Ekspertsvar 33 år men ønsker ikke barn med kjæresten

[AnonymBruker]

Dette høres sikker helt forkastelig ut og jeg blir sikker "utskjelt" for dette.

 

Men her kommer det:

 

Kjæresten min og meg er i begynnelsen av 30-årene, har vært sammen i snart 2 år og bodd sammen i 3 måneder. Det går bra og vi er veldig glad i hverandre. Jeg tror jeg elsker ham (men usikker på om jeg skjønner hva det begrepet betyr).

 

I denne situasjonen og ikke minst med tanke på alderen vi er i, så kommer selvfølgelig tema barn opp. Og HER er det jeg kjenner på et (tabubelagt) dilemma. Jeg er nemlig ikke 100% sikker på om jeg ønsker meg barn. Og kjenner på at jeg ikke ønsker barn med akkurat ham...selv om han er kjæresten min. Han er en fin og god fyr på alle måter og jeg synes han er pen. Men har har likevel noen negative faktorer, både psykiske og rent fysiske som jeg ville vært altfor redd for at barnet skulle arve. Det er fysisk/psykiske egenskaper som er kjent for å være meget arvelige. Og jeg vet han selv har slitt med dette opp i gjennom årene. Jeg vil jo ikke at mitt barn skal gå igjennom det samme!

 

Føler det er så feil av meg å tenke sånn, når dette tross alt er mannen jeg kanskje skal leve sammen med resten av mitt liv. Men saken er sånn at jeg tror jeg faktisk heller vil la være å få barn i det hele tatt... enn å få barn sammen med ham.

 

Så nå lurer jeg veldig på hva jeg skal gjøre. Han ønsker jo barn. Men jeg kan jo selvfølgelig ikke si noe om hvorfor jeg holder tilbake.

 

Alternativene mine er å la ham gå til tross for at jeg elsker ham. Slik at han får sjansen til å finne en annen som elsker ham og samtidig vil ha barn med ham.

 

Eller fortsette å leve med ham og la alt "gli" videre til temaet er oppe for alvor..og se hva som skjer da. Hvem vet, kanskje jeg har skiftet mening?

 

Vet nesten ikke om jeg tørr å spørre hva dere syns, for jeg ser jo hvor kald og overfladisk jeg måtte virke for folk (det er derimot viktig å poengtere at dette er noe jeg holder helt for meg selv, har kun delt det med dere i DOL).

 

Jeg tenker uansett at jeg kan vel ikke være den eneste i hele verden som tenker/har tenkt sånn? At de rett og slett vegrer seg litt mot tanken på å få barn dersom barnefaren har arvelige skavanker?

 

:-/

Anonymous poster hash: 68fe3...dd7

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ikke lest hva de andre svarer deg, men jeg synes du er sjeldent klartenkt, moden, modig og klok.

[AnonymBruker]

Kan du si noe om hvilke skavanker du tenker på?

Jeg har nemlig selv ikke turt å sette barn til verden av slike grunner ( jeg er kvinne). Enda alle mine venninner sier hver gang jeg passer deres barn at jeg burde ha barn, er som skap for å være mor... Men, jeg har som sagt ikke turt å få egne.... Er redd samboer også tenker det samme som meg, men sier det ikke er tilfelle.

Anonymous poster hash: 61373...1f6

[Togli]

Jeg er vel aller mest imponert over at du greier å være så reflektert! Det er tross alt snakk om å sette barn til verden, og det virker som du er meget klar over at det er en alvorlig sak

 

Hva du bør gjøre aner jeg dog ikke.... Du bør iallefall være ærlig overfor samboeren din om at du ikke ønsker barn, så får han velge hva han vil gjøre i forhold til det. Det vil være uærlig av deg å ikke fortelle ham at du ikke ønsker å få barn (du trenger jo ikke nevne grunnen).

[Mrs D]

Ønsker man ikke barn, så er det en av de tingene man bør avklare partnerne imellom.

 

Å ikke ønske seg barn er en ærlig sak, men er man ikke på samme kanal angående dette, så må man i alle fall være åpne med hverandre sånn at begge har en reell mulighet til å velge bort enten partner eller ønsket om barn/ikke barn.

[Hulderen]

Det er lov å velge bort å få barn, jeg tror ikke noen vil fordømme deg av den grunn. Derimot er det forkastelig om du ikke forteller din kjæreste at du ikke vil ha barn. Jeg er enig i at du bør skåne ham for grunnen.

Samtidig må du tenke gjennom om du ikke ønsker barn i det hele tatt. For hvs du kunne tenkt deg det, med en annen mann, så må du revurdere hele forholdet ditt.

[morsan]

Det er lov å velge bort å få barn, jeg tror ikke noen vil fordømme deg av den grunn. Derimot er det forkastelig om du ikke forteller din kjæreste at du ikke vil ha barn. Jeg er enig i at du bør skåne ham for grunnen.

Samtidig må du tenke gjennom om du ikke ønsker barn i det hele tatt. For hvs du kunne tenkt deg det, med en annen mann, så må du revurdere hele forholdet ditt.

Helt enig.

[Togli]

Forresten.... Det jeg stusser litt på er at du _tror_ du elsker ham? Jeg tenker at hvis du virkelig ELSKER noen, så bare vet du det? Hvis du er usikker på hva du legger i begrepet og hva du skal føle, så er han kanskje ikke den rette for deg?

 

Jeg har forresten et par venninner som ikke ønska seg barn. De var i faste forhold over flere år, men hadde bestemt seg for ikke å få barn. Når de etterhvert brøt med forholdene og fant seg nye menn, så ble begge kjapt gravide. De bare VISSTE at dette var den de ønsket som sine barns far

 

Jeg aner ikke hva du egentlig føler, men jeg tror det er greit å reflektere over slikt for å kanskje kunne se sin egen situasjon klarere. Man blir så lett forelska i tryggheten og vanen.....

[cilie]

Jeg synes han absolutt bør få vite ganske snart at du ikke ønsker barn.

[ekte nick]

"Alternativene mine er å la ham gå til tross for at jeg elsker ham. Slik at han får sjansen til å finne en annen som elsker ham og samtidig vil ha barn med ham."

 

Jeg tenker at det er det alternativet du har. Hvis du virkelig bryr deg om ham, så gir du ham fri. Det vil være smertefullt (en stund) for begge to. Men da står dere frie til å velge de livene dere vil ha. Det er viktig i et forhold at man faktisk har de samme mål og ønsker i livet, det glemmer mange.

 

I din situasjon ville jeg valgt å si til ham at du ikke ønsker deg barn og/eller at du det ikke kjennes riktig for deg å satse på et forhold der han så sterkt ønsker barn og du er så usikker på det. Du trenger ikke skape sår i ham for resten av livet ved å si at han har utseende eller egenskaper som gjør at du ikke vil ha barn med ham. Du kan evt si noe sånt som at det ikke kjennes riktig for akkurat deg å få barn med akkurat ham, i tillegg til at du er veldig usikker på om du ønsker barn i det hele tatt.

 

For all del, sett ham fri jo før jo heller. Jeg har sett ektepar bli gamle sammen der den ene inderlig ønsket seg barn, og den andre ikke, og der sistnevnte var så svevende/uklar eller indirekte boikottet det å få barn, men samtidig holdt den andre i håpet fordi vedk ikke klarte å gi slipp.

 

Det finnes absolutt hyggelige menn der ute som ikke ønsker seg barn. Det må da være best for dere begge to på sikt å finne nye partnere som ønsker de samme som en selv.

[cilie]

"Alternativene mine er å la ham gå til tross for at jeg elsker ham. Slik at han får sjansen til å finne en annen som elsker ham og samtidig vil ha barn med ham."

 

Jeg tenker at det er det alternativet du har. Hvis du virkelig bryr deg om ham, så gir du ham fri. Det vil være smertefullt (en stund) for begge to. Men da står dere frie til å velge de livene dere vil ha. Det er viktig i et forhold at man faktisk har de samme mål og ønsker i livet, det glemmer mange.

 

I din situasjon ville jeg valgt å si til ham at du ikke ønsker deg barn og/eller at du det ikke kjennes riktig for deg å satse på et forhold der han så sterkt ønsker barn og du er så usikker på det. Du trenger ikke skape sår i ham for resten av livet ved å si at han har utseende eller egenskaper som gjør at du ikke vil ha barn med ham. Du kan evt si noe sånt som at det ikke kjennes riktig for akkurat deg å få barn med akkurat ham, i tillegg til at du er veldig usikker på om du ønsker barn i det hele tatt.

 

For all del, sett ham fri jo før jo heller. Jeg har sett ektepar bli gamle sammen der den ene inderlig ønsket seg barn, og den andre ikke, og der sistnevnte var så svevende/uklar eller indirekte boikottet det å få barn, men samtidig holdt den andre i håpet fordi vedk ikke klarte å gi slipp.

 

Det finnes absolutt hyggelige menn der ute som ikke ønsker seg barn. Det må da være best for dere begge to på sikt å finne nye partnere som ønsker de samme som en selv.

Bra skrevet!

[Ayia]

Kjæresten min og meg er i begynnelsen av 30-årene...

Jeg tror jeg elsker ham (men usikker på om jeg skjønner hva det begrepet betyr).

 

Jeg er nemlig ikke 100% sikker på om jeg ønsker meg barn.

 

Og kjenner på at jeg ikke ønsker barn med akkurat ham...selv om han er kjæresten min.

Føler det er så feil av meg å tenke sånn, når dette tross alt er mannen jeg kanskje skal leve sammen med resten av mitt liv. Men saken er sånn at jeg tror jeg faktisk heller vil la være å få barn i det hele tatt... enn å få barn sammen med ham.

 

Alternativene mine er å la ham gå til tross for at jeg elsker ham. Slik at han får sjansen til å finne en annen som elsker ham og samtidig vil ha barn med ham.

 

Eller fortsette å leve med ham og la alt "gli" videre til temaet er oppe for alvor..og se hva som skjer da. Hvem vet, kanskje jeg har skiftet mening?

Ja, her vil det være usselt å ikke være åpen syns jeg. Han er ærlig på at han ønsker barn, og dere er i "passende alder" for dette. For meg er det helt selvfølgelig at du skal fortelle han at du ikke ønsker barn med han neste gang temaet kommer opp mellom dere, men jeg ville helt klart valgt å si det på en mer skånsom måte enn at du ikke ønsker å videreføre hans gener. 

 

Jeg tror du dessuten (nok en gang) skal vurdere om forholdet er liv laga. Du vet ikke om du elsker han, du vet at du ikke vil ha barn med han, og jeg syns det rette hadde vært å sette han fri nå. Hvem vet, kanskje møter også du en du vil ha barn med også?

Endret 1. juli 2013 av Kayia

[AnonymBruker]

Dette er en trend i tiden. Den norske kvinne (og mann) produserer ikke nok barn til å opprettholde en stødig befolkning.

Man kan kansje bruker ordet egoistisk oppi dette her, selv om jeg vet at da kommer klørne ut med det samme.

Det blir ikke mindre sant av den grunn.

Man tenker på seg selv, seg selv, og seg selv igjen.

I Japan har dette "fenomenet" fått et navn, men jeg husker i farten ikke hva det heter.

Du sier ifra til kjæreste din, og lar han gå ganske greit om han ønsker det. Du kan ikke forvente å få i pose og sekk.

Anonymous poster hash: b0070...da9

[serenity777]

Du bør kunne la han gå, slik att han kan finne noen som passer bedre for han, som vil ha hans barn.. (ettersom han ønsker seg barn)..

[Gjest Xtra]

Dette er en trend i tiden. Den norske kvinne (og mann) produserer ikke nok barn til å opprettholde en stødig befolkning.

Man kan kansje bruker ordet egoistisk oppi dette her, selv om jeg vet at da kommer klørne ut med det samme.

Det blir ikke mindre sant av den grunn.

Man tenker på seg selv, seg selv, og seg selv igjen.

I Japan har dette "fenomenet" fått et navn, men jeg husker i farten ikke hva det heter.

Du sier ifra til kjæreste din, og lar han gå ganske greit om han ønsker det. Du kan ikke forvente å få i pose og sekk.

Anonymous poster hash: b0070...da9

 

Å få barn er da virkelig ikke mindre egoistisk enn å la være! Svært få får barn av altruistiske grunner. Dessuten er verden i ferd med å overbefolkes, så det er vitterlig ikke grunn til å produsere selv om det er redsel for at det fødes for få barn som er motivet for å få barn.

[cilie]

Ja, her vil det være usselt å ikke være åpen syns jeg. Han er ærlig på at han ønsker barn, og dere er i "passende alder" for dette. For meg er det helt selvfølgelig at du skal fortelle han at du ikke ønsker barn med han neste gang temaet kommer opp mellom dere, men jeg ville helt klart valgt å si det på en mer skånsom måte enn at du ikke ønsker å videreføre hans gener. 

 

Jeg tror du dessuten (nok en gang) skal vurdere om forholdet er liv laga. Du vet ikke om du elsker han, du vet at du ikke vil ha barn med han, og jeg syns det rette hadde vært å sette han fri nå. Hvem vet, kanskje møter også du en du vil ha barn med også?

Fint svar, Kayia! Mulig jeg er litt innbilsk her nå, men tenkte kanskje trådstarter kan forveksles med meg - jeg er ikke trådstarter. Min "eks" har ingen kvaliteter jeg er redd for å føre videre - tvert i mot.

[Ayia]

Fint svar, Kayia! Mulig jeg er litt innbilsk her nå, men tenkte kanskje trådstarter kan forveksles med meg - jeg er ikke trådstarter. Min "eks" har ingen kvaliteter jeg er redd for å føre videre - tvert i mot.

Jeg var ganske så sikker på at det var deg ja, selv om skrivestilen var helt annerledes (har ikke fulgt med på hvem som har valgt hvilke nick i omleggingsfasen). Problemstillingen er ganske lik da, og du har også nevnt at han er kjekk, men ikke nødvendigvis like moden alltid... Går det bra med deg forresten?

[morsan]

Å få barn er da virkelig ikke mindre egoistisk enn å la være! Svært få får barn av altruistiske grunner. Dessuten er verden i ferd med å overbefolkes, så det er vitterlig ikke grunn til å produsere selv om det er redsel for at det fødes for få barn som er motivet for å få barn.

Så du har ikke fått barn for å sikre læreryrkets fremtid altså!

Jeg er helt enig med deg. Selv om det at det fødes barn er viktig for samfunnet og at det derfor bør tilrettelegges for dette, så vil det enkelte pars beslutning om reproduksjon være ut fra deres egne ønsker og behov.

[cilie]

Hehe, nettopp, ja! Er ikke helt vant til mitt nye nick - som jeg ikke har forsøkt å holde hemmelig eller noe, men synes det lå litt for mye info etter hvert under huuff. Nå ligger det dog under dette da, så same shit.

 

Jeg ble jo også busted her inne av nettopp "eks", så våger ikke skrive i like stort omfang her lenger. Han sier han ikke leser, men den kjøper jeg ikke helt. Jeg hadde lest! Men jeg må si jeg savner det! En ventil mindre i hverdagen dessverre. - Eller kanskje bra mtp ev flere gjenkjennelser.

 

Vel, "lykken" er ikke her - vi sliter, men har begynt å prøve en siste gang. Har akkurat lagt fram spesifiserte telefonlister over de siste 2 mnd som viser null kontakt med h a n.

 

Jeg vet at jeg er mest glad i han i hele verden, men det er vanskelig å få det til.

 

Takk som spør - og håper livet leker:)

[cilie]

Hehe, nettopp, ja! Er ikke helt vant til mitt nye nick - som jeg ikke har forsøkt å holde hemmelig eller noe, men synes det lå litt for mye info etter hvert under huuff. Nå ligger det dog under dette da, så same shit.

 

Jeg ble jo også busted her inne av nettopp "eks", så våger ikke skrive i like stort omfang her lenger. Han sier han ikke leser, men den kjøper jeg ikke helt. Jeg hadde lest! Men jeg må si jeg savner det! En ventil mindre i hverdagen dessverre. - Eller kanskje bra mtp ev flere gjenkjennelser.

 

Vel, "lykken" er ikke her - vi sliter, men har begynt å prøve en siste gang. Har akkurat lagt fram spesifiserte telefonlister over de siste 2 mnd som viser null kontakt med h a n.

 

Jeg vet at jeg er mest glad i han i hele verden, men det er vanskelig å få det til.

 

Takk som spør - og håper livet leker:)

 

Jeg var ganske så sikker på at det var deg ja, selv om skrivestilen var helt annerledes (har ikke fulgt med på hvem som har valgt hvilke nick i omleggingsfasen). Problemstillingen er ganske lik da, og du har også nevnt at han er kjekk, men ikke nødvendigvis like moden alltid... Går det bra med deg forresten?

Ja, glemte å sitere deg også.... Savner gamle dol..