Uhøflig å stille spørsmål?

[AnonymBruker]

Å stille andre mange spørsmål er uhøflig. Man bør lytte, la den andre få snakke fritt men ikke spørre pg grave. Jeg er så lei av spørsmål om hvorfor jeg velger slik og slik, hvorfor jeg heller ikke velger slik og slik, og spørsmål om alt det negative ved kanskje lik og slik osv..

Når jeg snakker med noen er jeg lyttende og de får fortelle meg det de vil. Å stille spørsmål som den andre kanskje ikke ønsker å snakke om eller svare på men gjør det for å virke høflig, er ufint.

 

Anonymous poster hash: 1665f...aa1

[AnonymBruker]

Ja, man må finne en balansegang... virke interessert uten å grave... Husker en dame jeg jobba med før, jeg grudde meg til lunsjpausene, for hun var så nysgjerrig og gravende, spurte masse og utdypende om alt jeg sa... og fortalte lite om meg selv. Følte liksom at hun hadde mye på meg da, mens jeg hadde ingenting på henne. I en samtale bør det jo være toveis... Og det var litt med måten hun spurte og, hørtes frekk og dømmende ut. Det var liksom ikke oppriktig interesse. Likevel spurte hun og gravde hun... De andre likte henne heller ikke, sikkert av samme grunn. 

Det er viktig å ikke lede samtalen hele tia, man må slippe andre til... ikke alle har så lett for å ta til ordet, de er redd for å avbryte osv, så en må hele tiden se på de man snakker med og se om det ser ut som de har lyst til å si noe, ta noen pauser inni mellom... Det er mange som elsker lyden av sin egen stemme eller hater taushet og føler plikt til å fylle alle pauser med ord.... men det kan da ende med at de andre føler at du dominerer samtalen og ikke slipper de andre til. For hvor interessant er det å sitte en hel pause og høre deg bable i vei om ungene og bla bla bla... mens du sitter og tenker på en morsom historie du har lyst til å fortelle, men du vil ikke være uhøflig og avbryte, og plutselig er pausa over....  

Anonymous poster hash: bfb0f...793

[Bella Dotte]

 

Ja, man må finne en balansegang... virke interessert uten å grave... Husker en dame jeg jobba med før, jeg grudde meg til lunsjpausene, for hun var så nysgjerrig og gravende, spurte masse og utdypende om alt jeg sa... og fortalte lite om meg selv. Følte liksom at hun hadde mye på meg da, mens jeg hadde ingenting på henne. I en samtale bør det jo være toveis... Og det var litt med måten hun spurte og, hørtes frekk og dømmende ut. Det var liksom ikke oppriktig interesse. Likevel spurte hun og gravde hun... De andre likte henne heller ikke, sikkert av samme grunn. 

Det er viktig å ikke lede samtalen hele tia, man må slippe andre til... ikke alle har så lett for å ta til ordet, de er redd for å avbryte osv, så en må hele tiden se på de man snakker med og se om det ser ut som de har lyst til å si noe, ta noen pauser inni mellom... Det er mange som elsker lyden av sin egen stemme eller hater taushet og føler plikt til å fylle alle pauser med ord.... men det kan da ende med at de andre føler at du dominerer samtalen og ikke slipper de andre til. For hvor interessant er det å sitte en hel pause og høre deg bable i vei om ungene og bla bla bla... mens du sitter og tenker på en morsom historie du har lyst til å fortelle, men du vil ikke være uhøflig og avbryte, og plutselig er pausa over.... 

 

Som rett ut av læreboka! Veldig fint forklart.