Aldersforskjell...

[Gjest Psyk av alt]

Du kan til og med risikere at du har pleiepassient om noen år. Det tror jeg ikke skjer med min mann da, men kan aldri være sikker :-)

Nei man kan aldri være sikker. Men kanskje det blir meg som blir pasient først. Jeg røyker, det gjør ikke han :-)

[Gjest Psyk av alt]

Vet du noe om helse til faren hans og evt. søsken, spes brødre?

Det gir en viss pekepinn på hva du har i vente. Sunn/usunn livsstil kan også være bidra til hvor fort han blir gammel.

14 år er stor aldersforskjell, men ikke avskrekkende om det er en grepa kar.

mvh

Han lever sunt! Og er aktiv mosjonist...men vet at det er hjerteproblematikk i familien. Samtidig tar han jo selv en risiko...masse psykisk sykdom i min familie. At jeg selv er bipolar har jeg ikke snakket med ham om. Det sitter laaaangt inne gitt.

[Gjest Signaturen]

Det føler ikke jeg heller, men i forhold til vennene hans. Mindre nå enn da jeg var 23.

Hvis han har eldre venner enn seg selv, så blir jo forskjellen større.

Og da blir du jo klart ung:)

Det er jo vanlig med en viss aldersforskjell mellom kjønnene, i de fleste tilfeller er det mannen som er eldst. Så lite som 8 år merkes jo knapt.

[Gjest Nickløsheletida]

Hvis han har eldre venner enn seg selv, så blir jo forskjellen større.

Og da blir du jo klart ung:)

Det er jo vanlig med en viss aldersforskjell mellom kjønnene, i de fleste tilfeller er det mannen som er eldst. Så lite som 8 år merkes jo knapt.

Han har ikke eldre venner enn seg selv. De er like gamle alle sammen.

[Katt-ja]

''Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.''

Da hadde jeg blitt dritsur! En og annen turen på egenhånd er jo helt greit, men om min kjære hadde reist store deler av året mens jeg måtte være hjemme på jobb så hadde jeg ikke vært hyggelig å komme hjem til for å si det sånn!

''Da hadde jeg blitt dritsur! En og annen turen på egenhånd er jo helt greit, men om min kjære hadde reist store deler av året mens jeg måtte være hjemme på jobb så hadde jeg ikke vært hyggelig å komme hjem til for å si det sånn!''

Du verden....

Jeg har det litt sånn for tiden, min mann reiser en god del (sydover) siden han har muligheten. Kanskje 3-4 måneder i året. Jeg synes da det er helt greit, jeg gleder meg virkelig over at han har det hyggelig på sine reiser. Jeg kan fint ha det trivelig i mitt eget selskap (og dyr og tenåring...).

[Gjest kommer an på typen]

Her jeg jobber, er det to menn som er like gamle - 61 år. Husker i fjor da de i en eller annen sammenheng fortalte at de var like gamle - så ble jeg helt sjokka.... Det ser ut som om det er 15 år mellom dem. Han ene ser sunn og veltrent ut, er ung til sinns og i kroppen - han andre er en typisk snart-pensjonist.

Jeg synes i utgangspunktet at 14 års forskjell er veldig mye, men det kommer selvsagt an på personene. Husk at om ti år er du noen og femti - og han snart 70....

[Katt-ja]

''Hva hadde du selv tenkt om dette? Hadde det spilt noen rolle for deg eller synes du det er en bagatell''

For min egen del hadde det blitt for stor aldersforskjell. Det er 8,5 år mellom meg og mannen min. Det er når jeg skal være sammen med vennene hans at jeg merker det.

Jeg merker det mindre nå enn jeg gjorde for 20 år siden, men fortsatt føler jeg at de ser på meg som hun unge. Det kan være både stas og litt irriterende. Når alder bli et samtaletema får jeg gjerne høre: - Har DU blitt så gammel også nå? Da føler jeg at de ser på meg som den unge jenta fremdeles, men det kan jo bare være noe jeg innbiller meg. Mine 2 eldste barn er i samme alder som deres barn, så sånn sett er vi i samme livssituasjon bortsett fra at vi har en attpåklatt.

Og så tenker jeg litt på fremtiden. Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.

Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden.

Derfor tenker jeg at jeg kunne ikke hatt en mann som var enda eldre og som nærmer seg pensjonsalder og jeg ville _ikke_ hatt en venneflokk på nærmere 60.

8,5 år er da ikke så mye...hehe, bare at du regner med det halve året er litt vittig, da ;-)

[Mary Poppins]

''Hva hadde du selv tenkt om dette? Hadde det spilt noen rolle for deg eller synes du det er en bagatell''

For min egen del hadde det blitt for stor aldersforskjell. Det er 8,5 år mellom meg og mannen min. Det er når jeg skal være sammen med vennene hans at jeg merker det.

Jeg merker det mindre nå enn jeg gjorde for 20 år siden, men fortsatt føler jeg at de ser på meg som hun unge. Det kan være både stas og litt irriterende. Når alder bli et samtaletema får jeg gjerne høre: - Har DU blitt så gammel også nå? Da føler jeg at de ser på meg som den unge jenta fremdeles, men det kan jo bare være noe jeg innbiller meg. Mine 2 eldste barn er i samme alder som deres barn, så sånn sett er vi i samme livssituasjon bortsett fra at vi har en attpåklatt.

Og så tenker jeg litt på fremtiden. Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.

Siden han pendler har jeg begynt å venne meg til det, men synes det er litt trist å tenke på at jeg sikkert blir mye alene også i fremtiden.

Derfor tenker jeg at jeg kunne ikke hatt en mann som var enda eldre og som nærmer seg pensjonsalder og jeg ville _ikke_ hatt en venneflokk på nærmere 60.

8år er jo ikke mye:) Og jeg tror nok dette med at du fremdeles føler at du blir sett på som "den unge" sitter litt i ditt hodet:-)

[Gjest Kayia]

Det gjaldt vel skolesystemet det? Det er ikke alt som fungerer best i Norge :-)

Husker også noen som gikk på arbeidsinnvandring og klasseforskjeller. Var i nabolandet ikke lenge etterpå og erfarte det samme som deg - sikkert derfor jeg husker dette så godt

[Gjest Hulderen]

''Mannen min blir pensjonist mange år før meg og han er ikke typen som kommer til å sitte hjemme og vente på meg. Han kommer til å reise verden rundt som pensjonist, mens jeg må være hjemme å jobbe.''

Da hadde jeg blitt dritsur! En og annen turen på egenhånd er jo helt greit, men om min kjære hadde reist store deler av året mens jeg måtte være hjemme på jobb så hadde jeg ikke vært hyggelig å komme hjem til for å si det sånn!

Syns du virkelig det ville være riktig å nekte ham å reise når han fikk muligheten bare fordi du ikke kan? Skulle han da bare gå og vente og kjede livet av seg? Med 14 års aldersforskjell er det ikke sikkert han ville hatt helse til å reise når du endelig ble pensjonist. Ville du da sitte hjemme og holde ham i hånden, og angre på at du ikke lot han reise tidligere? Eller ville du gitt blaffen og reist siden du da hadde muligheten?

[Henrikke67]

Jeg er selv singel og på utkikk...men, jeg ville IKKE gått for en SÅ mye eldre mann! Max 10 år opp og ned tenker jeg, og helst ikke mer enn 5. Dvs. at jeg vil ha en jevngammel mann.

Har en venninne som var sammen med en mann som var like mye eldre, som du tenker på nå. Det gikk ikke bra. Han planla å gå av med tidlig pensjon, mens hun er på ett helt annet sted i livet. Det ble faktisk ett problem at han var så mye eldre...

Det er hva jeg tenker...

[Lillemus]

''Da hadde jeg blitt dritsur! En og annen turen på egenhånd er jo helt greit, men om min kjære hadde reist store deler av året mens jeg måtte være hjemme på jobb så hadde jeg ikke vært hyggelig å komme hjem til for å si det sånn!''

Du verden....

Jeg har det litt sånn for tiden, min mann reiser en god del (sydover) siden han har muligheten. Kanskje 3-4 måneder i året. Jeg synes da det er helt greit, jeg gleder meg virkelig over at han har det hyggelig på sine reiser. Jeg kan fint ha det trivelig i mitt eget selskap (og dyr og tenåring...).

Jeg hadde ikke satt pris på at kjæresten reiste 3-4 mnd i året og lot meg sitte alene hjemme nei.

Heldigvis er kjæresten og jeg jevnaldrende. )

[Lillemus]

Syns du virkelig det ville være riktig å nekte ham å reise når han fikk muligheten bare fordi du ikke kan? Skulle han da bare gå og vente og kjede livet av seg? Med 14 års aldersforskjell er det ikke sikkert han ville hatt helse til å reise når du endelig ble pensjonist. Ville du da sitte hjemme og holde ham i hånden, og angre på at du ikke lot han reise tidligere? Eller ville du gitt blaffen og reist siden du da hadde muligheten?

Jeg hadde jo ikke nektet ham å reise, kortere turer hadde vært helt greit, men om han reiste flere mnd i året så hadde jeg følt meg ensom og litt forlatt ja. Og jeg trives veldig godt i mitt eget selskap altså.

[Gjest Klaudia]

Carpe diem!!

[Gjest Psyk av alt]

Jeg er selv singel og på utkikk...men, jeg ville IKKE gått for en SÅ mye eldre mann! Max 10 år opp og ned tenker jeg, og helst ikke mer enn 5. Dvs. at jeg vil ha en jevngammel mann.

Har en venninne som var sammen med en mann som var like mye eldre, som du tenker på nå. Det gikk ikke bra. Han planla å gå av med tidlig pensjon, mens hun er på ett helt annet sted i livet. Det ble faktisk ett problem at han var så mye eldre...

Det er hva jeg tenker...

10 år ned i alder, altså en mann på 34, hadde ikke vært komfortabelt for meg. Da er det en stor sjanse for at han ikke har fått barn og gjerne vil ha det. Dessuten ville jeg blitt stresset og følt jeg måtte jobbe fælt for å holde meg ung og tiltrekkende.

Men, absolutt, 14 år eldre enn meg er en del, ja. Det er jo det jeg går og grubler på :-)

Etter mye tenking i dag har jeg kommet fram til at det eneste jeg har å utsette på forholdet er aldersforskjellen. Alt er ellers helt perfekt. Men det ser allikevel ut til at jeg ikke har grublet helt ferdig selv om det er slik. Svarene jeg har fått her er todelte..og det er i grunnen fint! Det har kommet opp momenter jeg ikke har tenkt på :-)

[Gjest Psyk av alt]

Her jeg jobber, er det to menn som er like gamle - 61 år. Husker i fjor da de i en eller annen sammenheng fortalte at de var like gamle - så ble jeg helt sjokka.... Det ser ut som om det er 15 år mellom dem. Han ene ser sunn og veltrent ut, er ung til sinns og i kroppen - han andre er en typisk snart-pensjonist.

Jeg synes i utgangspunktet at 14 års forskjell er veldig mye, men det kommer selvsagt an på personene. Husk at om ti år er du noen og femti - og han snart 70....

Det er veldig personavhengig, det har du helt rett i! Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk vite at han var 58. Ble litt paff. Samtidig er det litt pirrende at han er så "voksen" :-)

At han er 70 når jeg er noen og femti...huffameg!

[Gjest Psyk av alt]

Carpe diem!!

:-) Det er det jeg så svært gjerne vil! Vil at det ikke skal bry meg i det hele tatt.

Tror at om jeg lar ham gå så vil jeg angre mer enn jeg vil føle at det er rett.

[Gjest Nickløsheletida]

8,5 år er da ikke så mye...hehe, bare at du regner med det halve året er litt vittig, da ;-)

:-)

Nå har jeg kanskje vinklet det litt for negativt her. Jeg merker ingen aldersforskjell mellom oss to, men jeg merker forskjell når jeg er sammen med hans vennegjeng som er ganske stor og når jeg er sammen med mine venner.

Jeg har på en måte vokst opp med vennene hans, er glade i dem og setter stor pris på dem. Det er likevel slik at jeg setter mer bånd på meg selv, er mer kontrolert og snakker ikke om hva som helst når jeg er sammen med de, mens når jeg er sammen med egne venner ikke trenger å tenke før jeg snakker. Ikke alltid en fordel, men veldig befriende;-) Forstår du hva jeg mener?

[Gjest Nickløsheletida]

8år er jo ikke mye:) Og jeg tror nok dette med at du fremdeles føler at du blir sett på som "den unge" sitter litt i ditt hodet:-)

Ja, det sitter sikkert i hodet. Se ellers svar til Katt-ja :-)

[Gjest Nickløsheletida]

Husker også noen som gikk på arbeidsinnvandring og klasseforskjeller. Var i nabolandet ikke lenge etterpå og erfarte det samme som deg - sikkert derfor jeg husker dette så godt

Ja, det stemmer. Det er et enormt klasseskille.