Ekspertsvar "Se" at man er psyk eller har en alvorlig diagnose...

[AnonymBruker]

Jeg har fått diagnosen schizoaffektiv lidelse på DPS. Jeg fikk for en tid tilbake ny fastlege, som jeg så besøkte for noe annet enn psyken. Jeg måtte/ville jo fortelle om behandlingen på DPS, og nevnte så denne diagnosen. Fastlegen min ble da forbauset, for jeg virker jo frisk, sier han. Han har hatt andre pasienter med denne lidelsen innom tidligere, og de har vært tydelig psyke/unormale (det var ca. slik han sa det).

 

Dette har jeg grunnet på lenge... har han rett i at siden jeg virker frisk så kan jeg ikke ha en slik sykdom? Er det bare DPS som overdiagnostiserer mens han selv har et med nøkternt og jordnært syn på saken?

 

Eller har han rett og slett ingen peiling på psykiatri?

 

Hvor ofte kan man "se" at noen med schizoaffektiv lidelse er syke? Tenker på situasjoner der vedkommende er vellykket medisinert...

 

Når både fastlegen min og folk rundt meg tilsynelatende ikke tror noe på at jeg kan ha en slik diagnose, da begynner jeg jo selv å tvile...

 

Dreier dette seg om en del av pakken med psykiatrifordommer?

Anonymous poster hash: c97ef...3ad

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sykdomsgraden/intensiteten er ikke konstant hos noen. Den svinger.

 

I dårlige perioder kan sykdommen være godt synlig, i gode perioder kan den være usynlig.

 

Verre er det ikke,

[Gjest]

Gjelder dette alle med psykiske vansker/lidelser, eller den nevnte i denne tråden?

[AnonymBruker]

Sykdomsgraden/intensiteten er ikke konstant hos noen. Den svinger.

 

I dårlige perioder kan sykdommen være godt synlig, i gode perioder kan den være usynlig.

 

Verre er det ikke,

 

Tusen takk for svar!

 

Det betyr vel at jeg sannsynligvis er ganske frisk for tiden det da. Jeg burde da si fra meg ulike tilbud jeg er bruker av...

Anonymous poster hash: 03ed4...f20

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Tusen takk for svar!

 

Det betyr vel at jeg sannsynligvis er ganske frisk for tiden det da. Jeg burde da si fra meg ulike tilbud jeg er bruker av...

Anonymous poster hash: 03ed4...f20

 

Nei, det synes jeg ikke. Friskvern er like viktig som sykdomsbehandling. Hvis tilbudene er med på å holde deg frisk, bør du ikke slutte med dem.

[AnonymBruker]

Nei, det synes jeg ikke. Friskvern er like viktig som sykdomsbehandling. Hvis tilbudene er med på å holde deg frisk, bør du ikke slutte med dem.

 

Takk for svar!

 

Du har sikkert rett i dette. Når jeg tenker tilbake har jeg blitt verre uten disse tilbudene tidligere.

Anonymous poster hash: 03ed4...f20

[ISW]

Gjelder dette alle med psykiske vansker/lidelser, eller den nevnte i denne tråden?

 

Det gjelder helt sikkert alle tilstander, både fysiske og psykiske.

 

Men det finnes jo mange psykiske lidelser hvor man er relativt normal mellom sykdomsperiodene, også før man får behandling. F.eks tilbakevendende depresjoner i både uni- og bipolar affektiv lidelse, ymse angsttilstander, osv. Det gjelder kanskje også ymse psykotiske lidelser men jeg har ingen kjennskap til disse i det hele tatt.

 

Og negativt stress kan jo forverre enhver tilstand..

 

Det er jo uansett eksepsjonelt viktig det NHD sier med å holde seg frisk. Er man frisk er det like viktig å holde seg frisk som det er å bli bra når man er syk.

Endret 13. juli 2013 av issomethingwrong

[serenity777]

Jeg jobbet i en psykiatrisk kafe, DVs brukercafe på DPS, og det var en person der jeg tok full pris fra, også viste det seg i ettertid att dette var en bruker. Han fikk rabatten litt  om senn. Det er vanlig å se på ganske mange psykisk syke, att det er noe litt rart med dem.

 

Det samme får jeg av og til  høre selv. Spessielt i ungdommen ble jeg sett på som en snål og litt merkelig type, det fikk jeg høre både da og i ettertid. For eksempel "kjenner du .....?, å er du han som han traff ? han sa han hadde jobbet sammen med en merkelig type....da. Jeg tar meg ikke nær.

[AnonymBruker]

Jeg jobbet i en psykiatrisk kafe, DVs brukercafe på DPS, og det var en person der jeg tok full pris fra, også viste det seg i ettertid att dette var en bruker. Han fikk rabatten litt  om senn. Det er vanlig å se på ganske mange psykisk syke, att det er noe litt rart med dem.

 

Det samme får jeg av og til  høre selv. Spessielt i ungdommen ble jeg sett på som en snål og litt merkelig type, det fikk jeg høre både da og i ettertid. For eksempel "kjenner du .....?, å er du han som han traff ? han sa han hadde jobbet sammen med en merkelig type....da. Jeg tar meg ikke nær.

 

Takk for svar!

 

Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg virker på folk flest, om jeg virker merkelig eller hva... det var dette denne fastlegen sa, da, men jeg vet ikke hvordan folk ellers oppfatter meg - denne fastlegen hadde jeg pratet med i 3 min liksom, så jeg burde jo ikke legge så mye i det...

 

Men det jeg er brennsikker på, er at jeg _føler_ meg merkelig/usedvanlig. Jeg _føler_ jo også at andre også syns jeg er det - det må jo være en grunn til at man blir omtalt av fremmede, tenker man...

 

Men jeg tror man skal være litt forsiktig med å legge for stor vekt på hva folk flest oppfatter som "tegn" på psykisk sykdom egentlig. Jeg tror det er mange merkelige mennesker som er helt friske psykisk - og motsatt.

Anonymous poster hash: 03ed4...f20

[AnonymBruker]

Kan man se på mennesker om dem er middels deprimerte eller har angst da ?

Anonymous poster hash: 76470...9e3

[AnonymBruker]

Første gang min samboer og jeg var til BUP med vårt barn så jeg i journalen at de hadde analysert oss, det var meget skuffende lesning. De hadde skrevet at det var noe rart med mor og far, mor så tilsynelatende normal ut men var ikke det da hun begynte å snakke. Vi var der for å få hjelp til barnet vårt, de var opptatt av at vi fremstod som unormale. Feil fokus ja, men tydelig at det går an å se at det er "noe" med folk. Jeg var på den tiden veldig syk.

Anonymous poster hash: ff2ce...569

[ISW]

 

Kan man se på mennesker om dem er middels deprimerte eller har angst da ?

Anonymous poster hash: 76470...9e3

 

 

Det er det nok helt umulig å svare generelt på. Kommer veldig an på personen selv og hvor godt man kjenner vedkommende.

 

Eksempel er jo fotballspilleren som for et siden år tok livet sitt - han spilte jo fotball i Tippeligaen uken før. Dette ga meg for øvrig årtusenets angst :/ Jeg har også i jobben min sett medarbeidere som gjør en strålende jobb i lang tid, og så kommer det et sammenbrudd. Det dreier seg nok ganske mye også om hvilken fasade personen setter opp. Og det er ekstremt slitsomt.

 

Men generelt er det vel sånn at hvis man ser en av sine venner eller familie som isolerer seg mer, blir mer innesluttet, endrer sove/spisemønstre, blir mer irritabel eller virker engstelig så er det ofte til hjelp og snakke ut med vedkommende rundt om alt er som det skal være.

Endret 14. juli 2013 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Takk for svar:) Hvorfor fikk du angst da han fotballspilleren døde? Var det selvmord?

Forøvrig leste jeg at angsten/sykdomsangst steg betraktelig da Alexander ( han svømmeren døde) av hjertefeil. Ikke så rart kanskje. Jeg kjente også på angsten da. Da kan det liksom skje hvem som helst, selv om det er sjelden.

Anonymous poster hash: 76470...9e3

[ISW]

 

Takk for svar:) Hvorfor fikk du angst da han fotballspilleren døde? Var det selvmord?

Forøvrig leste jeg at angsten/sykdomsangst steg betraktelig da Alexander ( han svømmeren døde) av hjertefeil. Ikke så rart kanskje. Jeg kjente også på angsten da. Da kan det liksom skje hvem som helst, selv om det er sjelden.

Anonymous poster hash: 76470...9e3

 

 

Jeg fikk forsåvidt angst i både fotballspillerens og svømmerens tilfelle, men egentlig mest i førstnevnte. Fikk på en måte en sånn guffen følelse av at "hvem som helst" tilsynelatende kan ta livet av seg og det ble fulgt av irriterende tvangstanker og katastrofetanker om dette. Har gått et år nå og fryktet for at kanskje jeg også en gang vil bli gal og gjøre noe slikt. Det går heldigvis en del bedre nå

 

Litt samme sak med svømmeren. Blir jo litt sånn "kan han ha hjertesykdom, kan alle".

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg fikk t.om. angst i dusjen, riktignok en veldig kort periode, men det var jo der han falt om. Det er jo så irrasjonelt som det kan få blitt! Men det trigger vel det man har angst for- nemlig døden.

Det er godt å høre at det går bedre. Skulle gjerne hatt en miralekur for å blitt kvitt disse tankene om døden, rett og slett. Jeg vet hvorfor jeg ha den angsten, da jeg så min mor dø da jeg var ung. Så det er nok derfra jeg har den. Og det var under traumatiske omstendigheter. Så jeg må nok kanskje gå i terapi å snakke om det sel vom det er mange år siden. Det var etter det angsten kom.

Anonymous poster hash: 76470...9e3