Bare en opplysning.

[stjernestøv]

Også bidrar jeg til samfunnet ved å betale skatt av leieinntekten min.

De trekker skatt av trygden og. Hadde jeg kunne valg ville jeg hatt en utdannelse, jobbet med noe jeg hadde likt. Tror ingen har en super tilværelse som ufør.

[miakami]

De trekker skatt av trygden og. Hadde jeg kunne valg ville jeg hatt en utdannelse, jobbet med noe jeg hadde likt. Tror ingen har en super tilværelse som ufør.

Nei det er ufattelig kjedelig i grunnen... Kanskje jeg starter med noe renhold i vernet bedrift for å ha noe å gjøre.... Er lite andre muligheter

[BrukerErAnonym]

.......og der datt jeg av lasset

 

Virkelig?

[stjernestøv]

Nei det er ufattelig kjedelig i grunnen... Kanskje jeg starter med noe renhold i vernet bedrift for å ha noe å gjøre.... Er lite andre muligheter

Ja det er det, veldig kjedelig. Kanskje jeg og begynner i vernet bedrift.

[stjernestøv]

Virkelig?

Ja.

[ISW]

Stjernestøv:

 

Det som menes er at man ikke bare kan se på subjektiv livskvalitet fordi man også har et ansvar ovenfor andre enn seg selv.

 

For eksempel: En mor må ta hensyn til sine barn. På samme måte: Hvis noen kan få etablert en arbeidsevne, så må de bidra til samfunnet, uavhengig av om noe annet er mer behagelig.

 

Når jeg er sliten, kan jeg tenke "det hadde vært forbanna deilig å ikke dra på jobb i dag". Imidlertid har jeg et ansvar ovenfor bedriften jeg driver og mine ansatte. Jeg er kun borte fra jobb dersom jeg har en smittsom sykdom (noe jeg, bank i bordet, sjeldent har).

[BrukerErAnonym]

Ja.

 

OK.

[frosken]

Men hvis dette bare dreier seg om subjektiv livskvalitet kunne jeg f.eks. godt tenke meg å slippe og jobbe, og kun drive med hobbyprosjekter på fulltid.

 

Slik jeg ser det, så dreier det seg sjelden bare om subjektiv livskvalitet, det handler i alle fall om subjektiv livskvalitet i kombinasjon med alvorlig psykisk lidelse. De som er aller dårligst får som regel ikke selv avgjøre hva som gir livskvalitet, de tvangsbehandles fordi man ikke anser dem som å være i stand til å ta rasjonelle valg når det gjelder medisiner. Men det finnes også en "mellomgruppe"; folk som har alvorlig psykisk lidelse men med moderate symptomer. For disse synes jeg ikke det er helt opplagt at helsevesenet alene skal se seg i stand til å vurdere hva som gir god livskvalitet, et minimum må være at helsevesenet lytter ordentlig til pasientene og tar deres egne synspunkter på alvor.

 

Jeg anbefaler konsekvent folk med psykoselidelser å ikke autoseponere medisiner, jeg oppfordrer og oppfordrer til å aldri endre medisinering annet enn i samarbeid med kompetent behandler. Når det gjelder hun som startet denne tråden, så har jeg stor respekt for hennes vilje til å forsøke å holde seg frisk, og jeg er frustrert på hennes vegne fordi hun ikke følges opp av en og samme psykiater inntil man har funnet en medisinering som fungerer godt. Jeg har forståelse for at hun ikke synes hun har god livskvalitet med sin nåværende medisinering, selv om jeg fortsatt mener at hun ikke skal slutte med medisinene men derimot fortsette med å få behandlingsapparatet til å gi henne bedre oppfølgning.

 

Av og til ser man noe som minner om normalitetstyranni på dol.

[motorPrøysen]

Stiller meg bak siste taler her.

 

Denne tråden har utarta og handler nå om noe helt annet enn Stjernestøvs opprinnelige innlegg. Arbeidsevne og graden av plikt man har i forhold til et samfunn kan være en interessant diskusjon, men å gjøre det med utgangspunkt i mennesker med en schizofrenidiagnose syns jeg er en merkelig ende å begynne i. 

[frosken]

Jeg er nesten ikke i stand til å se TV en gang :S

Synes du at konsentrasjonsevnen din er blitt vesentlig dårligere etter siste sykdomsperiode?

 

Vet ikke om du på sikt ønsker å prøve deg med utdannelse igjen, men i såfall så finnes det nå etterhvert noen opplegg beregnet også for studenter med mer alvorlige psyksiske lidelser. Et av dem kalles "Studier med støtte", og jeg tror at det er et opplegg som kan fungere veldig bra for noen.

[ISW]

Man kan saktens være enig i det, men på en annen side tror jeg at man veldig ofte undervurderer jobbens verdi når det gjelder psykiske lidelser.

 

Det å være i jobb vil ofte skape så mye livskvalitet at det blir et veldig fint tillegg til annen behandling. Det sies her at livet blir flatt og kjedelig med medisiner. Ja selvsagt, hvis man da ikke går ut og bruker sine evner som man har fått muligheten til gjennom disse medisinene.

 

I min tid her på DOL har jeg sett utrolig mange innlegg som virker svært negative gjennom at folk har en holdning tilsvarende "jeg sitter bare hjemme og ser i veggen, livet er jævlig". Ja, livet blir jævlig hvis man bare sitter hjemme og ser i veggen. 

 

Hadde ikke jeg hatt en jobb som engasjerer så mye som den gjør, kan jeg med 100% sikkerhet si at jeg for lengst hadde blitt deprimert.

[miakami]

Synes du at konsentrasjonsevnen din er blitt vesentlig dårligere etter siste sykdomsperiode?

 

Vet ikke om du på sikt ønsker å prøve deg med utdannelse igjen, men i såfall så finnes det nå etterhvert noen opplegg beregnet også for studenter med mer alvorlige psyksiske lidelser. Et av dem kalles "Studier med støtte", og jeg tror at det er et opplegg som kan fungere veldig bra for noen.

Det er liksom lettere å sitte foran dataen og se oppdateringer fra folk, enn å sitte foran tv-skjermen uten at noe mer skjer... Og det er rart, for da jeg var yngre satt jeg jo klistret til tvskjermen!

 

Ja, jeg kunne tenkt meg å studere. Sitte i lesesalen og skrive. Gå på forelesning. Men så må man lese mye også da... hmmm

Endret 12. september 2013 av miakami

[AnonymBruker]

Det er liksom lettere å sitte foran dataen og se oppdateringer fra folk, enn å sitte foran tv-skjermen uten at noe mer skjer... 

 

Slik er det nok for mange. Folk sitter jo på kino og sjekker Facebook på mobilen under filmen.

Anonymous poster hash: 36ec6...78e

[serenity777]

Man kan saktens være enig i det, men på en annen side tror jeg at man veldig ofte undervurderer jobbens verdi når det gjelder psykiske lidelser.

 

Det å være i jobb vil ofte skape så mye livskvalitet at det blir et veldig fint tillegg til annen behandling. Det sies her at livet blir flatt og kjedelig med medisiner. Ja selvsagt, hvis man da ikke går ut og bruker sine evner som man har fått muligheten til gjennom disse medisinene.

 

I min tid her på DOL har jeg sett utrolig mange innlegg som virker svært negative gjennom at folk har en holdning tilsvarende "jeg sitter bare hjemme og ser i veggen, livet er jævlig". Ja, livet blir jævlig hvis man bare sitter hjemme og ser i veggen. 

 

Hadde ikke jeg hatt en jobb som engasjerer så mye som den gjør, kan jeg med 100% sikkerhet si at jeg for lengst hadde blitt deprimert.

Nå er det jo og forskjell på en nevrose og en psykoselidelse. Hvor nettopp apati er en del av diagnosen? OCD har vel ikke de 4 negative symptomene som schizofrene har?

[ISW]

Nå er det jo og forskjell på en nevrose og en psykoselidelse. Hvor nettopp apati er en del av diagnosen? OCD har vel ikke de 4 negative symptomene som schizofrene har?

 

Nei, men OCD er en av de mest ødeleggende psykiske lidelsene som finnes. Kronisk er svineriet også.

 

Min form for OCD, hvor jeg har gått og trodd/fryktet/whatever at jeg var til fare for meg selv er nok heller ikke den snilleste OCD som finnes. Nå har jeg den jo bare i mild/moderat grad, men likevel.

 

Jeg står fast på at jeg tror at å skape mening i livet har hjulpet meg massivt med å håndtere sykdommen.

 

Men jeg ser selvsagt at schizofreni er verre..

[serenity777]

Jeg har selv ocd Issomethingwrong. Var ikke ment som kritikk av deg, men viktig å få frem att schizofreni, er ett annet beist

Det kan i værstefall være en veldig ødeleggende sykdom.

Selv har jeg både OCD og Schizofreni, hvis de som har utredet meg har rett da...

Men selv har jeg ofte trodd jeg har schizotypal med periodevis malign ocd.

[miakami]

Slik er det nok for mange. Folk sitter jo på kino og sjekker Facebook på mobilen under filmen.

Anonymous poster hash: 36ec6...78e

før psykosen greide jeg se kino...

[stjernestøv]

Stjernestøv:

 

Det som menes er at man ikke bare kan se på subjektiv livskvalitet fordi man også har et ansvar ovenfor andre enn seg selv.

 

For eksempel: En mor må ta hensyn til sine barn. På samme måte: Hvis noen kan få etablert en arbeidsevne, så må de bidra til samfunnet, uavhengig av om noe annet er mer behagelig.

 

Når jeg er sliten, kan jeg tenke "det hadde vært forbanna deilig å ikke dra på jobb i dag". Imidlertid har jeg et ansvar ovenfor bedriften jeg driver og mine ansatte. Jeg er kun borte fra jobb dersom jeg har en smittsom sykdom (noe jeg, bank i bordet, sjeldent har).

Ok, takk for opplysningen  Jeg vil ikke diskutere dette.

[stjernestøv]

Nei, men OCD er en av de mest ødeleggende psykiske lidelsene som finnes. Kronisk er svineriet også.

 

Min form for OCD, hvor jeg har gått og trodd/fryktet/whatever at jeg var til fare for meg selv er nok heller ikke den snilleste OCD som finnes. Nå har jeg den jo bare i mild/moderat grad, men likevel.

 

Jeg står fast på at jeg tror at å skape mening i livet har hjulpet meg massivt med å håndtere sykdommen.

 

Men jeg ser selvsagt at schizofreni er verre..

For noen er det kronisk men det går an å jobbe seg ut av ocd, det gjorde jeg. Så ja vi har et ansvar for oss selv ja, sant det.

[frosken]

Det er liksom lettere å sitte foran dataen og se oppdateringer fra folk, enn å sitte foran tv-skjermen uten at noe mer skjer... Og det er rart, for da jeg var yngre satt jeg jo klistret til tvskjermen!

 

Ja, jeg kunne tenkt meg å studere. Sitte i lesesalen og skrive. Gå på forelesning. Men så må man lese mye også da... hmmm

Håper du på et tidspunkt føler deg stabil og velfungerende nok til at du får lyst til å gjøre et nytt forsøk :-) Hvordan går det med døgnrytmen din? Hvis jeg ikke husker feil, så var vel den noe av det som gjorde det veldig vanskelig for deg å få til studiene?

Du ble jo syk som ganske ung, men kanskje går sykdommen etter hvert inn i lange og gode faser slik at du kan fikse studier - eller at du kan jobbe med noe du trives med. Jeg tenker ikke at du skal jobbe eller studere for å tilfredsstille andre (eller samfunnet) - men jeg husker at du i sin tid ønsket å studere, så jeg bare håper at sykdommen din til slutt blir så snill at studier kan fungere.