Bare en opplysning.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er lite passende å moralisere om "egen vilje" når det gjelder alvorlige psykiske lidelser. I en del tilfeller er sykdommen så alvorlig og symptombringende at selv all verdens gode livsstil ikke ser ut til å gjøre noe fra eller til. Slik jeg ser det, gjelder dette særlig ved psykoselidelsene og bipolar 1.

Det betyr ikke at jeg ikke mener at viljestyrke kan bidra i positiv retning, men i en god del tilfeller dominerer sykdommen hverdagen til tross pasientens "gode gjerninger". Derfor synes jeg man skal være forsiktig med å antyde at folk selv har skyld (eller ikke yter nok egeninnsats) i alvorlige psykiske lidelser, da de fleste sliter nok med stigmatisering som følge av sykdommen allerede.

 

Når det f.eks. gjelder vektoppgang som "kommer av" medisiner handler det mye om egen vilje - man "må" ikke bøtte innpå brus, sjokolade og snop. Man kan tvinge selv selv til å være i fysisk aktivitet.

Anonymous poster hash: 845e2...690

[frosken]

Ja har jaggu hatt egen vilje jeg også i mitt liv. Har ikke bedt om å få dette drittet, jeg vil være frisk.

Du har fått til mye bra i ditt liv til tross for alvorlig psykisk lidelse. Bl.a det å ivareta sine barn godt - inkl. en med behov for ekstra god oppfølgning - er noe du har all grunn til å være stolt av.

[stjernestøv]

Det jeg leser er at du ønsker å få bedre kontakt med deg selv og at du savner et mer levende liv, ikke at du ønsker å bli psykotisk.

Jeg har ingen peiling på verken psykoser eller medisiner, men jeg forstår godt at du ikke trives i nummenhet. Syns du møter veldig lite forståelse i denne tråden.

Likevel tror jeg ikke at seponering er veien å gå, men jeg håper du kan snakke med din behandler som forstår deg og at dere sammen kan finne en løsning eller en middelvei.

Du har forstått det, jeg ønsker ikke å være syk. Håper min behandler og meg kan finne en løsning på dette, hun forstår i alle fall bedre enn psykiaterne.

[frosken]

Når det f.eks. gjelder vektoppgang som "kommer av" medisiner handler det mye om egen vilje - man "må" ikke bøtte innpå brus, sjokolade og snop. Man kan tvinge selv selv til å være i fysisk aktivitet.

Anonymous poster hash: 845e2...690

Jada, man kan motvirke den økte appetitten gjennom stålkontroll på matinntaket. Nå er det vel imidlertid slik at svært mange helt friske folk ikke klarer å gjennomføre et slikt opplegg, og det blir neppe lettere dersom du i tillegg til en psykisk lidelse opplever å være konstant sulten.

[stjernestøv]

Du har fått til mye bra i ditt liv til tross for alvorlig psykisk lidelse. Bl.a det å ivareta sine barn godt - inkl. en med behov for ekstra god oppfølgning - er noe du har all grunn til å være stolt av.

Tusen takk frosken

[XbellaX]

Jeg har vært stabil i over to år nå. Er det forståelig at jeg savner ting fra før jeg tok medisiner?

 

Det er det. For deg vil jeg anta det er som å velge mellom to onder. 

Det jeg lurer på i forbindelse med det savnet du føler så sterkt nå, er om det finnes andre muligheter for deg å nå dette enn å seponere medisiner, all erfaring viser, dessverre at det ikke er bra for deg. 

 

Jeg tror det kan være nyttig for deg, å gjennom behandling, se på andre måter å komme i kontakt med savnet og finne andre måter å dekke dette, enn seponering. Vi må tenke på å utivde repetoaret ditt, utvide horisonten din, for nå tenker du med verdens største skylapper. 

[stjernestøv]

Det er det. For deg vil jeg anta det er som å velge mellom to onder. 

Det jeg lurer på i forbindelse med det savnet du føler så sterkt nå, er om det finnes andre muligheter for deg å nå dette enn å seponere medisiner, all erfaring viser, dessverre at det ikke er bra for deg. 

 

Jeg tror det kan være nyttig for deg, å gjennom behandling, se på andre måter å komme i kontakt med savnet og finne andre måter å dekke dette, enn seponering. Vi må tenke på å utivde repetoaret ditt, utvide horisonten din, for nå tenker du med verdens største skylapper. 

Takk for at du forstår

 

Er ganske redd for å bli syk, og jeg er ganske usikker på dette "slutte med medisiner" prosjektet mitt. Håper og det finnes andre måter.

[XbellaX]

Takk for at du forstår

 

Er ganske redd for å bli syk, og jeg er ganske usikker på dette "slutte med medisiner" prosjektet mitt. Håper og det finnes andre måter.

 

Sett alle du møter på dette prosjektet, tenkt bredt og kreativt. Hvordan kan du komme dette savnet i møte, uten å seponere. Iblant kjører mennesker seg fast, enten på områder som så banale som mat, eller mer avanserte som sex, og da blir vi nødt til å utvide vårt repetoar. Vi må tenke nytt. Vi kan ikke slutte å spise, de aller fleste ønsker heller ikke et liv helt uten sex, vi må tenke nytt og skape en nytt innhold/ en ny meny. 

Det kan hjelpe om du konkretiserer, for dine behandlere, eksakt hva du savner, hva som gir deg glede, hva gir næring til sjelen din, dine egne forslag, og videre. Husk at dere skal jobbe i team, de vil ha deg så frisk som mulig.

[ISW]

Altså, les det jeg skriver da!

 

Er det slik at man ikke KAN komme tilbake i samfunnet, så trenger man den hjelp man kan få. Det har jeg aldri sagt noe på.

 

Det jeg reagerer på er det dere skriver om at man savner å høre stemmer, etc. Altså, at man ønsker å bli mer pleietrengende. Det synes jeg høres utrolig dumt ut.

 

Nå har jo legen her skrevet gjentatte ganger at han synes det er en dårlig ide å slutte med medisiner, da synes jeg du bør forholde deg til det.

 

Jeg vet veldig godt at jeg har en light-versjon av psykisk lidelse (angst) i forhold til psykoser. Men jeg vet også at jeg gjerne tar imot den behandlingen jeg kan få, og det burde da i enda større grad gjelde de med alvorlige lidelser.

 

Oppfatter innlegget litt som "jeg har hjerteproblemer så jeg får betablokkere hver dag, men siden jeg blir så slapp av dem vil jeg heller ha brystsmerter og utsette meg selv for livsfare. Jeg savner jo det litt".

[XbellaX]

Altså, les det jeg skriver da!

 

Er det slik at man ikke KAN komme tilbake i samfunnet, så trenger man den hjelp man kan få. Det har jeg aldri sagt noe på.

 

Det jeg reagerer på er det dere skriver om at man savner å høre stemmer, etc. Altså, at man ønsker å bli mer pleietrengende. Det synes jeg høres utrolig dumt ut.

 

Nå har jo legen her skrevet gjentatte ganger at han synes det er en dårlig ide å slutte med medisiner, da synes jeg du bør forholde deg til det.

 

Jeg vet veldig godt at jeg har en light-versjon av psykisk lidelse (angst) i forhold til psykoser. Men jeg vet også at jeg gjerne tar imot den behandlingen jeg kan få, og det burde da i enda større grad gjelde de med alvorlige lidelser.

 

Oppfatter innlegget litt som "jeg har hjerteproblemer så jeg får betablokkere hver dag, men siden jeg blir så slapp av dem vil jeg heller ha brystsmerter og utsette meg selv for livsfare. Jeg savner jo det litt".

 

 

 

Men  du kjenner heller ikke på opplevelsen av å nesten miste seg selv, daglig, pga av medisinene du tar. Det gjør heller ikke en hjertepasient. Angst, hjerteproblematikk kan ikke sammenlignes, på noen måte med det stjernestøv strever med.

 

Ambivalensen til medisiner er jo akkurat noe av det som kjennetegner mange med denne lidelsen. 

[ISW]

Men  du kjenner heller ikke på opplevelsen av å nesten miste seg selv, daglig, pga av medisinene du tar. Det gjør heller ikke en hjertepasient. Angst, hjerteproblematikk kan ikke sammenlignes, på noen måte med det stjernestøv strever med.

 

Ambivalensen til medisiner er jo akkurat noe av det som kjennetegner mange med denne lidelsen. 

 

Presisering: Jeg har ingen hjerteproblemer. Det var et eksempel.

 

Men skjønner hva du mener.

[stjernestøv]

Sett alle du møter på dette prosjektet, tenkt bredt og kreativt. Hvordan kan du komme dette savnet i møte, uten å seponere. Iblant kjører mennesker seg fast, enten på områder som så banale som mat, eller mer avanserte som sex, og da blir vi nødt til å utvide vårt repetoar. Vi må tenke nytt. Vi kan ikke slutte å spise, de aller fleste ønsker heller ikke et liv helt uten sex, vi må tenke nytt og skape en nytt innhold/ en ny meny. 

Det kan hjelpe om du konkretiserer, for dine behandlere, eksakt hva du savner, hva som gir deg glede, hva gir næring til sjelen din, dine egne forslag, og videre. Husk at dere skal jobbe i team, de vil ha deg så frisk som mulig.

Jeg sa jo til familien at jeg tror jeg slutter med medisiner, de sa "Men da blir du jo syk". Samboeren min vet diagnosen min men ikke barna, burde kanskje sagt det for de er ikke små barn lenger. Kanskje de har rett på å vite det?

 

Er så lei av å stå opp til ingenting nå, og at det bare er mat jeg tenker på. Skal si til behandleren hva jeg savner, tror hun vil forstå men hva kan hun gjøre da? Men kanskje jeg kan ta mindre medisin eller skifte. Er lei av at jeg ikke fungerer selv på medisiner, så hvordan det blir da uten vet jeg ikke. Har en drøm om å klare meg uten, føle meg frisk som jeg gjorde to år av mitt liv. Det er de beste årene i mine liv.

[stjernestøv]

Altså, les det jeg skriver da!

 

Er det slik at man ikke KAN komme tilbake i samfunnet, så trenger man den hjelp man kan få. Det har jeg aldri sagt noe på.

 

Det jeg reagerer på er det dere skriver om at man savner å høre stemmer, etc. Altså, at man ønsker å bli mer pleietrengende. Det synes jeg høres utrolig dumt ut.

 

Nå har jo legen her skrevet gjentatte ganger at han synes det er en dårlig ide å slutte med medisiner, da synes jeg du bør forholde deg til det.

 

Jeg vet veldig godt at jeg har en light-versjon av psykisk lidelse (angst) i forhold til psykoser. Men jeg vet også at jeg gjerne tar imot den behandlingen jeg kan få, og det burde da i enda større grad gjelde de med alvorlige lidelser.

 

Oppfatter innlegget litt som "jeg har hjerteproblemer så jeg får betablokkere hver dag, men siden jeg blir så slapp av dem vil jeg heller ha brystsmerter og utsette meg selv for livsfare. Jeg savner jo det litt".

Ble ufør fordi jeg ikke kunne jobbe eller klare noe av det de satt meg til, så på det punktet er jeg gitt opp. Trenger ikke gjøre noe.

 

Jeg savner ikke det negative fra før medisinene men det positive, kan ikke sammenlignes med en hjertepasient.

[motorPrøysen]

Diskuterte du å gå ned på dose med psykiateren? Psykiateren kan gi deg råd om hva du skal gjøre, men til syvende og sist er det du som bestemmer.

[stjernestøv]

Diskuterte du å gå ned på dose med psykiateren? Psykiateren kan gi deg råd om hva du skal gjøre, men til syvende og sist er det du som bestemmer.

Ja, han sa det var en annen psykiater som måtte snakke med meg om det. Skulle trappe ned på seroquel sa han, men det gjør jeg ikke. Er ikke seroquel som er problemet her. Må tenke på alt dette til neste uke, vurdere og revurdere

[miakami]

Får du matkick på cisordinol, men ikke seroquel??? For meg var det helt omvendt...

[stjernestøv]

Får du matkick på cisordinol, men ikke seroquel??? For meg var det helt omvendt...

Korrekt. Det virker nok forskjellig på folk slike medisiner.

[ISW]

Beklager at jeg fortsatt klør meg litt i hodet over denne tråden.

 

Det beskrives at man "mister seg selv" ved å ta medisiner. Man mister jo ikke seg selv, man mister en sykdom. Man får seg selv tilbake! Eller tar jeg feil?

 

Hvis noen tar antidepressiva mot depresjon, vil man sjelden tenke "å nei, nå kan jeg ikke hate meg selv lengre?" 

 

Eller er det at sykdommen har kommet så langt at man ser det som naturlig å være i kontakt med absurde ting?

[stjernestøv]

Beklager at jeg fortsatt klør meg litt i hodet over denne tråden.

 

Det beskrives at man "mister seg selv" ved å ta medisiner. Man mister jo ikke seg selv, man mister en sykdom. Man får seg selv tilbake! Eller tar jeg feil?

 

Hvis noen tar antidepressiva mot depresjon, vil man sjelden tenke "å nei, nå kan jeg ikke hate meg selv lengre?" 

 

Eller er det at sykdommen har kommet så langt at man ser det som naturlig å være i kontakt med absurde ting?

Man kan miste kontakten med sine følelser og sitt indre liv, er det forståelig nok?

[AnonymBruker]

Ble ufør fordi jeg ikke kunne jobbe eller klare noe av det de satt meg til, så på det punktet er jeg gitt opp. 

 

 

Hva er det du ikke klarte?

 

Trenger ikke gjøre noe.

 

 

Der er vel der problemet ligger. Det er ikke sunt å gå rundt og ikke gjøre noe.

Anonymous poster hash: 845e2...690