Frisk, men destruktiv

[Gjest]

Men kjemper du egentlig så veldig? Jeg synes det virker som om du gir etter relativt raskt.

 

Det varierer ganske mye.  Har jeg klart meg lenge uten så er jo motivasjonen større. Arrene er bleknet.  Ønsker ikke nye arr.  Og jeg vet at det er lettere å fortsette hvis jeg først begynner. Derfor prøver jeg også å holde igjen. Har jeg mye arr så er det lettere å tenke at noen til ikke gjør noe.  Må jo skjule det likevel.  Ellers har jo grunnen til  selvskadingen mye å si hvor mye jeg orker å kjempe.  Så noen ganger er det en stor kamp, mens andre ganger bryr jeg meg lite.

 

Her er jeg veldig ærlig, så jeg håper du respekterer meg for det selv om du ikke synes noe om det.

[frosken]

Det varierer ganske mye.  Har jeg klart meg lenge uten så er jo motivasjonen større. Arrene er bleknet.  Ønsker ikke nye arr.  Og jeg vet at det er lettere å fortsette hvis jeg først begynner. Derfor prøver jeg også å holde igjen. Har jeg mye arr så er det lettere å tenke at noen til ikke gjør noe.  Må jo skjule det likevel.  Ellers har jo grunnen til  selvskadingen mye å si hvor mye jeg orker å kjempe.  Så noen ganger er det en stor kamp, mens andre ganger bryr jeg meg lite.

 

Her er jeg veldig ærlig, så jeg håper du respekterer meg for det selv om du ikke synes noe om det.

Jeg tenker på en måte at din selvskading ikke er så "big deal", da du har holdt på i årevis og har god kontroll på alvorlighetsgraden. Men jeg skulle ønske for din del at du valgte å slutte, da jeg tror det ville gjøre deg tryggere og mer stabil psykisk sett.

For øvrig tror jeg kanskje at det ville vært bedre for deg å skrive om hva det er som gjør det så urolig enn selvskadingen, men jeg skjønner at du kanskje opplever det som for utleverende.

Hvis du ikke er motivert for å slutte, så tenker jeg at du kanskje heller ikke trenger å vektlegge selvskadingen så mye.

[Gjest]

Jeg tenker på en måte at din selvskading ikke er så "big deal", da du har holdt på i årevis og har god kontroll på alvorlighetsgraden. Men jeg skulle ønske for din del at du valgte å slutte, da jeg tror det ville gjøre deg tryggere og mer stabil psykisk sett.

For øvrig tror jeg kanskje at det ville vært bedre for deg å skrive om hva det er som gjør det så urolig enn selvskadingen, men jeg skjønner at du kanskje opplever det som for utleverende.

Hvis du ikke er motivert for å slutte, så tenker jeg at du kanskje heller ikke trenger å vektlegge selvskadingen så mye.

Jeg kan ikke skrive om det.  Er redd for gjenkjennelse. Men jeg er i en usikker og ustabil situasjon der jeg i lignende tilfeller før har blitt syk og sykemeldt.  Det er en situasjon som andre stort sett takler greit, men jeg får store psykiske belastninger med det.

[cabret]

Men når behovet er sterkt nok, så ønsker jeg nok også å ha den muligheten til å dempe følelser, og jeg unnskylder det med at det ikke går ut over noen andre. 

Slik jeg forstår deg, er du mer bekymret for uroen som trigger selvskadingen enn selve selvskadingen? Du har nok rett i at uroen ikke vil forsvinne selv om du slutter å selvskade, men kanskje kan du tenke på det å kutte selvskadingen som et første skritt i en "nedtrappingsplan" der det endelige målet er å kunne håndtere de bekymringer og den uro vi alle opplever fra tid til annen, uten at følelsene eskalerer, og uten at det ender med et behov for å utagere.

 

Selv har jeg med hell klart å erstatte mer destruktive vaner med akseptable adrenalinkick (intervalltrening og hardrock, heh). Så kan man kanskje innvende at jeg ikke er helt i mål, ettersom jeg også må ty til en form for "utagering" for å håndtere uroen jeg opplever i blandede faser (BPII). Det er imidlertid klart bedre enn alternativene.

[frosken]

Jeg kan ikke skrive om det.  Er redd for gjenkjennelse. Men jeg er i en usikker og ustabil situasjon der jeg i lignende tilfeller før har blitt syk og sykemeldt.  Det er en situasjon som andre stort sett takler greit, men jeg får store psykiske belastninger med det.

Skjønner at man ikke nødvendigvis kan skrive om hva som helst her inne.

Kanskje allikevel viktig at du prøver å unngå at dette blir en selvoppfyllende profeti, dvs. at du forventer å bli syk så mye at det medvirker til at du også blir det. Du er bedre medisinert nå enn du har vært tidligere i tilsvarende situasjoner, og du har hatt en lang god periode før dette begynte.

Det at du har blitt syk i tilsvarende situasjoner før, trenger heldigvis ikke bety at det samme vil skje nå:-)

Sikkert ekstra viktig med søvn, aktivitet, kosthold osv. i en vanskelig periode.

[Gjest]

Skjønner at man ikke nødvendigvis kan skrive om hva som helst her inne.

Kanskje allikevel viktig at du prøver å unngå at dette blir en selvoppfyllende profeti, dvs. at du forventer å bli syk så mye at det medvirker til at du også blir det. Du er bedre medisinert nå enn du har vært tidligere i tilsvarende situasjoner, og du har hatt en lang god periode før dette begynte.

Det at du har blitt syk i tilsvarende situasjoner før, trenger heldigvis ikke bety at det samme vil skje nå:-)

Sikkert ekstra viktig med søvn, aktivitet, kosthold osv. i en vanskelig periode.

Det er det jeg selv også håper på, at medisinene skal klare å holde meg sånn noenlunde stabil.  Tviler på at jeg kommer til å være så stabil som jeg har vært det siste halve året, men at jeg fungerer og klarer å holde meg frisk.

[Nycora]

Det er det jeg selv også håper på, at medisinene skal klare å holde meg sånn noenlunde stabil.  Tviler på at jeg kommer til å være så stabil som jeg har vært det siste halve året, men at jeg fungerer og klarer å holde meg frisk.

Krysser fingrene for deg  . Har du prøvd å gjøre om den uroen og smerten til energi?  . Løpe gjennom den og utfordre den ? Utrolig mye krefter det finnes i denne uroen  .

[Gjest]

 

Slik jeg forstår deg, er du mer bekymret for uroen som trigger selvskadingen enn selve selvskadingen? Du har nok rett i at uroen ikke vil forsvinne selv om du slutter å selvskade, men kanskje kan du tenke på det å kutte selvskadingen som et første skritt i en "nedtrappingsplan" der det endelige målet er å kunne håndtere de bekymringer og den uro vi alle opplever fra tid til annen, uten at følelsene eskalerer, og uten at det ender med et behov for å utagere.

 

Selv har jeg med hell klart å erstatte mer destruktive vaner med akseptable adrenalinkick (intervalltrening og hardrock, heh). Så kan man kanskje innvende at jeg ikke er helt i mål, ettersom jeg også må ty til en form for "utagering" for å håndtere uroen jeg opplever i blandede faser (BPII). Det er imidlertid klart bedre enn alternativene.

 

Det stemmer det at det er uroen som trigger selvskadingen jeg er mest bekymret for.  Jeg klarte å holde meg borte fra det i 1/2 år, så jeg tror ikke nedtrappingsplan vil være effektivt.  Det ser ut som behovet for å takle vanskelige følelser med selvskading aldri vil forsvinne når en først har begynt.  

 

Jeg skal prøve å takle det på andre måter, men kan aldri garantere noe.

[Gjest]

Du har jo mangeårig erfaring med å ty til destruktive tanker og handlinger når livet blir vanskelig. Derfor tror jeg du har svært lav terskel for å ty til dette når du blir usikker / har følelsesmessige påkjenning. Du er utrent i forhold til å tolerere psykisk ubehag uten å utagere. Dårlig vane.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle legge dette ut.  Et dikt jeg tidligere hadde lagt ut på et annet forum. Det er der jeg har hentet det nå også. Jeg risikerer jo at de som bruker det andre forumet vil forstå hvem jeg er hvis de leser det her. Det er mange år siden jeg skrev det, men det forteller litt om hvordan jeg selv har opplevd det å være selvskader. Jeg er ikke så flink til å skrive dikt, men jeg håper du forstår det.  Jeg har levd i mange år før jeg begynte med selvskadingen og tolerert psykisk ubehag uten å skade meg, men kan huske at jeg har sittet med kniven og ønsket å skade meg, lenge før jeg hadde hørt om selvskading. 

 

 

Den stille destruktive mestringsmåten

•  
•  
•  
•  
•  
•  
•  

Hun vet det er galt 

skam 

Ingen ser det 

Det går ikke ut over andre 

Kollegaene på jobb aner ingen ting 

Om den rolige stabile voksne dama 

Som inni seg egentlig er den lille jenta 

Som ikke tror på seg selv 

Er redd for å gjøre feil 

Er redd ingen skal like henne 

Hva hadde de tenkt hvis de hadde visst 

hvilke skambelagte mestringsmåten hun bruker for å få kontroll. 

Men hun passer på at ingen kan se noe 

Hun er blitt ekspert på å finne tynne langermet jakke som fungerer i varmen 

Blir det for varmt passer det så tilfeldig å slenge jakken over venstre arm 

Men hun passer godt på hvordan den ligger 

Det er noen som vet 

Psykologen, legen og nav 

Men det snakkes lite om det 

Det er hennes privat 

Hennes måte å ta “kontroll” på 

Er redd for å gi slipp på denne “kontrollen” 

Det begynte så forsiktig 

Et lite risp 

Da hun var langt, langt nede. 

Men det utviklet seg 

Til å bli den eneste mestringsmåten hun taklet vanskelighetene på. 

Årene går 

Livet endres seg 

Livssituasjonen blir bedre 

Hun selv får bra stabiliserende medisiner som fungerer 

Men hun blir aldri så bra som hun skulle ønske 

Aldri den hun engang var 

Hun håpet at nå skulle hun være bra 

Men det slipper ikke helt taket 

Den indre uroen, depresjonene, de kaotiske følelsene 

Forstår ikke alltid hvorfor de kommer 

De kommer på kort varsel og forsvinner på samme måte 

Hun kan ikke planlegge noe som krever for mye av henne 

For hun vet aldri hvordan formen er neste time 

Den destruktive mestringsmåten blir sjeldnere, 

Men hun våger ikke slippe helt taket på den 

For hun finner ikke lenger noen annen mestringsmåte

[frosken]

Når jeg leser diktet ditt, så tenker jeg at det er viktig for deg å slutte med selvskadingen. Jeg tror den påvirker din selvfølelse negativt.

Det går an å bestemme seg for å ikke selvskade samme hvor vondt man har det. For å lykkes med å stoppe, så må beslutningen være "absolutt" - du må ikke gi rom for unntak. Jeg tror også at det ville ha vært bra for deg om du kunne tolerere vanskelige følelser i litt større omfang før du begynner å se for deg langvarig forverring. Prøv å huske at vonde følelser er ubehagelig, men ikke farlig så fremt man ikke handler destruktivt som følge av dem.

[Gjest]

Når jeg leser diktet ditt, så tenker jeg at det er viktig for deg å slutte med selvskadingen. Jeg tror den påvirker din selvfølelse negativt.

Det går an å bestemme seg for å ikke selvskade samme hvor vondt man har det. For å lykkes med å stoppe, så må beslutningen være "absolutt" - du må ikke gi rom for unntak. Jeg tror også at det ville ha vært bra for deg om du kunne tolerere vanskelige følelser i litt større omfang før du begynner å se for deg langvarig forverring. Prøv å huske at vonde følelser er ubehagelig, men ikke farlig så fremt man ikke handler destruktivt som følge av dem.

I vinter når jeg ikke var god så tenkte jeg, vent til du har fått medisiner som er effektive.  Det gikk fint etterpå.  Nå tenker jeg, vent til dette er over.  Jeg trenger det for å takle dette.

 

Men jeg vet at jeg må kutte det ut.  På sommeren er det lettere, for da får det fort konsekvenser med at jeg må skjule det.  Men på vinteren er det ingen som ser det likevel, så det krever mer vilje for å klare å gjennomføre det.