehagelig?

[flisa]

Jeg syntes det var en helt grei ting å si.

Jeg tilpasser ikke det jeg sier til publikum.

Hvorfor skulle hun føle det som ubehagelig?

Hun følte at hun skrøt av at hun klarte å lage ungene sine selv, enda hun ikke tenkte sånn altså jeg sa at hun skulle glemme det, - men det gnagde henne lenge.

[Gjest togli]

Hun følte at hun skrøt av at hun klarte å lage ungene sine selv, enda hun ikke tenkte sånn altså jeg sa at hun skulle glemme det, - men det gnagde henne lenge.

Hehe, minner meg litt om den gangen jeg var i kirka med min fireåring som skulle få bok, og presten fortalte historien om den blinde mannen Jesus helbereda. Fireåringen lytta til historien og så så høylytt, henvendt til meg: "Håhåhå, mamma... trukkje du villa at Jesus skulle gjør slik at du ikkje va døv meir!"

Presten rødma der han sto

[flisa]

Hehe, minner meg litt om den gangen jeg var i kirka med min fireåring som skulle få bok, og presten fortalte historien om den blinde mannen Jesus helbereda. Fireåringen lytta til historien og så så høylytt, henvendt til meg: "Håhåhå, mamma... trukkje du villa at Jesus skulle gjør slik at du ikkje va døv meir!"

Presten rødma der han sto

hihi, - whuhuuu

[flisa]

''Ref. lynsjstemningen som oppstår dersom noen kommer til å si "egne barn" i stedet for "biologiske barn".''

Det har jeg også sagt i diskusjoner under adopsjonsprosessen husker jeg, at jeg ikke kunne få egne barn. Og min adopterte venninne satte meg ettertrykkelig på plass.

Mine barn er definitivt mine egne.

Det viktigste er jo å se om det er sagt og ment godt, -eller om det er dumme folk

[Mrs. Wallace]

Man kan føle at man dummer seg ut også når man er sammen med en familie med adopterte barn. Ei dame jeg kjenner godt ønsket seg et svæææært hull i gulvet da flere i selskap skrøt av kaken hun hadde bakt. Og lurte så klart på om hun hadde bakt den selv? joda - det hadde hun da - og hun sa i tillegg: "Alt jeg har er hjemmelagd, til og med unga!" bare som en morobemerkning. Så kom hun på at ei dame i selskapet har adopterte barn - hun holdt på å døøøøøø av skam. Men merket ingen reaksjon.

Huff, hvordan hadde du tatt det?

Næsj, det ville jeg aldri reagert på i en sånn setting.