Jeg blir sprø...

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en mann som nesten ikke prater ( med mindre det er fotball på tv). Jeg blir mer og mer irritabel og sur av å komme hjem til en trøtt og mutt mann som sove for lite om natten og tar det igjen på ettermiddagen.

Det kan gå en hel kveld uten at han sier et ord, og han er ikke deprimert fordi han har alltid vært sånn ifølge han. Han liker best å se på tv og snakke minst mulig. Han er heller ikke sur på meg eller noe sånt.

 

Jeg har bare ikke reagert før i det siste, for nå orker jeg ikke være blid å prate om dagen min lenger til en som ikke svarer meg engang. Dette kan da vel ikke være normalt? Jeg vet at noen er stille, men jeg lurer på om han har en diagnose?

Han er jo helt borte vekk i seg selv.

Jeg er jo kjempeglad i han og han er så snill og god, men altså taus som en østers. Han er i jobb og flink hjemme med husarbeid og alt sånt. Jeg har ikke særlig erfaring med lange forhold fra før, men jeg blir så sur og drittlei av denne tausheten! Men det virker som han ikke klarer å prate mer. Jeg vondt av han når jeg blir irritert, for jeg ser det er vondt for han, og jeg er ingen "slem" dame, ganske snill og lar han være.

Blir glad å høre om dette er vanlig, kanskje jeg overreagerer!

Anonymous poster hash: e37e2...460

[ISW]

Hei!

 

Mulig dette kan gis en diagnose, da må det jo undersøkelser til. Men et par ting du bør vite, og jeg snakker litt av erfaring fra slike forhold:

 

1) Du må ikke forsøke å "diagnosere" dette, gå på nett for å finne om det passer med ulike tilstander, osv. Det som er din oppgave, er å finne ut om DU kan forholde deg til dette eller ikke. Du må med andre ord sette opp positive og negative ting i forholdet og finne ut av om de positive oppveier de negative eller ikke.

 

2) Du kan mest sannsynlig ikke "kurere" denne tilstanden, hva enn den måtte være for noe. Hvis man tenker på ulike personlighetsavvik og -forstyrrelser (uten at jeg sier at det er det han har), så er den store utfordringen at slike tilstander betraktes av personen selv som normalt. Dette i motsetning til tilstander som angst, depresjon, osv. som er tilstander en selv betrakter som "fremmed" og "uønsket" eller skyr som pesten. Slike tilstander er "ego-dystone" (altså i brudd med den man ønsker å være), mens personligheter er "ego-syntone" (altså en side av seg selv man finner akseptabel). Da blir det veldig ofte slik at forsøk på "hjelp" oppfattes som upassende og uønsket, og er ofte kilde til mye krangel.

 

3) Du skal IKKE ha dårlig samvittighet for om du ikke greier å "løse" dette problemet. Mange snille og gode mennesker som du virker som du er, forsøker å hjelpe andre og ender ofte opp i rare forhold der man skal ha omsorg og støtte partneren sin, men ender i stedet opp ulykkelig og fortvilet fordi man neglisjerer sine egne behov.

 

DU er viktig her, og om du kan forholde deg til han slik han er. Sikkert ikke så veldig mye nytt her, men håper det var litt til hjelp!

 

klem fra meg

[AnonymBruker]

Tuusen takk for svar. Det var egentlig veldig godt å høre- at du kan se det fra begge sider.

Jeg er veldig glad i ham, men samtidig må jeg som du sier nok bare akspetere at han selv ikke har noe problemer med at han er som han er, og selv se om jeg kan fortsette sånn.

Jeg prøver å se alle de fine sidene hans og akseptere at han er stille. Før sleit meg mer med det, men føler jeg har akseptert det mer nå. Jeg blir nok irritert fordi jeg ikke føler meg sett, og har begynt å være mer den jeg selv er og vil være. Da får jeg bare se hvordan dette går fremover. Jeg har lenge følt på skyldfølelse om at det er jeg som sier dumme ting, er uinteressant osv.. men jeg vet han er glad i meg og alltid har vært sånn. Han tar også til seg ting og prøver å endre litt på ting, det synes jeg er bra. Det samme gjør jeg også når han sier noe. Men det var fint å at lese mailen din. Tusen takk!!

Anonymous poster hash: e37e2...460

[ISW]

Du virker veldig reflektert på dette, og snill og god. Du gjør helt rett i at du bare må være den du er og den du vil være, og så må man se om forholdet fungerer eller ikke. Det er jo ikke alle mennesker som passer sammen heller, uten at det nødvendigvis er noe galt i det.

 

Nå blir det jo også slik at man ofte overanalyserer litt. Men, hvis ens eneste interesse er å se fotballkamper, da er det klart at det er vanskelig å finne en felles plattform for å få et forhold til å fungere. Man må jo ha felles interesser og gleder, det er viktig.

 

Tenkte bare for moro skyld å dele denne litt tåpelige historien, men også litt for å illustrere at man ofte overtenker litt når man først er inne på slike tanker:

 

Hennes versjon av kvelden:

Han var veldig rar i går kveld. Vi hadde avtalt å treffes på en cafe og ta et glass vin eller noe. Jeg trodde det var min skyld fordi jeg hadde vært ute og handlet med jentene og glemte tiden, og derfor ble litt forsinket. Men han sa ikke noe om det. Vi fant ikke tonen. Han var fjern og taus, så jeg tenkte det kanskje var bedre hvis vi dro et sted der vi kunne være litt for oss selv. Vi dro på en veldig romantisk restaurant. Men fortsatt var han rar. Jeg prøvde å være blid, men fryktet at det var noe alvorlig som holdt på å skje. Jeg spurte ham, men han påstod at det ikke var noe galt. Men jeg var ikke sikker. På veien hjem fortalte jeg han at jeg elsket ham over alt på jord (i tilfelle han kanskje ikke var sikker). Han tok armen rundt meg, men svarte ikke. Jeg ble ganske frustrert, for jeg hadde jo håpet at han ville si det samme tilbake! Endelig var vi hjemme og jeg begynte å lure på om han vurderte å gjøre det slutt! Jeg prøvde å få ham til å snakke, men han bare skrudde på tv'n. Da ga jeg opp og gikk og la meg. Utrolig nok kom han etter, etter ca 20 minutter. Vi lå sammen, men han virket fortsatt fjern! Jeg hadde lyst til å bli rasende! Men i stedet gråt jeg meg stille i søvn. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har mine sterke mistanker om at han har funnet seg en annen! 

Hans versjon av kvelden:

Manchester United tapte... Men jeg fikk jo et nummer da!

[AnonymBruker]

 

Du virker veldig reflektert på dette, og snill og god. Du gjør helt rett i at du bare må være den du er og den du vil være, og så må man se om forholdet fungerer eller ikke. Det er jo ikke alle mennesker som passer sammen heller, uten at det nødvendigvis er noe galt i det.

 

Nå blir det jo også slik at man ofte overanalyserer litt. Men, hvis ens eneste interesse er å se fotballkamper, da er det klart at det er vanskelig å finne en felles plattform for å få et forhold til å fungere. Man må jo ha felles interesser og gleder, det er viktig.

 

Tenkte bare for moro skyld å dele denne litt tåpelige historien, men også litt for å illustrere at man ofte overtenker litt når man først er inne på slike tanker:

 

Hennes versjon av kvelden:

Han var veldig rar i går kveld. Vi hadde avtalt å treffes på en cafe og ta et glass vin eller noe. Jeg trodde det var min skyld fordi jeg hadde vært ute og handlet med jentene og glemte tiden, og derfor ble litt forsinket. Men han sa ikke noe om det. Vi fant ikke tonen. Han var fjern og taus, så jeg tenkte det kanskje var bedre hvis vi dro et sted der vi kunne være litt for oss selv. Vi dro på en veldig romantisk restaurant. Men fortsatt var han rar. Jeg prøvde å være blid, men fryktet at det var noe alvorlig som holdt på å skje. Jeg spurte ham, men han påstod at det ikke var noe galt. Men jeg var ikke sikker. På veien hjem fortalte jeg han at jeg elsket ham over alt på jord (i tilfelle han kanskje ikke var sikker). Han tok armen rundt meg, men svarte ikke. Jeg ble ganske frustrert, for jeg hadde jo håpet at han ville si det samme tilbake! Endelig var vi hjemme og jeg begynte å lure på om han vurderte å gjøre det slutt! Jeg prøvde å få ham til å snakke, men han bare skrudde på tv'n. Da ga jeg opp og gikk og la meg. Utrolig nok kom han etter, etter ca 20 minutter. Vi lå sammen, men han virket fortsatt fjern! Jeg hadde lyst til å bli rasende! Men i stedet gråt jeg meg stille i søvn. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har mine sterke mistanker om at han har funnet seg en annen! 

Hans versjon av kvelden:

Manchester United tapte... Men jeg fikk jo et nummer da!

 

Hahaha Den der kjente jeg meg igjen i ! Så bra:)

Anonymous poster hash: e37e2...460