Gå til innhold

engstelig unnvikende


Anbefalte innlegg

Gjest Trist i dag
Skrevet

Hvis det som er problemet er

- at jeg har en vedvarende og gjennomgripede følelse av aspenthet og frykt,

- at jeg har en oppfatning om at jeg er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre,

- at jeg er overdrevent opptatt av å kune bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner,

- at jeg unngår sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt på grunn av frykt for kritikk, misbilliigelse eller avvisning

- at jeg er overfølsom overfor avvisning og kritikk

altså at problemet IKKE er at jeg er sosialt klønete, underlege andre, at jeg ikke egentlig har noen grunn til å forvente kritikk og avvisning

men at problemet bare er min _frykt_ for det

Hvorfor i alle dager kan jeg ikke bare slutte med det da? Når folk forteller meg at problemet mitt er frykten og min oppfattelse. Når diagnosen forteller meg at problemet er frykten og oppfattelse. Når alt forteller meg at det egentlig ikke er noen grunm til frykten.

Hvorfor i alle dager fortsetter jeg å frykte da? Hvorfor fortsetter jeg å oppfatte det på samme måten? Jeg er da ikke dummere en at jeg burde skjønne bedre

Skrevet

Jeg har høydeskrekk. Min rasjonelle hjerne forstår jo at jeg ikke blir sugd til bakken selv om jeg titter ned fra en høyde, men jeg er likevel livredd for dette. Jeg så en gang et program om fobier, og den eneste måten å kurere det på var å utsette seg gjentatte ganger for det man er redd for.

Gjest Trist i dag
Skrevet

Jeg har høydeskrekk. Min rasjonelle hjerne forstår jo at jeg ikke blir sugd til bakken selv om jeg titter ned fra en høyde, men jeg er likevel livredd for dette. Jeg så en gang et program om fobier, og den eneste måten å kurere det på var å utsette seg gjentatte ganger for det man er redd for.

Jeg prøver, men noen ganger lurer jeg bare på om jeg bør gi opp og bare innse at jeg er skikkelig syk.

Jeg har en hundre prosent jobb, skikkelig sosial jobb med masse kontakt med folk. Skal vise meg frem og prestere hele tiden.

Og noen ganger går det i dass. Kanskje fordi jeg gruer meg for mye, fordi jeg frykter for mye, men likevel. Det går i dass. Og da kommer lysten til å stikke av, tankene om at jeg heller burde innse jeg er for syk til en slik jobb og heller søke uføretrygd. Jeg vet vel jeg egentlig ikke ville få det heller når jeg liksom har "fungert" så lenge, men...

Uansett: takk for svar.

Skrevet

Kognitiv terapi kan kanskje være tingen? Jeg er redd for andre mennesker og isolerer meg mer og mer. Jeg går altså rundt problemet og facer det ikke. Sikkert ikke smart.

Fantastisk at du klarer en slik jobb selv om det av og til går rett i dass. Du burde være stolt av deg selv!

Skrevet

Det er ikke bare å slutte med å være redd, men man kan jobbe med å ikke unngå det man er redd for.

Skrevet

Hvis du er sikker på at du ikke er sosialt klønete, utiltrekkende og underlegen, hvis du ikke stadig blir kritisert og avvist - pris deg lykkelig! Det er bare irrasjonelt! Bare tanker! Dette kan du jobbe med! (Det andre også, selvsagt, om det hadde vært saken.) Kognitiv terapi regnes som det rette botemiddelet for dette. Psykologer og psykiatere gjør det så å si på samlebånd.

Hvorfor frykten fortsetter? Fordi menneskesinnet ikke er hundre prosent rasjonelt til enhver tid. Vi er ikke roboter. Vi er sansende og følende vesener som trenger aksept og forståelse. Derfor.

Gjest Trist i dag
Skrevet

Hvis du er sikker på at du ikke er sosialt klønete, utiltrekkende og underlegen, hvis du ikke stadig blir kritisert og avvist - pris deg lykkelig! Det er bare irrasjonelt! Bare tanker! Dette kan du jobbe med! (Det andre også, selvsagt, om det hadde vært saken.) Kognitiv terapi regnes som det rette botemiddelet for dette. Psykologer og psykiatere gjør det så å si på samlebånd.

Hvorfor frykten fortsetter? Fordi menneskesinnet ikke er hundre prosent rasjonelt til enhver tid. Vi er ikke roboter. Vi er sansende og følende vesener som trenger aksept og forståelse. Derfor.

Jeg er selvfølgelig ikke sikker på det. Og det er visst problemet. Hadde jeg vært sikker på det hadde jeg vel ikke fryktet og oppfattet som jeg gjør.

Har tidligere prøvd kognitiv terapi uten noen åpenbar effekt. Nå går jeg igjen i terapi, uvisst helt hvilken type, men sikkert fortsatt noen kognitive og Metakognitive prinsipper. Men det er jammen ikke lett å endre eller gjøre noe med. Jeg prøver, men jeg feiler og feiler og feiler igjen.

Gjest Trist i dag
Skrevet

Kognitiv terapi kan kanskje være tingen? Jeg er redd for andre mennesker og isolerer meg mer og mer. Jeg går altså rundt problemet og facer det ikke. Sikkert ikke smart.

Fantastisk at du klarer en slik jobb selv om det av og til går rett i dass. Du burde være stolt av deg selv!

Hei.

Jeg går allerede i terapi, så jeg prøver det også. Det er ikke så enkelt likevel. Det er psykologen blant annet som prøver å fortelle meg hva som er problemet, men hele meg får jo ikke helt til å tro det.

Tusen takk for svar til deg også, forresten.

Gjest jjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjj
Skrevet

Jeg har alltid vært som deg... men er mye bedre med tia. Har rett og slett begynt å drite i hva andre syns om meg. Det er andre som er tufselurer om de ikke liker meg, deres problem - rett og slett. Og er det episoder hvor jeg føler jeg driter på draget - i stedet for å bli brydd, flau osv, prøver jeg å lære av situasjonen slik at jeg håndterer den bedre neste gang. Jeg er ekstremt selvkritisk... men føler selvtilliten har blitt bedre med åra, heldigvis :-)

Gjest germimate
Skrevet

''altså at problemet IKKE er at jeg er sosialt klønete, underlege andre, at jeg ikke egentlig har noen grunn til å forvente kritikk og avvisning

men at problemet bare er min _frykt_ for det

Hvorfor i alle dager kan jeg ikke bare slutte med det da? Når folk forteller meg at problemet mitt er frykten og min oppfattelse. Når diagnosen forteller meg at problemet er frykten og oppfattelse. Når alt forteller meg at det egentlig ikke er noen grunm til frykten.

Hvorfor i alle dager fortsetter jeg å frykte da? Hvorfor fortsetter jeg å oppfatte det på samme måten''

Hadde det vært så enkelt å bare slutte med det, hadde vi vel ikke trengt terapi?

Gjest germimate
Skrevet

Jeg har alltid vært som deg... men er mye bedre med tia. Har rett og slett begynt å drite i hva andre syns om meg. Det er andre som er tufselurer om de ikke liker meg, deres problem - rett og slett. Og er det episoder hvor jeg føler jeg driter på draget - i stedet for å bli brydd, flau osv, prøver jeg å lære av situasjonen slik at jeg håndterer den bedre neste gang. Jeg er ekstremt selvkritisk... men føler selvtilliten har blitt bedre med åra, heldigvis :-)

Jeg ble litt nysgjerrig, har du gått i terapi, eller har du klart dette selv? :)

Gjest germimate
Skrevet

Jeg er selvfølgelig ikke sikker på det. Og det er visst problemet. Hadde jeg vært sikker på det hadde jeg vel ikke fryktet og oppfattet som jeg gjør.

Har tidligere prøvd kognitiv terapi uten noen åpenbar effekt. Nå går jeg igjen i terapi, uvisst helt hvilken type, men sikkert fortsatt noen kognitive og Metakognitive prinsipper. Men det er jammen ikke lett å endre eller gjøre noe med. Jeg prøver, men jeg feiler og feiler og feiler igjen.

Eksponering, eksponering og atter eksponering - det er det som har hjelpa meg dit jeg er i dag (og terapi). Jeg mener jeg er frisk fra min sosiale fobi,men jobber fortsatt med unnvikelse og engstelse.

Gjest germimate
Skrevet

Jeg er selvfølgelig ikke sikker på det. Og det er visst problemet. Hadde jeg vært sikker på det hadde jeg vel ikke fryktet og oppfattet som jeg gjør.

Har tidligere prøvd kognitiv terapi uten noen åpenbar effekt. Nå går jeg igjen i terapi, uvisst helt hvilken type, men sikkert fortsatt noen kognitive og Metakognitive prinsipper. Men det er jammen ikke lett å endre eller gjøre noe med. Jeg prøver, men jeg feiler og feiler og feiler igjen.

Har du prøvd eksponering?

Gjest jjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjjj
Skrevet

Jeg ble litt nysgjerrig, har du gått i terapi, eller har du klart dette selv? :)

Aldri vært til psykolog.... Men tenker hele tiden terapi og sosial trening.

Har en indre dialog med meg selv, på en måte er jeg vel min egen psykolog.

har ikke hatt noen enkel oppvekst - og dramatiske ting hart skjedd med meg i voksen alder hvor de fleste kanskje ville oppsøkt hjelp.

Nå syns jeg man skal være flink til å søke hjelp, det er ikke meningen man skal klare alt alene.... jeg tror jeg må ha en veldig sterk psyke, ellers hadde jeg aldri overlevd.

Gjest germimate
Skrevet

Jeg prøver, men noen ganger lurer jeg bare på om jeg bør gi opp og bare innse at jeg er skikkelig syk.

Jeg har en hundre prosent jobb, skikkelig sosial jobb med masse kontakt med folk. Skal vise meg frem og prestere hele tiden.

Og noen ganger går det i dass. Kanskje fordi jeg gruer meg for mye, fordi jeg frykter for mye, men likevel. Det går i dass. Og da kommer lysten til å stikke av, tankene om at jeg heller burde innse jeg er for syk til en slik jobb og heller søke uføretrygd. Jeg vet vel jeg egentlig ikke ville få det heller når jeg liksom har "fungert" så lenge, men...

Uansett: takk for svar.

''Og noen ganger går det i dass''

Gjør det virkelig det - går i dass, eller er det bare noe du føler?

Gjest germimate
Skrevet

Aldri vært til psykolog.... Men tenker hele tiden terapi og sosial trening.

Har en indre dialog med meg selv, på en måte er jeg vel min egen psykolog.

har ikke hatt noen enkel oppvekst - og dramatiske ting hart skjedd med meg i voksen alder hvor de fleste kanskje ville oppsøkt hjelp.

Nå syns jeg man skal være flink til å søke hjelp, det er ikke meningen man skal klare alt alene.... jeg tror jeg må ha en veldig sterk psyke, ellers hadde jeg aldri overlevd.

Jeg er kjempeimponert! :))

Skrevet

Jeg er selvfølgelig ikke sikker på det. Og det er visst problemet. Hadde jeg vært sikker på det hadde jeg vel ikke fryktet og oppfattet som jeg gjør.

Har tidligere prøvd kognitiv terapi uten noen åpenbar effekt. Nå går jeg igjen i terapi, uvisst helt hvilken type, men sikkert fortsatt noen kognitive og Metakognitive prinsipper. Men det er jammen ikke lett å endre eller gjøre noe med. Jeg prøver, men jeg feiler og feiler og feiler igjen.

Neida, jeg prøvde å "fritte deg ut", var litt ironisk - det er klart at sosial angst ol ikke oppleves som angst, men som at det virkelig er noe galt med en. Jeg mener det blir å fortsette ydmykelsen å si at du er syk, at du må skjerpe deg osv.

For meg - og jeg sier ikke det nødvendigvis vil være sånn for deg - har det vært viktigst å få støtte, omsorg, et rom for å snakke ut og på et vis leve ut følelser. Mine behandlere tenker ikke at det er noe feil med meg; tvertimot: hva er det jeg trenger?

Deretter har det gått mye på sosial trening og opplæring, for jeg har gått glipp av mange muligheter for å lære i naturlige sosiale situasjoner. Etterhvert som jeg har blitt tryggere, har læringsareneaen blitt større, så det glir mer og mer over i eksponering:

Jeg eksponerer meg, med det jeg har lyst til å delta på, når jeg selv føler meg klar for det.

Først i tredje rekke kommer kognitiv terapi. Det er veldig nyttig og interessant når man er kommet litt ovenpå. Men det er ikke der man skal starte når man er langt ute og langt nede.

Etter fire år med egenutvikling, kan jeg si dette: Sosislangsten er borte, selvtilliten min har økt, jeg føler meg friskere, sterkere, gladere, tryggere. Jeg er mer sosial, mer selvhevdende, mindre irritabel og lettere å være sammen med. Alt i alt er livet mange hakk bedre.

Gjest tror jeg altså
Skrevet

Jeg tror som -jjjjjjjj at det er mulig å bli bedre av denne pers.forstyrrelsen med alderen. Hvis en på et eller annet tidspunkt klarer å drite mer i hva andre syns om en. Det kan være at en gjennomgår livskriser og/eller har gode trygge mennesker (om så bare en person) rundt seg som gjør at en tørr å bli litt mer trygg. Det kan være en øvelsessak, vær til stede i kroppen og lat som om du har din plass i verden/er trygg på deg selv. Le litt av andres dumme oppførsel inni deg selv og tenk på at det er de som oppfører seg dumt i steden for at du tar deg nær av det. Øv deg på å ta litt plass (f.eks brei deg ut hjemme alene med armene 90 grader ut på 'sofaryggen'). Oppsøk terapi. Denne pers.forstyrrelsen skal det gå an å jobbe med. Det er viktig å holde eksponering for mennesker ved like.

Gjest Trist i dag
Skrevet

''Og noen ganger går det i dass''

Gjør det virkelig det - går i dass, eller er det bare noe du føler?

Har ikke så lyst til å komme med konkrete eksempler av frykt for gjenkjenning.

Ofte er det vel kanskje en blanding. Dvs, det går litt i dass, men ikke så enormt krisemaksimerende i dass som jeg skal ha det til. Men når jeg/vi faktisk ikke får gjenomført det som var planen pga min angst, så har det jo gått i dass.

Gjest trist i dag
Skrevet

Har du prøvd eksponering?

Ja. Trodde jeg hadde fått frem at jeg har en veldig eksponerede jobb? Og det er der jeg noen ganger lurer på om jeg har siktet litt høyt. At jeg burde lagt meg på et lavere eksponeringsivå? Men ut ifra hva dere sier her har jeg kanskje ikke det, men skal bare fortsette å stå på...

Det har vært mye i det siste:

Jeg er prosjektleder for et prosjekt som ikke kan bli slik vi først tenkte da det ikke er ressurser til det. Vi har fått pengene men ikke hodene. Jeg skal derfor skrive en prosjektbeskrivelse som jeg frykter ingen vil være fornøyd med. Og jeg må fortelle alle noe som høyst sannsynlig vil skuffe alle. (Og forøvrig er det jo skummelt nok å skrive og legge frem prosjektbeskrivelser som man ikke tror folk vil bli misfornøyd med også. At noen skal lese noe jeg har skrevet og produsert er jo i seg selv skummelt for meg.)

Noen kolleger på jobb har gått noe videreutdanning i veiledning, og skal observere og veilede noen kolleger (bl.a. meg) i situasjoner der jeg veileder andre.

Jeg skal "selge inn" personer for samarbeidspartnere. Og jeg skal forsvare og argumentere og stå inne for faglige og skjønsmessige vurderinger som mange andre "eksperter" vil være uenige i (fordi de ikke kan få det de ønsker) hele dagen,

Jeg samhandler med, og eksponeres for, og evalueres av folk hele arbeidsdagen.

Jeg er i grunn ikke sikker på om jeg kunne hatt en veldig mye mer eksponerende jobb. Vel, det måtte vel være å være politiker eller noe ;-) Så spørsmålet er kanskje mer om jeg har siktet for høyt og heller skulle fått meg en "vanlig" arbeiderjobb i steden. Der jeg ikke måtte eksponeres så enormt hele tiden.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...