Trenger råd - sjalu sønn

[AnonymBruker]

Jeg fikk sønnen min tidlig, jeg var 18 år. Nå er han 12 år. Barnefaren ble det slutt med da sønnen min var to år, etter det har jeg hatt en samboer i ett par år, ellers har det vært oss to alene. Jeg har hatt noen kjærester også men ikke presentert de for sønnen min, jeg har ville vært veldig forsiktig med det, og det viste seg jo at det var lurt.. Sønnen min er altså veldig vant til å ha meg for seg selv.

 

Nå har jeg funnet meg en ny kjæreste, det er fortsatt litt tidlig i forholdet (8 mnd) så om det blir noe helt seriøst er litt vanskelig å si enda. Sønnen min har vært sammen med oss og hans to barn (som han har i helger) ved noen anledninger. Det går ok, de er overbegeistret for meg mens min sønn har vært litt mer skeptisk og vist tegn til sjalusi..

 

Jeg har for noen dager siden tatt en skikkelig prat med sønnen min angående kjæresten, sagt det som det er at vi prøver å finne ut om vi skal ha en fremtid sammen, om vi skal kjøpe hus osv.. (i dag bor jeg og sønnen min i en liten leilighet) Etter denne praten ble nok det hele mer seriøst før sønnen min og han er fryktelig sint/sjalu og lei seg. Han kan ikke tenke seg at vi skal bo sammen med en mann og til og med to barn til innimellom.

 

Han kan si ting som at da kan jo han aldri komme inn til meg i min seng noen timer...( selvfølgelig kan han det) men slike tanker får han, hvordan vil det bli på julaften? osv...Faren hans har funnet seg ny kjæreste og fått flere barn for noen år siden, sønnen min har mistet mye oppmerksomhet fra han etter dette, de har f.eks dratt på flere ferier som han ikke har fått spørsmål om å være med på..

 

Han er nok redd for at slikt skal skje nå også. Han liker kjæresten min, men synes også at han er litt "voldsom" ler høyt, er litt merkelig som han sier osv...det er en forferdelig vanskelig situasjon, han vil overhode ikke at vi skal finne på ting med kjæresten og barna hans lenger, han er sint, gråter og har mange tanker stakkars.

 

Jeg prøvd å snakke mye med han, sagt at det skal ikke bli negativt for han hvis jeg får en samboer, han skal få like mye oppmerksomhet fra meg som før, at det er positivt at vi da kan få et hus osv...men det hjelper ikke nå. Noen  som har noen gode råd? hva kan/bør jeg si og gjøre? Det er ikke så kjekt her om dagen :-(

Anonymous poster hash: 5bf50...c12

[Kalevaala]

Sønnen din er snart tenåring og dermed på vei inn i det som kanskje er den vanskeligste perioden i livet for mange av oss.  Mange forandringer i kropp og sinn.

 

I denne perioden kan han ha ekstra behov for at hjemmet er stabilt. Det kreves mange kompromisser fra både barn og voksne som skal etablere et hjem sammen.   

 

Selv om det synes som om du er bevisst på at det ikke skal skje, kan det i verste fall bli slik at dere 4 som trives sammen (du, kjæresten og hans barn) blir en gjeng og sønnen din føler seg utenfor.  En tenåring som føler seg utenfor søker gjerne tilhørighet utenfor familien.

 

Jeg tror at det å flytte (snart) tenåringer inn i et nytt familieforhold med dine og mine barn kan være mer utfordrende enn tilsvarende med små barn.

 

 

Både kolleger og bekjente av meg har forsøkt det, og endt med å flytte fra hverandre. 2 par har fortsatt forholdet som særboere og ett har brutt fullstendig.  De sier alle at det ble for vanskelig for tenåringene og dermed også for de voksne. 

 

Beklager å være djevelens advokat her - Du høres ut som en omtenksom mor som har tatt mye hensyn til barnet ditt gjennom oppveksten. Det fortjener du klapp på skulderen for.  Mitt råd er å vente de årene det tar til han flytter hjemmefra, og så flytte sammen med kjæresten.

 

Jeg bør vel også nevne at jeg er farget av mitt eget valg, som særboer på syvende året. Vi bor i hver vår leilighet med hver våre barn.  Jeg er veldig glad for å ha valgt dette, og føler en stor ro i relasjonen til barna mine. Kjæresten og jeg er enige om å ikke flytte sammen før alle barna er ute av redet. Det er ca. 10 år til.

 

Håper at du får noen konstruktive råd om et eventuelt samboerskap også. Jeg har som du forstår ikke erfaring med det.

[AnonymBruker]

Sønnen din er snart tenåring og dermed på vei inn i det som kanskje er den vanskeligste perioden i livet for mange av oss.  Mange forandringer i kropp og sinn.

 

I denne perioden kan han ha ekstra behov for at hjemmet er stabilt. Det kreves mange kompromisser fra både barn og voksne som skal etablere et hjem sammen.   

 

Selv om det synes som om du er bevisst på at det ikke skal skje, kan det i verste fall bli slik at dere 4 som trives sammen (du, kjæresten og hans barn) blir en gjeng og sønnen din føler seg utenfor.  En tenåring som føler seg utenfor søker gjerne tilhørighet utenfor familien.

 

Jeg tror at det å flytte (snart) tenåringer inn i et nytt familieforhold med dine og mine barn kan være mer utfordrende enn tilsvarende med små barn.

 

 

Både kolleger og bekjente av meg har forsøkt det, og endt med å flytte fra hverandre. 2 par har fortsatt forholdet som særboere og ett har brutt fullstendig.  De sier alle at det ble for vanskelig for tenåringene og dermed også for de voksne. 

 

Beklager å være djevelens advokat her - Du høres ut som en omtenksom mor som har tatt mye hensyn til barnet ditt gjennom oppveksten. Det fortjener du klapp på skulderen for.  Mitt råd er å vente de årene det tar til han flytter hjemmefra, og så flytte sammen med kjæresten.

 

Jeg bør vel også nevne at jeg er farget av mitt eget valg, som særboer på syvende året. Vi bor i hver vår leilighet med hver våre barn.  Jeg er veldig glad for å ha valgt dette, og føler en stor ro i relasjonen til barna mine. Kjæresten og jeg er enige om å ikke flytte sammen før alle barna er ute av redet. Det er ca. 10 år til.

 

Håper at du får noen konstruktive råd om et eventuelt samboerskap også. Jeg har som du forstår ikke erfaring med det.

 

 

Jeg fikk sønnen min tidlig, jeg var 18 år. Nå er han 12 år. Barnefaren ble det slutt med da sønnen min var to år, etter det har jeg hatt en samboer i ett par år, ellers har det vært oss to alene. Jeg har hatt noen kjærester også men ikke presentert de for sønnen min, jeg har ville vært veldig forsiktig med det, og det viste seg jo at det var lurt.. Sønnen min er altså veldig vant til å ha meg for seg selv.

 

Nå har jeg funnet meg en ny kjæreste, det er fortsatt litt tidlig i forholdet (8 mnd) så om det blir noe helt seriøst er litt vanskelig å si enda. Sønnen min har vært sammen med oss og hans to barn (som han har i helger) ved noen anledninger. Det går ok, de er overbegeistret for meg mens min sønn har vært litt mer skeptisk og vist tegn til sjalusi..

 

Jeg har for noen dager siden tatt en skikkelig prat med sønnen min angående kjæresten, sagt det som det er at vi prøver å finne ut om vi skal ha en fremtid sammen, om vi skal kjøpe hus osv.. (i dag bor jeg og sønnen min i en liten leilighet) Etter denne praten ble nok det hele mer seriøst før sønnen min og han er fryktelig sint/sjalu og lei seg. Han kan ikke tenke seg at vi skal bo sammen med en mann og til og med to barn til innimellom.

 

Han kan si ting som at da kan jo han aldri komme inn til meg i min seng noen timer...( selvfølgelig kan han det) men slike tanker får han, hvordan vil det bli på julaften? osv...Faren hans har funnet seg ny kjæreste og fått flere barn for noen år siden, sønnen min har mistet mye oppmerksomhet fra han etter dette, de har f.eks dratt på flere ferier som han ikke har fått spørsmål om å være med på..

 

Han er nok redd for at slikt skal skje nå også. Han liker kjæresten min, men synes også at han er litt "voldsom" ler høyt, er litt merkelig som han sier osv...det er en forferdelig vanskelig situasjon, han vil overhode ikke at vi skal finne på ting med kjæresten og barna hans lenger, han er sint, gråter og har mange tanker stakkars.

 

Jeg prøvd å snakke mye med han, sagt at det skal ikke bli negativt for han hvis jeg får en samboer, han skal få like mye oppmerksomhet fra meg som før, at det er positivt at vi da kan få et hus osv...men det hjelper ikke nå. Noen  som har noen gode råd? hva kan/bør jeg si og gjøre? Det er ikke så kjekt her om dagen :-(

Anonymous poster hash: 5bf50...c12

 

Jeg syns han begynner å bli så stor nå at du må sette litt grenser for han. Du må vise og fortelle han at han alltid vil være den viktigste i livet ditt, men at du også ønsker ting... og det må han respektere. Kan hende han blir sint og sjalu i starten, men det går seg nok til. Imens er mitt råd at dere går sakte frem du og han nye, ikke påtving noe "farskap"... men vær i lag, gjør kjekke ting, reis bort sammen... Dere har jo bodd uten mann så lenge, kan hende savner han noen å gjøre div "pappating" med..., ting som du ikke har tatt han med på, så han føler seg som en mann liksom, f.eks  ta han med på guttetur, fisketur osv... Etterhvert kan det jo hende at din nye flamme og sønnen din blir gode kompiser, og da vil han lettere godta den nye situasjonen om dere flytter sammen. 

 

NB. jeg syns han er litt stor til å krype inn i sengen din nå... Det er kanskje på tide å klippe navlestrengen for å si det sånn?

Anonymous poster hash: 040c7...0fa

[Kalevaala]

 

Kan hende han blir sint og sjalu i starten, men det går seg nok til.

 

 Etterhvert kan det jo hende at din nye flamme og sønnen din blir gode kompiser, og da vil han lettere godta den nye situasjonen om dere flytter sammen. 

 

 

Anonymous poster hash: 040c7...0fa

 

 

Ja det er noen kanskje her som kan tippe til den ene siden, eller til den andre.  

 

Det kan gå seg til, men jeg mener konsekvensen er for stor om det ikke gjør. Er det riktig å ta sjansen på at alt går bra, eller bør man følge føre-var prinsippet?  

 

Det finnes dessverre ingen fasit her og trådstarter må kjenne godt etter hva som er riktig.    

[Gjest Annve]

 

Jeg fikk sønnen min tidlig, jeg var 18 år. Nå er han 12 år. Barnefaren ble det slutt med da sønnen min var to år, etter det har jeg hatt en samboer i ett par år, ellers har det vært oss to alene. Jeg har hatt noen kjærester også men ikke presentert de for sønnen min, jeg har ville vært veldig forsiktig med det, og det viste seg jo at det var lurt.. Sønnen min er altså veldig vant til å ha meg for seg selv.

 

Nå har jeg funnet meg en ny kjæreste, det er fortsatt litt tidlig i forholdet (8 mnd) så om det blir noe helt seriøst er litt vanskelig å si enda. Sønnen min har vært sammen med oss og hans to barn (som han har i helger) ved noen anledninger. Det går ok, de er overbegeistret for meg mens min sønn har vært litt mer skeptisk og vist tegn til sjalusi..

 

Jeg har for noen dager siden tatt en skikkelig prat med sønnen min angående kjæresten, sagt det som det er at vi prøver å finne ut om vi skal ha en fremtid sammen, om vi skal kjøpe hus osv.. (i dag bor jeg og sønnen min i en liten leilighet) Etter denne praten ble nok det hele mer seriøst før sønnen min og han er fryktelig sint/sjalu og lei seg. Han kan ikke tenke seg at vi skal bo sammen med en mann og til og med to barn til innimellom.

 

Han kan si ting som at da kan jo han aldri komme inn til meg i min seng noen timer...( selvfølgelig kan han det) men slike tanker får han, hvordan vil det bli på julaften? osv...Faren hans har funnet seg ny kjæreste og fått flere barn for noen år siden, sønnen min har mistet mye oppmerksomhet fra han etter dette, de har f.eks dratt på flere ferier som han ikke har fått spørsmål om å være med på..

 

Han er nok redd for at slikt skal skje nå også. Han liker kjæresten min, men synes også at han er litt "voldsom" ler høyt, er litt merkelig som han sier osv...det er en forferdelig vanskelig situasjon, han vil overhode ikke at vi skal finne på ting med kjæresten og barna hans lenger, han er sint, gråter og har mange tanker stakkars.

 

Jeg prøvd å snakke mye med han, sagt at det skal ikke bli negativt for han hvis jeg får en samboer, han skal få like mye oppmerksomhet fra meg som før, at det er positivt at vi da kan få et hus osv...men det hjelper ikke nå. Noen  som har noen gode råd? hva kan/bør jeg si og gjøre? Det er ikke så kjekt her om dagen :-(

Anonymous poster hash: 5bf50...c12

 

Jeg er nok av den oppfatningen at man bør vente med de helt store forandringene i barnas liv til de er voksne. Han er 12 år, om 6-7 år er han ferdig med videregående og antagelig på vei ut i verden for sin egen del. Jeg tror også dere vokser på det som par og kjærester å være særboere til barna er store.

Det at han reagerer så sterkt er et tegn på at dette vil bli veldig vanskelig for ham hvis du allikevel skulle velge å bli samboer. Han er i en spesielt sårbar alder og har behov for stabilitet. Tror det er viktig å tenke over hvordan man selv hadde opplevd det hvis så viktige ting som flytting, kanskje bytting av skole, Tap av kamerater osv hadde blitt påtvunget en selv på den alderen. Tiden går fort, snart er han en voksen mann. Du klarer fint å ta vare på kjæresteforholdet og samtidig vente med å rive opp grunnen til sønnen din.

[tonie]

Jeg er enig med Kalevaala. Dette er en vanskelig alder å få snudd oppned på tilværelsen, og denne gutten har jo allerede opplevd å "miste" faren på grunn av ny kone og nye barn. Jeg skjønner godt at han er usikker og redd. Jeg tror jeg rett og slett ville ventet, og heller fortsatt forholdet som særboere. Kanskje han forandrer syn på dette etter hvert, hvis han ser at han ikke blir en mindre viktig person i livet ditt selv om du har en kjæreste? Det er kanskje jeg som er gammeldags, men for meg er det en selvfølge å sette barnets vel først.

[mariaflyfly]

Jeg er nok av den oppfatningen at man bør vente med de helt store forandringene i barnas liv til de er voksne. Han er 12 år, om 6-7 år er han ferdig med videregående og antagelig på vei ut i verden for sin egen del. Jeg tror også dere vokser på det som par og kjærester å være særboere til barna er store.

Det at han reagerer så sterkt er et tegn på at dette vil bli veldig vanskelig for ham hvis du allikevel skulle velge å bli samboer. Han er i en spesielt sårbar alder og har behov for stabilitet. Tror det er viktig å tenke over hvordan man selv hadde opplevd det hvis så viktige ting som flytting, kanskje bytting av skole, Tap av kamerater osv hadde blitt påtvunget en selv på den alderen. Tiden går fort, snart er han en voksen mann. Du klarer fint å ta vare på kjæresteforholdet og samtidig vente med å rive opp grunnen til sønnen din.

Veldig enig i det du skriver.

[Gjest Xtra]

 

 

Jeg prøvd å snakke mye med han, sagt at det skal ikke bli negativt for han hvis jeg får en samboer, han skal få like mye oppmerksomhet fra meg som før, at det er positivt at vi da kan få et hus osv...men det hjelper ikke nå. Noen  som har noen gode råd? hva kan/bør jeg si og gjøre? Det er ikke så kjekt her om dagen :-(

Anonymous poster hash: 5bf50...c12

 

 

Jeg synes du bør forstå at det å flytte og få en "stefar" i husetr vil bli en voldsom omveltning for ham, og at han på ingen måte kan få samme oppmerksomhet fra deg da som nå når det bare er dere to.