Tanker som at jeg ikke orker å leve lenger

[Gjest bølger]

Hvor vanlige er slike tanker? Har psykisk friske også disse tankene? Datteren min hadde hatt slike tanker og det gjorde meg bekymret. Selv får jeg slike tanker til alle tider når jeg er dårlig.

Hvor farlige er disse tankene? Kan det gå galt i affekt reaksjon? Selv har jeg tider med selvskading. er det fare for at jeg da i affekt gjøre for mye av det slik at det går galt?

[Gjest saga blott]

Tror alle kan bli lei av livet innimellom, til og med de friske. Men det er et stykke fra å tenke det, til å gjøre det. Hvis du er redd tankene dine, kan du jo snakke med noen om dem.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg hadde slike tanker til jeg fikk forklart at jeg ved et selvmord ville påført menge mennesker mye smerte (jeg hadde ikke tenkt på det sånn), fra den dagen har jeg aldri tenkt tanken igjen.

Det er fullstendig uaktuelt, uansett hvor tungt jeg får det, det går over.

Siden du har barn bør du tenke det samme, at du ikke vil påføre ditt barn eller dine barn en livslang sorg, du må fortsette å leve, det er bare å bite smerten i seg, tenke, det går over.

Er man alene/ ikke har barn er saken en annen, men har man fått barn må man finne mer konstruktive tankemåter. Du vil sikkert bære sorgen og smerten enn å gi den til ditt barn.

Så kan du være glad for at du ikke er egoistisk, men tar ansvar for å være der, at du er sterk for noen annen.

Ellers vet jeg lite om din lidelse, men jeg vet min egen medfører stor grad av ensomhet og utilstrekkelighet, men jeg vet at slike ting på sett og vis kan lindres/bedres ved visse tiltak innsatt.

Jeg lurer på om jeg som har såpass mye plassert ikke burde stilt mere opp for min egen gruppe- aspergere.

Jeg kan derfor gi lite konkrete råd til deg, fordi jeg syns bipolaritet er vanskelig å forstå siden jeg ikke selv har det, men jeg tror dere i større grad burde og kunne hjelpe hverandre.

[Gjest dkdkdk]

Hei!

Jeg hadde slike tanker til jeg fikk forklart at jeg ved et selvmord ville påført menge mennesker mye smerte (jeg hadde ikke tenkt på det sånn), fra den dagen har jeg aldri tenkt tanken igjen.

Det er fullstendig uaktuelt, uansett hvor tungt jeg får det, det går over.

Siden du har barn bør du tenke det samme, at du ikke vil påføre ditt barn eller dine barn en livslang sorg, du må fortsette å leve, det er bare å bite smerten i seg, tenke, det går over.

Er man alene/ ikke har barn er saken en annen, men har man fått barn må man finne mer konstruktive tankemåter. Du vil sikkert bære sorgen og smerten enn å gi den til ditt barn.

Så kan du være glad for at du ikke er egoistisk, men tar ansvar for å være der, at du er sterk for noen annen.

Ellers vet jeg lite om din lidelse, men jeg vet min egen medfører stor grad av ensomhet og utilstrekkelighet, men jeg vet at slike ting på sett og vis kan lindres/bedres ved visse tiltak innsatt.

Jeg lurer på om jeg som har såpass mye plassert ikke burde stilt mere opp for min egen gruppe- aspergere.

Jeg kan derfor gi lite konkrete råd til deg, fordi jeg syns bipolaritet er vanskelig å forstå siden jeg ikke selv har det, men jeg tror dere i større grad burde og kunne hjelpe hverandre.

''Er man alene/ ikke har barn er saken en annen,''

Men man må huske på at man faktisk er noens barn.

Selvmord fører alltid til mye smerte, uansett hvem de etterlatte er.

Og dette kan jeg si fordi jeg har opplevd å miste min ektefelle slik. Og det var ikke bare jeg og barna som sørger. Men mange, mange andre. Blant dem en gammel mor.

Selvmord er aldri løsningen.

[Madelenemie]

''Er man alene/ ikke har barn er saken en annen,''

Men man må huske på at man faktisk er noens barn.

Selvmord fører alltid til mye smerte, uansett hvem de etterlatte er.

Og dette kan jeg si fordi jeg har opplevd å miste min ektefelle slik. Og det var ikke bare jeg og barna som sørger. Men mange, mange andre. Blant dem en gammel mor.

Selvmord er aldri løsningen.

Hei!

Okey.

Jeg tenkte ut i fra kun mitt eget perspektiv, i mitt tilfelle ville kun barn og ektefelle sørge, de andre ville spilt skuespill, det siste misliker jeg. Og av det siste har jeg ingen respekt.

[Gjest bølger]

Tror alle kan bli lei av livet innimellom, til og med de friske. Men det er et stykke fra å tenke det, til å gjøre det. Hvis du er redd tankene dine, kan du jo snakke med noen om dem.

Jeg var nok mest redd når jeg forstod at datteren min også hadde slike tanker. Det var derfor jeg spurte hvor vanlig det var med slike tanker.

Jeg har selv tømt tablettboksen i neven og ville ta alt, men fornuften fikk meg til å legge alt tilbake i boksen igjen. Har derfor tenkt om jeg kunne ha gått for langt i ren fortvilelse uten å ha noen planer om det.

[Gjest Kaos_i_hvit_saus]

Jeg var nok mest redd når jeg forstod at datteren min også hadde slike tanker. Det var derfor jeg spurte hvor vanlig det var med slike tanker.

Jeg har selv tømt tablettboksen i neven og ville ta alt, men fornuften fikk meg til å legge alt tilbake i boksen igjen. Har derfor tenkt om jeg kunne ha gått for langt i ren fortvilelse uten å ha noen planer om det.

Hei!

Det er faktisk mer vanlig enn det mange tror å ha selvmordstanker.

De fleste av oss vil oppleve å ha det minst en gang i livet uten og ha en form for lidelse.

Men det er når selvmordstankene gjentar seg hyppig at det blir sykelig.

Jeg har selv vært suicidal og stått med ganske mange tabletter i hånden.

Jeg har også tatt dem i ren fortvilelse, men fornuften har alltid slått meg hver gang jeg har gjort det, slik at jeg får raskt hjelp og kommer meg til sykehuset.

Det jeg har lært av og vurdere selvmordsrisiko er at når selvmordstankene går over til planlegging og sted og dato, da begynner det og bli ille, da bør man prate med en lege.

Hvis man i tillegg har en lidelse, for eksempel bipolar eller psykose, så spiller også dette inn, da det er større sjanse for å begå et selvmord i en depresjon/mani eller psykose.

Jeg ville spurt datteren din om selvmordstankene og forklart henne at det ville være katastrofalt å miste henne.

Jeg ville spurt henne om hvorfor hun hadde slike tanker, men jeg ville ikke ha gravd for mye i selvmordstankene, da det ofte forsterker dem.

Jeg ville spurt henne om hun ønsker å prate med noen profesjonelle om det og at du tilbyr deg og bli med henne til fastlegen. (hvis hun er over 16 år)

Ellers ville jeg vært der for henne når hun har behov.

Jeg ville for eksempel laget en skikkelig koselig dag for henne, slik at hun får tankene over på noe annet.

Hva med en tur på byen for å shoppe og evnt også en tur på et spisested?

Hva med å lage en filmkveld der hun får velge film og snacks til kvelden?

Hva med og si til henne at hun kan ha overnattingsbesøk av en god venninne i helgen?

Det er mange ting som kan gjøres for å få tankene over på noe annet!

Dette vet jeg selv av egne erfaringer.

Når jeg er deprimert slår det aldri feil og komme meg opp fra sofaen og heller finne på noe positivt.

Jeg er for eksempel flink og lage mat, så jeg lager for eksempel en god middag når jeg er deprimert.

Jeg kjøper også kanskje inn litt godteri og setter på en god film.

Jeg er for eksempel også veldig glad i å bowle.

Shopping er jeg også glad i.

Håper det går bedre for dere snart:)

Med vennlig hilsen ei jente som vet hvordan dere har det

[Gjest poncho]

Jeg var nok mest redd når jeg forstod at datteren min også hadde slike tanker. Det var derfor jeg spurte hvor vanlig det var med slike tanker.

Jeg har selv tømt tablettboksen i neven og ville ta alt, men fornuften fikk meg til å legge alt tilbake i boksen igjen. Har derfor tenkt om jeg kunne ha gått for langt i ren fortvilelse uten å ha noen planer om det.

Jeg har prøvd meg på en skikkelig overdose en gang for lenge siden. Våknet etter to døgn på sykehuset, husker ingenting av det og skammer meg enda. Jeg kommer aldri til å prøve dette igjen, søker hjelp det går så langt. Tror dette er vanlige tanker ved psykisk sykdom, spes depresjon.

Ring til psykiateren din å be om hjelp. Vær ærlig og fortell oppriktig hvordan du har det.

[Gjest bølger]

Jeg har prøvd meg på en skikkelig overdose en gang for lenge siden. Våknet etter to døgn på sykehuset, husker ingenting av det og skammer meg enda. Jeg kommer aldri til å prøve dette igjen, søker hjelp det går så langt. Tror dette er vanlige tanker ved psykisk sykdom, spes depresjon.

Ring til psykiateren din å be om hjelp. Vær ærlig og fortell oppriktig hvordan du har det.

Det var litt tidligere den episoden, men jeg ser at jeg blir mer og mer destruktiv igjen. Håper bare at økningen av wellbutrin snart vil ha effekt. Jeg ringte psykiateren og spurte hvor lenge jeg måtte vente og han sa 3-6 uker. Jeg har brukt den i 3 1/2 uke så det er ennå håp. Hvis jeg ikke snart får effekt av den, så vet jeg ikke hva jeg gjør.

[Gjest bølger]

Hei!

Det er faktisk mer vanlig enn det mange tror å ha selvmordstanker.

De fleste av oss vil oppleve å ha det minst en gang i livet uten og ha en form for lidelse.

Men det er når selvmordstankene gjentar seg hyppig at det blir sykelig.

Jeg har selv vært suicidal og stått med ganske mange tabletter i hånden.

Jeg har også tatt dem i ren fortvilelse, men fornuften har alltid slått meg hver gang jeg har gjort det, slik at jeg får raskt hjelp og kommer meg til sykehuset.

Det jeg har lært av og vurdere selvmordsrisiko er at når selvmordstankene går over til planlegging og sted og dato, da begynner det og bli ille, da bør man prate med en lege.

Hvis man i tillegg har en lidelse, for eksempel bipolar eller psykose, så spiller også dette inn, da det er større sjanse for å begå et selvmord i en depresjon/mani eller psykose.

Jeg ville spurt datteren din om selvmordstankene og forklart henne at det ville være katastrofalt å miste henne.

Jeg ville spurt henne om hvorfor hun hadde slike tanker, men jeg ville ikke ha gravd for mye i selvmordstankene, da det ofte forsterker dem.

Jeg ville spurt henne om hun ønsker å prate med noen profesjonelle om det og at du tilbyr deg og bli med henne til fastlegen. (hvis hun er over 16 år)

Ellers ville jeg vært der for henne når hun har behov.

Jeg ville for eksempel laget en skikkelig koselig dag for henne, slik at hun får tankene over på noe annet.

Hva med en tur på byen for å shoppe og evnt også en tur på et spisested?

Hva med å lage en filmkveld der hun får velge film og snacks til kvelden?

Hva med og si til henne at hun kan ha overnattingsbesøk av en god venninne i helgen?

Det er mange ting som kan gjøres for å få tankene over på noe annet!

Dette vet jeg selv av egne erfaringer.

Når jeg er deprimert slår det aldri feil og komme meg opp fra sofaen og heller finne på noe positivt.

Jeg er for eksempel flink og lage mat, så jeg lager for eksempel en god middag når jeg er deprimert.

Jeg kjøper også kanskje inn litt godteri og setter på en god film.

Jeg er for eksempel også veldig glad i å bowle.

Shopping er jeg også glad i.

Håper det går bedre for dere snart:)

Med vennlig hilsen ei jente som vet hvordan dere har det

Jeg spurte bare om hun ofte hadde slike tanker. Ellers fikk hun snakke om hvordan hun hadde det, og jeg fikk ledet tankene på mer positive ting. Hun vil ikke ha hjelp, så det er viktig at jeg er der for henne når hun har det vanskelig. Men det er ikke så lett når jeg sliter så mye selv. Men jeg klarer å ta på meg morsrollen samtidig som jeg bruker egne erfaringer der det kan være til hjelp.

[Gjest poncho]

Det var litt tidligere den episoden, men jeg ser at jeg blir mer og mer destruktiv igjen. Håper bare at økningen av wellbutrin snart vil ha effekt. Jeg ringte psykiateren og spurte hvor lenge jeg måtte vente og han sa 3-6 uker. Jeg har brukt den i 3 1/2 uke så det er ennå håp. Hvis jeg ikke snart får effekt av den, så vet jeg ikke hva jeg gjør.

''Hvis jeg ikke snart får effekt av den, så vet jeg ikke hva jeg gjør.''

Da må du legge en strategi for hva du skal gjøre videre sammen med psykiateren din. Du er nødt til å samarbeide med han, hvis ikke kommer du ingen vei.

[Gjest bølger]

''Hvis jeg ikke snart får effekt av den, så vet jeg ikke hva jeg gjør.''

Da må du legge en strategi for hva du skal gjøre videre sammen med psykiateren din. Du er nødt til å samarbeide med han, hvis ikke kommer du ingen vei.

Det er to mnd. til neste time, men jeg klarer ikke å vente så lenge hvis det ikke virker.

[Gjest poncho]

Det er to mnd. til neste time, men jeg klarer ikke å vente så lenge hvis det ikke virker.

Kan du ikke ringe din behandler å få framskyndet timen? Si hvordan du har det og at du må ha hjelpen nå, ikke om 2 måneder? Behandlere kan ikke lukte at vi sliter, vi er nødt til å si ifra ærlig og konkret selv.

Virker ikke medisinene om 6-7 uker, må du ta kontakt. Vet du at du har en tidsfrist er det kanskje lettere å holde ut? Slik er det ihvertfall for meg. Jeg kan ha det plagsomt i flere måneder bare at jeg vet at hjelpen kommer og at det kan være noe som virker.

[Gjest bølger]

Kan du ikke ringe din behandler å få framskyndet timen? Si hvordan du har det og at du må ha hjelpen nå, ikke om 2 måneder? Behandlere kan ikke lukte at vi sliter, vi er nødt til å si ifra ærlig og konkret selv.

Virker ikke medisinene om 6-7 uker, må du ta kontakt. Vet du at du har en tidsfrist er det kanskje lettere å holde ut? Slik er det ihvertfall for meg. Jeg kan ha det plagsomt i flere måneder bare at jeg vet at hjelpen kommer og at det kan være noe som virker.

''Behandlere kan ikke lukte at vi sliter''

Jeg sa at jeg følte det bare gikk nedover.

Men får jeg ikke effekt på et par uker nå så tar jeg nok kontakt igjen.

[Gjest poncho]

''Behandlere kan ikke lukte at vi sliter''

Jeg sa at jeg følte det bare gikk nedover.

Men får jeg ikke effekt på et par uker nå så tar jeg nok kontakt igjen.

Ja, gjør det. Da har du en plan :-).