Bokbål

[Gondor]

Jeg har en historie jeg så inderlig gjerne vil dele. Håper noen av dere får glede av den. Jeg forventer ikke svar.

 

Da jeg var atten ble jeg langt inn på sykehus for betent blindtarm og måtte opereres. Det var før kikkhullkirurgiens tid, så jeg ble liggende en uke. Mine foreldre kom selvfølgelig på besøk og en dag hadde de med seg en bok jeg kunne lese i for å få tiden til å gå. Den het "Mitt grådige hjerte", husker ikke forfatter. Jeg ble fullstendig satt ut. Selvfølgelig gav de meg den boken fordi de mente at jeg hadde et grådig hjerte. Jeg var fullstendig knust men sa ingenting.

 

Jeg kom hjem og holdt dette inni meg en tid, men så brøt jeg fullstendig sammen. Jeg konfronterte min mor, fortalte henne hva jeg følte og gråt og gråt. Hun ba meg gi henne boken, hvilket jeg gjorde.

 

Så skjedde det fantastiske. Hun tok boken, hentet tennvæske, tok meg resolutt ut av inngangsdøren og gikk over på andre siden av veien uten å si et ord. Så helte hun tennvæsken  over boken og tente på. Vi stod å så på mens den brant opp. Så så hun på meg med øyne full av kjærlighet og holdt rundt meg. Ord var ikke nødvendig.

 

Visdom og kjærlighet er de nærmeste ordene jeg kommer på som kan beskrive dette.

[stjernestøv]

Jeg har en historie jeg så inderlig gjerne vil dele. Håper noen av dere får glede av den. Jeg forventer ikke svar.

 

Da jeg var atten ble jeg langt inn på sykehus for betent blindtarm og måtte opereres. Det var før kikkhullkirurgiens tid, så jeg ble liggende en uke. Mine foreldre kom selvfølgelig på besøk og en dag hadde de med seg en bok jeg kunne lese i for å få tiden til å gå. Den het "Mitt grådige hjerte", husker ikke forfatter. Jeg ble fullstendig satt ut. Selvfølgelig gav de meg den boken fordi de mente at jeg hadde et grådig hjerte. Jeg var fullstendig knust men sa ingenting.

 

Jeg kom hjem og holdt dette inni meg en tid, men så brøt jeg fullstendig sammen. Jeg konfronterte min mor, fortalte henne hva jeg følte og gråt og gråt. Hun ba meg gi henne boken, hvilket jeg gjorde.

 

Så skjedde det fantastiske. Hun tok boken, hentet tennvæske, tok meg resolutt ut av inngangsdøren og gikk over på andre siden av veien uten å si et ord. Så helte hun tennvæsken  over boken og tente på. Vi stod å så på mens den brant opp. Så så hun på meg med øyne full av kjærlighet og holdt rundt meg. Ord var ikke nødvendig.

 

Visdom og kjærlighet er de nærmeste ordene jeg kommer på som kan beskrive dette.

Vakkert

[Caylee]

Jeg har en historie jeg så inderlig gjerne vil dele. Håper noen av dere får glede av den. Jeg forventer ikke svar.

 

Da jeg var atten ble jeg langt inn på sykehus for betent blindtarm og måtte opereres. Det var før kikkhullkirurgiens tid, så jeg ble liggende en uke. Mine foreldre kom selvfølgelig på besøk og en dag hadde de med seg en bok jeg kunne lese i for å få tiden til å gå. Den het "Mitt grådige hjerte", husker ikke forfatter. Jeg ble fullstendig satt ut. Selvfølgelig gav de meg den boken fordi de mente at jeg hadde et grådig hjerte. Jeg var fullstendig knust men sa ingenting.

 

Jeg kom hjem og holdt dette inni meg en tid, men så brøt jeg fullstendig sammen. Jeg konfronterte min mor, fortalte henne hva jeg følte og gråt og gråt. Hun ba meg gi henne boken, hvilket jeg gjorde.

 

Så skjedde det fantastiske. Hun tok boken, hentet tennvæske, tok meg resolutt ut av inngangsdøren og gikk over på andre siden av veien uten å si et ord. Så helte hun tennvæsken  over boken og tente på. Vi stod å så på mens den brant opp. Så så hun på meg med øyne full av kjærlighet og holdt rundt meg. Ord var ikke nødvendig.

 

Visdom og kjærlighet er de nærmeste ordene jeg kommer på som kan beskrive dette.

Fantastisk mor du har!

[Marie Mel]

Ja det var en flott gjenopprettelse av en kanskje gal handling i utgangspunktet. Takk for fin historie. 

 

Disse foreldrene våre gjør inntrykk på oss på ulike måter. Jeg kan huske jeg var 13, og var sint på min far for å ikke få lov til noe. Jeg ropte for første gang til ham; din drittsekk!  

Jeg hørte og kjente med en gang at det var å gå langt over streken, og lurte på hva som kom i retur. Han sa rolig; "du kunne i det minste ha kalt meg en avføringspose". Jeg var jo alt skamfull, og husker at jeg ble litt imponert over at han tok det så rolig.  

Det er litt rart. Jeg husker hvor vi stod, stemningen min og hans ro. 

Ikke sagt det mer