Jeg er pen derfor er jeg

[Gjest osv]

Jeg blir så trist av at det å være pen teller så mye i dagens samfunn. Det å være pen dreier seg som oftest om medfødte egenskaper, ja ren flaks og sier lite om mennesket ellers.

Spesielt menn ser ut til å være svært stolt om de har en pen kone.

Jeg vil tro at de svært pene har en del fordeler bare i egenskap av å være pen.

Er det ikke rart at vi ikke har kommet lengre egentlig?

[Gjest Nickløsheletida]

''Er det ikke rart at vi ikke har kommet lengre egentlig?''

Nei, det er ikke rart, så lenge vi har øyne til å se med og hormoner som styrer følelsene våre. Dette kommer ikke til å forandre seg.

[BrightHope]

Vet du, det som tiltrekker mennesker mest, er utstråling og selvtillit :-) Man kan være så pen som bare det, men man oppnår ikke suksess på ulike områder i livet uten selvtillit, ha tro på deg selv, vite hvem du er....

Er det ett eller annet utseendemessig som man kan forbedre, så er vel ikke det feil, men det du utstråler inni deg er det viktigste.

[tzatziki1365380058]

Vet du, det som tiltrekker mennesker mest, er utstråling og selvtillit :-) Man kan være så pen som bare det, men man oppnår ikke suksess på ulike områder i livet uten selvtillit, ha tro på deg selv, vite hvem du er....

Er det ett eller annet utseendemessig som man kan forbedre, så er vel ikke det feil, men det du utstråler inni deg er det viktigste.

''Man kan være så pen som bare det, men man oppnår ikke suksess på ulike områder i livet uten selvtillit, ha tro på deg selv, vite hvem du er....''

Det stemmer nok. men selvtillit dannes jo ikke i et vakuum. Det er nok sånn at man preges av de tilbakemeldingene man får fra omverdenen.

Og det er vel godt dokumentert at pene mennesker får mer oppmerksomhet, blir mer sett, får flere positive tilbakemeldinger - som avler selvtillit og utstråling, som avler enda mer oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger osv....

Så det lønner seg å være pen....

[Sør]

Det er neppe så annerledes nå enn før, for det første.

Mer fundamentalt - det vil alltid være noe folk bedømmes etter - penger, høyde, skjønnhet, IQ, utdanning, hårfarge, hudfarge, osv.

Men du tar feil vedr. at det er lite man kan gjøre rundt det å være "pen" - "penhet" handler jo ikke bare om fysisk form, men hvordan man kler seg, og hva man gjør.

Det er stor forskjell på hvordan samme person blir oppfattet dersom hun kler seg i slitte joggesko, grillbukser og en gammel anorakk, og dersom hun har skinnstøvler med litt høye hæler, jeans, blue, og litt stylet hår og make up.

Samme person (fysisk) - helt annen utstråling og oppfattes nok forskjellig av svært mange.

Med vennlig hilsen

[Gjest utseendet er ikke alt]

Har en venninne som er pen.... men hun er bare pen.

INgen jobb, ingen utdannelse.... har samboer, men han sliter veldig med henne pga psyken hennes og hennes lave selvtillit, er han som må stå for hele husholdet....

Tror nok han heller ville byttet henne ut med en vanlig utseende jente med jobb og sunne verdier i huet... hun der bryr seg bare om utseendet.

[tonie]

Nei, jeg synes ikke det er rart. Det er bare sånn det er. Vi vil jo helst ha de beste partnerne hvis vi kan velge fritt, de vakreste, rikeste eller smarteste. For menn er det ofte mest stas og praktisk med den vakreste, mens vi kvinner har mer nytte av den smarteste eller rikeste. De fleste ender nå opp med en som er omtrent like pen/stygg som de selv er. Vi kan ikke få alt her i livet. Noen har skjønnhet og noen har andre ting. Du får trøste deg med at skjønnheten ikke varer evig;)

[fineline]

Har en venninne som er pen.... men hun er bare pen.

INgen jobb, ingen utdannelse.... har samboer, men han sliter veldig med henne pga psyken hennes og hennes lave selvtillit, er han som må stå for hele husholdet....

Tror nok han heller ville byttet henne ut med en vanlig utseende jente med jobb og sunne verdier i huet... hun der bryr seg bare om utseendet.

Vil han bytte ut kjæresten sin???? Herlighet.

[fineline]

Det å være pen dreier seg ikke om flaks. Personlig utstråling har mest å si. Selvfølgelig er noen som flertallet mener er penere enn andre, men det er ikke det viktigste.

[fresja]

Nei, jeg synes ikke det er rart. Det er bare sånn det er. Vi vil jo helst ha de beste partnerne hvis vi kan velge fritt, de vakreste, rikeste eller smarteste. For menn er det ofte mest stas og praktisk med den vakreste, mens vi kvinner har mer nytte av den smarteste eller rikeste. De fleste ender nå opp med en som er omtrent like pen/stygg som de selv er. Vi kan ikke få alt her i livet. Noen har skjønnhet og noen har andre ting. Du får trøste deg med at skjønnheten ikke varer evig;)

*Du får trøste deg med at skjønnheten ikke varer evig;)*

Jeg kjenner en kvinne i 80-årene og en på over 90 som fortsatt er utrolig vakre, iallfall i mine øyne!

[BrightHope]

''Man kan være så pen som bare det, men man oppnår ikke suksess på ulike områder i livet uten selvtillit, ha tro på deg selv, vite hvem du er....''

Det stemmer nok. men selvtillit dannes jo ikke i et vakuum. Det er nok sånn at man preges av de tilbakemeldingene man får fra omverdenen.

Og det er vel godt dokumentert at pene mennesker får mer oppmerksomhet, blir mer sett, får flere positive tilbakemeldinger - som avler selvtillit og utstråling, som avler enda mer oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger osv....

Så det lønner seg å være pen....

Bare du kan bestemme hvor preget du vil bli av det. Som barn var jeg "mindre pen", så vokste jeg opp og ble populær blant gutta. Jeg gikk fra å bli mobbet/ertet til å bli ei jente som kunne få nesten den jeg ville ha. På innsiden var jeg deppa, tom, trist, ensom, sint ( men klarte ikke å uttrykke det) osv........

Jeg kunne stadig vekk få høre positive ting om mitt utseende og kropp. Hos jenter/ venninner var jeg en god venn og stilte ofte opp for andre. Det gjør jeg den dag i dag.

Men hvem er jeg? Hva er min identitet i dag?

Jeg aner ikke. Jo, jeg er mamma, og får høre jeg er ei god mor og en god venn. Men utover det, så er jeg "trapped". Jeg er deprimert og har slitt med panikkangst og sosial angst siden barndommen. Jeg er presset inn i et hjørne, og aner ikke hvordan jeg kan komme meg løs og bli fri. Jeg har bearbeidet traumer, men er likevel stuck i et liv der jeg ikke vet hvem jeg er eller finner min identitet.

Når noen kommenterer mitt ytre, er det fristende ( i tankene) å gi dem en på tygga. Min erfaring er at om omverdenen synes du er pen, så går det kun på det ytre. De ser ikke deg som person, din ID.... Den responsen du får er overfladisk, uten noen verdifull betydning.

Det gjør ingenting negativt om du kler deg bra, tar vare på kroppen, ansiktet, håret og alt det der. Men folk som har en hjerne og åpne øyne og ser deg, din helhet og ditt potensiale, det er det som virkelig teller. Og ikke minst;at du har troa på deg selv!

Det ytre teller lite skal jeg si deg. Så, om du har tro på deg selv, ser andre det,og synes det er tiltrekkende. Tenker da i ulike sammenhenger :-)

Håper du forstår hva jeg mener. Å være "pen" er ikke svaret på hvordan din selvtillit er....

[tzatziki1365380058]

Det å være pen dreier seg ikke om flaks. Personlig utstråling har mest å si. Selvfølgelig er noen som flertallet mener er penere enn andre, men det er ikke det viktigste.

Personlig utstråling er da også flaks, vel? Man kan da ikke bestemme seg for å ha en "positiv utstråling".

[tzatziki1365380058]

Bare du kan bestemme hvor preget du vil bli av det. Som barn var jeg "mindre pen", så vokste jeg opp og ble populær blant gutta. Jeg gikk fra å bli mobbet/ertet til å bli ei jente som kunne få nesten den jeg ville ha. På innsiden var jeg deppa, tom, trist, ensom, sint ( men klarte ikke å uttrykke det) osv........

Jeg kunne stadig vekk få høre positive ting om mitt utseende og kropp. Hos jenter/ venninner var jeg en god venn og stilte ofte opp for andre. Det gjør jeg den dag i dag.

Men hvem er jeg? Hva er min identitet i dag?

Jeg aner ikke. Jo, jeg er mamma, og får høre jeg er ei god mor og en god venn. Men utover det, så er jeg "trapped". Jeg er deprimert og har slitt med panikkangst og sosial angst siden barndommen. Jeg er presset inn i et hjørne, og aner ikke hvordan jeg kan komme meg løs og bli fri. Jeg har bearbeidet traumer, men er likevel stuck i et liv der jeg ikke vet hvem jeg er eller finner min identitet.

Når noen kommenterer mitt ytre, er det fristende ( i tankene) å gi dem en på tygga. Min erfaring er at om omverdenen synes du er pen, så går det kun på det ytre. De ser ikke deg som person, din ID.... Den responsen du får er overfladisk, uten noen verdifull betydning.

Det gjør ingenting negativt om du kler deg bra, tar vare på kroppen, ansiktet, håret og alt det der. Men folk som har en hjerne og åpne øyne og ser deg, din helhet og ditt potensiale, det er det som virkelig teller. Og ikke minst;at du har troa på deg selv!

Det ytre teller lite skal jeg si deg. Så, om du har tro på deg selv, ser andre det,og synes det er tiltrekkende. Tenker da i ulike sammenhenger :-)

Håper du forstår hva jeg mener. Å være "pen" er ikke svaret på hvordan din selvtillit er....

Det er nanaturligvis ikke bare et svar på dette, og det finnes mange unntak.

Men jeg tror likevel det vanligste er å bli preget av de positive tilbakemeldingene man får.

[Liljana]

Personlig utstråling er da også flaks, vel? Man kan da ikke bestemme seg for å ha en "positiv utstråling".

Jo, til dels kan en det.

En kan bestemme seg for å sette opp et blid og smilende åsyn, og en kan sette opp et surt og arrig fjes.

Utstrålingen har også en del å si i forhold til kroppsholdning, en kan være rett i nakken og kneise eller en kan være sammensunken og lut i ryggen.

[BrightHope]

Det er nanaturligvis ikke bare et svar på dette, og det finnes mange unntak.

Men jeg tror likevel det vanligste er å bli preget av de positive tilbakemeldingene man får.

Hvilke tilbakemeldinger har du fått? Og fra hvem?

[Lillemus]

Personlig utstråling er da også flaks, vel? Man kan da ikke bestemme seg for å ha en "positiv utstråling".

''Personlig utstråling er da også flaks, vel? Man kan da ikke bestemme seg for å ha en "positiv utstråling".''

Det er jeg ikke enig i. Selvfølgelig kan man prøve å være blid og vennlig istedet for å gå rundt og være sur og grinete konstant. Jeg kjenner til et par som godt kunne tenkt litt på akkurat det...

[Babette]

Bare du kan bestemme hvor preget du vil bli av det. Som barn var jeg "mindre pen", så vokste jeg opp og ble populær blant gutta. Jeg gikk fra å bli mobbet/ertet til å bli ei jente som kunne få nesten den jeg ville ha. På innsiden var jeg deppa, tom, trist, ensom, sint ( men klarte ikke å uttrykke det) osv........

Jeg kunne stadig vekk få høre positive ting om mitt utseende og kropp. Hos jenter/ venninner var jeg en god venn og stilte ofte opp for andre. Det gjør jeg den dag i dag.

Men hvem er jeg? Hva er min identitet i dag?

Jeg aner ikke. Jo, jeg er mamma, og får høre jeg er ei god mor og en god venn. Men utover det, så er jeg "trapped". Jeg er deprimert og har slitt med panikkangst og sosial angst siden barndommen. Jeg er presset inn i et hjørne, og aner ikke hvordan jeg kan komme meg løs og bli fri. Jeg har bearbeidet traumer, men er likevel stuck i et liv der jeg ikke vet hvem jeg er eller finner min identitet.

Når noen kommenterer mitt ytre, er det fristende ( i tankene) å gi dem en på tygga. Min erfaring er at om omverdenen synes du er pen, så går det kun på det ytre. De ser ikke deg som person, din ID.... Den responsen du får er overfladisk, uten noen verdifull betydning.

Det gjør ingenting negativt om du kler deg bra, tar vare på kroppen, ansiktet, håret og alt det der. Men folk som har en hjerne og åpne øyne og ser deg, din helhet og ditt potensiale, det er det som virkelig teller. Og ikke minst;at du har troa på deg selv!

Det ytre teller lite skal jeg si deg. Så, om du har tro på deg selv, ser andre det,og synes det er tiltrekkende. Tenker da i ulike sammenhenger :-)

Håper du forstår hva jeg mener. Å være "pen" er ikke svaret på hvordan din selvtillit er....

''Min erfaring er at om omverdenen synes du er pen, så går det kun på det ytre. De ser ikke deg som person, din ID.... Den responsen du får er overfladisk, uten noen verdifull betydning.''

Ja, når noen sier du er pen, går det på det ytre, men det er da ikke dermed sagt at folk ikke ser personligheten og de indre egenskapene dine også.

Jeg synes det er kjempekoselig å få komplimenter for utseendet.

[Babette]

''Personlig utstråling er da også flaks, vel? Man kan da ikke bestemme seg for å ha en "positiv utstråling".''

Det er jeg ikke enig i. Selvfølgelig kan man prøve å være blid og vennlig istedet for å gå rundt og være sur og grinete konstant. Jeg kjenner til et par som godt kunne tenkt litt på akkurat det...

Man kan bestemme seg for å være blid og positiv, men noen mangler likevel utstråling. Den er ikke så lett å styre.

[fineline]

Personlig utstråling er da også flaks, vel? Man kan da ikke bestemme seg for å ha en "positiv utstråling".

Selvfølgelig kan man gjøre noe med personlig utstråling, men ikke noe med om andre liker en.

[tonie]

*Du får trøste deg med at skjønnheten ikke varer evig;)*

Jeg kjenner en kvinne i 80-årene og en på over 90 som fortsatt er utrolig vakre, iallfall i mine øyne!

Ja, men jeg snakker ikke om den typen vakker.