Min erfaring med psykiatrien

[ISW]

Jeg har i 4 års tid slitt med helseangst (for både fysiske og psykiske lidelser), men egentlig kun det siste året funnet grunn til å få tilstanden skikkelig behandlet. 

 

Nå har jeg heldigvis greid å holde meg i (høyt lønnet) jobb hele tiden, og av den grunn kan jeg benytte det private helsevesen til denne typen hjelp. Det begynte med at jeg fant en psykolog som jeg følte at jeg ikke helt hadde kjemi med. Endte med å bruke ca 10.000 kroner der uten å få så mye hjelp.

 

I stedet tok jeg en prat med min (fantastiske) fastlege, og han anbefalte meg en time hos en psykiater som holdt til i samme praksis. Til psykiater? Jeg? Er jeg så gal? Jeg skal innrømme at fordommene var høye, og jeg måtte gå et par runder med meg selv før jeg bestilte time. Det skulle imidlertid vise seg å være helt ubegrunnet.

 

Han var utrolig hyggelig og imøtekommende, og etter et par timer hadde han diagnosert meg med tvangspreget personlighet(sforstyrrelse) som "trigget" angst og tvangstanker hos meg når det var ting i livet mitt jeg ikke var fornøyd med. Og med tvangspreget personlighet er det stadig ting som bryter mot min "ideelle" verden. 

 

Min behandling er nå SSRI, oppfølging hos fastlege hver tredje uke, og oppfølging hos psykiater hver sjette uke. Jeg forstår vel at dette ikke er noe jeg bare kan bli "kvitt" ved hjelp av masse medisiner, men det gjelder nok å gjøre det beste ut av det. Utnytte sine personlige ressurser til det fulle og akseptere at man får litt angst nå og da.

 

I tillegg må man trene. Masse. En angstfull dag = ut å løpe! Det hjelper virkelig. 

 

Hva vil jeg si med dette? Jeg tror hovedpoenget mitt er at jeg i alle fall ikke ut fra mitt ståsted ser noe særlig å "klage over" med behandlingen jeg har fått fra psykiatrien. Jeg forstår at det finnes dårlige, så vel som gode, leger og behandlere. Men jeg kjøper ikke helt at en overlege/spesialist i psykiatri med mange års erfaring plutselig bestemmer seg for å være en drittsekk ovenfor akkurat deg.

 

Men på samme måte som at du velger dine venner ut fra hvem du kommer overens med, at du ikke kommer overens med enkelte behandlere, det har jeg selv opplevd. Men da må man si fra

[Bella Dotte]

Fint innlegg. Enig i at man må tørre å trå over noen terskler (både bokstavelig og metaforisk), man må kjenne på magefølelsen (stemmer dette, hjelper det?), og man må selv yte en innsats for å få det bedre.