Aldersforskjell...

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har møtt en mann jeg liker godt. Jeg er 44 og han er 58. Tenker en del på aldersforskjellen...at han snart er 60!!

Vet at det nødvendigvis ikke behøver å bety noe, men kjenner at dette muligens kan bli et problem for meg på sikt. Det positive for meg er at han synes jeg er strålende vakker og en svært ungdommelig kvinne (føler meg fantastisk). Hehe!! Dessuten er han såpass voksen at han har stor erfaring med kvinner og dette kommer meg til gode.

Det negative er at jeg er redd for at jeg på sikt, hvis dette varer, kommer til å føle at jeg er sammen med en eldre og litt gammel mann...

Hva hadde du selv tenkt om dette? Hadde det spilt noen rolle for deg eller synes du det er en bagatell?

[Mandolaika]

Det er dobbelt så stor aldersforskjell mellom deg og han som det er mellom meg og min kjæreste, og jeg synes i grunn 7 års forskjell er nok. Jeg forstår at du synes at 14 år er mye. Utover det, så vil jeg gjerne si at du ikke skal bry deg om hva andre mener allikevel, dette gjelder deg og han. :-)

[Gjest Psyk av alt]

Det er dobbelt så stor aldersforskjell mellom deg og han som det er mellom meg og min kjæreste, og jeg synes i grunn 7 års forskjell er nok. Jeg forstår at du synes at 14 år er mye. Utover det, så vil jeg gjerne si at du ikke skal bry deg om hva andre mener allikevel, dette gjelder deg og han. :-)

Takk for at du ikke utelukkende svarer at 14 år ikke behøver å bety noe :-)

Jeg bryr meg ikke om hva andre måtte mene. Men lurer på om dette er noe jeg burde ta på alvor, siden det faktisk er et tema....for meg. Tror ikke det er det for ham.

[Mandolaika]

Takk for at du ikke utelukkende svarer at 14 år ikke behøver å bety noe :-)

Jeg bryr meg ikke om hva andre måtte mene. Men lurer på om dette er noe jeg burde ta på alvor, siden det faktisk er et tema....for meg. Tror ikke det er det for ham.

''Men lurer på om dette er noe jeg burde ta på alvor, siden det faktisk er et tema....for meg. Tror ikke det er det for ham.''

Jeg synes du burde tenke litt mer på det, ja, siden det faktisk er et tema for deg. Jeg skjønner godt at det ikke er et tema for ham å ha ei 14 år yngre dame, han tenker sikkert ikke på om han vil strekke til eller ikke heller.

[Lillemus]

Om kjærligheten var gjensidig og han ikke virker veldig gammel i forhold til deg så hadde jeg hoppet i det! ) Hva har du å tape?

[Gjest Psyk av alt]

Om kjærligheten var gjensidig og han ikke virker veldig gammel i forhold til deg så hadde jeg hoppet i det! ) Hva har du å tape?

Man kan jo klart se at det er en viss aldersforskjell...men kanskje jeg bare burde hoppe i det ja og ikke tenke så mye framover. Og bare kose meg med det slik det er....

[Gjest Nickløsheletida]

''Hva hadde du selv tenkt om dette? Hadde det spilt noen rolle for deg eller synes du det er en bagatell''

For min egen del hadde det blitt for stor aldersforskjell. Det er 8,5 år mellom meg og mannen min. Det er når jeg skal være sammen med vennene hans at jeg merker det.

Jeg merker det mindre nå enn jeg gjorde for 20 år siden, men fortsatt føler jeg at de ser på meg som hun unge. Det kan være både stas og litt irriterende. Når alder bli et samtaletema får jeg gjerne høre: - Har DU blitt så gammel også nå? Da føler jeg at de ser på meg som den unge jenta fremdeles, men det kan jo bare være noe jeg innbiller meg. Mine 2 eldste barn er i samme alder som deres barn, så sånn sett er vi i samme livssituasjon bortsett fra at vi har en attpåklatt.

Og så tenker jeg litt på fremtiden. Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.

Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden.

Derfor tenker jeg at jeg kunne ikke hatt en mann som var enda eldre og som nærmer seg pensjonsalder og jeg ville _ikke_ hatt en venneflokk på nærmere 60.

[Gjest Psyk av alt]

''Men lurer på om dette er noe jeg burde ta på alvor, siden det faktisk er et tema....for meg. Tror ikke det er det for ham.''

Jeg synes du burde tenke litt mer på det, ja, siden det faktisk er et tema for deg. Jeg skjønner godt at det ikke er et tema for ham å ha ei 14 år yngre dame, han tenker sikkert ikke på om han vil strekke til eller ikke heller.

Jeg er svært ambivalent. Tenker på det du sier...samtidig farges jeg av det Lillemus sier.

Lurer på om dette kan ha noe med min far å gjøre. Min mor "så" meg ikke og fokuset hennes var nesten utelukkende rettet mot mine søsken. Jeg ble pappas jente, det var han som tok seg av meg. Jeg ble nesten litt unormalt bundet til ham...snakket en del med psykologen min om dette. Lurer derfor på om han jeg nå har truffet er en slags "farsfigur" for meg....blir noe uvel av å tenke på det....Det er svært mulig at jeg overanalyserer.

[Mandolaika]

''Hva hadde du selv tenkt om dette? Hadde det spilt noen rolle for deg eller synes du det er en bagatell''

For min egen del hadde det blitt for stor aldersforskjell. Det er 8,5 år mellom meg og mannen min. Det er når jeg skal være sammen med vennene hans at jeg merker det.

Jeg merker det mindre nå enn jeg gjorde for 20 år siden, men fortsatt føler jeg at de ser på meg som hun unge. Det kan være både stas og litt irriterende. Når alder bli et samtaletema får jeg gjerne høre: - Har DU blitt så gammel også nå? Da føler jeg at de ser på meg som den unge jenta fremdeles, men det kan jo bare være noe jeg innbiller meg. Mine 2 eldste barn er i samme alder som deres barn, så sånn sett er vi i samme livssituasjon bortsett fra at vi har en attpåklatt.

Og så tenker jeg litt på fremtiden. Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.

Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden.

Derfor tenker jeg at jeg kunne ikke hatt en mann som var enda eldre og som nærmer seg pensjonsalder og jeg ville _ikke_ hatt en venneflokk på nærmere 60.

Det du skriver om pensjonsalder osv., er absolutt noe jeg også ville ha tenkt på.

[Mandolaika]

Jeg er svært ambivalent. Tenker på det du sier...samtidig farges jeg av det Lillemus sier.

Lurer på om dette kan ha noe med min far å gjøre. Min mor "så" meg ikke og fokuset hennes var nesten utelukkende rettet mot mine søsken. Jeg ble pappas jente, det var han som tok seg av meg. Jeg ble nesten litt unormalt bundet til ham...snakket en del med psykologen min om dette. Lurer derfor på om han jeg nå har truffet er en slags "farsfigur" for meg....blir noe uvel av å tenke på det....Det er svært mulig at jeg overanalyserer.

Han kunne uansett ikke ha vært faren din, der går min absolutte aldersgrense, selv om jeg egentlig synes at 10 år er mer enn nok også.

Tenk litt over det som skrives om pensjonsalder, alderen på hans venner osv.

[Gjest Psyk av alt]

''Hva hadde du selv tenkt om dette? Hadde det spilt noen rolle for deg eller synes du det er en bagatell''

For min egen del hadde det blitt for stor aldersforskjell. Det er 8,5 år mellom meg og mannen min. Det er når jeg skal være sammen med vennene hans at jeg merker det.

Jeg merker det mindre nå enn jeg gjorde for 20 år siden, men fortsatt føler jeg at de ser på meg som hun unge. Det kan være både stas og litt irriterende. Når alder bli et samtaletema får jeg gjerne høre: - Har DU blitt så gammel også nå? Da føler jeg at de ser på meg som den unge jenta fremdeles, men det kan jo bare være noe jeg innbiller meg. Mine 2 eldste barn er i samme alder som deres barn, så sånn sett er vi i samme livssituasjon bortsett fra at vi har en attpåklatt.

Og så tenker jeg litt på fremtiden. Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.

Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden.

Derfor tenker jeg at jeg kunne ikke hatt en mann som var enda eldre og som nærmer seg pensjonsalder og jeg ville _ikke_ hatt en venneflokk på nærmere 60.

Jeg har også tenkt på at om det "blir" oss så risikerer jeg å bli alene tidlig i alderdommen. Ikke kjekt.

Og tenker akkurat det samme som deg når det gjelder hans venner....noen av dem er godt over 65 og begynner da og nærme seg samme alder som min mor!!

[Gjest Nickløsheletida]

Det du skriver om pensjonsalder osv., er absolutt noe jeg også ville ha tenkt på.

Ja, det var noe som slo meg for noen få år siden. Det er ikke slik man tenker på som ung. Mens jeg hadde små barn, hadde jeg ikke så mye overskudd til å ta vare på mine venner, mens hans venner ble prioritert.

Nå har jeg mer tid og overskudd og blitt mye mer bevisst på dette, at om jeg skal ha en trivelig alderdom er det veldig viktig og ha venner rundt seg. Sine egne venner.

[Gjest Psyk av alt]

Han kunne uansett ikke ha vært faren din, der går min absolutte aldersgrense, selv om jeg egentlig synes at 10 år er mer enn nok også.

Tenk litt over det som skrives om pensjonsalder, alderen på hans venner osv.

Som jeg sa til Nickløsheletida så tenker jeg på at jeg kan risikere å få en lang alderdom alene. Pensjonsalder har jeg ikke tenkt på...det er også et moment, ja. Avstanden mellom oss blir nok enda mer tydelig da siden han er en svært godt bemidlet mann og helt sikkert ikke kommer til å sitte hjemme, men reise mye...han gjør det allerede nå. Og da er jeg fremdeles i arbeid.

Noen av hans venner er nesten like gamle som min mor...men han har også noen venner på sin egen alder.

[stjernestøv]

Så lenge dere har det bra sammen er det ingenting å bry seg med

[Gjest Psyk av alt]

Så lenge dere har det bra sammen er det ingenting å bry seg med

Takk for din mening...det som er så fint på Dol er at man får så mange forskjellige svar og vinklinger :-)

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg har også tenkt på at om det "blir" oss så risikerer jeg å bli alene tidlig i alderdommen. Ikke kjekt.

Og tenker akkurat det samme som deg når det gjelder hans venner....noen av dem er godt over 65 og begynner da og nærme seg samme alder som min mor!!

Du kan til og med risikere at du har pleiepassient om noen år. Det tror jeg ikke skjer med min mann da, men kan aldri være sikker :-)

[Goliath]

Aldersforskjellen mellom mine besteforeldre var 18 år, og jeg har vel ennå til gode å ha møtt noen som hadde det bedre sammen enn dem - hele livet (han ble for øvrig 98 år, og var ganske så sprek helt frem til det siste - og hun døde 5 år før han).

Poenget er vel at du aldri vet hva som vil skje - på noen som helst måte.

Har dere god økonomi så er det jo heller ingen grunn til at du ikke kan slutte å jobbe - og oppleve pensjonstilværelsen sammen med han i tidlig alder, og sikre deg økonomisk gjennom en avtale dere inngår.

Trives dere godt sammen, og du føler det bare er aldersforskjellen som er "problematisk" rent teoretisk sett, så glem den og nyt livet med en du er glad i og trives med.

Selv har jeg venner i ulike aldre (+/- 15 år), og det er ikke nødvendigvis de som er eldst i alder som er eldst i sinn - på noen måte :-)

[Goliath]

Du kan til og med risikere at du har pleiepassient om noen år. Det tror jeg ikke skjer med min mann da, men kan aldri være sikker :-)

Demens kan inntreffe fra rundt 50 år og er ganske så tilfeldig, så det kan gå begge veier :-)

[Gjest Kayia]

''Hva hadde du selv tenkt om dette? Hadde det spilt noen rolle for deg eller synes du det er en bagatell''

For min egen del hadde det blitt for stor aldersforskjell. Det er 8,5 år mellom meg og mannen min. Det er når jeg skal være sammen med vennene hans at jeg merker det.

Jeg merker det mindre nå enn jeg gjorde for 20 år siden, men fortsatt føler jeg at de ser på meg som hun unge. Det kan være både stas og litt irriterende. Når alder bli et samtaletema får jeg gjerne høre: - Har DU blitt så gammel også nå? Da føler jeg at de ser på meg som den unge jenta fremdeles, men det kan jo bare være noe jeg innbiller meg. Mine 2 eldste barn er i samme alder som deres barn, så sånn sett er vi i samme livssituasjon bortsett fra at vi har en attpåklatt.

Og så tenker jeg litt på fremtiden. Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.

Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden.

Derfor tenker jeg at jeg kunne ikke hatt en mann som var enda eldre og som nærmer seg pensjonsalder og jeg ville _ikke_ hatt en venneflokk på nærmere 60.

''Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe. Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden'' Det er vel ikke aldersforskjellen som er "problemet"/ utfordringen her, men det at han opererer på egen hånd og i overkant mye for eget forgodtbefinnende?

[Bella Dotte]

''Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe. Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden'' Det er vel ikke aldersforskjellen som er "problemet"/ utfordringen her, men det at han opererer på egen hånd og i overkant mye for eget forgodtbefinnende?

'' Det er vel ikke aldersforskjellen som er "problemet"/ utfordringen her, men det at han opererer på egen hånd og i overkant mye for eget forgodtbefinnende?''

Enig, jeg ble sjokkert, og hadde blitt sur om min mann gjorde dette.