Gamle ungdomsminner

[Gjest så lenge siden?]

Jeg var hos min mor i dag og begynte å ta ned en del av mine esker og kasser fra loftet hennes. Bøker, skolebøker, brev, småting osv. Hadde tatt vare på alt av skrivebøker - t.o.m. mattekladdebøker! kladdebøkene gikk i søpla, men jeg tok med hjem en del av skrivebøkene (engelsk og norsk). Moro å lese!

Men det som var sterkest var å finne dagbøker og brev fra jeg var 16-17-18-19 år. Over tjue år siden jeg så i disse kassene, og minnene fra ungdomstida velter frem. Bilder fra venner jeg hadde på videregående, vonde tanker om kjærlighetssorg, lykkelige tanker og håp når forelskelsene var på det sterkeste...

Rart å lese, og rart hvor fort jeg er tilbake til akkurat DE, situasjonene, DE turene, DE kveldene. Over 20 år siden, noe av det 25 år siden - og så husker jeg det så godt, og kjenner igjen følelsene.... Så lenge jeg gikk og var forelsket i en i gymnastida uten at det ble noe mer - nesten ett og et halvt år!

Fant også en del jeg hadde skrevet om familien - nære personlige notater og brev (ikke sendt). Sterkt å lese.

Om bare få år er ungene mine akkurat der jeg var da. Så sterke følelser - sorger og gleder de skal få oppleve. Håper de kommer seg greit gjennom ungdomstida og møter voksenlivet med trygghet og nysgjerrighet på livet.

Jeg føler at mye av meg fremdeles er 18-19-20 år - men jeg tok mine valg i livet og har mitt liv her og nå. Kan jo ikke få unge-voksenlivet om igjen. Ville nok ha valgt noe annerledes, men alle må jo ta sine valg hver eneste dag, og forme dagen i dag ut fra hvordan livet er nå.

Bare noen kveldstanker....

[stromme]

Jeg tenker tilbake på alderen 14-17 som en spesielt tøff periode i livet, nettopp med tanke på de elementene du nevner.

Og jeg hører andre si akkurat det samme.

[flisa]

Jeg fant det samme - og min datter på 15 leste det og sa: "du er jo meg, mamma!"

[Gjest så lenge siden?]

Jeg fant det samme - og min datter på 15 leste det og sa: "du er jo meg, mamma!"

Viste du det til dattera di?

Uff, nei, jeg tror ikke noen skal lese det jeg skrev....

Noe som var vittig var at da jeg viste et album fra russetida, så syntes sønnen min at jeg var mye stiligere kledd på et bad-taste party enn jeg var med vanlige klær :-D

[Gjest så lenge siden?]

Jeg tenker tilbake på alderen 14-17 som en spesielt tøff periode i livet, nettopp med tanke på de elementene du nevner.

Og jeg hører andre si akkurat det samme.

Ja, det var en intens tid. Jeg holdt meg vel i et ganske "skjermet" miljø, men lengselen etter en kjærest var ekstremt sterk i mange år, og jeg var dypt fortvilet fordi det aldri klaffet med de jeg var forelska i.