utredes for asberger?

[pådolikveld]

 hvordan går en fram for å få en utredning for asberger som voksen?  har en sønn med autisme, og en datter med asberger, og kjenner meg selv igjen i mange av symptomene. også min mann kjenner seg igjen.  men hva er egentlig vitsen? jeg er ufør pga andre ting, så en diagnose har ingenting å si for meg. min mann er i 100% jobb, men fungerer elendig sosialt. hva vil det si for han om han får en diagnose?

[AnonymBruker]

Du starter med å ta det opp med fastlegen, som kan henvise deg til utredning.
Her er litt info om voksne  med asberger, og behandling:

http://asperger.blogg.no/1256249246_voksne_aspergere__en_.html

http://autismesiden.no/Page.aspx?id=12

http://autismesiden.no/Page.aspx?id=12#BehandlingPrognose

Jeg forstår ikke hvorfor du sier at en diagnose har ingenting å si for deg. Om du blir utredet og det blir funnet ut at du har asberger, kan du få behandling som kan hjelpe deg.

Jeg håper at du får gode svar fra voksne ned asberger som har erfaring med å ha fått hjelp

Anonymous poster hash: a7dfa...62e

[FGT]

Altså, hva det snakk om at dere begge ville ha nytte av en AS utredning ?

[Madelenemie]

 hvordan går en fram for å få en utredning for asberger som voksen?  har en sønn med autisme, og en datter med asberger, og kjenner meg selv igjen i mange av symptomene. også min mann kjenner seg igjen.  men hva er egentlig vitsen? jeg er ufør pga andre ting, så en diagnose har ingenting å si for meg. min mann er i 100% jobb, men fungerer elendig sosialt. hva vil det si for han om han får en diagnose?

Hei!

 

 

Jeg er syk i kveld, influensa så svarer deg kort.

 

Jeg har selv asperger syndrom, fikk diagnosen som voksen, har flere barn med autisme/asperger syndrom, min mann har det ikke men er ralfagsutdannet.

 

Da jeg fikk diagnosen tror jeg ikke helt selv jeg så nytten eller hvorfor, jeg var sliten, men hadde det stort sett også bra. Men det slet på meg at det sosiale alltid gjorde meg så sliten, at min mann ikke kunne være i en diplomatstilling da jeg ikke kan fungere sosialt , fikk meg til å tenke ...osv...( i dag kan jeg det, mennesker syns faktisk min direktehet er sjarmerende og forfriskende, samtidig har jeg jobbet med å justere meg etter normene, jeg har fått masse hjelp med sånt som man lurer på når man har autisme men ikke bare av seg selv og automatisk forstår)

 

Jeg kom inn til speialisthelsetjenesten på Ullevål og fikk raskt diagnosen asperger syndrom.

Jeg fikk mye hjelp av en dyktig psykiater med spesialfelt blant annet autisme, mange gode forklaringer på alt jeg lurte på, og nå ville jeg ikke ha noe omgjort, jeg er så glad for at min mann ble med meg til fastlegen den gangen og at de to snakket og snakket, og at jeg fikk hjelp og en diagnosen.

 

Jeg har et mye bedre liv i dag, det er levende, på den måten at jeg har nå har glede av det sosiale, sikkert fordi jeg forstår konkret hva som er vanskelig for meg. Menneskene rundt meg forstår også meg bedre, hvorfor jeg er så direkte, oppfatter konkret og de er vennlige og fleksible og forståelsesfulle.

Vi har valgt stor grad av åpenhet og har bare positiv erfaring med det.

 

Å få vite at man har asperger syndrom/ autisme, kan åpne dører på en ny måte. Det er mange vansker man skal måtte tåle hvis man vil forstå, justere seg, tilpasse seg og ha utvikling, jeg vil ikke være en kamp foruten. Men uten varmen og støtten fra min psykiater gjennom år, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

 

Søk utredning :-) Men be også om veiledning, still spørsmål, for svarene kan gi oss de gode forklaringene som åpner opp, slik at vi kommer ut av den "boblen" vil lever i (håper du forstår hva jeg mener med boble/ egen verden/ alenehet. I vertfall jeg levde ganske i en boble før jeg fikk diagnosen og hjelp, men jeg viste ikke om den, ikke før den begynte å sprekke. I dag er jeg lykkelig :-) mer enn før når jeg bare levde med og i mine egne interesser og ting. :-)

[pådolikveld]

Som jeg tydelig skrev: vi føler begge at vi "feiler" noe. vi har under hele oppvekst og ungdomstid følt oss utenfor. men ingen foreldre reagerte. de hadde vel nok med hele ungeflokken, tenker jeg.  jeg er bedre til min mann å "spille" sosiale, jeg har funnet roen, og klarer å sitte i store folkemengder uten å freake ut. min mann er mer sånn som irriterer seg fordi han ikke "slipper til", og ingen "gidder å høre" på han.  jeg kan sitte og bare lytte, og faktisk kose meg, mens han mistrives så aldeles.

 

vi kan ikke ha besøk eller være på besøk hos noen, uten at han må være "spydig", eller ærlig, og MÅ absolutt si hva han mener. for noen år siden, når vi var til middag hos noen; så spør vertinnen: smakte maten? Da kunne han få seg til å si: det gjorde den den sikkert, hvis jeg bare hadde fått noe salt å strø på den...altså; istedenfor å spør høflig: kan jeg få noe salt? så innbiller han seg at alle må vite hva han tenker og hva han trenger.  han tror at alle vet hva han tenker. når jeg nevnte denne episoden for han, så husker han det ikke.

 

Vi har ikke venner, noen av oss. og det sier jo litt. Jeg trives i mitt eget selvskap, er aldri ensom, og er til tider lykkelig. min mann er aldri lykkelig. han finner alltid noe å være irritert for. og frustrert for. han er mye deprimert. jeg kan også være deprimert, men jeg føler at jeg må være den som holder familien sammen, og har ikke mulighet til å være for meg selv og "furte". vi har mye problemer, men jeg har en egen evne til å fortrenge det vonde. det har ikke min mann.

 

jeg skulle ønske at spesielt han kunne vært utredet, så jeg kunne hatt mer forståelse for hvorfor han fungerer så dårlig i privatlivet og sosialt. han fungerer sånn passelig på jobb. tror at han spiller en "rolle " der.

[Madelenemie]

Som jeg tydelig skrev: vi føler begge at vi "feiler" noe. vi har under hele oppvekst og ungdomstid følt oss utenfor. men ingen foreldre reagerte. de hadde vel nok med hele ungeflokken, tenker jeg.  jeg er bedre til min mann å "spille" sosiale, jeg har funnet roen, og klarer å sitte i store folkemengder uten å freake ut. min mann er mer sånn som irriterer seg fordi han ikke "slipper til", og ingen "gidder å høre" på han.  jeg kan sitte og bare lytte, og faktisk kose meg, mens han mistrives så aldeles.

 

vi kan ikke ha besøk eller være på besøk hos noen, uten at han må være "spydig", eller ærlig, og MÅ absolutt si hva han mener. for noen år siden, når vi var til middag hos noen; så spør vertinnen: smakte maten? Da kunne han få seg til å si: det gjorde den den sikkert, hvis jeg bare hadde fått noe salt å strø på den...altså; istedenfor å spør høflig: kan jeg få noe salt? så innbiller han seg at alle må vite hva han tenker og hva han trenger.  han tror at alle vet hva han tenker. når jeg nevnte denne episoden for han, så husker han det ikke.

 

Vi har ikke venner, noen av oss. og det sier jo litt. Jeg trives i mitt eget selvskap, er aldri ensom, og er til tider lykkelig. min mann er aldri lykkelig. han finner alltid noe å være irritert for. og frustrert for. han er mye deprimert. jeg kan også være deprimert, men jeg føler at jeg må være den som holder familien sammen, og har ikke mulighet til å være for meg selv og "furte". vi har mye problemer, men jeg har en egen evne til å fortrenge det vonde. det har ikke min mann.

 

jeg skulle ønske at spesielt han kunne vært utredet, så jeg kunne hatt mer forståelse for hvorfor han fungerer så dårlig i privatlivet og sosialt. han fungerer sånn passelig på jobb. tror at han spiller en "rolle " der.

Hei!

 

Som jeg skrev, det er mye hjelp i svar, svar får man ofte gjennom en diagnose.

 

Din mann må ville det, jeg ville det, men min mann ble med meg til fastlegen og snakket og snakket.

 

Jeg skrev, flere sider, alt leverte jeg til Ullevål for jeg fikk 3 mnd å forberede meg på før utredning, min tekst ( som var min tenkning, deler av min livshistorie medførte ved siden av ASQ og div skjemaer, at jeg raskt fikk diagnosen asperger syndrom, da sukket min mann dvs pustet lettet ut og sa "så var det det". Han har aldri tvilt, det har jeg, lenge, i alle år og uansett hva andre sa og mente, nå har jeg akseptert at jeg har diagnosen, selv om jeg ikke ser det selv ofte, jeg er lykkelig og diagnosen berget på sett og vis mitt ekteskap da min mann fikk en annen innfallsvinkel til å forstå. Jeg har arbeidet hardt i alle år, med å møte han, hans behov, være en støtte, dette hadde jeg ikke klart av meg selv, men jeg takket ja til veiledning gitt av psykiater ved Ullevål Universitetsykehus. Jeg er i dag lykkelig, fra innerst til ytterst og jeg har glede av det sosiale og vi har begynt å ha "fester", noe som er viktig for min mann, og jeg elsker han svært høyt, selv om jeg er dårlig til å si det/ vise det, dessverre.

 

På spørsmålet din mann svarte på ang middagen, svarte jeg vertinnen ved en annen anledning "middagen (sausen) hadde for lite salt" da lo alle, ingen ble fornærmet, spør man bør man også forvente at man er ærlig, så jeg forstår din mann.

[Kluss]

Jeg tenker at hvis dere får denne diagnosen så er det mye hjelp å hente i samme form som barn med diagnosen får.

Har ikke lest alt, men fått med meg litt av dette om mannen din og han kunne nok klart dratt nytte av å lære seg litt ang sosiale settinger.

Jeg har en sønn med autisme og for han er ingenting selvlært, han må lære seg alt via trening, også dette med sosial trening.

Ellers vet ikke jeg så mye om aspergers, men tenker at det kan hjelpe deg og din mann til å forstå om det viser seg at dere har denne diagnosen. Det gir nok svar på en del spørsmål dere har stilt dere selv.

Ta kontakt med fastlege og forhør deg om hvilken vei man må gå for utredning

[Madelenemie]

Jeg tenker at hvis dere får denne diagnosen så er det mye hjelp å hente i samme form som barn med diagnosen får.

Har ikke lest alt, men fått med meg litt av dette om mannen din og han kunne nok klart dratt nytte av å lære seg litt ang sosiale settinger.

Jeg har en sønn med autisme og for han er ingenting selvlært, han må lære seg alt via trening, også dette med sosial trening.

Ellers vet ikke jeg så mye om aspergers, men tenker at det kan hjelpe deg og din mann til å forstå om det viser seg at dere har denne diagnosen. Det gir nok svar på en del spørsmål dere har stilt dere selv.

Ta kontakt med fastlege og forhør deg om hvilken vei man må gå for utredning

Hei!

 

 

Det er ikke stor forskjell på autisme og asperger :-)

 

Det er i følge min psykiater mye det samme.

 

Mye/ alt jeg har lært av og om det sosiale har min psykiater forklart for meg/ eller jeg har lært det her inne. Jeg husker ganske bra, så man trenger ikke gjenta så mange ganger. Men jeg må forstå.

 

I dag får for mange diagnosen asperger syndrom, mennesker som bare kanskje har en depresjon, eller en engstelig unnvikende pf... eller angst :-) det skaper mange komplikasjoner for oss som har hatt autisme hele livet. Jeg møter jo mennesker som både har gått på fest, hatt venner, hatt det uproblematisk som barn i barneskolen... osv... jeg tror ikke de har asperger syndrom og heldigvis er mange psykiatere enig med meg.