Spiseforstyrrelse jeg trodde jeg var kvitt...

[AnonymBruker]

Hei,

 

Noen som har slitt med spiseforstyrrelse her (bulimi) ? I en periode fra jeg var 18 til 22 slet jeg mye med det, men gikk til psykolog, og ble sakte men sikkert bedre. Og det har ikke vært et problem på lang tid.

 

Men i det siste har jeg hatt det tyngre psykisk, har vel en moderat depresjon og går konstant med smerte i brystet. Vet ikke om det er kroppen som assosierer det å ha det tungt synomymt med å kaste opp. Men har de siste ukene virkelig hatt problemer med å holde på maten. Og i dag hadde jeg en sånn overspisingsperiode som jeg ikke har hatt på mange år.. Åh, blir så skuffet av meg selv. 

 

Det jeg lurer på, er om det er noen som har tips til å holde det i sjakk? Står på venteliste for å komme inn til psykolog, men ting taaar så tiiiiiid.. Vet ikke helt va jeg skal gjøre i mellomtiden..

 

Litt usikker på om det er lov å skrive om dette i forumet? Hadde satt pris på noen råd uansett.

Anonymous poster hash: 76584...c5a

[frosken]

 

Hei,

 

Noen som har slitt med spiseforstyrrelse her (bulimi) ? I en periode fra jeg var 18 til 22 slet jeg mye med det, men gikk til psykolog, og ble sakte men sikkert bedre. Og det har ikke vært et problem på lang tid.

 

Men i det siste har jeg hatt det tyngre psykisk, har vel en moderat depresjon og går konstant med smerte i brystet. Vet ikke om det er kroppen som assosierer det å ha det tungt synomymt med å kaste opp. Men har de siste ukene virkelig hatt problemer med å holde på maten. Og i dag hadde jeg en sånn overspisingsperiode som jeg ikke har hatt på mange år.. Åh, blir så skuffet av meg selv. 

 

Det jeg lurer på, er om det er noen som har tips til å holde det i sjakk? Står på venteliste for å komme inn til psykolog, men ting taaar så tiiiiiid.. Vet ikke helt va jeg skal gjøre i mellomtiden..

 

Litt usikker på om det er lov å skrive om dette i forumet? Hadde satt pris på noen råd uansett.

Anonymous poster hash: 76584...c5a

 

Sannsynligvis vil beste måte å unngå utvikling av sf, være å spise små regelmessige måltider. Enten tre moderate måltider og to mellommåltider, eller fem små måltider. Prøv å lage en plan og følg den.

[TulleKoppen]

Jeg har ingen greie på dette, men jeg merker jo på meg selv at det er lettere å spise for mye hvis jeg har spist lite en periode. Hvis jeg f.eks. lever på for det meste frukt og grønt (eller veldig "sunt", da), så brygger det alltid seg opp en trang til masse usunn mat.

 

Så tror det er lurt å unne seg _litt_ godt, i ny og ne. I alle fall ikke gå på noen "superdiett".

 

(Tror forsåvidt dette er et "knep" for å gå ned i vekt også, men det kan kanskje hjelpe deg akkurat nå også.)

[AnonymBruker]

Sannsynligvis vil beste måte å unngå utvikling av sf, være å spise små regelmessige måltider. Enten tre moderate måltider og to mellommåltider, eller fem små måltider. Prøv å lage en plan og følg den.

 

Tusen takk for svar:) Det værste er vel at jeg spiser nokså regelmessig. Er 1.60 cm og veier 54 kg, så er ikke noe overvektig heller. Har veid det samme de siste 3 årene så og si. Spiser helt normalt, og unner meg å spise godt av og til. Trener 4 til 5 ganger i uken.

 

Det kommer ikke opp fordi jeg nødvendigvis vil bli tynnere, men når jeg har kaos i hode, så klarer jeg ikke holde på maten. Føler at alle følelsene bare tar overhånd, også må jeg få de ut på en eller annen måte. Trenger ikke å "trigge" det frem heller, det bare kommer hvis jeg "tar i" litt ekstra... Vankselig å forklare.. 

 

Er vel ikke så mye å gjøre da kanskje.. :/ Jeg må få hjelp til å bryte mønstre med negativ grubling, som igjen gjør at jeg kaster opp. 

 

TS

Anonymous poster hash: 76584...c5a

[frosken]

 

Tusen takk for svar:) Det værste er vel at jeg spiser nokså regelmessig. Er 1.60 cm og veier 54 kg, så er ikke noe overvektig heller. Har veid det samme de siste 3 årene så og si. Spiser helt normalt, og unner meg å spise godt av og til. Trener 4 til 5 ganger i uken.

 

Det kommer ikke opp fordi jeg nødvendigvis vil bli tynnere, men når jeg har kaos i hode, så klarer jeg ikke holde på maten. Føler at alle følelsene bare tar overhånd, også må jeg få de ut på en eller annen måte. Trenger ikke å "trigge" det frem heller, det bare kommer hvis jeg "tar i" litt ekstra... Vankselig å forklare.. 

 

Er vel ikke så mye å gjøre da kanskje.. :/ Jeg må få hjelp til å bryte mønstre med negativ grubling, som igjen gjør at jeg kaster opp. 

 

TS

Anonymous poster hash: 76584...c5a

 

Jeg tror det er viktig å prøve å holde fast ved gode måltidsrutiner selv i en så vanskelig periode. Håper du snart får mer hjelp.

[AnonymBruker]

Hva er det du tenker sånn på da, som gjør at det blir kaos i hodet? Skriv om det heller.

Anonymous poster hash: d835d...5cf

[AnonymBruker]

 

Hva er det du tenker sånn på da, som gjør at det blir kaos i hodet? Skriv om det heller.

Anonymous poster hash: d835d...5cf

 

 

Det er vel der problemet ligger. Livredd for å kjenne på de følelsene jeg egentlig kjenner på, så derfor lager jeg et "nytt problem". Så kan jeg heller fokusere på spiseforstyrrelsen, enn de andre tankene jeg har... ;p

 

Vet ikke helt hva jeg tenker på. Føler meg så mislykket som person. Jeg misliker at jeg ikke er en trygg og selvstendig person som kan være lykkelig uten at andre skal gjøre meg lykkelig. Misliker at jeg har impulsive handlinger, som ikke bare har gjort meg vondt, men også de i rundt meg. Føler jeg blir så sliten av å hige etter noe jeg ikke vet hva er, at jeg alltid tror gresset er grønnere på andre siden. Skjønner ikke hvorfor jeg skal føle meg så nedfor, når jeg egentlig ikke har noe grunn til det. Også blir jeg skuffet over meg selv når jeg sutrer over noe, når det finnes så mange andre som har det verre enn meg. Jeg har venner og familie som bryr seg om meg. Men jeg har det med å vingle, og er ikke en enkel person å forholde seg til (ut i fra mitt syn, vet ikke hva familie/venner sier om det). Har en super jobb med masse gode kollegaer som jeg kommer godt overens med, så har virkelig ikke noe grunn til å klage. 

 

Er 25 år, og har egentlig hele livet foran meg. Likevel føler jeg at de gode stundene og opplevelsene er "brukt opp", og ser egentlig ikke frem til det som kommer. Er vel attraktiv blandt mange, siden jeg uttad smiler og ler, og virker bekymringsløs. Likevel føler jeg at jeg ikke fortjener å finne noen, og har gitt litt opp håpet på at jeg noen gang kommer til å finne noen som liker meg for den jeg er.

 

Der var noen av tankene, bare masse tull..  

 

TS

Anonymous poster hash: 76584...c5a

[AnonymBruker]

Tror jeg har hørt noe om at det man higer etter utenfor seg selv, egentlig finnes inni seg selv. Når du faller litt til ro i deg selv så blir det sikket mindre vingling, mindre sutring og mindre dårlig samvittighet for at det er sånn. Sikkert mer behagelig både for deg selv og andre. Veien dit...? utvide tankegangen, øv på å være i kontakt med seg selv (kontra å la seg rive med av alle opplevelsene og menneskene som synes man er attraktiv), og sikkert mye mer

Anonymous poster hash: d835d...5cf

[AnonymBruker]

 

Tror jeg har hørt noe om at det man higer etter utenfor seg selv, egentlig finnes inni seg selv. Når du faller litt til ro i deg selv så blir det sikket mindre vingling, mindre sutring og mindre dårlig samvittighet for at det er sånn. Sikkert mer behagelig både for deg selv og andre. Veien dit...? utvide tankegangen, øv på å være i kontakt med seg selv (kontra å la seg rive med av alle opplevelsene og menneskene som synes man er attraktiv), og sikkert mye mer

Anonymous poster hash: d835d...5cf

 

Er smertelig klar over det du sier der. Likevel har jeg forsøkt å jobbe med væremåte, handling og adferd over en god stund nå, uten at det endrer seg noe. Håper likevel jeg en dag kan falle litt i ro i meg selv jeg også, hadde som du sier, vært veldig behagelig. Øv på å være i kontakt med meg selv? Føler jeg tenker og grubler hver dag over hvem jeg er, og hvorfor jeg har blitt og er den jeg er. Har vel falt til ro med at personligheten min er bare slik på enkelte adspekter. Likevel klarer jeg ikke å være tilferds med den jeg er. 

 

Jeg river meg heldigvis ikke med andre mennesker, men jeg lever for opplevelser! Elsker å gjøre noe nytt, og bli kjent med nye mennesker, og nye sider av meg selv. Utfordre meg selv til nye høyder, da er jeg i mitt ess. Rutiner og hverdag som er vanskelig for min del, blir så alt for kjedelig i lengden... Selv om alle sier at det man trenger rutiner og hverdag for å ha det bra.

Anonymous poster hash: 76584...c5a