Fredagskaos... (langt)

[PandaAmanda]

Jeg prøver å finne ut hva jeg egentlig trenger for å slutte å bare overleve og begynne å leve.

Jeg trenger å forstå meg selv, både som barn og som voksen. Jeg trenger kunnskap og sammenhenger. Forklaringer.

Jeg trenger noen som gidder å fortelle meg de samme tingene på nytt og på nytt helt til jeg kanskje en dag skjønner det.

Og det har jeg jo.

Behandleren min har nok veldig god peiling på veldig mye. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg absolutt må stritte imot alt hun sier. For det vanskelige er å tørre å tro på forklaringene.

Å tørre å flytte ansvaret over dit det skal være. Å tørre å tenke annerledes enn før.

Om jeg skal tørre det må jeg også tørre å kjenne på hva det gjør med meg.

Hvilken forskjell gjør det for meg, hvis jeg skal slutte å tenke at det er meg det er noe galt med? Da er det jo noen andre som har gjort noe galt. Mot meg. Skummelt.

Det rareste er at jeg "kan" dette så godt. Jeg kan all teorien. Har hørt det hundre ganger og vet at "barn har aldri skyld i overgrep". Det er jo noe alle er enige om. Alle ville svart det samme der. Jeg kunne holdt lange foredrag med stor overbevisning.

Men når det gjelder MEG... mine ting - de er annerledes.

Det er den enorme selvforakten som gjør det. Jeg fortjener ingen bedre forklaringer enn de jeg har funnet ut av meg selv. Jeg fortjener ikke å slippe unna. Uskylden kan umulig gjelde for meg som er så fæl og ekkel.

Jeg hadde ofte blåøyer, merker og sår som ungdom.

Jeg vet at mange lurte, spurte litt vagt og vaklende og jeg snodde meg unna med utrolige bortforklaringer.

Men hvem var det som ga meg blåmerkene og sårene? Det var meg selv. Jeg slo meg selv i ansiktet med en hermetikkboks. Jeg brant sår på hendene mine med sigaretter. Etter at jeg hadde vært hos han.

Jeg var så redd for at noen skulle finne ut det ekle jeg var med på. Jeg tenkte at hvis jeg hadde blåmerker og sår kunne jeg si at han slo meg, derfor måtte jeg gjøre det. Jeg skulle ønske han slo meg helseløs. Men han slo meg aldri

Og jeg ville at noen skulle se at noen gjorde meg vondt. Ingen kunne se det vonde på innsiden når det ikke syntes på utsiden.

Har ikke turt å fortelle det til behandleren. Kanskje det er helt unormalt.

Når jeg drister meg til å tro på de "nye" forklaringene blir jeg skremt av det jeg kjenner inni meg. Sinne, sorg, smerte.. jeg visste ikke at jeg kunne føle så tydelig. Og det er alt for stort for meg. Har jeg rett til å føle så mye?

Tenk om det aldri går over igjen hvis jeg først slipper det til? Hvordan skal jeg klare å legge det fra meg når jeg må hjem til mann og barn? Jeg er redd for å ikke skulle fikse alt sammen. Redd for at det skal synes på meg. At folk skal se.

Folk ser ting allerede... kommenterer vekt og uttrykker bekymring. Det gjør meg gal. Bortforklaringer, unnskyldninger, sniking og luring - om igjen. Blir helt ødelagt av sånt, men jeg kan jo ikke la være.

Jeg vet ikke om dere skjønner noen ting av hva jeg skriver. Jeg skriver kanskje bare mest for min egen del, samtidig som jeg føler et behov for å dele det med noen.

Endret 6. september 2013 av PandaAmanda

[stjernestøv]

Det er en sterk historie du har og du er sterk som klarer å skrive om det, ville bare si det. *Klem*

[PandaAmanda]

Kanskje jeg burde skrevet noe i begynnelsen om at det ikke var så koselig lesning... ikke meningen å gjøre noen opprørt med det jeg skriver!

Jeg klarer meg fint Det er bare litt kronglete på veien.

(XbellaX, jeg så nicket ditt lenger ned på listen her. Hvis du ser dette: jeg tror du kjenner meg fra et gammelt nick fra veldig lenge siden. Jeg husker ikke påloggingsinfo for det gamle nicket mitt lenger, men kanskje du husker en myk karamell...)

Endret 6. september 2013 av PandaAmanda

[stjernestøv]

Jeg ble ikke opprørt, jeg tåler en del og har opplevd mye dritt selv. Ville bare vise medfølelse........folk trenger det av og til. Beklager hvis du ikke trengte det da.

[PandaAmanda]

Jeg ble ikke opprørt, jeg tåler en del og har opplevd mye dritt selv. Ville bare vise medfølelse........folk trenger det av og til. Beklager hvis du ikke trengte det da.

Oi... jeg tror du misforstod meg veldig nå.

Jeg mente ikke at jeg ikke satt pris på din medfølelse. Jeg tenkte bare ikke så mye over at jeg formidlet en sterk historie før du skrev det.

[stjernestøv]

Oi... jeg tror du misforstod meg veldig nå.

Jeg mente ikke at jeg ikke satt pris på din medfølelse. Jeg tenkte bare ikke så mye over at jeg formidlet en sterk historie før du skrev det.

Ok, beklager hvis jeg misforstod.

[PandaAmanda]

Ok, beklager hvis jeg misforstod.

Jeg ser at det jeg skrev kunne misforstås. Jeg kunne godt ha skrevet "Takk" først

[XbellaX]

Kanskje jeg burde skrevet noe i begynnelsen om at det ikke var så koselig lesning... ikke meningen å gjøre noen opprørt med det jeg skriver!

Jeg klarer meg fint Det er bare litt kronglete på veien.

(XbellaX, jeg så nicket ditt lenger ned på listen her. Hvis du ser dette: jeg tror du kjenner meg fra et gammelt nick fra veldig lenge siden. Jeg husker ikke påloggingsinfo for det gamle nicket mitt lenger, men kanskje du husker en myk karamell...)

 

Hei!! Jeg blir fryktelig glad for å se deg men ikke fullt så glad av å lese det du skriver. Har du kontakt med senteret? Går du regelmessig i behandling? Hva utløste dette (om noe)?

[PandaAmanda]

Hei!! Jeg blir fryktelig glad for å se deg men ikke fullt så glad av å lese det du skriver. Har du kontakt med senteret? Går du regelmessig i behandling? Hva utløste dette (om noe)?

Jeg ble veldig glad for å se deg også!

Jeg har ikke kontakt med det "gamle" senteret, men det nye. Går til samtaler der og jobber på helt andre måter enn tidligere. Jeg har nok tatt noen snarveier før... fullførte vel egentlig ikke noen av de behandlingene jeg startet på da.

Hva har utløst dette, ja... det er nok mange ting det siste året; Først og fremst flytting nærmere der jeg vokste opp, tettere kontakt med familie og kjenninger fra gammel tid, uheldige møter og en hel masse triggere. Eldste jenta blir stor.. hun er snart i den alderen jeg var da det begynte.

Tror jeg levde lenge i en ganske trygg boble med en behagelig armlengdes avstand fra alt i mange år og så skjedde litt mange omveltninger på en gang som rotet det til.

[XbellaX]

Jeg ble veldig glad for å se deg også!

Jeg har ikke kontakt med det "gamle" senteret, men det nye. Går til samtaler der og jobber på helt andre måter enn tidligere. Jeg har nok tatt noen snarveier før... fullførte vel egentlig ikke noen av de behandlingene jeg startet på da.

Hva har utløst dette, ja... det er nok mange ting det siste året; Først og fremst flytting nærmere der jeg vokste opp, tettere kontakt med familie og kjenninger fra gammel tid, uheldige møter og en hel masse triggere. Eldste jenta blir stor.. hun er snart i den alderen jeg var da det begynte.

Tror jeg levde lenge i en ganske trygg boble med en behagelig armlengdes avstand fra alt i mange år og så skjedde litt mange omveltninger på en gang som rotet det til.

 

 

 

Jeg erindrer du nevnte flyttingen og det nye stedet. 

 

 

 

Du skriver:  "Folk ser ting allerede... kommenterer vekt og uttrykker bekymring. Det gjør meg gal. Bortforklaringer, unnskyldninger, sniking og luring - om igjen. Blir helt ødelagt av sånt, men jeg kan jo ikke la være." Hvorfor, hva hindrer deg? Hva skjer om de ser? Hva er du redd for? 

 

Hva er du redd de skal se? Du skriver også: "At folk skal se.", hvem er folk?

 

 

Var du her i Grete`s tid, eller Ritva? Jeg skulle ønske hun/de begge fortsatt var her for dere. 

Brukeren "skal" er god på dette du strever med, jeg håper hun kikker innom tråden din.

[PandaAmanda]

Du skriver:  "Folk ser ting allerede... kommenterer vekt og uttrykker bekymring. Det gjør meg gal. Bortforklaringer, unnskyldninger, sniking og luring - om igjen. Blir helt ødelagt av sånt, men jeg kan jo ikke la være." Hvorfor, hva hindrer deg? Hva skjer om de ser? Hva er du redd for? 

Jeg tror jeg er redd for å vise svakhet.

Jeg vil ikke at noen skal legge merke til konsekvensene av mine matrutiner, men jeg skjønner jo at de ikke er dumme. Jeg skjønner at de ikke kjøper unnskyldningene mine, men jeg fortsetter å servere dem likevel og prøver å forsikre meg selv om at de tror på det.

Hva skal jeg liksom si?

Og jeg vil ikke at noen skal prøve å "fikse" det. Jeg trenger å ha det sånn. Det er ikke et problem for meg annet enn når folk påpeker det. Det burde egentlig ikke være et problem for dem heller, mener jeg.

(Jeg skjønner at de som har sett meg syk før kan føle en bekymring, men jeg er LANGT fra der nå. De overdriver og det gjør meg ubekvem.)

 

Hva er du redd de skal se? Du skriver også: "At folk skal se.", hvem er folk?

"Folk" er alle rundt meg som betyr noe for meg.

Jeg er redd for at de skal se meg svak. At de skal se at jeg ikke fikser tingene mine. Ingen her vet hva "tingene mine" er uansett, utenom mannen. Jeg kan ikke snakke med han.

 

 

Var du her i Grete`s tid, eller Ritva? Jeg skulle ønske hun/de begge fortsatt var her for dere. 

Brukeren "skal" er god på dette du strever med, jeg håper hun kikker innom tråden din.

Jeg var her i både Grete og Ritva sin tid. Jeg husker "skal" også

Endret 6. september 2013 av PandaAmanda

[XbellaX]

Jeg tror jeg er redd for å vise svakhet.

Jeg vil ikke at noen skal legge merke til konsekvensene av mine matrutiner, men jeg skjønner jo at de ikke er dumme. Jeg skjønner at de ikke kjøper unnskyldningene mine, men jeg fortsetter å servere dem likevel og prøver å forsikre meg selv om at de tror på det.

Hva skal jeg liksom si?

Og jeg vil ikke at noen skal prøve å "fikse" det. Jeg trenger å ha det sånn. Det er ikke et problem for meg annet enn når folk påpeker det. Det burde egentlig ikke være et problem for dem heller, mener jeg.

 

 

 

Hva skjer om du viser svakhet? 

Hvorfor trenger du å ha det slik?

Hva består matrutinene av? 

[PandaAmanda]

Hva skjer om du viser svakhet? 

Hvorfor trenger du å ha det slik?

Hva består matrutinene av?

Jeg vet ikke hva som skjer om jeg viser svakhet. Men da gjør jeg meg sårbar og stiller meg selv i en posisjon der jeg føler meg ubeskyttet. Det føles ikke greit.

Jeg trenger å ha det slik fordi det gir meg trygghet og styrke.

Jeg har full kontroll på maten min. Det gir meg mestringsfølelse, stolthet og selvtillit. Gode følelser. Det er bare jeg som styrer det, uansett hva som skjer rundt meg. Jeg føler at jeg har god kontroll på det og blir fortvilet når noen uttrykker bekymring både fordi jeg ønsker ikke å bekymre noen og fordi jeg føler de ikke har tro på at jeg kan styre det fornuftig selv.

[PandaAmanda]

...men dette er igrunn det minste problemet mitt. Det er kun et problem når noen andre tar det opp

Jeg nevnte det vel bare i forbindelse med frykten for å "bli sett", som et eksempel.

[PandaAmanda]

Nå kaver jeg veldig her... beklager.

Jeg ser når jeg leser det jeg skriver at mitt forhold til mat kanskje ikke ser helt normalt ut, men poenget er at det funker for meg. Det gir meg noe jeg føler styrker meg. Det er positivt for meg.

Og jeg har forståelse for at de som har sett meg syk før kan føle på en gammel bekymring, men det er ikke sånn nå. Derfor plager det meg at det blir nevnt stadig oftere og jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det når det kommer opp. Da blir det bortforklaringer, sniking og luring ut av det.

Men igjen - ikke det største problemet

Endret 6. september 2013 av PandaAmanda

[XbellaX]

Nå kaver jeg veldig her... beklager.

Jeg ser når jeg leser det jeg skriver at mitt forhold til mat kanskje ikke ser helt normalt ut, men poenget er at det funker for meg. Det gir meg noe jeg føler styrker meg. Det er positivt for meg.

Og jeg har forståelse for at de som har sett meg syk før kan føle på en gammel bekymring, men det er ikke sånn nå. Derfor plager det meg at det blir nevnt stadig oftere og jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det når det kommer opp. Da blir det bortforklaringer, sniking og luring ut av det.

Men igjen - ikke det største problemet

 

Jeg tror ikke jeg enig i at matrutinene dine er spesielt konstruktive, uten at jeg vet mer eksakt om dem, men jeg ser at behovet for kontroll er stort. Naturlig nok. 

Du skriver du er redd dette er unormalt, det er ikke det, det hjelper deg ikke men alt du skriver er normale reaksjoner på det du har opplevd. 

 

Du har en jobb å gjøre i forhold til grenser og sårbarhet.

 

Iblant må man gi seg selv lov til å være hjelpeløs og svak, for å klare komme videre.

 

Du må begynne å snakke igjen, jenta.. 

[PandaAmanda]

Du må begynne å snakke igjen, jenta..

Jeg skjønner det... og jobber veldig hardt med det. Det har faktisk løsnet litt de siste ukene etter at jeg begynte å ta med små jukselapper til samtalene.

Om jeg bare slapp å forholde meg til alle andre rundt meg samtidig som jeg skal våge å snakke.

Et tre ukers kurs i en bortgjemt hule på fjellet og ferdig med den saken... hadde vært kjekt!

Tusen takk for at du bryr deg, bølla

[XbellaX]

Jeg skjønner det... og jobber veldig hardt med det. Det har faktisk løsnet litt de siste ukene etter at jeg begynte å ta med små jukselapper til samtalene.

Om jeg bare slapp å forholde meg til alle andre rundt meg samtidig som jeg skal våge å snakke.

Et tre ukers kurs i en bortgjemt hule på fjellet og ferdig med den saken... hadde vært kjekt!

Tusen takk for at du bryr deg, bølla

 

Jeg skal kjøpe flere skikkelig tykke skrivebøker til deg ;- ) Et slikt hjelpemiddel kan være til god hjelp.

 

Det kan nok føles best å gjemme seg for å kunne klare åpne opp, slik er det å være hudløs.

Jeg heier på deg.

 

Ta godt vare på deg selv nå, og bruk dol når du trenger nå noen. 

[PandaAmanda]

Hva er det med meg som ikek klarer å legge det bort med mindre jeg har folk rundt meg, kan gå ut av huset eller trene? En alenehelg med barna blir et helvete når de er lagt for kvelden. Før kunne jeg legge beina på bordet, ta et glass vin og nyte roen.. hvorfor kan jeg ikke det lenger!?

"Har du nok støtte rundt deg?", spør behandleren min.

Jeg har så mange flotte, fine venner... men jeg kan ikke utsette dem for min dritt.

De gangene jeg prøver å si til noen at jeg har en dårlig dag eller at det er en vanskelig periode for tiden blir jeg lesset ned med dårlig samvittighet og tanker om hvor ille det er at jeg sa det til dem.

Tenker på hvor patetisk jeg fremstår, hvor svak og hjelpesløs jeg må se ut.

Tenker på det stakkars mennesket som får min svakhet dyttet på seg, og at de helt sikker føler at de MÅ svare noe. Ingen har vel lyst til å bruke tiden sin på noe sånt. Noe jeg nærmest tvinger på dem ved å ta initiativ til å uttrykke noe vanskelig.

Det er rett og slett ikke verdt det... jeg er mer ødelagt etterpå enn jeg var før jeg sa noe om de idiotiske følelsene mine.

Det må være noe galt med hodet mitt.

[XbellaX]

Du skaper et så unødvendig skille mellom deg og andre, du isolerer deg ved å ikke inkludere de nærmeste i det du går igjennom akkurat nå.