litt av hvert..

[mill@_29]

Hei!

Jeg registrerte meg istad på dette forumet.

Jeg er ei jente som sliter med angst, depresjon, sosialangst og panikk. Før i tiden var jeg ei glad jente og full av liv, men det siste året har jeg blitt dårlig psykisk. Var hos legen min i februar, og ba om henvisning til psykolog. Aner ikke hvorfor, men hun henviste meg til ei psykiater. Og siden februar er jeg på AAP i NAV. I juli fikk jeg time hos psykiater, som jeg har gått et par ganger til, men uten noe fremgang. Hun ville ha meg til å ta en type medisin, og ettersom jeg sliter med angst for medisin fra før av, har jeg ikke klart å ta den. Hun kunne ikke hjelpe meg. Så ble det slutt på å gå til henne.

I oktober var jeg hos legen på nytt, som sa at jeg skulle ringe til psykologer selv, og se om jeg fikk positiv svar. Det gjorde jeg, ringte til mange, og de fleste sa til meg at jeg ikke kommer noen vei på den måten, uansett må legen henvise meg.

Så, var hos legen igjen førrige uke, og hun sendte en henvisning! og det var til DPS. Og skjelte meg ut, sa at jeg liker å ha det sånn, når jeg ikke vil ta imot hjelp, når jeg ikke vil ta medisin. Jeg brast i gråt, og sa at jeg ikke turde å ta medisin.

Uansett, jeg har klart å få tak i ei som jobber med psykodrama. Hos henne så snakker vi ikke bare, vi har rollespill, eller hva jeg skal kalle det. Har gått til henne 3 ganger hittil, og vet ikke hva jeg skal si. Jeg har enda ikke klart å sette meg inn i det, men jeg prøver.

Har vært i kontakt med nav, og fått innkallelse neste uke. Hun jeg snakket med på tlf, forklarte jeg min situasjon slik den er nå. At siden sist, så har ikke jeg kommet noen vei, jeg står på samme sted. Hun sa at vi skulle snakke om det, og kanskje få meg litt ut i arbeidslivet. Selv om jeg sa at jeg sliter såpass psykisk, at jeg bruker flere dager på å komme meg ut, pga. panikkangst. Og nå føler jeg meg verre, jeg er så redd at de skal tvinge meg til jobb, og jeg ikke er klar for det, jeg har jo ikke kommet noen vei i behandlingen min, pga. legefeil.

Hun ba meg også om å si til legen at de skal ha ny legeerklæring. Var hos legen førrige uke, å ba om det.

Ringte til NAV imorgen som sa at dem ikke har fått noe.

Så måtte mase på legesenteret, og legen mi skulle skrive det imorgen.

Utifra det jeg skrev, så kan dere kanskje se at jeg og lege ikke er på samme bølge, har ingen tillit til henne, så har bestemt meg for å skifte lege.

Jeg er så redd for det møte med NAV, og hvis de ikke får legeerklæring til da, så må jeg klare meg på egenhånd, og det tror jeg ikke skal gå bra.

Kan noen gi meg noen råd?

Vær så snill, ikke var negativ mot meg, jeg var på et annet forum med samme emne, og fikk så mye pepper at jeg håper at jeg ikke får det her også.

[BrightHope]

Hei!

Er du redd for medisiner eller har du virkelig ANGST for å ta de?

Tenk over hvordan livet ditt er nå, og hvordan den rette type medisin kan hjelpe deg tilbake til et fullverdig liv. Jeg snakker ikke om beroligende typer medisiner, de er ofte veldig avhengighetsskapende! Holder du deg borte fra de, er det supert. Men det er en del antidepressivaer som hjelper samtidig mot angst i ulike typer. De første ukene kan du bli forverret mht angsten,men etter 2-3 uker kan du merke at den er borte.

Medisin kurerer ikke årsaken som ligger bak, men det kan hjelpe deg til leve, og ta tak i roten i hvorfor ting ble som det ble. Antidep. Er ikke avhengighetsskapende, slik jeg har forstått det.

[Bløtkaka]

Jeg har veldig god erfaring med NAV, de sender meg hit og dit og foreslår tiltak og pusher meg forsiktig. Eneste jeg har fått påpakk for er at jeg ikke klarer å si ifra når tiltakene blir for vanskelige for meg, fordi jeg føler at jeg skal/må/bør klare det, og ramler nedover når det ikke går. Nå skal jeg i arbeidspraksissamtale der konsulenten i NAV blir med meg å snakker med arbeidsgiver. Jeg har ikke har snøring på hvordan jeg skal komme meg gjennom samtalen, for ikke å snakke om å begynne å jobbe igjen, og jeg makter ikke til å forholde meg til det i dag, selv om det bare er en ukes tid til samtalen. Jeg får bare ta det som det kommer, dag for dag eller time for time om nødvendig Men nå har jeg ett stort ønske selv om å slippe å gå hjemme, for her hjemme blir det ikke greie på noenting, og jeg kan ikke få blitt bedre ved å unngå det jeg er redd for.

[Gjest nolanola]

''Kan noen gi meg noen råd?''

Forsøk å ikke frykte NAV før du har vært i møte med de. Det er ingen grunn til å frykte noe du ikke vet utgangen av. Jeg vet det hører med til psykdommen din å gjøre det, men det fører deg ingen vei.

Hva ser du selv som en mulig løsning på din egen situasjon? Du tilbys medisiner, men kan ikke ta de pga din angst for dem. Noe jeg forstår, da jeg selv har hatt samme type angst. Men hvordan ser du da for deg veien ut av dette. Hva trenger du av hjelp og hvor kan du finne denne hjelpen?

Hvordan ser du for deg at du skal bli frisk av dette?

[mill@_29]

''Kan noen gi meg noen råd?''

Forsøk å ikke frykte NAV før du har vært i møte med de. Det er ingen grunn til å frykte noe du ikke vet utgangen av. Jeg vet det hører med til psykdommen din å gjøre det, men det fører deg ingen vei.

Hva ser du selv som en mulig løsning på din egen situasjon? Du tilbys medisiner, men kan ikke ta de pga din angst for dem. Noe jeg forstår, da jeg selv har hatt samme type angst. Men hvordan ser du da for deg veien ut av dette. Hva trenger du av hjelp og hvor kan du finne denne hjelpen?

Hvordan ser du for deg at du skal bli frisk av dette?

Ettersom min lege til å begynne med gjorde en feil å sende meg til psykiater istedenfor psykolog, som jeg ba om.

Har ikke fått noe hjelp av henne, og jeg står på samme punkt som jeg gjorde da jeg gikk til lege og ba om henvisning. Jeg har ikke kommet noen vei for jeg hadde ikke riktig hjelp. Psykolog vil jeg til, men legen kvier seg til å henvise meg, men istedenfor ber meg om å ta den medisinen som jeg har fått (cipralex). Selv om jeg har prøvd så godt jeg kunne og pushet meg selv på å ta den, men jeg tør ikke, angsten vil ikke la meg, jeg er så redd for å bli dårlig, det vil jeg ikke makte.

Jeg må først få ordentlig hjelp før jeg kan begynne å tenke på jobb, for bare tanken skremmer meg nå. Jeg vet at jeg ikke gjør meg selv noe godt av å tenke på hva som kommer til å skje på møte, men jeg har så angst hele tiden, spiser ikke som jeg skal, har angst hele tiden og kvalmende følelse. Og det hjelper meg ikke noe når jeg vet at jeg ikke har noe tillit til legen. Sist gang jeg hadde time hos henne, ba hun meg om å ta den medisinen, og sa rett ut at jeg liker å ha det sånn, og at jeg kommer til å ha det sånn i 10 år til, om jeg ikke tar den medisinen. Jeg brast i gråt, og visste ikke hva jeg skulle gjøre av meg. Alle psykologene jeg har ringt til på egen hånd, har sagt til meg at ingen kan tvinge meg til medisin, og lege skulle først henvist meg til psykolog og ikke psykiater.

Jeg er så dårlig, at jeg bare venter på at det møte skal bli overstått, så får det briste eller bære. Hva annet kan jeg gjøre?