Jeg fikk muligens komplimenter i dag,

[Bella Dotte]

av verdens vidunderligste vikarpsykolog. Helt umulig for meg å vite om han mente det på riktig og pakket det inn, eller lot som han pakket det inn, om han forsnakket seg, eller lot som han forsnakket seg - men han er hyggelig, jeg vet at han mente å være hyggelig, og det var hyggelig sagt. "Du ser så bra ut" - og så ett eller annet med at jeg var boblende og glad; "Du er så god..." på å snakke med folk, osv. Han er veldig søt og vi hadde en alle tiders samtale denne gangen også. Vet ikke hvordan, men dette hjelper meg!

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg skjønner godt at du er glad for slike tilbakemeldinger. Dette var hygellig og du fortjener det :-)

[Bella Dotte]

Jeg skjønner godt at du er glad for slike tilbakemeldinger. Dette var hygellig og du fortjener det :-)

Du er snill! Takk...! :-)

[Gjest fruitcake]

Muligens? Det ER jo komplimenter det. Kjempehyggelig det da. :-)

[Bella Dotte]

Muligens? Det ER jo komplimenter det. Kjempehyggelig det da. :-)

Jeg ser at jeg var uklar i min formulering, til tross for at jeg brukte en del tid på den...! Joda, det er klart at jeg fikk komplimenter, som sådan, på at jeg jeg *så godt ut* og og *er flink til å snakke med folk*. Jeg er bare usikker på om "kunstpausene" (for pausene før han sa noe mer var så lange at de føltes som kunstpauser og ikke tenkepauser) ble langt inn med vilje slik at komplimentene ble mer "personlige"? Det er stor forskjell i mitt hode mellom å "se godt ut" og å "se bra ut", og "du er så god" er noe helt annet enn "du er så god til å oppnå kontakt med folk".

Jeg er litt språkfrik, så jeg er oppriktig interessert i slikt. Tar gjerne imot flere synspunkter.

[Gondor]

Så herlig! Trykk det til ditt bryst.

[Bella Dotte]

Så herlig! Trykk det til ditt bryst.

Jeg gjør det :-) Takk!